Bokelskere.no

Jojo Moyes, som trollbandt en hel verden med "Et helt halvt år" har omsider bestemt seg for å avslutte historien om Louisa Clark med en murstein på 557 sider. Siden jeg ikke var overvettes begeistret for "Etter deg", så var det egentlig mest for å glede tenåringen at jeg gav meg i kast med de siste hendelsene i livet til Louisa. Etter et par kapitler har jeg dessverre fått nok. Dette føles ut som uttværing av forfatteren, hun har etter min mening skrevet nok en unødvendig oppfølger.
Beklager Jojo Moyes, jeg er ikke enig med Tom Egeland som påstår at han blir bertatt når han får en bok av deg. (har du røyka sokkene dine, Tom?!) Meget mulig en helt grei bok for et yngre publikum, men denne falt ikke i smak hos meg. Jeg ble ikke bergtatt, må vel heller si at jeg fikk litt fnatt. Hrmf.

Jussi Adler-Olsen er et friskt, dansk pust i krimgenren, og siden "Kvinnen i buret" falt i smak hos undertegnede var det vel bare rett og rimelig å gi "Flaskepost fra P" en real sjanse?

Det er tydeligvis ikke bare plastsøppel som flyter rundt i havet, innimellom dukker det opp en og annen kryptisk flaskepost som pirrer etterforskergenet til Carl Mørck i avdeling Q. En avdeling som kan skilte med et nokså frodig og originalt persongalleri. Parhestene Assad og Mørck er forøvrig i et underholdende hat/elsk-forhold som kommer leseren til gode. Her er humor, kjappe replikker og et underliggende budskap i den danske innvandringsdebatten flettet inn i en spennende jakt på en kidnapper og seriemorder.
Kan den gamle flaskeposten være nøkkelen til å avsløre morderen og mysteriet rundt forsvinningen av to gutter på 90-tallet? Og hvorfor i all verden er de ikke meldt savnet?
Sakte men sikkert beveger etterforskningsgruppen seg inn i en religiøs sfære, der taushet er gull.
Kjære Jussi Adler-Olsen, - takk for spennende timer sammen med gjengen din. Jeg har både ledd og kjent gåsehud i løpet av min bokstavreise. Jeg elsker de kjappe dialogene, som imidlertid enkelte ganger balanserer hårfint, og noen ganger risikerer å bli anmassende og litt for mye av det gode. Det er det eneste ankepunktet jeg har, ellers er dette ypperlig krim mange vil glede seg over.
Terningen tar salto bortetter stuegulvet, glimter innom sekstallet før den rolig legger seg til med femmersiden oppe.

Denne triologien pirret nysgjerrigheten til undertegnede såpass mye at "poff" så var den havnet sammen med de andre bøkene da bokhandelen hadde salg. Også bokomslaget var herlig mystisk i all sin enkelhet, og kunne fortolkes på alle mulige måter. Her var det noen som falt uti noe, eller fra noe og kanskje er vi på vei nedover hele gjengen?

Bygda opplever stor sorg når Trygve, Tarjei og Kristian dør i Afghanistan. Bare Bjørn overlever. Leseren får oppleve alle synsvinklene til alle de fire barndomsvennene og deres familie, før legen i bygda, Ragnhild på en måte får det siste ordet i den siste delen av boka.
Barndommen deres brettes ut, hemmeligheter deles og avsløres og flettes i hverandre. Denne oppramsingen og overtydeligheten av synsvinkler blir for meg litt langdryg og kjedsommelig. Bokas styrke ligger i det å beskrive samme historie fra ulike perspektiv, men samtidig blir det også dens største svakhet, da det fremstår forutsigbart og selvfølgelig for lesere som har levd litt.
Kanskje dette fortellergrepet er mer forfriskende og innovativt for et ungt publikum? Ikke vet jeg, men selv om språk og beskrivelser framstår solid, så ble dette en triologi som ikke gav meg noe nytt. Jeg savnet noe etter å ha pløyd meg gjennom sidene.
Kjære Helga Flatland, at du kan å skrive er utvilsomt. Måten du forteller deler av samme historie på blir for meg for selvfølgelig til at jeg lar meg fange. Kanskje din neste bok blir bedre?
Sola titter så vidt frem mellom regnbygene, men terningen har gjemt seg mutt og skuffet i sofakoken, der jeg såvidt kan glimte tre øyne, før den sklir ned på gulvet og blir borte.

