Bokelskere.no

*«En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten.»

«Vårt største mårdyr, forklarer han, en slektning av snømus og røyskatt, men med framtoning som en liten bjørn. Et dyr knapt noen får se. Så kompakt i sin villskap og styrke at det knapt fins maken. Den viker ikke til siden for hverken stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn, og den kan nedlegge en rein mange ganger sin egen vekt, for så å bite av hodet og henge det høyt oppe i et tre — som et trofé. Den har et bitt som lett håndterer stivtelet kjøtt, og som kan knuse selv de kraftigste lårbein, og den er en evighetsmaskin som kan gå i det uendelige. Jerven er kort sagt noe utenfor enhver målestokk, sier far, som er en nøktern mann uten sans for dramatiske overdrivelser.»

«50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven.»*

Når Dag O. Hessen snakker om naturvern med sin «innestemme» er det verdt å lytte. Jeg bestemte meg for å kjøpe og lese Jervesporet, utgitt i 2023 da jeg hørte dette intervjuet om boken:

Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Hør intervju med forfatteren her.

Hvor mye naturen betyr for Dag O. Hessen og har betydd for han hele livet, er det fint å lese om. Han setter ord på mine egne opplevelser på tur med og uten ski en vinterdag:

«Jeg går oppover i en forsenkning mellom to høyder, og over den slake motbakken i sør renner en stadig elv av rastløse snøfnugg, drevet fram av vinden, på jakt etter et sted der de kan søke ro. Sola skinner blekt gjennom skylaget og lokker fram en sølvskimrende effekt av den dansende, hvileløse snøen.»

Og dette om myrull:

«Vel, dette gir ikke noe innblikk i hvorfor myra framstår som attraktiv, og det er vanskelig å se hvordan myr inngir håp og framtidstro. Jeg tror det er det at myr inngir ro med sitt åpne landskap, det er med myr som med så mye annet i naturen: Fraværet av noe kan være like viktig som det som er der. Men myr er faktisk vakker når myrull i motlys står som et hvitt teppe innover, når sølvvier og starr i sølvgrønt omkranser små vannspeil, når de ulike artene av torvmose lager et lappeteppe av fargenyanser.»

Klokt skrevet:

«Egentlig er det sjelden så veldig mye å se i fjellet, eller naturen for øvrig. Dersom forventningene om naturen bygger på de overveldende naturseriene på film, som er konsentratet av måneders innsats i de mest viltrike områder, med endeløs tålmodighet og med det mest avanserte utstyr, da kan man ikke bli annet enn skuffet. Dette gjelder ikke bare norsk natur. Selv på savannen eller i regnskogen er det et stykke mellom de store opplevelsene i form av møter med karismatisk fauna, men de er spesielt fraværende i norsk natur der høydepunktet på skogsturen kan være et ekorn. Naturen over disse karrige fjellflyene er fattig. Det har ikke bare å gjøre med at det er fjell med tøft klima og skrint jordsmonn, det er også arven av år med hardt jaktpress kombinert med økende trafikk og ferdseL Men naturen som sådan er der, og de kvalitetene ved naturen som skyldes alt som ikke er her, i form av tidspress og andre krav, trafikk, trengsel, kø, lys- og lydforurensning, de er her like fullt. Kunsten er å se det lille i det store, som fjellsmellenes små, nesten naturstridige oaser av lilla på sol- og lesider, mot en kontrast av kvitkrull og reinlav, bloddråpesvermerens «bloddråper» mot en bakgrunn av svart, milliardene av fjærmygg dansende over et vierkratt i lav motsol, og humlenes brumming over blomstrende vier.»

Jerven er den røde tråden i boken. Men det er mye annet, som naturopplevelser i barndom, bøker han har lest og hans kloke tanker og refleksjoner som er verdt å ha med seg.

Forlagets omtale av Jervesporet:

«Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt.
Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.»

