Bokelskere.no

Det er nettopp utgitt en biografi om Edvard Munch, Stormen første del, av Ivo de Figueiredo. Andre bind kommer høsten 2024. Biografien ble omtalt her i Åpen bok. En person som ble omtalt i radioprogrammet var en kvinne som hadde betydning for livet til Edvard Munch: hans tante Karen.

Tante Karen er tema i Torill Stokkans bok Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Boken som ble utgitt i 2013 har stått «på vent; etter at jeg leste om den i A magasinet. I boken er geniet på sidelinja. Det er grunn til å stille spørsmålet: Hvordan hadde det gått med Edvard Munch dersom han ikke hadde hatt tante Karen i livet sitt.

I boken er brevene mellom familiemedlemmene fortellerstemmene:

«Korrespondansen mellom familiemedlemmene Munch var stor. Og brevene var etterlengtet De begynte tidlig å skive til hverandre, og det er et tegn på at det å lære og å lese var viktig. De aller første brevene, etter brevene mellom Christian og hans kone Laura Cathrine, er brevene mellom Christian og Karen og Christian og barna.»

I tillegg til brev som er sitert, er boken full av bilder og tegninger. Det var mange i familien som var kunstnerisk anlagt, også tante Karen.

Edvard Munchs tante Karen Marie Bjølstad ble født i 1839, to år etter søsteren Laura Cathrine. Søstrene stod hverandre nær under oppveksten og etter at Laura Cathrine ble gift med Christian Munch i 1861. Christian Munch var 20 år eldre enn Laura Cathrine. De var gift i 7 år og fikk 5 barn før Laura Cathrine dør av tuberkulose i 1868. Edvard var nummer 2 av søsknene, han var 5 år da moren døde. Det er vondt å lese brevet moren skriver før hun dør. Hun trøster seg selv og familien med at de skal møtes igjen i himmelen.

Christian Munch, som er lege, henfaller etter dødsfallet til religiøse grublerier, blir oppfarende og deprimert. Det er Karen som blir barnas oppdrager og trygge holdepunkt. Etter eldstedatteren Sofie som døde av tuberkulose 15 år, finner de en lapp hun har samlet på der det står:

«Min tante Frk. Bjølstad har givet mig det Løfte at blive hos oss saa lenge hun lever, det er jeg Vidne på er sandt. Sofie Munch 31te August 1876. «

Tante Karen ble hos familien, og hadde stor tro på at Edvard ville bli en stor kunstner. Brevene gir inntrykk av en familie som hadde det bra selv om de materielt sett ikke levde i overflod. De hadde ingen stor formue å tære på, og var avhengig av det Christian Munch tjente som lege. Men takket være tante Karen og stipend kunne Edvard utvikle seg til den kunstneren han ble.

Boken er ingen tristesse. Men det er ikke å komme fra at det gjør inntrykk å lese om en familie som det er knyttet så mye sykdom og død til. Også søsteren til Edvard, Laura, dør av kreft da hun er innlagt på asyl. Broren Peter Andreas er den eneste av søsknene som gifter seg og får barn. Han har en lysende fremtid foran seg. Men dør av lungebetennelse da han jobber som lege i Vesterålen og får aldri sett sin datter. Inger, den yngste, overlever både tante Karen og Edvard.

Jeg er spent på å lese hva Ivo de Figueiredo skriver om det jeg har lest om i boken til Torill Stokkan.

I forbindelse at jeg skrev om Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami, skrev jeg at jeg ønsket meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Filmen Lost translation har jeg sett om igjen flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken.

Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning. Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:

«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:
«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»
Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»

Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises.

«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.
«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»

Mer om butikken: «Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»

Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.

«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.
«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.
«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»
På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.
«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.
«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.
Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»

Masayo er Nakanos søster:

«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».

Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres. Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse.

«Eg henger ut meisebollar til småfuglane og matar skjorene i nabolaget med usalta peanøtter. Eg sluker historier om fuglar som flyg høgt og langt, ser gjerne fugleprogram på tv og har begynt å få ei ganske bra samling med fuglebøker. Eg frydar meg over nøttekråkene som kvar seinsommar kjem for å plukke kongler frå ei cembrafuru — eit slags pinjetre — i gata der vi bur, og som brukar ei veleigna kløft i vår eiga furu som nøtteknekkar. Eg lar det gjerne henge igjen litt eple i trea til sidensvansen, som kjem inn til byen i store flokkar om hausten for å meske seg i frukthagane. Kvart år er det like spennande å sjå kor mange ungar gråmåsen har klekt ut på stabburstaket ved sommarhuset vårt på Veiholmen. Men eg veit ikkje stort om desse fuglane som eg likar å betrakte. Korleis dei lever, kva dei lever av, kvar i verda dei er når eg ikkje ser og høyrer dei.»