Tenåringen i huset hadde stolt vist meg resultatet av ryddeprosjektet sitt. Noe som avstedkom mange godord fra undertegnede, som den siste tiden ikke hadde våget seg inn på rommet hennes i frykt for aldri å finne veien ut igjen.
Der, blant andre stabler lå imidlertid boka i all sin hemmelighetsfulle prakt og formelig ropte på meg. Nå skal det sies at omslaget gav meg litt for sukkersøte vibber, men siden boken må sies å ha et eksotisk miljø og persongalleri, langt fra engelske herskapshus, - ja, så bestod den såvidt kvalitetskontrollen og ble med opp i sofakroken.
Kjenner vi egentlig våre foreldre? Hvilke historier skjuler seg bak levd liv, og hva ønsker vi selv å holde hemmelig for våre etterkommere?
Dette er spørsmål som manifesterer seg etter å ha lest denne boka.
Julias far kom til USA fra Burma. Datteren Julia drar tilbake til farens fødeland etter at han plutselig forsvinner, uten å legge igjen en beskjed, eller gi livstegn fra seg. Hun reiser halve jorda rundt for å forsøke å finne svar på hva som har skjedd, og får gjennom samtaler med en gammel mann i et tehus i Burma servert en kjærlighetshistorie som sprer lys over farens oppvekst og forsvinning.
Jan-Philipp Sendker har en spesiell måte å skrive på, - fortellingen om Tin Win og MiMi trylles fram i krysningspunktene mellom fabelen, eventyret og det hverdagslige språket. Noe som resulterer i en litterær godtepose. Mellom boksidene blomstrer det fram en vakker beskrivelse av dagliglivet i Burma, og en historie om to unge mennesker med så spesielle utgangspunkt som finner hverandre, seg selv og aldri noensinne klarer å glemme den andre.
Helt uten emment, sukkersøtt kliss er dette en nydelig historie, som bare må oppleves. Personene blir malt levende og sårbare for leseren. Vil Julia noengang finne ut hva som skjedde med faren, og er han fremdeles i live? Hvordan gikk det egentlig med Tin Win og MiMi, - fikk de hverandre?
Dette finner du ut om du leser boka, som anbefales i svale sommerkvelder eller under en parasoll på stranda.
Jan-Philipp Sandker, takk for en overjordisk vakker historie om kjærlighet, grusomhet og tålmodighet, og om hva mennesker må tåle, både fra seg selv og omverdenen. Skal lete etter flere bøker med din signatur, og i mellomtiden skal jeg forsøke å lytte nøye etter mine egne hjerteslag, - og andres. I vårt travle samfunn er det lett å glemme akkurat det, - å lytte, se medmennesker, akkurat som de er uten fernisset av perfeksjon mange av oss streber etter.
En sommerdag mens regnet plasker ned over de trønderske skoger og vinden blåser frekt fra nordvest, lar ikke terningen seg affisere det grann. Den tar springfart og ruser inn i søledammene så gjørma skvetter, alt i ett mens den viser fem imponerte øyne.

Takk! Ja, boka deres har faktisk et viktig budskap, synes jeg.

