Bokelskere.no

Nydelige Jonas som gleder seg sånn til å begynne på skolen!
Scenarioet som Bjørneboe her så kløktig beskriver er både et historisk tilbakeblikk og en fortelling om skolen som mange kan kjenne seg igjen i. Alle husker vi skoledagene og har minner og opplevelser som også kan prege oss i voksen alder.
En av våre aller største forfattere gjennom tidene gir leseren både rå realisme og vakre setningspassasjer når han lar historien om Jonas og skolen få utbrodere seg.
Undertegnede elsker den delen der tankene og følelsene til Jonas beskrives før han faller i søvn. Dette er diktning på sitt ypperste, og akk så relevant. Det er faktisk litt forskrekkelig å se hvor mange likheter skolevesenet i dag faktisk har med tiden denne boka ble skrevet på. Selv om forståelsen og kunnskapen om lese- og skrivevansker har blitt større, er lærere fortsatt mennesker, på godt og vondt, med makt til å påvirke et lite menneske.
Boka handler om å ha en rett til å høre til og bli hørt, selv om man tilsynelatende ikke passer inn i det velsmurte samfunnsmaskineriet, og at små mennesker trenger voksne som ser dem for det de er og ikke for det de skulle ha vært.
Historien om Jonas er så godt beskrevet, - både på det ytre og indre planet. Også de andre barnas opplevelser og tanker er usedvanlig detaljrike og troverdige. Har du ikke lest denne klassikeren før, så vil jeg på det sterkeste anbefale den. Et "must" for alle voksne, enten de arbeider med barn eller ikke. Jens Bjørneboe - en solid femmer får du av meg i dag.

Jeg har skjønt at mange hyller denne boka som en bortgjemt edelsten, som man nå forsøker å pusse fram glansen i. Nå skal jeg ikke la min nordnorske avstamning farge språket her, - min bestefar kunne la de mest fargesprakende glosene ligge urørt i rette omgivelser, - noe jeg her velger å adoptere, selv om det holder hardt da min trønderske morsside også har gitt meg ekstra artikulasjon til fri benyttelse; jeg kan ikke si det på en annen måte enn at jeg ikke skjønner hvorfor denne boka hylles som det nest største etter Snorre Sturlasons Kongesagaer?!
Ikke likte jeg fortellerstemmen, ikke likte jeg frøken Brodie, og jeg liker slett ikke at jeg pinte meg gjennom teksten til side 80 før jeg la boken pent og pyntelig fra meg. Det er sjelden jeg avbryter en bok, det gjorde jeg nå, - og terningen lander harmdirrende og skuffet på en toer. (Det ble ikke en ener, rett og slett fordi det er en fin sommerkveld, og bildet på forsiden var ganske stilig)

Vennskap, kjærlighet og oppvekst i Italia på 50-tallet, - på nynorsk. Alle disse faktorene kombinert med at boka er rost opp i sky gjorde meg en smule forutinntatt og bekymret da jeg startet lesingen. Bekymring ble avløst av interesse, og interessen ble etterhvert avløst av .......ja, si det. For all del, historien er velfortalt, og det ligger mye spenning i hva som har skjedd og hvorfor Lila nå er borte. Jeg synes første del av boka var best, - her skildres fyrrig, italiensk temperament og oppveksten som forener to jenter i et spesielt vennskapsbånd. Forfatteren faller ikke for fristelsen i å belære leseren, men lar oss selv trekke konklusjoner omkring Elenas streben mot akademia og hvordan Lila har innvirkning på dette.
Historien er god, og jeg kommer helt sikkert til å følge fortsettelsen. Men kjære anmeldere, noe mesterverk er den ikke.