Jeg kjenner meg igjen i Brit Bildøens beskrivelse av egen kompetanse i boken Over land og hav Eit år med trekkfuglar før hun startet sitt prosjekt som boken handler om. Det hun lærte deler hun med oss i boken. En bok som var verdt å lese.

«Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende. Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.
Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.
Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.»

Det skjer at jeg stiller meg spørsmålet om det er så viktig å bruke tid på å lese bøker. Særlig perioder der jeg leser lite. Da hjelper det på å lese bøker som boken Leselyst Om bøker, liv og litteratur av litteraturprofessor Tone Selboe. Jeg har en del bøker med samme tema i bokhylla. Boken til Tone Selboe har jeg lånt, men jeg bør kjøpe den. Fordi den er av de bøkene jeg kan lese flere ganger.

Når jeg leste sitatet over som er i det første kapitlet, kom tanken: hvordan hadde mitt liv vært uten bøkene jeg har lest fra jeg var barn og frem til i dag. Boken til Selboe får meg til å se verdien det har gitt meg. Takknemmelighet for at vi har bibliotek. Det er som Vamp synger:

«Så takk ska du ha, kjære gud, Eller kim du nå va? Du så fant opp dei finaste ting.»

Tone Selboe skriver om bøker jeg har lest, og bøker som jeg ikke har lest. Minner meg på bøker jeg har tenkt å lese. Bøker jeg må lese om og igjen Hun setter litteratur i sammenheng med mange temaer.

Fra temaet Kjærlighet:

«Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.»

Om Smak der hun viser til hva Virginia Woolf uttalte:

«Smaken kan nok trenes og temmes gjennom lesing, og vi kan til en viss grad lære å kontrollere den, men det krever lesing og atter lesing før vi kan se allmenne og ikke bare personlige kvaliteter ved et litterært verk, kvaliteter som binder verker sammen i grupper, kategorier eller sjangre. Uansett hva vi leser og vurderer — dramaer, dikt, romaner, biografier eller historiske verk — vår egen personlige smak bør ifølge Woolfvære vår viktigste veileder: Vi lærer ikke bare gjennom opplysning og tanke, vi lærer vel så mye gjennom følelsen. Vi skal ikke skamme oss over det vi leser og liker, vi er selv den viktigste dommeren! Det synes jeg er et godt råd å ta med seg.»

Til slutt en smakebit fra Gjenlesing:

«Den litteraturen som klarer å ryste og skake oss, selv om vi har lest den mange ganger før, slutter aldri å forundre. Jeg opplever det ofte når jeg skal forberede en bok til undervisning: Jeg tar den opp for å lese den igjen; tenker i utgangspunktet at det strengt tatt ikke er nødvendig, for jeg kjenner den jo så godt, men så opplever jeg ord, setninger og tanker som nye og slående, som om jeg enda en gang blir tvunget til å tenke på hva de betyr, ordene på siden, og jeg blir revet med og oppslukt av lesingen, men må også tenke gjennom egne ord og standpunkter igjen, slik at jeg nesten blir fremmed for meg selv.»

«Han snur seg og ser på ho med open munn. Augo hans er heilt mørke, mørkeblåe.
Hjerkinn! Kifor vil du til Hjerkinn?
Eg trur det kunne ha vore bra for meg.
Å? Korleis da?
Ho heiser på akslene. Svarar ikkje.
Ho har kanskje møtt mannen i livet sitt, likevel vurderer ho å flytta bort frå han, utan eingong å koma opp med ei ordentleg forklaring.
Ho kunne ha sagt at ho er like sky som villreinen, ho følgjer dei lette stega til flokken, flyt bortover i eit jamt driv langs høgdedraga, følgjer terrenget som gjev minst motstand. Så snart dyra verar noko ukjent, ei uvand lukt, vender dei seg og spring, spring så fort dei evnar, søkjer tilflukt i ulendt terreng, bruker det som kamuflasje. Det er mange år sidan Ragna har vore i ein konfrontasjon.»

