Bokelskere.no

Skrives det for lite om de stakkars(?) kvinnene som nærmer seg overgangsalderen med raske skritt, og ikke lenger får like sultne blikk og oppmerksomhet fra det annet kjønn? Dette spørsmålet begynte tankene å romestere med etter å ha lest et intervju med danske Dorthe Nors da jeg var i Oslo for en tid tilbake. Hun påstod at kvinner blir mer og mer transparente jo eldre vi blir, at vi etterhvert blir en usynlig pariakaste i dagens samfunn, som bejubler ungdom og seksualitet, masse seksualitet. Dette hørtes jo særdeles interessant ut, og boka "Speil, speil blink" ble behørig anbrakt på leselisten min.
I korte trekk handler denne boka på 170 sider om Sonja, som holder på å lære seg å kjøre bil, men som ikke klarer å gire, da den overivrige kjørelæreren med særs manglende pedagogiske verktøy gjør dette for henne. I tillegg går hun til en massør som synes å vite akkurat hva det er som "feiler" Sonja, og som tolker og overanalyserer den minste ting. Som om ikke dette var nok, har Sonja problemer med søsteren sin, Kate og synes bøkene hun oversetter fra den svenske krimforfatteren er til tider motbydelige.
Fysisk er det et smalt bilde som males opp i denne boka, men tankespinnet hos hovedpersonen strekker seg både vidt og bredt, til tider på de store filosofiske dyp i tilværelsens uutholdelige tunghet. Forfatteren bruker mange metaforer og det er ofte mange lag som kan tolkes, både i det som sies og gjøres i denne historien.
Blir det sånn at Sonja noengang vil klare å gire selv, og er det sant at den nye kjørelæreren bare er ute etter å komme i buksa på henne? Hva med massør Ellen, har hun rett i sine tolkninger av Sonja, eller tilhører denne sannheten bare Sonja?
Det er mulig at mine forventninger om personen Sonja var skrudd en smule opp i forkant av lesningen, for jeg etterlyser mer driv og tydelighet i tematikken. Hvor ble det av Sonjas usynlighet som objekt for mannens attrå?
Kjære Dorthe Nors, - jeg klarer ikke helt å komme under huden på hovedpersonen, - og det er kanskje det som er litt av meningen også, men for meg blir Sonja for fjern og tafatt og historien for enkel. Metaforene du bruker synes jeg også er overtydelige, - f. eks dette med å kjøre selv, gire selv, - ta hånd om eget liv, sette grenser etc. Dette gjorde at jeg ble irritert mens jeg gikk og ventet på et spenningspunkt som aldri kom.
Den eneste grunnen til at terningen ganske mutt lander på en firer og ikke tre i dag, er den fornøyelige passasjen som omhandler manndommen, samt beskrivelsen av gjenkjennbare Jodie Foster filmer.

Hvor overfladisk det enn kan virke, så er jeg opptatt av bokomslag. Det er sikkert mange gode bøker jeg har gått glipp av som en følge av denne lille særheten. Men jeg mener at bokomslaget skal danne en helhet, en slags siste prikk over i'en som bokstavelig talt omfavner det boka handler om på en både estetisk og symboltung måte. Den skal friste meg, - nesten som en utstilt kake på konditoriet.
Jeg knyttet derfor stor skepsis til denne av alle ting franske lille fristelsen, der omslaget er som klippet ut av en tegneserie på 50-tallet, - mann og kvinne i en heftig ... tango? Hrmf, dette var slett ikke vakkert i det hele tatt, men symboltungt? Oh, yes!
For tango, dans, absurditeter og morsomme passasjer er denne boka spekket med. Den handler om mor, far, sønn og en afrikansk trane, der historien om sønnens oppvekst fortelles gjennom dennes opplevelser, krydret med farens dagboknotater på slutten av boka.
Med en mor som strir med indre dyp og høye, uoverstigelige mentale fjell, og en far som også virker å ha sine utfordringer er det duket for både latter, hoderisting og tårer om en oppvekst som er alt annet enn A4 og det man kan kalle "normal". Sangen "Mr. Bojangles" av Nina Simone danser foreldrene til hver kveld, - det er fest, fanteri og tilsynelatende bekymringsløshet som preger hverdagen til dem alle, før man etterhvert som historien skrider fram blir klar over den mer alvorlige klangbunnen med morens sykdom som styrer og definerer livene til dem alle, - inkludert den afrikanske tranen.
Men vil jeg ikke røpe, - men ber deg innstendig, - er det ei bok du skal sette øverst på leselista di, så for all del, la det bli denne!
Det er svært, svært sjelden at ei bok får meg til å gråte en skvett på slutten, - denne gjorde faktisk det.
Kjære Olivier Bourdeaut, - tusen takk for noen fantastiske timer sammen med en familie man bare må bli glad i. For en herlig historie, for et persongalleri og hvilken fantasi du har! Beskjemmet må jeg innrømme at franske forfattere ikke akkurat florerer i mitt litterære univers, - men denne lille godbiten på 159 sider har satt varige spor og ettertanke. Skal jeg sammenligne deg med noen så blir det nok John Irving og en atmosfære og fortellerstemme som kan minne om "Garps bok", kanskje.
Okke som, dette er vakkert skrevet, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale absolutt alle å lese denne sjarmklumpen av ei bok du har kreert.
På en vakker augustdag danser terningen et par muntre dansetrinn over krysantemum, kornblomster og erica, før den bestemt og ikke så rent lite imponert lander på en stødig sekser. Tres bien, mon ami, tres bien! (beklager at jeg ikke fant riktig apostrof, der)