Stoner er ingen spesiell person, - hans historie og lignende har fulgt slekters gang opp gjennom menneskets historie, enten det var i Roma på 1600-tallet eller Stockholm på 2000-tallet. Og der ligger bokas lavmælte suksess, - langt vekk fra medienes søkelys og skandaleombruste oppslag, - en helt enkelt historie om en enkel mann som kjemper seg gjennom livet og kjærlighetens utfordringer så godt han kan. Gjør ikke vi alle det? Så godt som vi kan er vi mennesker på godt og vondt, og forsøker å innrette livene våre i harmoni med omgivelsenes forventninger og våre innerste lengsler.
Boka kom tregt i gang, men etter å ha fått høynet spenningskurven ble den nesten umulig å legge fra seg. Jeg er en enkel sjel, og falt for romanens enkelhet, selv om de mellommenneskelige spørsmålene den stiller er kompliserte og gjenkjennbare. Jeg liker historien, selv om den ikke har høy "wow-faktor", - livet for de fleste av oss har nemlig ikke det.

Denne boka har virkelig fått strålende kritikker, derfor var jeg glad og lykkelig da jeg også omsider hadde tid til å finne ut om superlativene er berettiget eller ikke.
Maud er en tvers gjennom elskelig gammel dame, som er bekymret over at venninnen Elizabeth er borte. Vi følger Maud og hennes jakt på hva som har skjedd med venninnen, mesterlig beskrevet av forfatteren Emma Healey. Imidlertid skjønner leseren fort hvordan mysteriet med forsvinningen henger sammen, uten å røpe for mye av det her. Maud og hennes tankespinn med de utroligste detaljer er intet mindre enn fantastisk, og gir et sjeldent godt innblikk i en lidelse som er sørgelig trist, både for de pårørende og dem som rammes. Selv om et gammelt mysterium rulles opp i takt med Maud og hennes jakt på Elizabeth, framstår ikke dette intenst nok til å kalles en krimbok, synes jeg.
Imidlertid blir jeg svært glad i Maud gjennom lesingen, og originaliteten i boken og det glitrende språket gjør likevel at jeg er solgt, sjarmert og overbevist nok til at terningen ruller inn på en femmer.

Nei, jeg tror ikke det.

Det var med grøssende forventning jeg begynte å leste denne boka i påska. Kritikken var god og forventningene ulmet i sofakroken, sammen med malte påskeegg og søtladne marsipanpølser.
Side opp og side ned ble fortært, og underveis tenkte jeg: Må jo gi forfatteren en sjanse, - jeg får lese noen sider til. Men etterhvert ble det mer marsipanspising enn grøssende uhygge der borte i sofakroken.
Bevares tematikken er forfriskende, - slike typer skrømt har ikke jeg hørt så mye om, så forfatteren kunne gjort så mye mer ut av dette. Spenningen steg jo etterhvert, men forfatteren maktet ikke å skape den uhyggen kritikerne og vaskeseddelen på boka legger opp til. Beklager Stefan Spjut, det ble bare en treer denne gangen, - men du kan å skrive, så kanskje neste gang?

For å si det sånn blir jeg lett veeeldig skeptisk når "alle" sier at: Den boka må du bare lese, den er helt topp! Det ligger en iboende mistenksomhet beliggende i det innerste av ryggmargen min når superlativene flommer like tett som regnbygene en typisk trøndersommer (som i år). Derfor har jeg nå gitt stjerner både til dem som roser denne boka opp i sky, men også til dere som har en litt mer reservert holdning.
Fri og bevare meg vel, boka er morsom og verden trenger flere Louisaer som våger å gå rundt i strømpebukser som får henne til å se ut som ei forvokst humle. Et aldri så lite spark til konformitetens slavelignende kriterier og en hyllest til alle dem som våger å være tro mot seg selv, på tross av hva alle andre gjør, tror og synes. Sånt liker jeg. Hovedpersonen er sjarmerende spesiell og kjærlighetshistorien som utvikler seg er både rørende og troverdig men det alvorlige temaet historien spinnes ut fra gir ikke nok dybde og perspektiv. De praktiske problemstillingene over å være totalt avhengig av hjelp fra andre beskrives godt, også mange av Wills psykiske refleksjoner og reaksjoner.
Alt i alt en fornøyelig historie, som minner mye om den franske filmen "De urørlige". Likevel er jeg ikke helt overbevist, selv og lesestunden både var morsom og underholdende, - fantastisk var det ikke, så terningen i dag står støtt på fireren.

