Bokelskere.no

Det er en grå desemberdag, og luksusfølelsen fra den vakre bygningen som ligger bak oss når toget begynner å rulle, erstattes med den nesten apokalyptiske marerittfølelsen når vi kort tid etter kjører gjennom noen av Philadelphias verste industriområder, et ørkesløst fattigdomsbilde som i sin menneskelige armod overgår slummen i Bangladesh. Her er absolutt alt grått, og alle de arbeidsledige er synlige (...) Og det forbauser meg samtidig hvor lite av denne industrielle slummen som er synlig, sett fra Europa, der mytene om USA lever sterkere enn i landet selv (...) Jeg er snart femti, men dette har jeg ikke sett. Ikke amerikansk elendighet på en måte som kan få Murmansk til å fortone seg som et ferieparadis.

Men svaret fra kommunen er klart: Selv om hytta bare er 56 kvadratmeter, med utedo og ikke innlagt vann, har man uansett ikke lov til å bygge et tilbygg på mer enn 15 kvadratmeter. (...) Og dette er altså Søndre Land, hvor innflyttingen på ingen måte er truende, hvor turismen er fraværende, bortsett fra tilbud om elgsafari, frivillig bad i Randsfjorden og dressintur på den ned nedlagte Valdresbanen. Et anneks på 30 kvadratmeter? En trussel? På et område omgitt av skog? (...)
En hyttenabo ringer og varsler ham om at det er helside i Oppland Arbeiderblad. Hans favorittavis om sommeren. Kommunestyrets utvalgte, kanskje 13 mennesker, står utenfor hytta og vurderer situasjonen. De bruker en halv arbeidsdag på å finne ut at annekset kan være 30 kvadratmeter istedenfor 15.
De gir tillatelse til 30. Men det er altså et unntak fra reglene.

Han merket hvor lite til overs han hadde for de smørblide JA-folkene. De gode, de internasjonale, de mellom-menneskelige og stort-tenkende. De som hadde sett lyset og forstått at EU først og fremst var samarbeid og forpliktelse. Ja, et regelrett humanistisk prosjekt, i motsetning til NEI-sidens gårdbrukere, fiskere og egoistiske mennesker som bare ville sitte på bergknattene og lepje i seg sitt eget smør og skyte med hagle mot ASKO-biler som transporterte franske oster og italienske skinker oppover til RIMI-butikkene i dalførene.

(...). mens Thure Erik motsatt "hamrer" ordene inn i teksten, og alltid har et helt forråd av ord tilgjengelig i hukommelsen for hver eneste tenkelige handling eller hendelse. Å snakke om ting man ikke vet noe om, sa han (eller mer presist, har jeg notert ned), er en form for arkeologi, om du besitter kunnskap, da må du prate deg ned i de lagene i din egen bevissthet der det du ikke vet at du vet, ligger begravd, du må snakke lenge for å nå dit, derfor er tålmodighet så viktig i slike uvitenhetsdialoger.

Operasjonen tar drøyt halvannen time. Kulen blir fjernet. Reagan mister halvparten av sitt eget blod, men er i strålende fysisk form og fjerner oksygen-masken straks etterpå og sier:
"I hope you are all Republicans."

For da de etterpå sto sammen i kontrollrommet og hørte på opptaket, var det hevet over tvil: Dette kunne brukes. First take. "Men jeg spiller jo feil," hadde han sagt. "Alle spiller feil," sa Jon og tente seg en sigarett. "Og husk det, Ketil, for resten av ditt liv. Det du gjør til enhver tid, vil aldri bli perfekt. Det blir det ikke for noen av oss. Men prøv å tenke: Dette er det beste jeg klarer, akkurat nå. Forson deg med det."

I ethvert menneskes erindringer finnes det ting som det ikke tilstår for alle, men bare for sine venner. Det finnes også ting som det ikke engang betror sine venner, men bare seg selv, og selv det i dypeste hemmelighet. Endelig finnes det slike ting som mennesket endog frykter å tilstå for seg selv, og av slike ting finnes det en anselig mengde hos ethvert skikkelig menneske.

Jeg drikker fortere for å finne det riktige stedet i mitt eget hode. Stedet hvor jeg kan lene meg bakover og la tankene tenkes av seg selv. De små boblene av kullsyre knitrer og knepper bakerst i halsen. Det blir snart bedre. Etter neste øl. Da blir det bedre. Én til. Blir det ikke snart bedre?