Bokomslaget burde gi meg en viss advarsel og diverse hint, men forblindet av at handlingen foregår i Norge, så trosser jeg alle varsellamper og gir meg lesingen i vold.
Jeg kommer vel til side 150, på pur trass, før jeg må legge boka fra meg. Det er som å sitte inne i ei badstue som blir varmere og varmere, man ønsker å holde ut, men må bare gi opp. Lese helt til side 596??? Glem det! Til tross for at det er interessant å lese om den første oppsetningen av Peer Gynt, samt Griegs musikk, ønsker jeg ikke å være med hovedperson Ally tilbake til sine røtter i Norge, eller få svaret på om hun fant sin hjertens kjær.
Lucinda Riley, jeg vet at jeg likte Skyggesøsteren, derfor blir jeg så skuffet over de to første bøkene i serien, og kan ikke love deg at jeg starter på en fjerde bok. Beklager, men som jeg har nevnt til deg tidligere, - det hele blir så hakkete, forutsigbart og sukret for mye til at jeg blir utfordret som leser.
Den eneste årsaken til at treeren på terningen lyser i kveldssola, er ene og alene for at du har fordypet deg i to av Norges største kunstnere på sine felt. Takk for at du skriver om norsk forhistorie og kultur! Hva plott og språk angår, - der er det dessverre ikke så mye å hente denne gangen.

Lever du mens du kan, og har du tenkt på hva du ønsker å gjøre før du dør? Da filmen "The Bucket list" hadde sin seiersgang på ymse filmlerret verden over, og ble streamet sønder og sammen, tenkte jeg grundig over dette spørsmålet. Svarene var mange, erindrer jeg, men ble aldri nedskrevet. Da jeg begynte å lese denne boka, så begynte jeg å tenke over spørsmålet igjen. Hva gjør jeg egentlig med livet mitt? Har jeg satt meg mål og oppnådd det jeg vil?

Moren til hovedpersonen Brett i denne boka, hadde noe mer håndfast å gå etter. I tenåringens søppelbøtte på pikerommet hadde hun nemlig fisket fram en sammenkrøllet liste over det poden ønsket å oppnå i livet. Mor sjøl fant ut at dette ikke kunne gå upåaktet hen, og etter sin død blir listen et våpen for å få datteren ut av konformitetens dvale. Brett blir regelrett sparket ut av familiekonsernet som en del av testamentet etter morens død. Den gamle listen skal oppfylles til punkt og prikke, ellers får hun ikke arven sin.
Det er et spenstig plott forfatteren har pønsket ut, - en snedig vri på "The Bucket list" som kunne vært forfriskende, hadde det ikke vært for det forutsigbare og den stadig tilstedeværende moralske pekefingeren som lurer bak hver bokside. Språket er enkelt og rett frem, uten dobbel bunn eller filosofiske betraktninger som kan påkalle dyptpløyende grubling fra leserens side.
Historien om Bretts jakt på målene i livet blir etter min mening for kjedelig, uten de helt store overraskelsene jeg savner mer og mer etterhvert som lesingen skrider fremover.
Kjære Lori Nelson Spielman, - kanskje neste gang, etter litt mer trening? Dette ble litt for sukkersøtt for meg, men kudos for at du har fått meg til å tenke over at jeg snart må sette opp en liste over det jeg ønsker å gjøre før mine dager er talte. Det er viktig å bli bevisst skjørheten i eksistensen og bruke sin tilmålte tid også på å oppfylle drømmer, samtidig som humla også skal få lov til å suse.
På en litt grålig ettermiddag, der duftene fra blomster, modnende korn og lyden fra en og annen gressklipper siver inn til skrivekroken, så lander terningen på en litt oppgitt, brunbrent og ettertenksom treer.