Jeg har tidligere lest diktsamlingen til Guri Sørumgård Botheim som jeg skrev om i innlegget:
Diktsamling: Heime mellom istidene - Guri Sørumgård Botheim.

Jeg likte diktsamlingen, og det samme gjelder romanen Høgfjellsmeldinga som ble utgitt i 2023. Romanens hovedtema er naturvern, et tidsaktuelt tema som jeg opptatt av. Jeg likte hovedpersonen Ragna. Hun er både tøff og sårbar. Det var et fint driv i romanen, og tidvis var den spennende. Romanen som jeg ble tipset om gjennom bokprogrammet Åpen bok var verdt å bruke lesetid på.

«Det kjennest som at blokka vil bli ståande att aleine no som eg har bestemt meg for å flytte. Eg veit det er tull, ho har einegga firlingblokker ved sida av seg og ei halvbrorblokk som ligg ved sida av. I kvar av dei fem høgblokkene er det 48 leilegheiter, og slik har det vore sidan den siste stod ferdig i 1962, året etter mi. I burettslaget er det 304 bustader, så leilegheita mi utgjer altså omtrent 0,33 prosent av bustadene her.
Blokkene har stått i meir enn seksti år, og eg har budd i ei av leilegheitene omtrent ein femtedel av levetida til blokka. Eg er berre ein parentes i historia om Bjerke. Men i mitt 45 år lange liv er dei tretten åra i blokka ein berebjelke og eit langt kapittel. Blokka er som ein ytre kropp, eit tomrom fylt av etasjeskilje og folk, møblar og kjensler, eit høgreist landskap i betong.»

Etter å ha lest Mjøsa rundt med mor av Bjørn Hatterud tidligere i sommer, gledet jeg meg til å lese Blokka på Bjerke Tretten år i tredje etasje som ble utgitt i 2023. Det ble innertier å lese den.

Underveis har jeg ofte tenkt at boka kunne vært innkjøpt og delt ut til de som sitter på Stortinget. I boka takker han oss om velger å lese boka. Jeg vil takke for at han har skrevet den. Og; på samme måte som Mjøstraktene er et kjent område for meg, er Groruddalen det samme. Jeg har ikke bodd Groruddalen. Men jeg har jobbet på nedre Grorud noen år, og har mange gode minner derfra og folkene jeg ble kjent med. Jeg har derfor ikke problemer med å forstå at man kan trives med å bo i en blokk på Bjerke.

"Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.
Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»

I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:

«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»

Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.

Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:

*«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.

Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.

«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.
(Eg trur dei må vere kunstnarar.»*

(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»

Romanen Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser ble for meg en kjedelig leseopplevelse. Om det er det modus jeg er i hva angår krim eller handlingen, eller at boken er skrevet under pandemien, er ikke lett å si. Sjakk under vulkanen ble utgitt i 2021 og på norsk i 2022.

Håkan Nessers bøker om Barbarotti er en mix mellom hans privatliv og sakene han jobber med. Denne gangen starter boken med at Barbarottis nåværende kjæreste og kollega Eva er i Australia i et familieanliggende. I løpet av oppholdet uttrykker hun tvil om deres forhold. I april 2020 er hun tilbake uten at dette er noe tema. Hvordan løste dette seg, det kunne vært et interessant tema for leseren. På politihuset i Kymlinge skjer det lite. Når etterforskningen skjer med sneglefart og lite skjer, ble denne boken for kjedelig for meg.

Sist jeg var innom biblioteket tok jeg med meg tre bøker av Håkan Nesser. Den første jeg har lest er Den sørgmodige bussjåføren fra Alster.

Det er lenge siden jeg har lest bøker skrevet av Håkan Nesser. Bøkene hans kategoriseres som krim. Det er ikke krim med høyt spenningsnivå. Politietterforskerne løper ikke rundt i sko med høye hæler eller fine dresser. Det er ikke bøker der sjefene benytter enhver mulighet til å irettesette «fotfolket».

Realismen gjør derfor til at det er perioder der jeg opplever at boken er litt kjedelig, og at faktum ble gjentatt litt for ofte. Men som i tidligere bøker drives jeg fremover. Jeg gjetter og gjetter på hva som blir løsningen. Også i denne boken er løsningen på Håkan Nessers krimgåte ikke slik jeg gjettet.

Flere år siden jeg leste den. Husker den som en god bok, og tåles å leses igjen.

