Har den norske tilliten til staten, statlige institusjoner og lederskap blitt en automatisert sosial respons - ja, en nesten psykologisk Pavlov-refleks? I hvilken grad dekker den over en urovekkende passivitet - og til og med intellektuell latskap - hos norske politikere og borgere? Kan overtillit føre til en farlig, lite tilpasningsdyktig og irrasjonell optimisme; en naiv, blåøyd tro på at man lever i den beste av alle mulige verdener der ingenting kan gå galt, og at hvis det går galt, har det en "naturlig" årsak, slik at ingen egentlig kan bli stilt til ansvar?

Påstanden om at en ekspansjon av Nato er årsaken til Putins krig, er som å forsvare en kronisk koneplager: Han slår kvinnen sin fordi hun provoserer ham ved sin blotte eksistens.

For en akademiker ansatt ved et norsk universitet - som er vant til å skrive rapporter på bekostning av forskning og til å påta seg byråkratiske oppgaver for å avlaste administrasjonen - høres "tillitsreform" ut som englemusikk. Det gjør det også for en overarbeidet lege som ikke har tid til å be pasienten om å stikke ut tungen, til å sjekke pulsen, ja ikke engang til å se på ham eller henne, fordi hele oppmerksomheten går til å pumpe riktige opplysninger inn i et utdatert datasystem.

Multinasjonale selskaper har fått enorm makt. Riktignok har de, etter å ha vært rammet av tiltagende kritikk fra media og sivilsamfunnet, måttet påta seg et visst samfunnsansvar. Men prat om samfunns- og miljøansvar har ofte blitt mer retorikk enn reell praksis. Bedriftenes samfunnsansvar har ikke gått dypt nok inn i selskapenes kommersielle kjerne; det er blitt skjøvet ut i en etisk periferi. I denne periferien jobbes det med menneskerettigheter, vern om naturmangfold, klimasatsinger, antikorrupsjon, barns og kvinners rettigheter, LGBT-rettigheter, og så videre.

Alle ambisjonene er edle, men situasjonen ligner på en smultring: Det som fremheves, er den smakfulle ringen med glasur, mens det svarte hullet overses.

I skandinaviske sosialdemokratier har kompromisser uten forpliktelser, uttrykt i flertydige formuleringer, alltid vært det foretrukne valget i møte med håpløse konflikter eller uløselige dilemmaer. "Konstruktiv tvetydighet" - et begrep som ofte blir tilskrevet Henry Kissinger. I 1970-årene brukte Kissinger constructive ambiguity som en forhandlingsteknikk som lar språket være vagt og tåkete, og som dermed tilbyr partene en avtale som ser ut som en suksess. Alt dreiet seg om semantikk og tolkning.

Som norsk akademiker og politiker var Rød-Larsen en mester i konstruktiv tvetydighet. Han kom tross alt fra en utkant av verden der konstruktiv tvetydighet er en kulturelt akseptert strategi for behendig å slippe å forholde seg til spenninger som ikke kan forløses; en forlengelse av ønsket om forandring mens man beholder ting som de er. Det er en så og si økologisk måte å løse problemer på: En langsom og gradvis tilpasning er mer forlokkende enn å skulle fremtvinge et radikalt paradigmeskifte.