Skyggesøsteren var ikke så verst, men du har helt rett i at det blir forutsigbart og sukret så det holder. Takk for tips, da kan det hende at jeg gir meg i kast med "Jenta på klippen".

Bare hyggelig :-) Åh, så bra å høre, da gleder jeg meg, for bok nr. 3 er på vei til postkassa mi. Alltid herlig med litteratur som kan leses igjen og igjen, og selv om man gjør det, så oppdages det noe nytt. Ha en fin sommerkveld!

Det er flaut å innrømme dette, men undertegnede har ikke lest ei eneste bok på nynorsk siden jeg vandret ut av et klamt ungdomsskoleklasserom en gang midt på åttitallet. Inntrykkene, eller kanskje mangel på sådanne, har dessverre bidratt til at litteratur på dette målet har blitt tilsidesatt og neglisjert på det mest diskriminerende og fordomsfulle. Unnskyld!
Tenk at det var deg, Edvard Hoem, som brøt "forbannelsen"!
Og tusen takk for det,- for hvilken bok jeg gav meg i kast med på toget ned til Oslo tidligere i sommer!
Historien om utvandrerne i denne boka,- bygd på virkelige hendelser og personer, lett omskrevet av forfatteren, - starter i ei bygd utenfor Molde i 1870-årene. Mannen, som bare går under navnet Nesje møter sin andre livsledsagerske, Serianna, under arbeid på storgården. De stifter familie, og gjennom boksidene tas vi med på både deres indre og ytre liv, som etterhvert bærer preg av slit, strev og bekymringer. Ikke minst for den etterhvert oppvoksende slekt, og hjerteskjærende valg som foreldre må ta for å makte overlevelse.
Tanker om å utvandre til det forgjettede land Amerika, begynner som tankestreif hos noen av traktenes innvånere, og sprer seg deretter raskt i fjellheimen.
Gjertine, Seriannas søster, - er en av dem som drømmer om nye horisonter og nytt liv etterhvert som brevene fra dem som allerede pakket snippesken og dro avgårde, begynner å sive inn i både brevsprekker og sinn.
Kommer Gjertine til å dra, eller blir det bare med drømmene og tankene? Og hvis de drar, hva er det som venter dem der ute på prærien?
Kritikerne har nevnt det sanselige i denne boka, og sannelig må jeg gi dem rett. Det er som å sitte på en god gammel bestefar sitt kne, og bli fortalt historier, der natur, mennesker og historiske fakta veves sammen i spenning, driv og en fantastisk innsikt i menneskesinnet.
Kjære Edvard Hoem, - du blir på en måte denne trygge, gode bestefarsfortellerstemmen som hypnotiserer meg, side etter side, og jeg gleder meg til å gå igang med bok nummer to. Du må for all del fortsette å skrive om disse folkene, - dette er bare ypperste klasse litteratur.
Ute har regnbygene gitt seg litt, og terningen danser salsa over bordet og lander med seks skinnende øyne i nærmeste blomsterbed.
Fantastisk, min venn, bare fantastisk!

Siden jeg faktisk likte "Skyggesøsteren", den foreløpig siste boka i serien om de syv søstrene, var det klart at jeg også ville begynne med begynnelsen.
Plottet er i og for seg både snedig og interessant. En adoptivfar som har samlet foreløpig seks søstre, der hver av dem er tilegnet en bok, der historien om deres opphav rulles opp i både nåtid og fortid. Historiene tar oss med over hele verden, i en miks av virkelige historiske hendelser og steder, med forfatterens infall og fantasi. dette fungerte veldig bra i "Skyggesøsteren". Imidlertid ble det fort ganske klart at denne første boka ikke er i nærheten når det gjelder regi, plott og spenning.
"De syv søstre" ble for min del alt for forutsigbar, med hjerte/smerte uten overraskelser av noen art. Må innrømme at det var litt interessant å lese om hvordan Kristusstatuen over Rio ble til, - det var vel det som reddet boka fra fullstendig bunnplassering.
Siden neste bok i serien omfatter en søster som skal lete etter sine aner i Norge, blir det nok til at jeg gir meg i kast med den også, - men har ikke de helt store forventningene etter å ha pløyd gjennom over 500 sider med laber litterær kvalitet.
Beklager Lucinda Riley, - det er bra jeg ikke leste denne boka først, da hadde jeg aldri i verden gitt meg i kast med "Skyggesøsteren". Håper at denne boka bare var "enkommeigangogfinneskriveformen", for dette ble litt for enkelt, synes jeg. En regnfull sommerdag i de midtre delene av landet skvetter terningen ned i nærmeste søledam med to øyne , så spruten står.