«Elskov som bryter alle lover, mektige døler og trøndere, alle livets detaljer på Jørundgård. Hun maner og maler med ord mens hun av og til ser på Lågens tunge strøm og åslinjen som mørkner over Vingrom. Midt i sin egen såre livssituasjon former hun sin Kristin og sin Erlend. De kom til liv på en helt annen måte enn hennes ungdoms Agnete og Svend, selv om de var i slekt. Nå hadde hun psykologisk innsikt og realistisk erfaring. For ikke å snakke om mengden av detaljkunnskap om hus, mennesker, dyr, klær, våpen og hesteutstyr. Hun tegnet kart og hun skisserte historiske hendelser. Hun studerte gamle lovverk. Fant nøyaktige årstall som kunne stemme med historien til hennes fiktive personer. Husket steder hun hadde vært med sin far og oppsøkte dem på nytt. Handlingen skulle ikke bare foregå i Gudbrandsdalen, det skulle også handle om gamle Oslo og om hennes fars Trøndelag. Hun glødet over materialet, glemte at hun holdt seg våken på kaffe og sigaretter og at det sikkert ikke var bra for morsmelken. Tok hun seg da et glass vin? Smilte hun kanskje fornøyd mens hun så ut på den lysnende Vingromsåsen da hun endelig la ned blyanten på det foreløpig siste tettskrevne arket? Hun hadde latt Kristin bli født ved Folden sørøst for Kristiania, på gården Skog, der i Svartskog hvor hun selv hadde sittet på et pensjonat og skrevet Jenny. Hvor langt hadde hun ført Kristin denne natten? Skogene ved Gerdarud, der hun lar Kristin gi seg hen til Erlend, er de samme traktene hun vandret noen sommernetter med Svarstad da de kom hjem fra Roma. Slik laget hun sin billedvev, og slik forsøkte hun å se langt inn i Kristins framtid.»

Sitatet over er fra Sigrid Slapgards biografi om Sigrid Undset: Dikterdronningen. Kransen, som er første bind i triologien om Kristin Lavransdatter, leste jeg i august 2022.

Språket i en roman utgitt i 1920 gjør til at jeg leser saktere enn jeg vanligvis gjør. Det er også ord som jeg ikke kjenner. Jeg har ikke klart å holde oversikten over alle personene som er med i handlingen. De historiske hendelsene blir innimellom for ukjente. Allikevel: Kransen er en fantastisk roman.

Kransen får meg til å tenke på at det må være mye Sigrid Undset i Kristin. Erlend forlot sin frille Eline for Kristin. Svarstad forlot sin kone for Sigrid. Som Sigrid, har Kristin et sterkt forhold til sin far. Kristin strever i livet på grunn av hendelsen der Eline døde. At hun var gravid da hun giftet seg med Erlend, som bare hun kjente til, det plager Kristin.

Sigrid ble katolikk. Kristin vender seg til prestene for å komme seg gjennom den tunge tiden. Hun må forholde seg til barna Erlend fikk med Eline. Som Sigrid måtte forholde seg til Svarstads barn. Kristin er som Sigrid den perfekte husfrue. Kjenner stor kjærlighet til barna sine. Men forholdet mellom Kristin og den sorgløse Erlend skranter.

*«Selv hadde hun valgt ham. Hun hadde valgt ham i en rus av elskov, og hun hadde valgt påny hver dag i de hårde årene hjemme på Jørundgård. Hans uvørne elskov fremfor farens kjærlighet som ikke nennet at en vind blåste umildt på henne. Hun hadde vraket den skjebne som faren unte henne da han Vilde legge henne i armene på en mann som sikkerlig skulde ha ført henne på de tryggeste veier og enda Vilde ha bøid sig for å ta unda hver liten sten som hun kunde ha støtt foten sin på. Hun hadde valgt å følge med den annen som hun visste f6r på villstier. Munker og prester hadde pekt på angerens og bodens vei hjem til fred — hun hadde valgt ufreden hellere enn hun Vilde slippe sin dyrebare synd.
Så var der bare det ene for henne — ikke kny eller klage, hvad som nu skulde gå over henne ved denne manns side. Svimlende langt tilbake i tiden syntes hun nu at hun hadde forlatt sin far. Men hun så hans elskede ansikt, husket hans ord den dagen i smien, da hun drev det siste knivsting i hans hjerte, husket da de taltes ved deroppe på fjellet i den stund hun skjønte at dødens dør stod på glytt bak hennes far. Uverdig er det å klage over den lagnad en selv har valgt sig — Hellige Olav, hjelp mig, så jeg nu ikke må vise mig aldeles uverdig til min fars kjærlighet —