Det er vel ingenting som er mer vondt enn når barna våre sliter. Ei heller for Christine Otterstad som er mammaen til Maria. Maria som er plaget slik av angst at absolutt alt er skummelt fra tidlige barneår og langt opp i grunnskolen.
Jeg gråter litt over at det lille mennesket Maria sliter som hun gjør, men jeg gråter like mye over mamma Christine, som forsøker å gjøre absolutt alt for at datteren skal bli trygg i seg selv og ta del i det som for henne er så utrygt som kalles Livet.
Språket er enkelt og lettlest. Leseren får innblikk i Maria og det hun sliter med, ispedd mentale øvelser som kan gjøres.
Boka gir trøst og håp for alle andre som har en engstelig "Maria" i familien. Ingenting er vel mer belagt med skam og skyld enn når ungene sliter. Det er liksom gjennom ungene og det de gjør eller ikke gjør kvaliteten på foreldreskapet skal avgjøres og bedømmes i samfunnet vårt. For det er alltid foreldrenes skyld, er det ikke? Eller?
Heldigvis finnes det da bøker som bokstavelig talt forteller en annen historie. Som denne om Maria. Takk, Christine og Maria for at jeg fikk lese om deres erfaringer med angst og depresjoner. En rørende og viktig bok, med tanke på at det er mange unge som sliter i dag.
Terningen tørker tårene og blinker fire øyne mot en håpefull februarsol, som om ikke lenge vil beære oss med varmere stråler og vår i luften.

Det er mange som ler når det gjelder prinsessa vår. Derfor var det ekstra viktig for meg å få lese litt om hennes oppvekst og opplevelser rundt det å ha fintfølende sansesystem. Synes det er modig gjort av både henne og makker Elisabeth. Kritikerne vil nok hevde at dette er nok et PR triks for å skape blest om businessen, - hvilket det sikkert også er, men les nå historien først før man sabler dem helt ned, synes jeg.
For jeg blir positivt overrasket over at disse to damene utleverer såpass mye om sine liv og følelser. Kjenner jeg blir mye mer kjent med begge to, i tillegg til å kjenne meg selv igjen i det de skriver. Sånn sett er de fantastisk gode rollemodeller for mennesker, også ungdom, som kanskje sliter og som føler seg alene om å være sårbar og sensitiv i en verden som til de grader etterspør tempo, kaos og utlevering hele tiden. Hvorfor gikk Martha med bøyd hode opp kirkegangen, hva er det med den sennepen og hva i all verden har hestehengeren med det hele å gjøre? Anbefaler denne boka til alle, også dem som ikke føler de kan gjenkjenne seg i det å være særlig sensitiv. Humor og fine betroelser leker sisten over sidene og gjør boka meget lesverdig. Noe litterært mesterverk er det absolutt ikke, men her får man vite om oppvekst, ungdomsår og voksenliv som særlig sensitive individer, og i tillegg tips til øvelser for å skjerme seg selv om verden blir for overveldende.
Kjære Martha og Elisabeth, takk for at jeg fikk innblikk i både det royale livet og også hektisk hverdagsliv med sårbarhet i bunnen. Dere har skrevet en viktig historie mange kan kjenne seg igjen i, slik at dere bidrar til at vi som er sånn ikke føler så mye skyld og skam. Vi er jo født sånn!
Skriv gjerne mer om det samme emnet, - dette er viktig, interessant og burde fått langt mer oppmerksomhet her hjemme.
En rørt terning glitrer i sola og viser meg fem øyne. Bravo, jenter!