Jeg husket hvordan sønnene mine, da de var små, med vilje slapp ting fra barnestolen for å se dem falle i gulvet, en aktivitet de syntes var like festlig som konsekvensene var fryktelige. De kunne sitte å stirre ned på tingen som hadde falt - en halvspist kavring eller en plastball - og bli stadig mer opphisset over at den ikke kom tilbake. Til slutt begynte de å gråte, og oppdaget stort sett at den falne tingen kom tilbake til dem på den måten. Det overrasket meg alltid at de reagerte på denne hendelseskjeden ved å gjenta den: Så snart de hadde gjenstanden i hånden igjen, slapp de den på nytt og bøyde seg fram for å se den falle. De jublet like høyt og ble like fortvilte hver gang. Jeg forventet alltid at de på et eller annet tidspunkt kom til å innse at fortvilelsen var unødvendig, og ville velge å unngå den, men det gjorde de aldri. Minnet om smerten hadde overhodet ingen innvirkning på det de valgte å gjøre: Tvert imot fikk det dem til å gjenta den, for smerten var trolldommen som sørget for at gjenstanden vendte tilbake, og gjorde det mulig å oppleve fryden ved å slippe den en gang til. Hvis jeg hadde nektet å gi dem den tilbake den aller første gangen de slapp den, ville de vel ha lært noe helt annet, men jeg var ikke sikker på hva det ville ha vært.

Det var en eldgammel sak, en Nokia, svart og grå, med omtrent like mange funksjoner som en flaskeåpner. Det var like mulig å ta bilder med den som det var å sende e-post med en stiftemaskin.

Det forelå flere sett med beredskapsplaner, men ingen dekket kombinasjonen av bombetrussel, kidnappet statsminister og en sjakkspillende terrorist.

Alkoholen er paradoksal; den bidrar iblant til å holde styr på angsten og se tingene i et misvisende positivt lys, og iblant har den motsatt effekt og forsterker klarsynet, og følgelig angsten; de to fenomenene kan veksle med få minutters mellomrom.

Paul hadde bestandig likt at den første i måneden falt på en mandag, han likte generelt at ting sammenfalt, livet skulle ha vært en lang rekke behagelige sammentreff, tenkte han. Ideelt sett.

Eg vil da berre vere i fred, (...) kvifor skal det vere så vanskeleg å forstå? tenkte eg, eg skulte ned på stien og asa meg meir opp. Det er alltid dei utovervendte som skal bestemme, tenkte eg, dei som ler høgt og snakkar heile tida, og som vil bli kjent med absolutt alle, det er dei som visest og hørest best, og dermed trur alle saman at det er det å vere utovervendt som er normalt, ein er liksom rar om ein liker seg best aleine, til og med vi som liker oss best aleine, trur vi er rare, tenkte eg, og det er urettferdig, det at dei utovervendte bestemmer at alle må prøve å bli som dei, det er ikkje rett, trenkte eg, og eg asa meg meir og meir opp.

Noen få forskere har hevdet at folk blir mer nyanserte av å diskutere i sosiale medier. Men majoriteten av forskningsfunn tyder på det motsatte: At folk blir styrket i troen på at de selv har rett, og like sikre på at den andre er en idiot.

Den aller første gangen jeg så deg, var du i følge med mange andre. Jeg var ikke på utkikk etter noe. Jeg lette ikke etter noen. Det må ha vært tusenvis av menn som har passert blikket mitt de siste ti årene, men deg så jeg. Deg stanset øynene mine opp ved. Du, og bare du, vekket hjertet mitt.

Hva skjer med det politiske systemet når politikerne blir ansvarlig for været?

Hanne løy ikke da hun sa at hun måtte gå. Hun skulle hjem, laste bilen med fem store pakker med doruller og levere dem til forskjellige adresser i byen og omegn. De gjorde det for å samle inn penger til en håndball-leir som datteren Frida skulle på til sommeren. Deler av utgiftene ble dekket av klubben, men hvert barn var nødt til å tjene inn 2500 kroner. For at dette ikke skulle være en belastning for familier med svak økonomi, krevde klubben at de skulle selge pakker med doruller, og mente at turene på den måten ble tilgjengelige for alle.

Pakkene kostet klubben 250 kroner i innkjøp, og ble solgt for 500. For å tjene inn 2500 kroner, måtte hver familie, eller hvert barn, selge til sammen ti pakker med dopapir. Dette ble gjort ved at alle familier betalte 5000 kroner til klubben, hentet ti pakker med dopapir, og så solgte det videre til venner og slektninger. Hanne hadde vært gjennom tre runder med salg i løpet av to år, og hadde sluppet opp for slektninger og venner som ville kjøpe. Det hadde endt opp med til sammen fjorten pakker med dopapir i garasjen. En del av pakkene kom fra datterens salg, mens rundt halvparten var fra venner og familiers barn som også finansierte Polen-turer, fotball-camper og lignende på samme måte. Hanne gruet seg til sønnen Fredrik, som bare var seks, ble stor nok til å dra på turer.

Hver pakke besto av til sammen 60 ruller med dopapir av lav kvalitet. De ble brukt til hverdags, men enkelte ganger, og alltid til høytider, kjøpte de mykere papir. De fjorten pakkene Hanne og familien hadde lå opp under tverrliggerne i garasjen. Kajakken var derfor nødt til å ligge ute. Den hadde ikke vært i bruk på fire år, og etterhvert fått merker etter jordslag som ikke gikk bort, selv mede høytrykkspyler. Glassfiber er porøst og vil, på sikt, trekke til seg farge.