Erlend, Erlend Da hun møtte ham i ungdommen, blev livet for henne som en strid elv i løp over stubb og stener. Disse årene på Husaby hadde livet bredt sig ut, ligget vidt og rummelig som en sjø, speilende alt omkring henne. Hun husket hjemme, når Lågen i vårtiden flommet over, lå bred og grå og mektig i dalbunnen, bærende drivgodset som kom flytende, og løvkronene som var rotfaste i bunnen, vugget på vannet. Uti viste små mørke, truende hvirvler hvor strømmen gikk strid og vill og farlig under den blanke flate. Nu visste hun at slik hadde hennes kjærlighet til Erlend gått som en stri og farlig strøm under hennes liv i alle disse årene. Nu bar det utfor — hun visste ikke til hvad.
Erlend, elskede venn —!»*

Omtale fra Aschehoug:

«Husfrue er andre bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Husfrue skildrer Kristin og Erlends liv på storgården Husaby. Kristin føder syv sønner, og forholdet til hennes elskede Erlend - som hun egenrådig og mot familiens og kirkens vilje giftet seg med - blir satt på sterke prøver.»

I den floden som er av intetsigende nyheter og bøker, og med bakgrunn i min interesse for foto og historie, måtte jeg kjøpe boken til Sveinulf Hegstad: Fotohistorier fra Nord-Norge. Jeg påstår at du ikke må ha røtter i Nord-Norge for å finne den verdt å lese.

Fra bokens forord:

*«Fotohistoriene er tidsvindu med mennesker i sentrum. Det å være menneske og kunne føle glede, sorg, sinne og kjærlighet er uavhengig av tid og sted. Men livet vårt blir likevel påvirket av hvor og når vi har levd. De særegne livsvilkårene nordpå har derfor stått i sentrum for valg av foto og dermed for utvalget av historier. Temaene det knyttes an til, er mange sosiale endringer, etnisitet, krigen, humor og døden – foruten også gleden ved livet. Området fotohistoriene er hentet fra, strekker seg fra Helgeland til Varanger, fra Svalbard og Ishavet til det grenseløse samfunnet samene har vært en del av i århundrer. Selv om landsdelen av mange betraktes mer som en symbolsk enn en reell enhet, er det et stort register av erfaringer, assosiasjoner og følelser som kan knytte menneskene i området sammen.»*

Fra innledningen:

«De fleste fotografier vi massivt bombarderes med, kan vi forholde oss likegyldige til. Det er når man kommer tett på mennesker – også i møter med de som for lengst har gått bort – at bildene kan gripe oss som betraktere. Men fotografiene gir oss like vel bare et innblikk i livet deres; vi kan aldri fullt ut forstå situasjonene de inngikk i, eller i særlig grad vite hva de tenkte og følte. Da er det bare nysgjerrigheten overfor andre som gjenstår. Vi vil alltid undres over menneskene – blikkene – vi møter. Den følelsen vil aldri fortape seg. «

I boken er det 100 bilder med tekst, noen av tekstene er korte, andre er lengre. Og teksten er oversatt til engelsk. Derfor er det en fin gavebok til slektninger som en gang bodde i Norge.

En fotohistorie er om Betty og Aagot:

«Betty (t.v.) og Aagot Mack ble født i 1885 i Tromsø med Mack, Giæver og Holmboe i slektsporteføljen – kjøpmenn og embetsmenn i generasjoner. Tvillingsøstrene som var nært knyttet til hverandre, fikk helt ulike livsløp. Betty gikk telegrafskolen og ble ansatt som telegrafistinne i Kristiania. Hun giftet seg, og senere i livet tok hun opp yrket og hadde en stilling for telegrafstyret til hun var 80 år. Aagot forble ugift. Etter pasientopphold på Vår Frue Hospital i hovedstaden, konverterte hun til katolisismen. Brodering av kirketekstiler ble hennes livsoppgave. Tvillingenes liv ble preget av to århundrer, men på ulikt vis. Aagots håndarbeid innenfor hjemmets rammer videreførte 1800-tallets sosiale norm for kvinner av borgerskapet – Betty grep det nye århundrets muligheter for at også kvinner kunne få utdannelse og et yrke.»

