Bokelskere.no

Jeg lurte ofte på hvordan det var å tilbringe livet sovende, som mamma, og jeg kunne på mange måter skjønne at hun hadde valgt det. Det holdt henne tynn, sa hun. Hun sov gjennom måltidene. Og menn ville ha små kvinner, tynne som papirdukker, som de kunne plukke opp og kaste fra seg med samme letthet.

De vil være en del av flyten. De viser ingen tegn til svakhet, noen av dem, ikke der ute, langs fartsårene, ikke før de kommer hjem og har lukket døren bak seg, men der inne, omgitt av en eller to eller tre som står dem nær, blir de seg selv igjen, som ved en uhyggelig forvandling, hvor alt som har vært stramt og aktpågivende, blir uaktsomt, slapt, pløsete, skrukkete. De går fra falskhet til ekthet, og det er ikke noe pent syn. Selv de alminnelig pene, de etter forholdene noenlunde kjekke, blir stygge som juling idet de oppgir promenadeversjonen av seg selv, i det øyeblikk de slipper krampetaket om sin egen offentlige figur. Det er dette som skjer: De gir opp å være den de ønsker å være og synker sammen i den de er. Fra å ha spilt sin rolle med glans, der ute under åpen himmel, blir de plutselig, bak hjemmets lune vegger, en bitter, forurettet, selvmedlidende og trist karakter igjen, i det spillet som ikke lenger er noe spill og som derfor er uendelig tragisk, tragisk uten formildende omstendigheter, tragisk uten å være vakkert samtidig.

Jeg sier ikke at jeg har mistet håpet. Det kommer bare ikke så ofte innom. Det har flyttet herfra. Det har skjedd uten dramatikk, det har ikke slått med døra, det er mer som et dyr som har funnet andre jaktmarker, en katt som har flyttet til et nabohus, en plante som har spredd frøene sine på steder der de kan gro bedre.

(...), og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.

Ingenting står mer i veien for lykken enn minnet om lykken, og jeg har heldigvis ingen sånne minner.

En bok kan bare nytes langsomt; den innebærer en form for refleksjon (ikke nødvendigvis i betydningen intellektuell anstrengelse, men alltid i betydningen tilbakeblikk); det finnes ingen lesning uten stans, uten den motsatte bevegelsen, uten gjenlesning. Dette er noe av en umulighet, eller endog en absurditet i en verden der alt fluktuerer, utvikler seg, der ingenting har permanent gyldighet, verken reglene, tingene eller individene. Av alle sine krefter (som en gang var store) motsetter litteraturen seg ideen om konstant aktualitet, om evig nåtid.

Moderne ansatte skal være mobile, endringsvillige, disponible, og gjennomgår en tilsvarende avpersonaliseringsprosess. Teknikkene for endringslæring som formidles på "New Age"-workshopene, har som mål å skape uendelig foranderlige individer som har kvittet seg med all intellektuell og emosjonell rigiditet. Når det moderne individet slik frigjøres fra alle hemmende tilhørighetsforhold, lojalitetsbånd og rigide atferdsnormer, står det parat til å finne sin plass i et gjennomgripende transaksjonssystem der det på en helt entydig og uomtvistelig måte kan tilskrives en bytteverdi.

Etter hvert som dere nærmer dere sannheten, øker ensomheten. Bygningen er praktfull, men folketom.

Dere kan ikke elske både sannheten og verden.

Sannheten er skandaløs. Men uten den har ingenting verdi. En oppriktig og troskyldig verdensanskuelse er i seg selv et mesterverk.

Poesien må oppdage virkeligheten med sine egne rent intuitive framgangsmåter, uten å la den filtreres gjennom en intellektuell rekonstruksjon av verden.

Ungdomsårene er viktige. Straks du har utviklet et begrep om kjærligheten som er tilstrekkelig ideelt, tilstrekkelig edelt og fullkomment, er du fortapt. Fra da av kan du aldri bli helt tilfreds.

Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må bli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en.

"Du vet ikke hva du snakker om, min naive venn. Det er akkurat sånn ting foregår når demokratiske verdier skal beskyttes. Man opererer under en vakker vev av gulltråder og paljetter og kan forsyne seg så mye man vil når ingen ser hva som gjøres. Befolkningens tillit til at alt går riktig for seg og skjer i full åpenhet, gir enorme muligheter i det skjulte."

Livet hennes hadde hengt på en krok for lenge.

Med knusende presisjon fornemmet hun virkeligheten inne fra sin bevissthet og levde etter den ambisjon at verden var slik hun opplevde den. Eller rettere sagt at menneskene var skapt slik at de erfarte verden slik den var, hvis de bare var oppmerksomme og ikke løy for seg selv. Det subjektive var det objektive, og det objektive var det subjektive.

Til overfarten til Island måtte de bruke en stor knarr, av typen som var rundt 20 meter lang og 6 meter bred, beregnet til last og transport av folk og fe i vikingtiden. Skipene emigrantene reiste til Island med, krevde rundt 25000 arbeidstimer i byggeprosessen. Skipsseilet hadde ull fra flere tusen sauer, og omtrent 300 timer med veving lå bak det ferdige produktet. Båtene hadde materiale fra rundt 100 store eiketrær, 3 tonn med jernmalm trengtes til de 500 kiloene med nagler, og de måtte skaffe over 1000 meter med rep, helst fra sel- eller hvalrosskinn fraktet fra Sibir. De måtte ha 18 kubikk med fururøtter til tjæren skipet skulle behandles med og så videre.

Det var en slik "millionærfarkost" Eirik og faren Torvald gjorde klar til avreisen til Island. Bare de aller mektigste i samfunnet hadde råd til et slikt skip.

En gang for mange år siden feiret Knut jul med sin fars kones datters manns barn fra forrige ekteskap. Det var en av de julene da han ikke hadde Lukas, ei heller noen partner eller samboer, og han havnet derfor hos sin far, der han satt ved et bord og spiste ribbe sammen med sin stemors datters manns barn fra forrige ekteskap, fremmede tenåringer som satt ved bordet og gjespet og ikke så ut til å være klar over hvor de var, slik Knut heller ikke helt forsto hvem disse menneskene var, og hele tiden måtte minne seg selv på hva som var forbindelsen mellom dem.

Jeg skar av en bit fiskekake, skjøv den bort til løken og la litt oppå, stakk alt sammen i munnen.