Seriøst?! Skal du lese den boka?? Tenåringen i huset var ikke nådig i sine betraktninger da denne interessante tittelen lå lett henslengt på stuebordet i all sin prakt. Jeg gav henne et sånn lett overbærende mammablikk, før jeg gav meg lesingen i vold.
Boka er inndelt i oversiktlige kapitler, der den nyeste forskningen er strødd utover på en forståelig og dyptgripende måte.
David Perlmutter hevder at mye av sykdommene den vestlige verden sliter med i dag kan tilskrives dårlig tarmhelse, på grunn av overforbruk av antibiotika, uvitende kosthold og neglisjering av tarmbakterienes innvirkning på spesielt hjernens tilstand. Alzheimer, depresjon, autisme, - dette har sammenheng med tarmbakterienes dårlige innflytelse på hjernen, hevder Perlmutter. Han gir videre en oversikt over mulige syndere i kosten, som er med på å forkludre tarm- og hjernehelsen, der gluten og fruktose er hovedrolleinnehavere.
I siste del av boka får leseren en grundig innføring i hvordan tarmhelsen kan påvirkes, slik at hjernen får det bedre og man kan bygge opp "riktige" og hensiktsmessige kulturer av bakterier i kroppen sin.
Dette var ei svært interessant bok, - den ble faktisk spennende innimellom, og gjør at i alle fall jeg kommer til å tenke over om det jeg putter i munnen er gunstig eller ikke.
La meg gjøre det helt klart at dette ikke er noen pageturner, - men en lettfattelig og informativ bok som gir endel aha-opplevelser underveis.
David Perlmutter, - det er ikke alle som kan skrive om noe så usjarmerende som tarm og avføringstransplantasjon på en underholdende måte, - det tror jeg de fleste vil være enige med meg i. Men du er helt klart en av dem, - dette er formidlet på en forbilledlig pedagogisk måte. Fortsett å skrive, du, jeg følger deg gjerne!
Årsaken til at terningen ligger der og skinner i vårsola med fire øyne og ikke fem, er at jeg synes første del av boka di var ørlitt for omstendelig og gjentakende. Men, hey! - helheten er kjempebra, så hva gjør vel det? Anbefaler denne lille godteklumpen til alle som er interessert i helse og kosthold, - og det er kanskje de fleste av oss?

Sånn rett før påske kom den gledelige meldingen om at stillheten bokstavelig talt lå og ventet på meg, - klemt innimellom en hærskare av andre bøker som tålmodig stod der på hentehylla og speidet etter sine rettmessige lånetakere.
Boka er liten, litt sånn unnselig, med en like anonym tittel, som det ser ut som forfatteren har krotet ned ved en leirplass et eller annet sted i verden. Erling Kagge, en eventyrer på jakt etter blant annet opplevelser, og som møter denne stillheten gang på gang der man også minst skulle vente det? En stillhet han lengter etter, både i seg selv og i verden rundt ham.

Men er den noe å trakte etter, da, - i en tid da alt skjer så fort, alle er pålogget og tilgjengelig, - er det plass til ettertanke og stillhet, og hvor i all verden kan den finnes?
I løpet av korte kapitler blir vi med på Kagges oppdagelsesferd på stillhetens vei. Til glede for oss lesere, som kanskje i dette øyeblikk sitter med skuldrene over hodet og bare snurrer med i det evigvarende hamsterhjulet, der ettertanke og refleksjon er fremmedord.
Kagge hevder at stillheten bare er, og at den kan letes frem overalt. Og ikke nok med det, vi trenger den nå, mer enn noensinne som et ankerpunkt og en motvekt mot alt det som stjeler oppmerksomheten vår, og gjør oss avhengige av raske tastetrykk og umiddelbar behovtilfredsstillelse.
Erling Kagge, du har skrevet om noe som jeg tror bare blir viktigere og viktigere å ta vare på. Takk for at du har tatt deg tid til å gi meg ditt syn på hva denne stillheten er, og tips til hvordan jeg også kan finne den. Du er en smarting som jeg nok kommer til å lese mer fra, dette var både smakfull og behagelig lektyre.
Synes bildene du har brukt i boka di er helt nydelige. Årsaken til at det ble en litt middelmådig score på terningen er at du kanskje dveler litt for lite ved stillheten, selv om jeg spesielt likte side kapitel 33 på side 128 veldig godt. Den oppsummerte i grunnen det hele, men likevel savner jeg mer dybde boka di.
På en litt schizofren vårdag, med både sol, regn, vind og antydning til snø, skjelver terningen mellom gjenglemt løv fra i fjor med intet mindre enn fire øyne.
Well done, my friend, well done!