Takk for flott innspill! Jeg skal starte på nummer to i morgen og gleder meg som en liten unge. Er så glad for å ha oppdaget denne forfatteren og disse bøkene.

Og der har jeg fått en ny favorittforfatter!
Jon Kalmar Stefansson, hvor tar du det i fra?
Dette er sjelden vare. Har aldri noengang lest ei bok som har et slikt underfundig, vakkert språk, samtidig som historien om slitet blant menneskene i fiskeværet fremstår som så rå at ordene kan risse i stein.
Og disse tankene om livet, døden og kjærligheten, - så kloke, ettertenksomme og helt ulikt noe annet, det er som eksklusiv årgangsvin. Stefansson kan på en måte sammenlignes litt med Khaled Hosseini, - det samme vakre språket og tankespillet, selv om historien som utfolder seg er trist og ettertenksom.
Boka var overraskende kort, - 200 sider. Starten var litt treg, men det løsner etterhvert, - gi det litt tid. Og på slutten lurer du på hvordan det nå går med gutten, som skulle levere tilbake boka som så paradoksalt nok var med på å besegle hans venns endelikt på sjøen, på jakt etter den dyrebare torsken.
Sidene må nytes, - akkurat som god vin eller eksklusiv sjokolade. Dette er ingen pageturner man raser gjennom, - hvert ord, hver setning er så vakker. Denne luksusen unner jeg alle på de høstmørke kveldene som snart ligger foran oss.
En sekser på terningen, intet mindre!

Neida, du trenger ikke det, - etter min mening kan det til og med være en fordel at du ikke har gjort det. (se min tidligere omtale ;-))

"Har du ikke lest boka??!"
Sjelden har jeg vel følt meg så lite oppdatert litterært som etter slike sjokkerte utgytelser fra den nærmeste krets. Nei, jeg har lest mye av Christensen, - mange knallbra bøker, som "Halvbroren" og "Maskeblomstfamilien", men altså ikke "Beatles".
Så, før "alle" har sett filmen som snart kommer til en kino nær meg, måtte jeg jo få med meg boka.
En tung murstein av ei bok, der hovedpersonen Kim Karlsen identifiserer seg med Paul McCartney, og resten av guttegjengen bekler gruppas andre medlemmer. Å følge albumene til Beatles er en liten genistrek, og noe som trekker opp og gir historien en god struktur.
Plottet er bra, og oppveksten til disse guttenen beskrives på en spennende og gjenkjennelig måte når det gjelder ungdomslivets utfordringer.
Tidvis er det morsomt å lese, men historien har likevel den litt mørke undertonen som er så gjenkjennelig fra Christensens andre bøker.
Mulig det er tidskoloritten som er ukjent, eller at boka er i lengste laget, - jeg blir liksom ikke helt revet med. Historien om Kim og vennene hans griper meg ikke nok, selv om den er godt skrevet. Beklager Lars Saabye Christensen, av meg lander terningen på en solid firer denne gangen.

Etter å ha lest denne fortsettelsen er jeg fremdeles like begeistret over katten Bobs magiske påvirkning på mennesket James. Slik som James og Bob trenger hverandre, så drister jeg meg til å påstå at verden også trenger dem og deres historie.
Den minner oss om at livene til hver og en av oss er så forskjellige, og at alle har vi noe å lære av andres opplevelser, både for å utvikle respekt og empati.
På et lett forståelig og usminket språk får vi et innblikk i både gleder og utfordringer dette nye livet innebærer for James og hans firbente livredder.
Leseren får innblikk i James og hans indre og ytre bestrebelser for å klare hverdagen, og hvordan Bob er delaktig i denne prosessen, som motivator og omsorgskrever.
En hjertevarmer av en bok som anbefales som koselig høstlesning, mens mørket banker lett på ruta utenfor og sofakroken roper etter selskap.
Terningkast 5, ikke for språklige, sjeldne fioler, men for undringen, ettertanken og det gripende i det faktum at kjærligheten er størst av alt.