Ytringsfrihet; det handler ikke om ytringsfrihet. Vi er mange som reagerer på nettstedet denne ytringsfriheten utøves. Det er da drøssevis av f. eks. facebook- sider hun kan bruke. Men når hun velger å bruke nettstedet til dette, må hun forvente at de som ønsker å bruke nettstedet til det som det er laget for, reagerer. Det må da være ytringsfrihet for oss andre også?

Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:

Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli lang­dryg og gjentakende.

Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:

«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»

For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:

«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «

Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.

«Alle desse siste gongane. Slutten er aldri slik du tenker deg, og slutten er alt, er han ikkje? Det kjem ein siste gong du tar dotter di på skuldrene og ber ho gjennom skogen. Ein siste gong du går opp fjellsida og ser ut over det landskapet som er ditt eige. Ein siste gong du går på butikken for å kjøpe brød og mjølk og smør. Ein siste sommar. Eit siste bad. Han hadde flote på ryggen der borte i august, sett opp på ein blå himmel og nokre kvite skyer som var krita opp, han hadde sete på det varme svaberget, lukka auga og lytta til klukkinga frå fjorden.»

Romanen Den dagen Nils Vik døde, som ble utgitt i 2023 og som sitatet over er fra, er den første boken av Frode Grytten som jeg har lest. En veldig god roman er min oppsummering.

Den stillferdige Nils Vik tenker ikke på at han har spilt noen stor rolle i samfunnet han har vært en del av. Hele livet har han levd på et sted i en vestlandsfjord. Han har livnært seg på å være skysskar på MB Marta. Eller motormann som han kaller seg.

«Han har laga dette vesle venterommet i tida for folk, ja, til og med sauar og geiter har han skyssa over. Allslags folk har pressa seg saman hos han, i nokre minutt, i nokre timar. Så har dei forsvunne i land, spreidd seg ut, desse som skulle til så mange ulike stader. Han fikk dei til byen, fikk dei til lege, fikk dei til prest og jordmor, fikk dei på skule og i gravferd. Båten til Nils var ein liten bit av tilværet deira, ein kort pause frå det daglege livet. For han var båten mykje meir, denne båten som blei ein livsveg. Båten hans styrte. her, dura og song og vogga, båten var ein satellitt, ein måne som sveiv rundt i fjorden.»

Men hva tenker Nils Vik om arbeidet:

«Kva har han lært av å stå her i styrehuset og ut? Å stire ut på øyer, stubbar, nes, isbrear, småbruk. bilvrak i hagane, dei gamle jordlappane, dei nye byggefelta, dette landet som reiser seg rett opp frå den djupe fjorden. Kva har han lært? Jo, dette er leksa frå kvar dag: Å komme seg opp halv seks om morgonen, komme seg ut på fjorden, stå her, og som no, sjå ei bleik og skrøpelig novembersol kjempe for å trenge gjennom skylaget, og seinare, om ho faktisk maktar det, sjå korleis sola fører tunga si over fjella. først på toppane, så i hellingane i vest, så over heile landskapet. Sollys på trea, sol på taka, skorsteinane, fuglane, vatnet. Han har lært at kvar einaste dag treffer lyset fjorden på ein ny måte, sjøen kan vere lys og gråaktig, eller sjøen kan mørkne ein vinterdag, bli svart som heimebrygga øl, ein morgon etsar sola seg inn i landskapet, får fjorden til å sjå ut som om han er av lettmetall, og ein augustmorgon blir himmelen lat og tilfreds mens sjøen får ei seig ro, ein januardag kan vinden piske og snitte kvite striper i ei vassflate, no og då blir sjøen irritert, han kastar opp skum og grøn galle. Men det skjer aldri på same vis, den same dagen kjem aldri to gongar. Det er bare denne siste dagen at dagane kjennest som éin. «