I lang tid trodde jeg at forholdet mellom meg og Dan Brown var over. Inferno var intet mindre et overlesset inferno av uutømmelig og kjedelig kunsthistorie. Misforstå meg for all del rett, kunst er viktig, - men ikke i de mengdene Brown prøvde å fore leseren med. Jeg var derfor lettere mistenksom til et nytt møte med Robert Langdon.
Okke som, da denne mursteinen lå på ukeslån ved utgangen til biblioteket, så lurte den seg med de andre bøkene på ekte, Brownsk thrillervis.
En framtidsforsker som er tidligere elev av Langdon inviterer sistnevnte til Bilbao og Guggenheim-muséet. Forskeren skal avsløre svaret på de to største eksistensielle spørsmålene menneskeheten har stilt seg gjennom tidene: Hvor i all verden kommer vi fra? Og hvor er vi på vei? Svarene vil slå sprekker i verdensreligionenes herredømme, og før alt avsløres blir alt kaos. (selvfølgelig).
Ulikt de andre som har sine meninger om denne boka, så synes jeg at jakten og alle farene Langdon og hans kvinnelige makker blir utsatt for, er utrolig kjedelig. Det er spesielt slutten som blir interessant, og som gjør at kvaliteten stiger noen hakk. Dan Brown har gjort grundig research, og vet å ta opp aktuelle problemstillinger med en spennende tvist og vri.
Kjære Dan Brown, jeg liker denne boka mye bedre enn din forrige. Du kunne godt strammet inn de mye om og men i jakten på å finne sannheten, mens slutten briljerer. Iskald februarsol glitrer munter i snøen, der terningen viser fire blide øyne.

Som en slags skjebnens ironi, så fikk jeg beskjed om at denne boka lå og ventet på meg, - to dager etter at jeg så "Den 12 mann" på kino. Filmen lå derfor fremdeles og murret på netthinna, og det ble enkelt å forholde seg til både tidskoloritten og menneskene der nord.
Heldigvis har Roy Jacobsen fulgt opp historien om Ingrid fra Barrøy med ei tredje bok. Ingrid, som fant kjærligheten og mistet den igjen blant hvitt hav og vinterstormer. En kjærlighet hun nå legger i vei for å finne tilbake til. Det er ikke bare hun selv det gjelder lenger, men like mye røttene og tilhøringheten for Kaja, deres felles barn. Men hvor har Alexander blitt av?
Ingrid vandrer gjennom et Norge som så smått begynner å våkne opp etter krigen. Skjeletter ramler ut av skap, og det nye nasjonale fellesskapet skal bygges opp igjen. Det er ikke like enkelt tatt i betraktning hvem som nå er venner og fiender.
Roy Jacobsen har dette språket som bare er så usigelig vakkert plassert og ikke minst observert. Om månelyset som ligger som en oppslått duk på gulvet, eller mørket som er som dun i krokene. At han også skriver dialoger på dialekt gjør historien ekte, rå og usminket. Det er virkelig slik at jeg nesten kan høre stemmen til Ingrid.
Jeg kan ikke si noe om hvordan vandringen ender for Ingrid og Kaja. La meg bare dele tanker om at teksten inneholder så mye mer enn deres historie. Er det ikke slik at vi alle er på leting, etter røtter, tilhørighet og et bedre liv? Spesielt i krig og nød. Noen blir, mens andre leter. Hadde det ikke vært slik ville ikke jordkloden vært befolket. Nysgjerrighet og søken går hånd i hånd og bringer oss videre, - kanskje? Sånn sett setter forfatteren også søkelyset på dagens flyktningesituasjon. Hva ville vi selv ha gjort hvis livsgrunnlaget ikke finnes lenger, - blitt såkalte lykkejegere? Eller snarere: overlevere?
Ingrid er en overlever som søker og finner svar. Ryggsekken og barnet hun bærer på kan like gjerne sammenlignes med landet Norges "ryggsekk" etter krigen. Mye må opp og fram i lyset og renses ut med en slags forståelse i at krig og nød får mennesker til å gjøre desperate gjerninger, rett og slett for å overleve, - selv om denne forståelsen ikke er det samme som en unnskyldning.
Kjære Roy Jacobsen, takk for historien om Ingrid! Det var helt riktig av deg å fortelle om hennes vandring og søken i denne tredje boka. HIstorien din er lesverdig så det holder, selv om jeg må innrømme at starten var litt traurig. Det tok seg imidlertid kraftig opp, og ble mer og mer spennende. Det er en fryd å følge forfatterskapet ditt! På en iskald februardag mens kvikksølvet ligger og dirrer på hutrende - 13, ligger terningen likevel og kroer seg i sola mens det flørtende blinker mot meg med fire gyldne øyne.