Leste den for et par år siden, og elsket den. Gammel tematikk i ny innpakning, - veldig original og velskrevet.

Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.

Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?

Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!

Det skjer i de beste familier, er det noe som heter. Hemmeligheter som i løpet av årene som går bare graver seg dypere og dypere og skaper arr for fremtiden.
Boka om denne mormoren som danser i regnet er en slik bok, der fortidens opplevelser farger fremtidens personer.
Vi blir kjent med tre generasjoner, der tidskoloritten veksler mellom barnebarnet Junis nåtid og mormor Teklas fortid som kjæreste med en tysk soldat.
Juni har arvet huset til henne og bestefaren, og jakter både på sin egen vei videre fra en voldelig ektemann, og nøster samtidig opp i mormorens kamp for kjærligheten der hun reiser fra Norge til Tyskland etter krigen med sin tyske kjæreste.
Tematikken i boka er både gammel og fersk på samme tid, idet faktum at det allerede finnes en hærskare av historier fra 2. verdenskrig. På den annen side er historien forfriskende ny, da vi får høre mer om jentene som reiser med sine tyske kjærester til et sønderbombet Tyskland, og skal forsøke å starte på nytt. Bort fra skammen, folkesnakket og fordømmelsen i Norge.
Boka er både opplysende og vond, men også spennende, spesielt delene som omhandler Tekla og hennes skjebne.
Hvem er Lillas far, hvordan går det når Tekla møter Ottos familie og hva har russerne med dette å gjøre?Og hvorfor er det slik at mormor Tekla danser i regnet?

Kjære Trude Teige, du har belyst et interessant og vondt kapitel i etterkrigshistorien, der mange familier lever med ettervirkninger, sorg og skam den dag i dag.
Du skriver godt, men jeg synes strukturen i boka kunne vært annerledes. Fortellergrepet ved å veksle mellom nåtid og fremtid kan være med på å skape spenning og drive en historie fremover, men i dette tilfellet synes jeg at historien om nåtidens Juni faktisk bremser spenning og driv. Teklas historie er verdt en bok i seg selv, men det er min smak i dette tilfellet.
Liker uansett vinklingen du har gjort, og at disse jentenes historier kommer fram i lyset.
På en regntung dag i den håpefulle april måned spretter terningen nokså sjokkert og rystet en stund fram og tilbake, før den lander på en solid treer.

Må innrømme at jeg stusset da Anne B Ragde ønsket å blåse liv i Neshovfolkene med denne boka. Det var hverken forventet, og for min del, - heller ikke etterspurt. Synes triologien Berlinerpoplene var interessant og hyggelig lesning, da jeg er trønder og kan relatere meg til stedene hun skriver om.
Tittelen "Alltid tilgivelse" provoserer, og da biblioteket ærbødigst gav meg hentemelding før helga, - ja, så var lesefølelsene en salig røre av nysgjerrighet, vantro, skepsis og mistenksomhet for hva som måtte komme.
Tormod har installert seg på gamlehjem, i Danmark har Erlend og Krumme fått etterkommere med det lesbiske venneparet sitt, Margido har fått øynene opp for leverpostei og juice og Torunn er på spranget til å forlate en utro hundekjører. Omtrent sånn kan den første halvdelen av boka oppsummeres.
Ragde kjører "hårdt ut" som de ville sagt i Danmark, - litt for hårdt og... ensidig. For makan til beskrivelse av mat, røyking, vasking og mer mat tror jeg man skal lete lenge etter siden "Babettes gjestebud", der sistnevnte ble gjort med finesse og eleganse.
Den lille handlingen som er, blir så enkel og forutsigbar, og når de minste gjøremål blir malt ut til det kjedsommelige, så mister jeg motivasjonen som leser.
Det kjennes ut som om jeg er med på rigging av en scene. Ragde rydder opp og baner vei for det som skal komme i senere bøker om Torunn, Margido og alle de andre på en omstendelig og hakkete måte. Trist nok tar jeg meg i å tenke at; ønsker jeg egentlig å følge denne gjengen videre, da denne boka ble veldig enkel etter min smak.
Beklager Anne B. Ragde. Noen ganger gjør man lurt i å la hunden ligge der den er, slik som i dette tilfellet. Du kan jo skrive, men det ble ikke nok driv og spenning i historien din denne gangen. Personlig tror jeg at du burde tenkt nytt, og latt Neshovfolkene få være i fred, da triologien Berlinerpoplene var helstøpt, fullendt og solid håndverk. Hvorfor tvære på og ødelegge en allerede godt fortalt historie?
Som leser er jeg skuffet, svært skuffet.
På en forblåst og solfylt marsettermiddag gynger terningen urolig i vindkastene før den bestemt viser meg tre øyne.