Men aller viktigst har kona Marta vært for Nils. Kona som er død. Helsa til Nils er dårlig, og denne dagen har han bestemt skal være den siste her på jorda. Han legger igjen en siste hilsen til døtrene før han forlater huset:

«Nils snudde seg og strekte seg mot kjøkkenskuffen, fann ein penn og eit postkort. Motivet var av fjorden ein sommardag med solskin og kvite godvérsskyer over fjella. Med ustø hand skreiv han ei lita helsing tvers over himmelen. Han plasserte kortet inntil kaffikoppen. Kva ville jentene tenke når dei fann det kortet? Ville dei smile? Ville dei grine? Eg har reist frå dette huset, og eg kjem ikkje tilbake. Ta godt vare på kvarandre. Far.»

Jeg er imponert over detaljrikdommen i Tore Renbergs roman Luneflyteprøven som ble utgitt i 2023. Samtidig er det detaljrikdommen som gjorde til at jeg synes den tidvis ble et «pes» å lese.

Historien om skjebnen til Anna Voigt er drivkraften i romanen. En skjebne som er så trist og dyster at det er til å gråte over. Men rammene forfatteren har lagt rundt historien ble for omfattende for meg. Det var kapitler som var utrolig gode, og det var kapitler som jeg fikk lite ut av. Etter hvert ble det til at jeg bare skumleste kapitler for overhodet å bli ferdig.

«DET HAR GÅTT syv måneder siden mamma døde. Pappa døde tre år og syv måneder før henne. Han fikk slag og kom etter hvert på sykehjem. Mamma kunne ikke bo alene i det store huset, så hun flyttet i leilighet. Huset ble solgt. De fikk 56 år sammen.
Så lenge mamma levde, føltes det feil å gjøre noe drastisk med tingene deres, så det meste ble satt på dette lageret.
Nå kan vi ikke utsette det mer. Vi skjønner det.
Vi skal bruke de neste månedene på å minnes, sortere og fordele fortida. At det ikke skal ta måneder, men år, vet vi ikke ennå. Heldigvis. Vi gruer oss.
Det er rart med ting. De virker liksom annerledes når de ikke lenger tilhører noen. De er blitt hjemløse.»

Jeg skal ikke forsøke å beskrive leseopplevelsen jeg har hatt ved å lese boken til Lars, Kari og Ola Bremnes Når du går med tilleggstittelen Flerstemte fortellinger om det som blir borte og det som blir igjen. Det blir på sammen måte som Lars skriver om Bremnes, der de tilbrakte somrene som barn:

«DET FØLES ALLTID rart å prøve å beskrive Bremnes for utenforstående, og jeg må anstrenge meg for å se stedet med et saklig og objektivt blikk. Jeg har utallige ganger prøvd å tegne et bilde av havet, jordene, husene, fjellene. Sommerens aldri hvilende midnattssol, men det er nesten umulig. For stedet er i virkeligheten en tilstand i min sjel. Den største delen av Bremnes er inni meg.
Bremnes er alle min barndoms somre. Mine første myggstikk, min første smak av rabarbra, min første fisketur, mine første blåbær — og smaken av en saueperle som jeg trodde var et bær. Og alt dette i verdens mest magiske lys, eller i «Nordlandssommerens evige dag» som Hamsun så fint beskriver det i romanen Pan.»

Når du går er ikke bare en bok om å rydde opp i et dødsbo. Det er noe mye mer enn det. De setter ord på og fremkaller bilder av mye som er lett for meg å relatere meg til. Fra det fine til det som er sårt.

Når du går er en bok som litteraturkritikerne ikke finner interessant å skrive noe om. Men en bok som jeg trengte å lese. Jeg er så innmari glad for at de har tatt seg tid til å skrive og utgi boka. På samme måte som jeg er glad for all musikk de har gitt ut.