"Alle" har hørt om Roald Amundsen og Fridtjof Nansen, oppdagere og ilandstigere på polområdene. Baske karer med snø i bartene og selvskreven plass i historiebøkene. Men har du noengang hørt om Ingrid Christensen, Mathilde Wegger og Lillemor Rachlew? Med mindre du har tilknytning til Sandefjord museum og stor kjennskap til norsk polarhistorie er vel det heller tvilsomt.....
Kappløpet om Antarktis, og hvordan Roald Amundsen erobret tronen som førstemann til sydpolen er velkjent stoff, - men hvem var nå egentlig den første kvinnen som gikk i land der nede?
Forfatteren Jesse Blackadder har brukt navnet på autentiske personer fra 1930 tallet og spunnet et fiktivt nett av intriger, spenning og nydelige naturskildringer i denne boka.
Miljøet er nok upløyd mark for de fleste, men intrigene er nok gjenkjennbare, uansett historisk epoke.
Bakteppet er ringvirkningene av depresjonen i 1929, og hvordan hvalfangstindustrien her i Norge ble preget, parallelt med tre kvinners konkurranse om å bli den første til antarktis.
Spennende lesning, - og så godt skildret at jeg stadig vekk måtte kikke opp rundt meg i sommerdagen, og koste av meg imaginær snø fra skuldrene.
Well done, Jesse Blackadder. Den eneste grunnen til at terningen lander på en god firer er at jeg synes det er synd å bruke autentiske personer, men deretter dikte så mye omkring deres følelsesliv, intensjoner og opplevelser som antakeligvis ikke medfører riktighet. Det tar litt av brodden fra historien, synes jeg. Men god underholdning? Absolutt!

Det var 11 åringen i huset som snappet med seg denne boka fra butikken, -svoren katteelsker som hun er. Hun var svært bestemt på at mor i huset også måtte lese historien om gatekatten Bob.
Siden jeg også er katteelsker av rang var jeg solgt, allerede etter de første sidene. En helt enkel historie om katten Bob og mennesket James, som finner hverandre og beriker hverandres liv på en rørende og forbløffende måte.
Dette er ikke stor litteratur som krever dypere analyser, men likevel et mesterverk i den forstand at forståelsen ligger i de menneskelige følelsene som manes fram i takt med at historien utfolder seg.
Hvem er vel vi som kan dømme mennesker som ikke har et vanlig A4 liv?
Katten Bob gjorde det ikke, - og det tror jeg ikke du som leser gjør heller etter å ha lest denne befriende historien om vennskap, overlevelse og kjærlighet. Anbefales, - en herlig og usminket historie som får hjerterota til å vibrere.
En femmer landet terningen på, James Bowen,- og oppfølgeren, - ja den ligger klar for lesing på skrivebordet mitt !

Tittelen på denne boka pirret min nyfikenhet, og jeg ble nok litt skuffet da jeg leste baksiden og innså at dette var nok en historie fra andre verdenskrig.
(Nå må jeg ile til med å si at holocaust er noe som ikke skal glemmes, og historien må holdes levende for nye generasjoner. Men siden undertegnede er av god, gammel 1970 årgang har jeg lest MYE om dette temaet, og det skal litt til for å komme med noe som kan gi nye opplysninger eller vinkle historien på en annen måte.)

Okke som var det et eller annet med forsida på boka som trigget meg, slik at den ble med hjem istedet for å stå der mutters alene på bibliotekets "nyheter"-hylle.
Gjett om jeg er glad for det nå.
For en nydelig debut, Eva Weaver!
Her berettes den rørende historien om Mika og hans kamp for å overleve når nazismen gjør sitt inntog i Warzawa. Med kløkt og mot tar han i bruk alle midler for å unngå å bli sendt til de beryktede arbeidsleirene, med frakken som et viktig verktøy. Mer vil jeg ikke si om denne frakken og dens hemmeligheter, les selv.
Viktigst av alt, - dette er ikke "bare" en historie om Mika, og det etisk forkastelige og motbydelige i etnisk rensning.
Boka er også et forsøk på forståelse, som ser forbi politiske ideologier og utfordrer den tradisjonelle måten å se offer/overgriper på. Når alt kommer til alt er vi bare mennesker, med ulike overlevelsesstrategier, -enten vi befinner oss i naziuniform eller en altfor stor frakk med Davidsstjernen påmontert.
Forfatteren viser oss samtidig at forståelse ikke er det samme som tilgivelse, eller aksept for at denne skampletten i menneskets nyere historie kunne skje. Boka har tvert i mot en underforstått henstilling om å ta personlig ansvar, og ikke bare dilte etter det store flertallet i den tro at det er riktig.
Boka har samme bakgrunnsklang som filmen "Pianisten", og er hentet fra samme miljø, selv om persongalleriet er ulikt.
Om du ikke har bestemt deg for sommerlektyre, - la denne boka bli med deg, - jeg tror ikke du vil bli skuffet, bare gledelig overrasket, - akkurat sånn som meg.
En femmer, Eva Weaver, - hørte du det? En femmer gir jeg debutboka di, og håper du er godt i gang med neste!

Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!

Denne boka har anmelderkorpsene trykket til sitt bryst og overgått seg selv i honningdyppende superlativer.
Hm, hvorfor føler ikke jeg det samme? Jøss, bevares, - historien er spennende og har et språkunivers som er farget av regnbuen, men.... Jeg gjettet ganske fort hvordan dette hang sammen, og slutten på boka er jeg ikke helt fornøyd med. Begynnelsen lovet meg "wow" og så sitter jeg igjen med "sånn var det ja". Ble slitsomt med alle parantesene og den indre stemmen, så jeg er ikke helt overbevist, - dessverre. Men god underholdning er det jo, - men altså ikke noe "wow", - synes jeg da, og lar terningen lande på en god firer.

Khaled Hosseini, du er et geni, en ordsmed og en historieforteller det burde gå gjetord om, - over alle fjell....
Til dere som ikke har lest noen av forfatterens bøker, - start hvor dere vil, men denne boka føyer seg pent inn i rekken av fantastiske bøker han har skrevet. Jeg liker alle, - både Drageløperen, Tusen strålende soler og denne siste "Og fjellene gav gjenlyd".
Hosseini maler opp et storslagent bakgrunnsbilde, med troverdige og mesterlig beskrevet persongalleri. Selv om selve historiebakgrunnen kan virke fjern for oss nordmenn, - kan man likevel fundere over hvilke hemmeligheter som skjuler seg i enhver familie? Hemmeligheter og oppofrelser, selvbedrag og løgn går hånd i hånd når mennesker prøver å overleve, uansett hvilket kontinent og land en kommer fra.
Ønsker ikke å fortelle så mye fra handlingen, - det blir feil, historien om blant annet Pari og Abdullah må leses og oppleves. Åtte ulike historier beskriver deres skjebne og veves inn i hverandre fra ulike perspektiver og synsvinkler.
Mesterlig skrevet, - så sårt, sterkt og fengslende på en gang, - bravo! Terningen lander på en sekser, intet mindre.

Ho ho, hva som kan skje i de finske skoger! Denne boka er skrevet i 1975, og er forfatteren Arto Paasilinnas gjennombrudd som forfatter.
Den kunne like gjerne vært skrevet i år, da den samfunnskritiske røsten boka har i seg står seg godt i de fleste tidskoloritter.
Journalisten Vatanen bærer preg av å ha et lite sammenbrudd, der han mistrøstig bærer rundt på en hare han og kollegaen nesten kjørte ihjel på sin ferd gjennom de finske skoger. For en stakket stund sier han farvel til kone og samfunnet forøvrig, og frister tilværelsen som omstreifende "Espen Askeladd" som møter de utroligste mennesker og situasjoner på sin ferd. Helt hysteriske situasjonsbeskrivelser som både vekselvis får magemusklene i trim og smilebåndende til å strekke seg.
(Boka kan til en viss grad sammenlignes med "Doppler" av Erlend Loe, - det er lett å se hvor Loe har hentet inspirasjonen fra.)
Uforglemmelige karakterer i "Harens år" er både bulldoserkjøreren og presten, for å nevne noen. Boka anbefales på det varmeste, og skal man absolutt trille terning på en søndag lander den trygt på en femmer. Denne forfatteren skal undertegnede lese mer av!