Det er 26. juli 2016.
Granåsen arena utenfor Trondheim fylles opp av mennesker som er i ekstase over at selveste Bruce Springsteen "the boss" skal synge og spille med det legendariske E Street Band. Det nydelige været som funklet over skogen og hoppbakken dagen før er typisk og begredelig nok erstattet av tyngre og tyngre regnskyer.
Før konsertens start sprer de eder og galle utover publikum i form av store og uvelkomne regndråper. Snart åpenbarer det seg et fargerikt fellesskap av ymse regnponchoer over hele området, - blått, rødt, gult, hvitt, grønt og oransje i en salig blanding.
Man kan si at sjefen sjøl har det verst tenkelige utgangspunkt for å få i gang stemninga!
Når han drar i gang "Who'll stop the rain?" (Creedence Clearwater Revival) som åpningssang, blir man klar over at det er en dreven entertainer som står der fremme og forsøker å få liv i vannskadde og småkalde trøndere.
Tre timer senere har et av min ungdoms store idoler forvandlet stive pinner til medgjørlig, kokt spaghetti.
Spørsmålene som vi stiller oss etterpå er; hvordan i huteste heite klarer han det? Gamle fyren, - ikke en eneste pause, og et repertoar som bare var helt magisk.
Det er klart jeg måtte lese biografien hans da den kom ut på norsk.....

Bruce Springsteen som forfatter er like ordrik og utholdende gjennom godt og vel 500 sider som han er på scenen. Oppvekst, ungdomstid og en brennende vilje om å lykkes i musikken blir malt utover. Hardt arbeid lønner seg, han slår gjennom og går detaljrikt til verks når han skal beskrive veien mot suksess.
I partier forbauser han meg, fordi han har en fortellerstemme og metaforer som virkelig levendegjør historien og budskapet. Med litt trening er jeg sikker på at han kunne gjort det like skarpt med penna som han har gjort det med låtene og gitaren.
Han er ærlig, og rosemaler ikke akkurat seg selv, - jeg blir kjent med en mangefasettert fyr som strir både i forholdet til sin far, utallige mislykkede kjærlighetshistorier og en rastløshet som til slutt bikker over i tunge depresjoner, særlig i hans godt voksne år.
Personlig synes boka kunne vært kortet litt inn, det var partier som var litt for utmalende og detaljrike.
Jeg likte derimot hans beskrivelse av vennskapet med Steve, respekten for Clarence Clemons og ikke minst hans rørende hyllest til kona Patti.
Men hvordan gikk det med Bruce og faren? Kom de overens til slutt, eller ble farens psykiske sykdom altoverskyggende? Og hvordan gikk det med Bruce som far? Har fortid og oppvekst gjort farsrollen vanskelig? Og sist men ikke minst: hvorfor mistet Bruce og Steve kontakten? Alt dette og mye, mye mer får du svar på i denne boka, som ikke er utleverende i form av skandaler, men personlig nok til at man blir litt kjent med mannen bak gitaren.
Bruce Springsteen, - takk for at du gav oss trøndere en glitrende kveld selv trønderværet ikke kunne vaske vekk glansen av!
Du har i tillegg rørt meg i enkelte deler av boka di, du har også fått meg til å le og jeg har fått svar på mange spørsmål som for evig og alltid gjør deg både til "the boss" og mannen i gata som strever for å få livet til å gå i hop, slik vi alle gjør i deler av vår eksistens noen ganger.
Rock on! Terningen sklir fornøyd nedover gitarhalsen, spretter over strengene som lekent plekter og lander stødig på en svært, svært god firer.