Forlaget omtaler boken slik:

«Kari, Ola og Lars rydder ut av dødsboet etter foreldrene sine. Ting fra et langt liv, hele barndomshjemmet, er stuet sammen i et mørkt lagerlokale. I et hjørne står et gammelt piano. Mammas piano. Husets hjerte.
Men hvor gjør man av et gammelt, ustemt piano som har mistet eieren sin? Og hvem skal egentlig få finserviset som alle har lyst på?»
De hjemløse gjenstandene forteller en historie og blir en reise tilbake til opprinnelsen. Til plassen hvor kjærligheten til musikken, og ikke minst sangene, kommer fra. Det er tid for å bestemme seg for hva man tar med seg videre og hva man legger igjen.
Når du går er en varm, humoristisk og rørende bok om sorg, om å vokse opp i vakre Nord-Norge, oppdagelsen av musikken, og tilblivelsen av noen av vår tids aller mest folkekjære sanger. «

«November. Gult løv som fyker langs bakken. Furutrær som huker seg sammen under lave skyer. En siste tordivel som møysommelig kravler seg frem langs stien — og noen små bleke blåklokker som ennå ikke har gitt opp.
November.
November er en motbydelig måned, særlig på avstand. Betraktet fra mai eller juni er den avskyelig.
Men når november melder seg, med et sjokk av stadig tettere mørke, oppdager man fine små nyanser i det grå. Trærne, stadig mer nakne, avtegner seg som levende grafikk. Og plutselig en sverm av fuglekonger, ikke særlig større enn biller, men så fulle av liv. Piler lynraskt frem og tilbake mens de kvitrer gennomtrengende uten stans. Hvorfor oppfatter vi denne kvitringen som full av glede? Novemberglede.
Den som er gammel, befinner seg i livets november. Da man ar tjuefem eller førti, fremsto alderdommen som en trøstesløs transportetappe fra pensjonering til død. Hvordan skulle man da, i livets mai eller juni, kunne se nyansene i det grå?
Men nå er jeg selv gammel og kan oppleve rikdommen i de vakre detaljene. En ny bok som er bedre enn forventet. Samtalen med min kjære om boken. Et vennlig solskinn over Norra Älvstranden som jeg ser fra vinduet på arbeidsrommet mitt. En vedvarende verking i høyre fot som avtar, i det minste for en stund.»

Den 4. januar i år ble det her i Ekko i P2 lagt ut en samtale med den svenske forfatteren Sven-Eric Liedman og ektefellen:

«Et essay fra en gammel. Hvordan er det egentlig å leve i en gammel kropp i 2024? Ifølge ham vi har møtt er alderdommen ingen dårlig plass å være.»

Det er så interessant og fint å lytte til samtalen. Interessant og tankevekkende har det også vært å lese boken Sven-Eric Liedman har skrevet. Boken I november, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023: Mange interessante temaer.

Forlagets omtale av forfatteren:
«Sven-Eric Liedman (f. 1939) er en svensk forfatter og professor emeritus i idéhistorie ved Göteborgs universitet i Göteborg. Liedman har vært en markant deltaker i den svenske offentligheten siden 1960-tallet. For Den moderne verdens idéhistorie ble han i 1997 belønnet med Augustprisen. I 2008 ble han tildelt den nordiske prisen av Svenska Akademien.»

Og boken blir omtalt slik:
«Hvordan er det egentlig å bli gammel?
I trettitre essays undersøker Sven-Eric Liedman aldringen, som er like ubegripelig som den er subjektiv. Hva betyr det egentlig å være bestefar?
Hvordan resonnerer en eldre mann rundt «døden» «sinnet» eller «lykken? Og hvordan kan språket, lesningen, dannelsen og kjærligheten forenes med det å bli gammel.»

«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»

Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens.

Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.

I februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien

Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.

Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.

Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:

Olaug Råd fra Forskningsrådet snakker med Inga Strümke fra NTNU og Jens Andresen Osberg fra Digitaliseringsdirektoratet om kunstig intelligens og betydningen for samfunnet og fremtiden. Vi diskuterer Chat GPT, maskinlæring, algoritmer, AI, regulering, lover, diskriminering, personvern, AIACT, EU, rekruttering, finansiering, data og forskning.