Takket være Edvard Hoem (takk Edvard!) ble en Carl Frode Tiller med meg hjem forleden dag. Den observante leser av bokanmeldelser har muligens fått med seg at jeg inntil svært nylig hadde et særdeles anstrengt forhold til nynorsk. Det er det definitivt slutt på nå. Møtet med en Tiller ble nervepirrende og lettere ekstatisk, som munnet ut i en avslutning jeg ikke finner ord for. (Det er sjelden!)
Skal forsiktig skissere litt av historien, uten å rasere lesergleden for noen som helst: Altså, Terje er en kar som kan mye om blomstene, biene og jorda og sånn. Historien om ham starter med slutten, der han ligger og kjemper for livet sitt på sykehuset etter å ha kjørt inn i en trailer med vilje. Det blir klart at han plages psykisk, men hva er det som har skjedd? Hvordan ble han som han ble? Er han egentlig en drittsekk?
Langsomt, men ulidelig spennende forteller han historien om seg selv ved å bakover i tid. Frynsete familierelasjoner og historien rundt rulles opp på en mesterlig måte. Jeg tok meg i å tenke litt på Vigdis Hjorth og hennes familie da jeg pløyde meg gjennom sidene, uten en eneste sammenligning forøvrig, da begge forfattere glitrer på ulikt vis. Det er imidlertid i dialogene den godeste Carl Frode Tiller briljerer. Har ikke lest noen forfatter som kommer slik innpå personene og det uutalte i samtalene som han gjør. Et pluss er jo også at han skriver om steder i Trondheim og omegn jeg kan kjenne meg igjen i, noe som gjør historien og karakterene ekstra levende for meg som leser. Når forfatteren i tillegg spekker historien med fagkunnskap om naturens tilstand en biolog og klimaforsker verdig, ja, da er jeg solgt.
Bokas budskap er mangefasettert etter min mening. Hvorfor gjør vi som vi gjør? Hvor mye har egentlig rollemodellene å si for personen som formes? Er det sånn at Terje egentlig burde redde seg selv, og ha større forståelse for både eget liv, i tillegg til de ulike "menneskeartene" rundt seg, heller enn å prøve å redde elvemuslinger og andre småkryp?
Kjære Carl Frode Tiller, for ei bok du har skrevet! For en kunnskap, - om menneskesinnet og naturen og alt i mellom. Takk for at du presenterer et nydelig nynorsk språk, som er lett forståelig og flyter som honning over sidene. Jeg kommer til å tenke lenge på historien om Terje, og alle andre Terjefigurer blant oss.
På en vindfylt aften i de midtre delene av landet blåser terningen lett over snøskavlene mens den hutrende skjelver og vekselvis viser meg fem og seks øyne. Et siste avgjørende vindkast plasserer den imidlertid på en meget, meget sterk femmer.