Noen ganger detter det ting ned i postkassen som man slett ikke hadde forventet. Denne boka var faktisk en del av en premiepakke, og ikke lektyre jeg selv nennsomt hadde slept med meg fra bibliotek eller bokhandel.
Mitt første møte med denne mursteinen var derfor i utgangspunktet riktig så vennligsinnet og hyggelig, før jeg i kjent stil ganske fort begynte å dømme den før et ord var lest. Jeg har en naturlig avresjon og iboende skepsis mot disse romanene med bilde av kvinner som skuer mot horisonten, da mange av dem rett og slett blir kjedelige. (synes jeg)
Nå skal jeg ikke nevne navn, men det er en drøss av disse forfatterne med feelgood, hjerte og smerte. Ikke skal jeg dømme dem som leser disse bøkene heller, for skal si jeg i løpet av nesten 600 sider fikk en gedigen positiv overraskelse i å lese om denne skyggesøsteren, hvis navn er hentet fra stjernebildet Pleiadene.
Star er en av sju søstre som etter sin adoptivfar, Pa Salts død skal prøve å finne sitt biologiske opphav.
I ren "Tore på Sporet" stil veksler historien om Star mellom nåtid og fortid, med dagbøker, brev, kartkoordinater og en vakker juvelbesatt katt som hete spor i mysteriumet. Boka har gode personkarakteristikker, som tidvis balanseres ganske bra mellom positive og mindre positive egenskaper hos personene. Forfatteren går sjelden i "pappdukkefella" som bare beskriver de impliserte som gode eller dårlige mennesker, selv om det ikke er helt fraværende.
Til og med kongen av Storbritannia og Beatrix Potter (hun dere vet med de nydelige tegningene og historiene om Petter Kanin etc) har direkte påvirkning i denne detaljrike og faktisk svært spennende slektsforskningsjakten.
Andre essensielle spørsmål er om fortidens Flora McNichol har sammenheng med nåtidens Star , og har Pa Salt lurt henne ut på en reise som er feil, og helt forgjeves?
Flere ganger tok jeg meg selv i å utbryte: Hæ??! Og: Hva i alle??! underveis i lesningen, etter hvert som overraskelsene spretter fram som padder mellom boksidene.
Lucinda Riley, du er en skikkelig luring! Det er sjelden undertegnede leser 600 sider og ikke klager på at boka er for løs i fisken, kunne vært strammet inn og at forfatteren tværer ut poenger. Denne gangen gjorde jeg ikke det, takket være et genialt og forfriskende plott. Rett nok er det litt hjerte og smerte i boka di, men det er tålbart og gir historien din passe krydder. Et pluss er at alle bøkene om de sju søstrene kan leses for seg, - man mister ingenting om man ikke har lest om de to første søstrene i serien på forhånd.
Alt i alt en positiv leseopplevelse som jeg på en solfylt formiddag belønner med fem øyne på en terning som riktig brisker seg i januarsola.

488 sider senere er jeg i mål, og det er på tide å si mammaen til Harry Potter noen Pauli ord om denne gjøken som galer.
Lula Landry blir funnet død, og man er i tvil om dette er modellens selvpåførte endelikt, eller om hun fikk en real dytt ut av vinduet. Privatetterforsker Cormoran Strike tar saken, som skal vise seg å være en smule mer komplisert og innfløkt enn man på forhånd skulle tro.
Med seg på laget får han Robin, en vikarierende sekretær, som han flere ganger lurer på om han har råd til å ansette fast, eller ikke.
I det hele tatt er det et fantastisk persongalleri over både mistenkte, og ikke mistenkte som rulles opp, - personkarakteristikkene er hysterisk detaljerte og svært treffende og morsomme til tider.
Også privatetterforskerens herkomst springer ut av den utrolige historie om groupien som får barn med en rockelegende og ender opp med et barn hvis hodehår som ser ut som pubeshår i voksen alder. Og som dette ikke var nok, stolprer han også rundt i Londons gater med en benprotese som gjør svært vondt, ganske ofte i boka. Med andre ord alt annet enn en slektning av Agatha Christies pertentlige Poirot, selv om de begge har en grundig og kløktig tilnærming til mordmysteriene de møter.
Styrken i denne historien ligger i beskrivelser av atmosfærer, steder og mennesker. Svakheten etter min mening ligger i endeløse dialoger, og en repeterende og langsom opprulling av mordmysteriet.
Ble Lula drept, og kommer Robin til å få jobben som sekretær? Disse spørsmålene får vi omsider svar på, men det er en lang dags ferd mot kveld, for å si det litt gammelmodig. Boka er for lang og mister driv og spenning.
J.K Rowling, du kan å skrive, men som krimmysterium ble dette for treigt etter min smak. Men jeg liker dynamikken mellom Strike og Robin, - det er den som gjør at jeg faktisk leser ferdig,og ikke slenger hele stasen fra meg.
På en mørk og nokså kjølig aften spretter terningen rundt på skøyteisen utenfor huset og sklir småsleipt inn med fire øyne på seg.