"Da jeg var student, kunne jeg ikke fordra Schopenhauer; senere forsto jeg hva jeg måtte akseptere av teoriene hans, nemlig at alle følelsesmessige forhold er en mulighet til angrep, og at jo flere mennesker jeg slipper innpå meg, desto flere kanaler kan faren strømme mot meg gjennom. Det var ikke enkelt å innse at jeg fra nå av også måtte regne med Emerenc, hennes eksistens var blitt et element i mitt eget liv, og tanken på at jeg en gang kunne miste henne, fylte meg med gru, og om jeg overlevde henne, ville hun bli enda en av skyggene i den skaren hvis uhåndgripelige nærvær gjorde meg oppskaket og fortvilet.»

På bokomslaget siteres en kritiker om at romanen Døren av Magda Szabó (f. 1917 – d. 2007) er en av de beste bøkene hun har lest. Jeg synes boken var god, helt klart verdt å lese. Men ikke en av de beste jeg har lest. Det var noe med slutten som jeg synes ble unødvendig detaljert sammenlignet med første del. Romanen ble utgitt i 1987 og på norsk i 2006.

Det eneste jeg angrer på, at jeg ikke har lest boken Ukraina Grenselandet mellom øst og vest tidligere.

Boken skrevet av Morten Strand ble utgitt i 2015 og jeg kjøpte den høsten 2022. Selv om jeg følger rimelig godt med på det som skjer i Ukrainia etter Russlands invasjon i 2022 og har en rimelig oversikt det som skjedde i 2014, blir det ofte korte nyhetssendinger. Boken til Morten Strand på litt over 300 sider omhandler Ukrainas historie fra 1000 år frem til 2015 fordelt på 15 kapitler. Rett og slett en lærerik bok.

«På nyttårsaften hadde mora mi fortsatt ikke født. Hun hadde kjørt til sykehuset med faren min noen dager før og ikke vært hjemme siden. Faren min kom snart tilbake fra sykehuset. Han skulle jobbe og gikk ute hele dagen og møkka fjøset og melka kuene om morgenen og ettermiddagen. Derfor passa mormor Ruth og O.P. på oss. De sov over og skulle få tida til å gå mens vi venta på den nye lillesøstera. Mormor foreslo at vi skulle dekke på i stua nå som det var nyttårsaften, så vi kunne se på tv mens vi spiste. Hun sto ute i gangen i den gule vindjakka si og smilte til meg. Hun hadde akkurat vært ute og spurt faren min om når han trodde han var ferdig i fjøset. O.P. kom ut i gangen.»

Romanen Hvis det skulle komme et menneske av den danske forfatteren Thomas Korsgaard ble utgitt i 2017 og på norsk i 2023. Jeg har stått lenge på bibliotekets venteliste for å få lest boken som er første roman i en trilogi. Jeg har satt meg på venteliste for å få lest neste bok: En dag vil vi le av det. Den siste i trilogien utgis i februar: En måtte nok ha vært der.

Trilogien er inspirert av forfatterens eget liv. Det er en tragisk tilværelse hovedpersonen Tue lever under. Sammen med mor, far, og to søsken. Og mange hunder. Vi kommer inn i romanen etter at moren har hatt en dødfødsel. Hvordan tilværelsen til familien har vært før dette, forteller romanen lite om. Men etter at moren kommer hjem tilbringer hun livet sitt foran dataskjermen med pengespill som finansieres av O.P., kjæresten til mormoren. Omsorgssvikt, fattigdom og utenforskap er stikkordene for den tragiske tilværelsen foreldrene har satt barna i. I tillegg er faren tidvis voldelig. Tue lyver og stjeler. Han mistrives på skolen. Med nøkternt språk forteller forfatteren om livet til Tue frem til han skal begynne på videregående skole.

