Bokelskere.no

Faith in God, then, is not at all the same as the kind of logical certainty that we attain in Euclidean geometry. God is not the conclusion to a process of reasoning, the solution to a mathematical problem. To believe in God is not to accept the possibility of his existence because it has been «proved» to us by some theoretical argument, but it is to put our trust in One whom we know and love. Faith is not the supposition that something might be true, but the assurance that someone is there.

«I believe in you» means: I turn to you, I rely upon you, I put my full trust in you and I hope in you. And that is what we are saying to God in the Creed.

To be a Christian is to be a traveller. Our situation, say the Greek Fathers, is like that of the Israelite people in the desert of Sinai: we live in tents, not houses, for spiritually we are always on the move. We are on a journey through the inward space of the heart, a journey not measured by the hours of our watch or the days of the calendar, for it is a journey out of time into eternity.

Ei duft av det vedunderlige og ikkje meir. Ingenting er verre enn det.

I de fleste tilfeller er menneskene, til og med ugjerningsmenn, langt mer naive og åpenhjertige enn vi i alminnelighet mener om dem. Ja, og vi selv med.

Hvert eneste ord som er skrevet av teologi, hvert strøk av en ikonografs pensel, hver tone som messes i en salme og hver stein som er meislet ut til et kapell eller en katedral, er et forsøk på å gjenskape den guddommelige herlighet som inspirerer hvert eneste levende vesen til å lovprise Herren.

Og livet bruste forbi dem, arbeidets tilfredsstillelse, lykke og kjærlighed, glæde og haab ilede forbi de to ensomme kvinder i baggaarden hos blikkenslageren. Og de vilde dog ogsaa gjerne være med; de strakte hænder og sjæl ud efter livet, – efter det livets gjestebud, de aldrig vilde naa.

Saa kunde de sidde og snakke om veninden Alvilde Jensen, der havde gjort saadant godt parti.

«Tænk, nu reiser hun til Italien og kanske til Algier, – og ved du, Malli, hvad hun kan takke for det? – at hun har pen hud, den fine bløde huden og de pene kinderne hendes. For det var bare det, som var pent paa hende, og som Jensen blev indtaget i. Det er bare dét, at vi ikke er pene, Malli, som er skyld i det altsammen, – bare – bare det. Hvis vi havde havt saadan ferskenhud, som Alvilde, og koketteret og klængt os saadan ind paa herrer som hun, – saa kanske vi ogsaa kunde været i Italien nu, – aa, kan du huske, hvor grusom Jensen var med den tykke tungen, som læspede, og den finnen, han altid havde paa halsen?»

«Ja, at Alvilde var istand til at gifte sig med ham, – hvor rart, at en kvinde bare er noget i forbindelse med en mand,» sagde lille Malli.

«Nei, – bare vi kunde noget, saa, –» sagde Olga haardt, – «aa, hvor jeg har gaaet blind gjennem livet.»

«Jeg forlanger ikke meget,» sagde fru Blehr, «men nysilet melk har jeg været vant til, – fra jeg kom til verden, havde jeg nær sagt, – og maa jeg byde Dere dette; det er ikke mere nysilet melk, – end jeg er nysilet melk.»

Alle var enige i, at fru Blehr saa ligesaa lidt ud til at være nysilet melk, som det fluidum, hun presenterede i sit glas.

Som kjent sitter vi tyskere inne med ei forferdelig tungrodd grundighet, radikal djupsindighet eller djupsindig radikalisme, kall det hva du vil. Så snart en av oss legger fram noe han mener er ei ny lære, må han først innarbeide den i et altomfattende system. Han må bevise at både de første prinsippene for logikken og de grunnleggende lovene for universet fra all evighet av ikke har eksistert av noen annen grunn enn til slutt å føre fram til den nyoppdaga teorien som krona på verket.

«We ... we could be friends, you know,» said Coraline. «We could be rare specimens of an exotic breed of African dancing elephants,» said the cat. «But we’re not. At least,» it added cattily, after darting a brief look at Coraline, «I’m not.»

Ikke vent til du er helt sikker, da kommer du til å miste sjansen, hopp i det og beveg deg, beveg deg, beveg deg.

Kunsten å selge den rene skitt dét er et håndverk som skaper profitt!

Dongery (1976)

Men hvem skal jeg så ha mest tiltro til, sosialøkonomien eller moralen? – Sosialøkonomiens moral er ervervet, arbeidet og sparsommeligheten, nøkternheten, – men sosialøkonomien lover meg å tilfredsstille mine behov. – Moralens sosialøkonomi er rikdom på god samvittighet, på dyd osv., men hvordan kan jeg være dydig når jeg ikke eksisterer, hvordan kan jeg ha god samvittighet når jeg intet vet?

Sosialøkonomien, denne rikdommens vitenskap, er derfor samtidig forsakelsens, sultens, besparelsens vitenskap, og den kommer da også virkelig så langt som til å innspare til og med menneskets behov for frisk og ren luft og for fysisk mosjon. Denne den vidunderlige industris vitenskap er samtidig askesens vitenskap, og dens sanne ideal er den asketiske, men ågrende gjerrigknark og den asketiske, men produserende slave.

Intet visste jeg. Jo, at jeg måtte holde fast ved troen på at undrenes tid ennå ikke var forbi.

Hvis mennesket skulle ha sin fulle frihet til å søke sine mål, måtte det være fullstendig alene – og det lar seg ikke gjøre, for et menneske som ikke vokser opp sammen med mennesker, blir aldri et menneske.

Biblioteker er samfunnets hjerter, og biblioteker har også spilt en stor og viktig rolle i livet mitt. Det er et sted for alle, fattig som rik, hvor kunnskap og litteratur er tilgjengelig. Bibliotekene bryr seg ikke om du har god råd, om du er god på skolen, eller om du er populær. Bibliotekene aksepterer deg uansett hvem du er, og lar deg ta del i noe som er større og visere enn du selv er. Litteraturen.

Alla människor behöver gott bröd, sol, någon att älska och bra offentligt finansierade bibliotek.

Bibliotek är en god sak.

Kanskje vi aldri blir eldre. Kanskje det aldri går over. Kanskje jeg alltid skal stå litt alene under et tre og pisse mens festen foregår et annet sted. Jeg er han som er i nærheten. Alltid i nærheten. Aldri helt framme.