Bokelskere.no

Han var stjernereporteren, redaktørenes nye glidekrem. Han hadde fått fast jobb til tross for ansettelsesstoppen. Vi måtte gi leserne det de ville ha, og han ga dem det. Ville vi selge aviser, eller ville vi dø? Det var ikke mer enn tre måneder siden det ble sagt for første gang, men nå var det en sannhet. Vi fikk høre at vi kunne gjøre det bedre. Ikke så mye hvordan, men at. Hvis vi hadde hatt høyere mål, kunne vi nådd flere av dem vi opprinnelig hadde. Vi jobbet hardere, for å gjøre verden mer håndgripelig, mer gjennomskuelig, mer aktuell. Interessant ble det andre fyndordet i redaksjonen, og jeg var med på det. I diskusjonene, i utviklingen av nye saker. Vi måtte gjøre politikken, byråkratiet, pengestrømmen, til noe særegent som folk likevel kjente seg igjen i. Sånn kunne vi ta opp viktige ting. Vi kjempet og følte oss voksne, ansvarlige. De gode sakene er inne i avisa, sa vi og fylte forsidene med sol og varmegrader som holdt brennmanetene unna. Supervaksiner som gjorde deg både frisk og slank. Kalde fakta om feilslått trafikkpolitikk, kombinert med noen som lovet bedre veier. Enkle økonomiske smutthull for småsparerne. Det solgte mest, men måtte nettopp derfor ikke brukes for ofte.

Lesning er en bra ting – bare du ikke får bokstøv i undringens blå øyne.

Forstår De nå hvorfor bøker blir hatet og fryktet? De viser porene i livets ansikt. De menneskene som har det behagelig vil bare ha månefjes av voks, uten porer, uten hår, uten uttrykk. Vi lever i en tid da blomstene forsøker å vokse på blomster, i stedet for å vokse på godt regn og sort muld. Til og med fyrverkeri, så pent det enn er, kommer fra jordens kjemi. Allikevel tror vi av en eller annen grunn at vi kan vokse på blomster og fyrverkeri, uten å fullføre sirkelen tilbake til virkeligheten. Kjenner De legenden om Herkules og Antæus, den gigantiske bryteren hvis styrke var utrolig så lenge han sto fast på jorden? Men da han ble holdt uten røtter, midt i luften, av Herkules, døde han lett. Om det ikke er noe i den legenden for oss i dag, i denne byen, i vår tid, da er jeg fullstendig sinnssyk.

Være til

Jeg satt
på trikken
og var så glad.
Jeg var så veldig glad,
men jeg visste ikke
hvorfor.

Det regnet.
Og jeg fant ut
jeg var så glad i været.
I all slags vær.

Den virkelige regjeringen

Det var en gang
en virkelig regjering
med en virkelig statsminister.
Den virkelige regjeringen
og den virkelige statsministeren
fant opp
den virkelige verden
og det måtte bekjentgjøres.
Det ene ordet tok det andre.
En lang, lang remse
kom fra
statsministerens munn.

Det ble i virkeligheten
en fortelling
fra virkeligheten
Lang, lang lenke.

Ke han går i?

Du ser i hvert fall aldri Leo Ajkic
i Hawaii-skjorte eller annen Hawaii-kitsch.

Om sadistiske voldsskildringer i norsk krim

Nå har jeg lest så mye Jo Nesbø
at jeg kjenner mitt eget fjes blø.

2.5

Hjelp!

Vi er strandet på en øde øy. Solen skinner. Eggene er ferdigkokt. Kaffen er snart klar. Nevnte jeg at blomstrene blomstrer? Liljekonvall. Storkenebb. Prestekrage.

Tapp ut bensinen! Kast årene! Brenn seilene! Senk skuta!

Hjelp!

Mindreverdet, ikke menneskeverdet, er gaven jeg mottar fra den Andre. Han gir meg min tilkortkommenhet pakket inn med silkepapir og sløyfebånd (Til Stig. Fra alle. God jul!). Min nevrose er barn av Hans faderlige stauthet og moderlige omsorg smeltet sammen, min uro et direkte resultat av Hans eklatante ro.

Alt det glitrende forventningsfulle vi innbiller oss å se i barneøyne og som i virkeligheten er de første stjerner på angstens nattehimmel.

Selveste Einsteins sønn Øystein Einstein foreleste halve vårsemesteret ’45 ved Universitetet i Oslo. Men det viste seg at han ikke akkurat var noen Einstein.

O, du var guttete, med lange armer og bein. Det var som om du klamret deg fast til 90-tallet med dem. Jeg likte deg fordi du var uskyldig, fordi jeg var det. Men du unnvek meg, ville ikke være med i historien min.

I dag

I morgon skal eg vere smart og reflektert som eit lite helvete. Men i dag klarar eg ikkje meir enn å plystre halvgode låtar i D-dur.

Livsvisdom

Heller himmel på jord enn helvete på bussen.

Kva om folk aldri var styreslause?
Det fryktar eg.

I lysninga er alt synleg.
I lysninga blir alt mogleg.
Eg fryktar skogen som ikkje har gøymestader, skuggar unna lysninga, og går inn dit trea held saman.

barna

jeg jobber med barna
av samme grunn som vokteren jobber i fyrtårnet
vi trenger lys

vi trenger en liten gutt
som sier han ikke vil spise kylling
fordi han er redd for å få vinger

og ei jente med kritt
som tegner et øye i skolegården
så jorden kan få se himmelen

nå

her står jeg
bundet til jordskorpen av tyngdekraft
og et annet ubestridelig faktum:
å ha blitt til

et menneske
som på tross av universets uoverkommelige avstander
kan nå solen med en finger

The higher aims of ‘technological progress’ are money and ease. And this exalted greed for money and ease is disguised and justified by an obscure, cultish faith in ‘the future’. We do as we do, we say, ‘for the sake of the future’ or ‘to make a better future for our children’. How we can hope to make a good future by doing badly in the present, we do not say.

I can only conclude that I have scratched the skin of a technological fundamentalism that, like other fundamentalisms, wishes to monopolize a whole society and, therefore, cannot tolerate the smallest difference of opinion. At the slightest hint of a threat to their complacency, they repeat, like a chorus of toads, the notes sounded by their leaders in industry. The past was gloomy, drudgery-ridden, servile, meaningless, and slow. The present, thanks only to purchasable products, is meaningful, bright, lively, centralized, and fast. The future, thanks only to more purchasable products, is going to be even better. Thus consumers become salesmen, and the world is made safer for corporations.