Anbefaler dette intervjuet med forfatteren Thomas Korsgaard kunne ikke være homse på bygda. Men også denne samtalen Å skrive seg ut av fattigdom. Thomas Korsgaard og Vigdis Hjorth

«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»

Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, er bare på 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.

Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:
«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»

«Verdenshistorie. Med fortiden som speil undersøker overgripende og store temaer som opptar mange, og som i en globalisert verden er blitt en del av alles historie. Jeg håper den kan styrke evnen til å plassere samfunnet og samtiden inn i en større historisk og global sammenheng, og bidra til refleksjon over verdens fortid og nåtid. I urolige tider — som vår samtid definitivt er — blir det tydelig at uten forsøk på å forstå og skaffe seg oversikt over det som har skjedd før, blir nåtiden ikke bare kaotisk, men konfus og ubegripelig. For det er definitivt slik: Uten kunnskap om hva som var, er man dømt til å misforstå det som er.»

Terje Tvedt er både populær og omstridt. Sitatet over er fra forordet i boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil ble utgitt i 2020. Boken er interessant og lærerik. Selv om boken er lettlest, vil jeg vil gjerne tenke gjennom det jeg leser underveis. Derfor har det tatt sin tid å lese den. Det var også godt å oppleve at jeg gjenkjente det jeg leste i Tvedts bok Nilen, som jeg leste i 2021, når jeg leste Del IV Europeisk kolonialisme.

Her er hvordan forfatteren omtaler boken i forordet:

«Med Verdenshistorie. Med fortiden som speil søker jeg å gi en motvekt til både historieløsheten og historiens politisering. Jeg gjør dette ved å identifisere og diskutere noen av historiens lange linjer, fra de første oldtidssivilisasjonene i Midtøsten og Asia for 5000 år siden til «Det strålende dynastiet» i Kina og det svære osmansk-islamske imperiet rundt år 1500; fra den moderne verdens fremvekst og Vestens triumf på 1800-tallet til analyser om den europeiske og britiske kolonialismens rolle. Boken avsluttes med USAs århundre og Kinas fremvekst som en global stormakt på 2000-tallet, og med hvordan klimakrisen og diskusjonen om den kan bli forstått i et historisk perspektiv. I tillegg er jeg opptatt av å beskrive og diskutere hvordan historien er blitt fortolket. Å lære om historien uten å lære om fortolkningstradisjonene om den, er omtrent som å se på fotball uten å kunne reglene. Underholdende kanskje, og i korte øyeblikk, men vanskelig å forstå. Målet er å bidra til mer refleksjon og større bevissthet om hvordan overleverte verdensbilder og selvbilder har skapt forenklinger og stereotypier av både historien og verden, for det er en forutsetning for selvstendighet i møte med hva som er tidens evige strøm.»

Terje Tvedt er en populær foredragsholder. Her i dette tre timers møtet fra 2021 er temaet boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil

«I dette møtet vil historiker Terje Tvedt, i samtale med Eirik Løkke, drøfte den moderne verdens fremvekst: Fra de første sivilisasjonene til Vestens dominans og europeisk kolonialisme, samt USAs historiske rolle og den økte rivaliseringen med Kina.»

Boken ble innkjøpt etter at jeg hørte forfatteren ble intervjuet i Drivkraft 4.12.23. Selv om intervjuet omhandler mer enn denne boken, var det han fortalte om boken og dens tilblivelse så overbevisende at jeg gleder meg veldig til å lese den. Vetle Lid Larsen snakker på innpust og utpust, ordene kommer ut som på en mitraljøse.

Godt boktips. Boken står i bokhylla, og det er tid til å lese den i jula. Leste Tvedts bok Nilen, og likte den veldig godt Så serien En reise i vannets historie før jeg leste boken. Nå er serien tilgjengelig igjen på NRK, og den tåler et gjensyn.