Noen bilder er om datidens kjendiser. Men det er ikke bilder, som i dag, av kjendiser som flusher puppene sine for å beholde sin posisjon som kjendis. Eller dagligdagse hendelser i livet til kjendiser som som er kjendiser fordi de har vært gift med en kjendis.

En av datidens kjendiser som er omtalt i boken er flypioneren Gidsken Jakobsen. Hvorfor har ikke NRK laget radioprogram om Gidsken Jacobsen som de har gjort her om Amelia Earhart. Gidsken Jacobsen var helt ukjent for meg. Men det kan hun jo ikke ha være; hun er (har vært?) halehelt på flyene til Norwegian.

«Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. «

Jeg mener at det ikke bare er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss. Det er også en gave i livet at traurige perioder i livet så lett havner i «glemmeboken», og vi går videre i livet. Som koronaperioden. Men ved å lese romanen Lucy ved havet utgitt i 2022, på norsk i 2023, kom minnene frem. Det er en periode av livet jeg mer enn gjerne kunne vært foruten.

Det er i mars 2020 denne romanen starter. Lucys tidligere ektefelle William har fått overbevist Lucy at de må reise fra New York til Maine:

«Dette visste jeg ikke den marsmorgenen: Jeg visste ikke at jeg aldri kom til å se leiligheten min igjen. Jeg visste ikke at en av venninnene mine og et familiemedlem kom til å dø av viruset. Jeg visste ikke at forholdet til døtrene mine kom til å forandre seg på måter jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg visste ikke at hele livet mitt ville bli nytt.
Alt dette visste jeg ikke den marsmorgenen jeg gikk til Williams bil med den lille, lilla trillekofferten min.»

Som Lucy trodde jeg at ting kunne normalisere seg raskt. «God sommer, god jul og god påske», sa jeg til kollegaene da jeg gikk fra jobben den 12 mars. De lo, jeg mente det selvsagt på tull. Fordi jeg trodde at det at vi ble beordret på hjemmekontor var en overdrivelse. Men så feil kunne jeg ta.

«Nøyaktig én uke etter at vi kom dit, ringte jeg en av legene mine i New York. Han gir meg sovepiller, og piller mot angstanfallene mine, og jeg ringte fordi jeg holdt på å gå tom for disse pillene, og jeg hadde ikke sovet godt etter at jeg hørte at Elsie Waters var død. Legen var ikke i byen lenger selv, han hadde dratt til Connecticut, og den dagen sa han at jeg skulle vaske klærne mine etter å ha vært i butikken. «Seriøst?» spurte jeg, og han sa: «Ja». Jeg sa at det sikkert var William som kom til å gå i butikken når vi var ute av karantene, og da sa han at da burde William vaske klærne sine etter å ha handlet.
Det var jo helt vilt. «Seriøst?» spurte jeg igjen, og han sa at det ikke burde være annerledes enn å vaske klærne sine etter å ha vært på trening.
Jeg sa: «Men hvor lenge tror du dette kommer til å vare?» Og han sa: «Vi kom sent i gang, over et år, tipper jeg.
Et år.»

Lucy ved havet er den beste romanen jeg har lest av Elisabeth Strout om Lucy Barton. Den er så lettlest og god at den leser man lett i løpet av en helg. Og så tidsnær, og mye jeg kunne kjenne meg igjen i.

«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»

Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.

Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.

For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:

«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.

Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:

«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «

Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.

Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:

"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.
I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.
Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.
Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"

Leser at boken er en oppfølger av romanen Bølle på døra. Den likte jeg godt, samme form som du beskriver at Sukkertøyhuset har. Oppfølgeren er notert for lesing.

«For å få skrevet må jeg godsnakke med apen og finne frem fristelser og belønninger til henne. Apen er den gale delen av meg, den impulsive, hun som får meg opp i bråk, hun som vil ha det tredje og fjerde og femte glasset med vin. Hun som sitter inne i hodet og sier: «jo da, bare si det, bare si det» selv om jeg sitter på direktesendt TV eller radio. Samtidig er det apen som sitter på inspirasjon og skaperkraft. Det er hun som får de gode ideene, og som finner sammenhenger og de gode ideene og røde tråder. Jeg er med andre ord avhengig av dette vesenet. Og lat og bedagelig som hun er, må jeg ofte overtale og godsnakke. «Hvis vi skriver i en time skal vi få kaffe»»

Sitatet over er fra da Nina Lykke deltok i NRK radioprogrammet Sommer og vinter i P2 (21. desember 2022):

«Hun dro til Los Angeles for å skrive. Men klarte ikke konse der heller, og fant marihuana! Høy som et fly skrev hun suksessroman.»