Siden "Slåttekar i himmelen" tok meg med storm og begeistring i fjor, var det helt naturlig å gyve løs på fortsettelsen. Det var helt klart at jeg ønsket å få vite hva som videre skjedde med Gjertine, Ole, Eilert og gammelfolket som ble igjen i Norge.
Hardt arbeid og ensomhet gjør Gjertine deprimert. Det ble ikke på den måten hun trodde i det nye landet. En gryende romanse åpenbarer seg mellom datteren Olava og Eilert. Et kjærlighetseventyr som gjør at Eilert må ta brutale valg for framtida. Troen og tvilen om både den åndelige og materielle framtiden sliter i ham, ønsker å han å bli i Roslyn, eller er Canada svaret på drømmene hans? Gjertine på sin side kommer ut av depresjonen ved å snu opp ned på kvinne og mannsroller der ute på prærien.
Hjemme i gamlelandet Norge sliter Nesje og Serianna som før, men får uante tilleggsutfordringer når det gjelder de andre sønnene. I bunnen ligger savnet etter Eilert, og at de har svært liten hjelp i gårdens slit og strev. Vil slitet deres noen gang føre til penger i kassen, og vil de noen gang ta til vettet og selge over Kringsjå til yngre og sterkere krefter?
Edvard Hoem er lett gjenkjennelig sin sin formidling også i denne boka om sine slektninger. Språket er så inderlig trygt og vakkert, og man får følelsen av å være flue på veggen i alt som beskrives.
Likevel er det noe med denne boka som fikk meg til å bruke lang tid på å fullføre. Kanskje ble jeg grepet av den samme ensformigheten de nye settlerne opplevde i det nybygde landet? Boka er slett ikke dårlig, men jeg synes den mangler litt av den samme driven og nerven jeg fant i "Slåttekar i himmelen".
Kjære Edvard Hoem,- tusen takk for nok en nydelig leseopplevelse, selv om det denne gangen tok meg ganske lang tid å pløye gjennom historien du så vakkert har sydd sammen. Kanskje er det slik det skal være, - det tar tid å ta innover seg god skrivekunst. Den må godgjøre seg, som en eksklusiv vin, og deretter nytes i små slurker, slik at atmosfære, smak, lukt og opplevelse skal få satt seg, og vare lenge. Du er uansett en gudbenådet forteller, jeg ikke nøler med å anbefale videre. Det er klart jeg skal lese neste bok i serien din, - etter en liten pause. Januarsola har grepet fatt i himmelen, og nekter å slippe med det første, så terningen ligger der og godgjør seg i solstrimene iført fire gylne prikker.

Lars Kepler imponerte stort for noen år tilbake med boka "Hypnotisøren". Etter den har jeg forsøkt meg på "Stalker" og nå "Kaninjegeren". Skuffende blodig møl, der det synes som om det er viktigere å beskrive hengende tarmer og persongalleriets erotiske utflukter enn å løse en sak som tværers ut over flere hundre sider. Nei takk! Med mindre noe endrer seg drastisk, så ble dette min siste Lars Kepler bok.

Siden Tom skuffet meg med en annen Beltø bok, har vi naturlig nok holdt litt avstand. En stund var jeg mektig lei av kodekrim, kan man si. Men så går tiden, og jeg hadde virkelig lyst til å få vite mer om Bjørn Beltø igjen. Han imponerte stort i den første boka, Sirkelens ende. (Sistnevnte er mye bedre enn Da Vinci koden, mye bedre!)
Denne gangen blir Beltø kalt inn som sakkynding til bygda Juvdal når en journalist blir funnet drept. Journalisten søkte å få svar på om kapellanen Pontius Fjeldberg tok sitt eget liv eller ble drept i 1963. Kapellanen og bygda hadde sett en rekke overnaturlige fenomener, som ble satt i sammenheng med en djevelmaske predikanten Conrad Kramer tok med seg til Juvdal i 1708.
Bjørn Beltø begynner å snoke rundt i bygda, og stiller seg spørsmål om sakene fra 2015,1963 og 1708 kan ha sammenheng på noe vis? Og denne djevelmasken, hvilken rolle spiller den, og hvor i all verden har den blitt av? Finnes det demoner, djevelskap og andre uhumskheter, siden så mange så slike fremtoninger i 1963? Når selv Bjørn Beltø får overnaturlige opplevelser i jakten på en løsning, ja da er det alvor!
Tom Egeland har et herlig, lett slentrende og humørfylt språk jeg liker veldig godt. Boka er også bygget opp i oversiktlige og lett forståelige deler og kapitler som veksler mellom nåtid og fortid. Historien er sydd sammen over lesten på en lett gjenkjennelig kodekrimoppskrift. Fakta og fiksjon danser sammen over sidene på en underholdende og til tider lærerik måte. Dialogene flyter også naturlig og glidende fremover. Så langt er alt bare velstand og pur leseglede. Men, så kommer et gedigent MEN, etter min mening. Plottet er imidlertid altfor enkelt. Her er det mulig å gjette seg til årsakssammenhenger skammelig tidlig i boka. Årsaken til at jeg fortsatte lesingen var på en måte å få bekreftet at jeg tok feil, det kunne ikke være så forutsigbart og enkelt med disse synene presten hadde på 1960 tallet, eller persongalleriets relasjoner. Men det var det altså.
Kjære Tom Egeland, jeg tok deg inn i varmen igjen, rett og slett fordi jeg savnet deg og Bjørn Beltø. Gjensynet var gledelig på mange måter. Du skriver jo så steike bra, hvorfor måtte du gjøre plottet så enkelt??? Som ungdomsbok står boka til en sekser på terningen, men for et voksent publikum som har noen bøker på baken i samme genre, så blir dette litt for gjennomskinnelig. Beklager altså, men terningen er lettere molefonken i dag, selv om sola skinner så blidt og lett på en lyseblå januarhimmel. Den svinger seg inn til fire blinkende øyne, som kunne blitt til fem om plottet var hakket mer intrikat.