«Mange av oss vokser opp i et eget rom, bare for å oppleve at vi mister det som voksne. Det stedet hvor vi lekte, drømte og tenkte som barn, har vi ofte ikke lenger tilgang til, verken i hjemmet vårt eller ute i arbeidslivet. Som foreldre anstrenger vi oss for å gi barna våre sitt eget rom, kanskje fordi vi selv har erfart verdien av å ha et eget slikt sted.»

Jeg har stått lenge i ventekø på biblioteket for å låne boken til Kristin Valla som sitatet over er fra: Egne steder som har undertittelen Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Boken ble utgitt i 2023. Endelig er den lest, og det ble en god leseopplevelse. En bok jeg kommer til å kjøpe. Samme gode leseopplevelse hadde jeg da jeg leste denne boken:
Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel

Rammen for boken Egne rom er forfatterens behov for et eget sted der hun kan få ro til å være forfatter:

«Etter hvert kjente jeg en stor sorg over at jeg ikke klarte å skrive litteratur i det huset som var mitt hjem. Det var en sorg så urimelig at jeg ikke kunne dele den med noen, men som tynget meg på en slik måte at både familie og venner begynte å legge merke til det. Jeg tok til tårene for småting, var oppfarende og utålmodig, jeg benyttet enhver anledning til å være alene, likevel var jeg aldri alene nok. Om morgenen kunne jeg ligge i sengen under dyna og vente på at huset skulle tømmes. Jeg ventet på fraværet av mann og barn, gledet meg til det. Den yngste sønnen min åpnet døren for å gi meg en klem, jeg strakte armene mot ham og tenkte: Jeg elsker deg, men du må la meg være i fred. For første gang på ti år kunne jeg være hjemme hele dagen og skrive, jeg kunne styre tiden min selv. Men det var som om dette hadde vakt en galskap i meg; ikke før hørte jeg nøkkelen i døren og ranslene deres som dunket i gulvet, følte jeg dette tunge bli kastet mot meg, det holdt meg nede, på et vis. «Kan dere være så greie å være stille», sa jeg til guttene, først kontrollert, så enda høyere når de ikke hørte etter, helt til jeg nesten skrek.
Jeg tenkte: Jeg sitter fast i dette huset. Det er ikke plass til meg og arbeidet mitt her. Jeg tenkte: Jeg elsker familien min, men jeg elsker også stillheten, hvor de ødslige, unyttige tankene kan bo.»

Huset hun finner i en landsby i Frankrike viser seg til å bli noe helt annet enn hun hadde tenkt det kunne bli:

«Kanskje ligger det i tilbaketrekningens kjerne også en skuffelse over andre mennesker. Det at de ikke klarer å gi oss det vi trenger, være der for oss på den måten vi behøver, at de ikke ser, ikke forstår. Jeg tror at jeg i alle slike perioder har reagert ved å trekke meg fysisk tilbake, på pikerommet, på studenthybelen, i min første leilighet, helt til denne følelsen inntraff i et hjem hvor det ikke lenger fantes rom for tilbaketrekning. Jeg hadde ingen dør å lukke. Ingen steder å dra.
Nå hadde jeg skaffet meg et hus, og jeg satt der med den merkelige fornemmelsen av at også det var i stand til å skuffe meg, at det kunne såre meg og komme med urimelige krav. Jeg gikk og frøs i huset mitt. Spiste enkle måltider bestående av bagett og syltetøy, for lukten på kjøkkenet fratok meg helt lysten til å lage mat. Hver dag tok jeg på meg de samme klærne, en av de avlagte genserne til mannen min, et par Uggs jeg hadde brukt mye da barna var små, plagg som var ment å trygge meg og holde meg varm, men som ikke klarte det. Det som skulle være øyeblikk av lykke, var blitt noe annet; skrekkslagen så jeg utover det lille, blå kjøkkenet som hadde sett så hyggelig ut i sensommerlys, men hvor jeg nå oppdaget at også kjøleskapet var fullt av muggflekker.»