Suksessromanen var Full Spredning. En legeroman (2019). Der var hovedpersonen fastlege. I romanen jeg har lest romanen Nina Lykke ga ut i 2022 Vi er ikke her for ha det det morsomt. Romanen starter slik:

«UTPÅ ETTERMIDDAGEN, på den tiden av døgnet da Knut for lengst har gitt opp alle forsøk på å skrive, sitter han i stedet og ser på en YouTube-video om testikkelkreft. Han har valgt denne filmen fordi ubehaget den medfører, kan minne om ubehaget og anstrengelsen ved å skrive, og slik får han følelsen av å gjøre noe produktivt. Men idet han skal å sjekke seg selv for svulster, plinger det inn en e-post.»

Hovedpersonen Knut er forfatter og i slutten av femtiårene. Det er nesten syv år siden han ga ut bok, og den fikk lunken mottakelse i likhet med de to forrige bøkene han ga ut etter Den berømte boken:

«Den Berømte Boken — som ikke heter Den Berømte Boken, det er bare Knut som kaller den det — var den tredje boken hans. Den kom for over tyve år siden og ble hans gjennombrudd. Boken solgte så bra at han kunne si opp deltidsjobben som korrekturleser i en avis og dessuten kjøpe denne leiligheten.»

E-posten er Invitasjon til panelsamtale og avsender er litteraturfestivalen på Lillehammer:

«Vi er altfor sent ute, men vi håper likevel at du har tid og anledning til å stille. Temaet for samtalen er «Utroskap i liv og litteratur», og du har jo behandlet dette temaet i flere av dine bøker. I tillegg til Forfattersentrums minstehonorar får du selvsagt dekket reise, kost og losji.»

Knut forstår at han er invitert fordi det er andre forfattere som har meldt avbud. Knut skal til å takke ja, men får kalde føtter når han leser hvilke andre to forfattere han skal debattere med. Den ene er er Terje, som er gift med Knuts ekskone. Det andre er en kvinnelig forfatter som har hengt ut Knut i sin siste bok, Virkelighetsforfatteren:

«I boken skriver hun, kort fortalt, at selveste Knut A. Pettersen — hvorfor ikke ta med personnummeret og blodtypen hans med det samme — hadde kommet bort til henne med en øl, de hadde danset, og så hadde Knut A. Pettersen dratt henne med seg bort i en krok, og der hadde Knut A. Pettersen gnidd sitt erigerte lem mot lår, hvorpå han grafset henne på rumpa, og det var med nød og neppe hun greide å komme seg unna.»

Men Knut husker en annen virkelighet.

«Tre og et halvt år siden er dette. I høst kom den siste boken hennes ut, som vanlig til strålende kritikker, og der kunne han med stigende forferdelse lese denne fiksjonen, utkledd som virkelighet, som nå står på trykk i en bok innkjøpt av Kulturrådet og nominert til flere priser, slik også de forrige bøkene hennes er blitt, blant annet for sin «kompromissløse ærlighet».
Men hvor skulle han gå med «sin versjon»? Knut innså snart at uansett hva han foretok seg — såpass kjente han bokbransjen, kulturlivet, media — ville det bare gjøre alt verre. Hvert minste initiativ fra hans side ville hjelpe henne og boken, og ødelegge for ham. Han satt låst i en felle full av skarpe kniver, der hver bevegelse ville få blodet til å renne. Hans blod.»

Nina Lykke er blitt en av mine favorittforfattere. Hun skriver slik at jeg gapskratter både titt og ofte. Samtidig lider jeg med hovedpersonen, denne gangen Knut. Han har tatt valg i livet som nå får konsekvenser. Det er et alvor der, og selv om jeg ikke er forfatter er det helt klart noe i livet til Knut jeg klarer å relatere til eget liv. Og slutten er forrykende god synes jeg.

«Det gikk en snau time. Temperaturen var brukbar nå. Zenta hadde ristet av seg pleddet og sov. Jeg tenkte på å ta en kopp kaffe til. Men torde ikke. Jeg visste jo at noen hadde rørt seg der borte i skogbrynet. En som var ytterst vaktsom.
*Da kom han fram. Han gjorde det med en selvfølgelighet som var lett å forstå; denne verdenen var jo hans. Han kom fram fra skogen et lite stykke bortenfor der skisporet gikk. Han stilte seg i myrkanten mellom en einerbusk og en forkrøplet furu. Han så oppmerksomt ut over myras lille snøvidde og snudde på hodet slik at jeg så profilen med den edle snuten, den bratte pannen og ørene som sto rett opp.»