Jippi! var min umiddelbare reaksjon da jeg ble klar over at Maja Lunde hadde satt seg ved tastaturet og klimpret ned nok en bok som tar for seg globale utfordringer, denne gangen om tilgang på ferskvann. Den godeste Lunde har i tillegg funnet en genial tittel på historien om en fornybar ressurs som kanskje skal vise seg å bli ganske så ufornybar i årenes løp, i hvertfall for de mest utsatte områdene på kloden.
Romanen blir båret fram av to jeg- fortellere. Signe og David. Signe er en fargeklatt på Vestlandet, som ser seg nødt til å aksjonere da eksmannen blant annet selger bygda, bit for bit i form av eksklusive isbiter fra en isbre, som "krydder" til utenlandske rikingers drinker. Signe kidnapper islasten, og setter kurs mot Frankrike. En farefull seilas, der hun martres både av egen tankevirksomhet og dødelige stormkast.
David og datteren skildres i en fremtidens Frankrike som er herjet av skogbranner. Deres bestrebelser for overlevelse, og letingen etter den andre halvparten av familien, i form av mor og sønn, belyses på en spennende, om enn litt forutsigbar måte. Spenningen ligger i om de finner mor og sønn, og hva som egentlig skjedde den dagen de forsvant. Forutsigbarheten ligger i det de finner på en tur i skogen en dag. Mer ønsker jeg ikke å røpe om funnet, - de som leser boka vil skjønne hva jeg sikter til her. Livet i flyktningeleiren de søker trygghet i beskrives på en troverdig måte som maner til ettertanke langt over bokens fortelling. Fremtidens Frankrike flettes sammen med fortidens Norge og Signe, den andre jeg-fortelleren, på en overraskende måte helt til slutt i boka. Det er her styrken til "Blå" ligger. Alle løse tråder veves sammen og danner et tankevekkende hele.
Kjære Maja Lunde, - hvor du kan skrive! Du har nok en gang rettet søkelyset mot et tema som burde bekymre og få større politiske konsekvenser. For en nydelig slutt du har kreert, - en avslutning som ganske enkelt er genial! Mitt eneste ankepunkt er at Signes strabaser på havet blir litt for mye utbrodert og at forholdet mellom fortid og nåtid ganske fort avslørt. Dette funnet i skogen kunne med fordel kommet litt senere i boka.
Uansett har du sjarmert meg nok til at terningen ganske så bastant lander på en litt svak femmer. Gleder meg til neste bok!