Det begynner så bra, og akkurat passe hemmelighetsfullt og pirrende søkt: Overalt dør det mennesker med et type utslett eller tatovering på ryggen. Det kan virke som en gammel jødisk myte har blitt virkelig, - det finnes til enhver tid 36 rettferdige mennesker som har som oppgave å holde unna urettferdighet og ondskap i verden. Og grøss, - hva skjer med verden hvis alle disse dør?
Niels Bentzon og astrofysiker Hannah Lund er radarparet som skal finne ut av dette, og hvem disse rettferdige menneskene er, slik at de kan bli advart og verden igjen blir i balanse, eller?

Denne boka har en bra start, men så sklir det hele ut i endeløse katt-og -mus-leker i beste Dan Brown stil, og slutten orker jeg ikke nevne engang.
Nei, dette var altfor gjenkjennelig for de fleste. Boka kan fungere bra som spenning for ungdom eller dem som ikke har lest så mye av denne sjangeren tidligere. Det var tidvis spennende, men svært ujevnt fordelt.
A. J. Kazinski, aka Anders Rønnow Klarlund og Jaob Weinreich, - jeg mistenker dere for at plottet ble til under en særdeles fuktig middag, og at dere deretter brukte mye tid på å krangle om hvordan ideen best mulig kunne settes ut i verden.
Synd at dere ikke brukte ideen om 36 rettferdige på en mer elegant og fiffig måte, - det kunne blitt bra. Men siden boka tidvis minner mer om et filmmanus enn en roman, så lander terningen på en skuffet treer i dag. Den kunne landet på en firer, men siden jeg er lei av kodeknekker-gamleskrifter-krimmysterier, så ble det altså bare tre øyne, - jeg kan være streng sånn.

i årevis har forfatternavnet Hans Børli dukket opp, og hver gang har jeg tenkt at det sannelig er på tide å gå denne forfatteren mer etter i sømmene. Men så går årene, og ..... Graset gror, for å si det med tittelen på et av Børlis kanskje mest kjente dikt. Graset gror,.......og så glemmer man så lett.
Plutselig en dag kom jeg på det igjen, og en mastodont av ei bok lå der hemmelighetsfull og spennende i forsetet på bilen på vei hjem fra biblioteket. Siden da har den fulgt med meg overalt. For dette er ingen page turner, - dikt skal nytes i skimmeret fra ettertankens lys. Det er en produktiv forfatter det er snakk om, så lesingen har foregått i kjøkkenet, badekaret, sofakroken og soverommet. 500 sider med dikt er et bra stykke arbeid å fordøye.
Og for ei skattkiste jeg var smart nok til å hale med meg for noen uker tilbake! Det er bare så synd at forfatteren er ute av tiden, for var han ikke det ville jeg sendt ham noen velvalgte ord om forfatterskapet.
Det er ikke mange forfattere som trollbinder meg på det viset at tiden bare kommer og går, og så plutselig har det gått et par timer, men det gjør altså Hans Børli.
Det er en dyphet og en kjærlighet til blant annet natur og skog som griper om seg, og ikke slipper taket. Og fra de dype skogene beveger han seg også inn i analyse av samfunnet, - ord som like gjerne kunne vært skrevet i dag, før han berører de skjøreste aspektene ved det å være menneske. Ensomhet, det å bli gammel og kjærligheten, blant annet.
Kjære Hans Børli, forfatterskapet ditt står støtt i skogen, lik ei stor, gammel gran som ikke blir berørt av tidens tann. Takk for at du skrev ned dine innerste tanker og lengsler, slik at jeg fikk lese og kjenne igjen biter av meg selv, samfunnet, skogen og verden.
Du er en forfatter jeg kommer til å vende tilbake til når jeg trenger ord jeg selv ikke makter å kreere. En sekser får du av meg i dag, mens snøen smelter, regnet faller og skyene leker med vinden over fjelltoppene her midt i landet.