Det er selvsagt interessant å lese om huset i Frankrike blir det stedet hun har ønsket seg. Men det som gir grunnlag for å kunne lese boken om igjen, helt eller delvis, er det hun skriver om andre forfatteres lengsel etter et eget rom. Det er langt flere forfattere hun skriver om enn som kommer frem av forlagets omtale av boken. Bakerst i boken er det 12 sider med opplisting av bøker hun har sitert fra.

Noen forfattere har jeg lest biografier om som f eks Agatha Christie. Jeg har Virginia Woolfs essay Et eget rom i bokhylla. Begynte å lese boken for flere år siden, men det ble bare en begynnelse. Kristin Vallas bok inspirerer til å forsøke igjen. Den inspirerer også til å lese bøker av og om Halldis Moren Vesaas:

«Mye er blitt sagt og skrevet om det rommet Halldis ikke hadde. Det er blitt slått fast at hun aldri hadde noe rom, eller at det tok veldig lang tid, over tjue år, før hun omsider fikk sitt eget arbeidsværelse på Midtbø. Jeg har aldri forstått slike formuleringer. Fikk rommet sitt? Halldis Moren Vesaas virket ikke på meg som en som ventet på å få noe. Det stemte ikke med det bildet jeg hadde av dikteren som skrev om kvinners lengsler og seksuelle oppvåkning lenge før noen andre gjorde det. Hun som debuterte som forfatter da hun var tjueto, som reiste alene til Sveits for å jobbe og lære seg fransk, som turte å gifte seg med en mann hun bare hadde tilbrakt noen uker med til sammen og flytte til et sted hvor hun aldri hadde vært. Hun, som var en slik drivkraft i norsk kulturliv, som dikter, oversetter, styre- og rådsmedlem, et forbilde for unge kvinner, inkludert meg selv, skulle hun sitte der og vente?
Fikk rommet sitt? tenkte jeg.
Hvorfor tok hun det ikke bare?»

På sin Instagramkonto har Kristin Valla en EGNE STEDER JULKALENDER der hun hver dag i desember legger ut bilder og skriver om et hus eller et rom hvor en forfatter har skrevet. I går 17. desember delte hun bilder fra gården Midtbø, hjemmet til Tarjei og Halldis Moren Vesaas.

Jeg hadde ikke lest om romanen Pariseren av Isabella Hammad før Pelikanen Forlag reklamerte for den på Facebook i høst. Boken ble utgitt i 2019, og på norsk i 2020. En god roman som har tatt meg over en måned å lese. Skal du lese en interessant anmeldelse av romanen, anbefaler jeg denne fra 2020 her på NRK.no:

«Pariseren» er en bok som pløyer dypt både i menneskesinnet og i verdenspolitikken. Isabella Hammad har skrevet en historisk roman med stor relevans for dagen i dag.

«Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.» Det står det på forsiden av dette nettstedet. Sitatet som du har lagt til to ganger, første gang for en måned siden, og for tre dager siden, er ikke fra en bok. Den siste boken Mads Gilbert har utgitt er i 2014. Jeg antar sitatet er fra Mats Gilbert sitt forsøk på å ta seg inn på Gazastripen i oktober for å bistå det palestinske helsevesenet, og som mange medier har skrevet om. Jeg mener at det er feil at dette nettstedet brukes som en nyhetssentral. At du tillegger min kommentar noe mer, det får du selv ta ansvar for.

Forstår du ikke at det du driver med her på dette nettstedet, der folk skal kunne lese hva andre mener om bøker de har lest mv., er helt feil? Tror du at den aktivismen og propagandaen du bedriver her inne er til fordel for saken til palestinerne? Hva Mats Gilbert sier kan vi lese i nyhetsmedier, se på TV og høre på radio.