Finnes det bare en sannhet når man vet det er minst to sider av samme sak? Dette spørsmålet kjørte berg- og dalbane i pannebrasken da jeg omsider kunne holde i et eksemplar av boka til Helga Hjorth. Jada, det er lillesøsteren til Vigdis som har kommet på banen for å få ytre sin del av historien rundt deres felles, avdøde far.
Boka har et lett språk, - og Helga har prøvd seg på noen overtydelige metaforer inniblant sidene. Noen ganger fungerer dette sånn halvveis, men de fleste gangene blir dette bare et oppkonstruert virkemiddel hun har lært på skrivekurs.
Lillesøster Hjorth tar for seg barndom og oppvekst, - sin sannhet og erfaringer med mor og far. Det er tydelig at hun på en måte har opplevd å leve i skyggen, eller komme til kort i forhold til sin storesøster. Sistnevnte beskrives indirekte som dramatisk, impulsiv og kalkulerende, og veldig forskjellig fra henne selv.
Det er helt klart at boka er skrevet for å få en slags "hevn" over søsteren, som etter hennes mening har framstilt familien, og da spesielt far, - på en helt feil måte. I boka får man følelsen av at han er en helt og hedersmann det ikke kan herske noen som helst tvil om. Det hintes også flere ganger i boka til at det slett ikke er så vanskelig å forfatte et litterært verk, - et stikk til storesøster om at det hun driver med ikke er så imponerende eller beundringsverdig likevel. Boka har en sint, skarp stemme, som etter hvert skjærer meg litt i ørene.
Denne skittvaskingen for åpen scene er litt makaber og pinlig, selv om det skal sies at den setter spørsmålstegn ved både temaet falske minner, og det faktum at mange ufrivillig blir romankarakterer fra virkeligheten.
Jeg er usikker på hva jeg mener om boka. På den ene siden mener jeg at alle skal få mulighet til å ytre seg, også om et tabubelagt tema som incest. Er helt sikker på at mange fedre er ofre for falske beskyldninger om overgrep, og at de sitter i norske fengsler og soner dommer for gjerninger som ikke er begått. På den andre siden; I hvor stor grad skal man mistro dem som hevder seg misbrukt, enten det gjelder incest eller overgrep generelt? At falske minner eksisterer er vel ganske utvilsomt, men hvordan forholde seg til dette på en slik måte at virkelige incestofre ikke blir skremt tause? Og sist men ikke minst; hvordan skille mellom falske og virkelige ofre?
Selv om lillesøster Hjorth ikke blir stående på noen seierspall for genuint spektakulær skriving, rører hun likevel i den grøten som belyser forholdet mellom sannhet og fiksjon. Er det riktig å utlevere andre med merkelappen "roman" som skalkeskjul? Og hvor vondt er det vel ikke å bli mistrodd av dem som skal stå deg nærmest, når din egen far har begått alvorlige lovbrudd mot deg?
Kjære Helga Hjorth. Du har fått skrevet ned din versjon, det du mener er sannhet, og satt fingeren på viktige spørsmål omkring et delikat tema. Jeg er ikke i tvil om at skrivingen antakeligvis både har vært befriende og terapeutisk underveis. Likevel ønsker jeg at du stiller deg spørsmålet: sannheten, - hvem eier egentlig den? Vi mennesker er ulike, oppfatter forskjellig og kan ha svært ulike erfaringer med de samme personene.
I det nye året håper jeg for din egen del og hele familien at dere på et eller annet vis kan forenes, og snakke sammen. Ikke i boks form, men med en kaffekopp ved et kjøkkenbord, der klimaet omfavner alles opplevelser og erfaringer.
På en overskyet januardag titter terningen ille berørt fram fra sitt skjulested bak sofaputene. Hastig viser den fire øyne før den litt beskjemmet finner gjemmeplassen sin igjen.

Takk! Ja, denne burde skape overskrifter her i Norge også, men til min store overraskelse er den nærmest usynlig. Veldig synd, for dette var i sannhet en lesefest!

Her leser jeg mye mellom linjene dine :-) En fornøyelig kommentar!

Så sant! Forventningene stod ikke i stil med det jeg opplevde under lesingen i det hele tatt. En skuffelse, var det...

Veldig enig med deg i dette. Beklager sent svar ;-)

Veldig sant, - ikke min siste bok av Heidi Linde for min del heller:-)