Jeg har stått over et halvt år i lånekø på biblioteket for å lese den siste romanen til Kerstin Ekman Løpe ulv som ble utgitt i 2021, på norsk i 2022. Endelig er den lest.

Da jeg første gang leste om Løpe ulv, tenkte jeg at jeg skulle lese romanen Hendelser ved vann, som står i bokhylla, om igjen. Men tida gikk. Påsken kom og filmatiseringen av Hendelser ved vann, TV-serien, ble tilgjengelig her på NRK. Det var ikke mye jeg husket fra da jeg første gang leste boken. Annet enn at den var god, spennende, og drap i et telt, og skog. Masse skog. Fantastisk god serie synes jeg det var.

Derfor var det slik at når jeg leste Løpe ulv, var det landskapet i TV serien jeg så for meg. Her er Kerstin Ekman i en samtale med SVT om boken – fra 2021:

”Nu kommer Löpa varg, Kerstin Ekmans första roman på över tio år. Boken utspelar sig i Hälsingland och är, som flera gånger förr i hennes författarskap, en berättelse om människans förhållande till naturen. I centrum står den pensionerade jägmästaren Ulf Norrstig, vars tillvaro ställs på sin spets när han möter en varghane på nära håll.”

Løpe ulv er en god roman. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris 2022, og ble omtalt slik:

*«En aldrende jeger ser en dag spor etter en stor ulv i skogen og kjenner akutt samhørighet med dyret. Ulvens ankomst til bygda samler og splitter jaktlaget mannen har vært leder for i mange år, og får ham til å se tilbake på et langt liv i og med skogen, med børsa, jakthundene og etter hvert kona som konstanter. Lik en gammel ulv som har vært en selvskreven alfa, er han nå på vei til å drives vekk, og når han leser de gamle jaktdagbøkene sine, revurderer han livsvalgene han har tatt.

Med Löpa varg viser Kerstin Ekman at hun behersker instrumentet sitt fullt ut. Hver formulering vitner om forfatterens absolutte språklige gehør. Kresent og presist gir Ekman form til et menneske som famlende får øye på seg selv, den han har blitt og den han kanskje kunne vært – samtidig som hennes framstilling av en enkelt menneskeskjebne åpner for flere og mer allmenngyldige lesninger i flere sjikt. Bare gjennom tittelen, Löpa varg, som betyr å bli ett med dyret og anta ulveskikkelse, lar hun leseren reflektere over hvordan grensen mellom menneske og dyr er vilkårlig og bevegelig.

Siden debuten i 1959 har Kerstin Ekman, født 1933, bygd opp et stort og bredt forfatterskap som er belønt med flere tunge priser. Blant annet fikk hennes roman Händelser vid vatten både Augustprisen og Nordisk råds litteraturpris i 1994. I Löpa varg samles i konsentrat noen av forfatterskapets viktigste temaer. Det handler om det enkelte menneskets situasjon og ansvar i en postantroposentrisk verden, forholdet mellom menneske, dyr og bygd og om dynamikken mellom mennesker i et mindre samfunn. Samtidig rommer romanen en mer inderlig fortelling om et gammelt ekteskap og et liv som er på vei mot slutten.»*

Noen ganger ødelegger slutten på en roman for leseopplevelsen jeg har hatt underveis. Fordi leseopplevelsen var så god underveis i romanen Løpe ulv, var jeg spent på slutten. Valget hun har tatt likte jeg veldig, veldig godt. Viser hvilken god forfatter Kerstin Ekman er. Jeg planlegger å lese trilogien Vargskinnet før jeg leser Hendelser ved vann.

Godt lesetips, den må jeg også lese. Hvor skal biografene finne sitt stoff fra når vi ikke skriver brev til hverandre. I en av bøkene jeg har lest om Knut og Marie Hamsun, er det sitert fra et av de første brevene Knut skrev til Marie der han innleder brevet sitt med: «Elskede. Jeg skriver disse Ord tilfods under et Lampeblus i Gangen for at faa Brevet afsted straks. Jeg reiste fra dig idag i fuld Tro på dig, tro nu du mig igjen!”