Bokelskere.no

Ingen vil bifalle mannen som holder sin ed, som er rettvis
eller er edel; i stedet vil ugjerningsmannen og skurken
begge bli hedret, for retten og skamvett vil ligge i neven.
Bøllen vil skade en mann som har bedre moral, ved å gjengi
falske, bedragerske rykter, og sverge at disse er sanne.

(Arbeid og dager, 190–194)

Råd til meg sjølv

Utan kulde og aud vinter
var ikkje vårens varme og rikdom.
Ulykka har gjort meg tolsam og sterk
og viljen er stålsett.

Kroppen sit i fengsel
tankane slepp ut:
Skal store ting skje
må ein tenke sindig og femne vidt.

Hverken i korridorene eller i selve værelsene var rensligheten fremherskende. Den gang bekymret man seg ennu lite om rensligheten, det som var skittent, fikk lov til å være skittent, og tapte jo efterhånden adskillig av sin opprinnelige tiltrekning. Themis fiffet seg ikke opp, hun mottok sine gjester i negligé og morgenkjole. Forfatteren burde vel nu egentlig beskrive de kanselliene som våre helter gikk igjennom, men han har likefrem angst for alt som heter offentlige kontorer. Når det falt i hans lodd å gå gjennom selv de aller fineste med lakkerte gulver og border, ilte han avsted med øynene blygt senket mot jorden. Og derfor har han ikke noe begrep om deres prakt og herlighet.

Når han skyndte seg, var det aldeles ikke fordi han var redd for å komme for sent. Det hadde han ingen grunn til, for rettsformannen var hans gode bekjent og kunne forlenge og forkorte kontortiden efter sine venners ønske, aldeles som den gamle Zeus hos Homer, som gjorde dagen lang eller lot natten komme brått, alt eftersom det ble nødvendig å avbryte hans yndlingshelters kamp eller gi dem tid til å slåss ferdig.

Kort sagt, alt var så vakkert at hverken natur eller kunst kunne utpønske det, slik kan det bare bli hvor de to krefter virker i forening. Menneskets ofte meningsløst overlessede verk må naturen gå efter med sin meisel, befri det for overflødig tyngde, overdreven symmetri og altfor tydelige spor efter en vel overveiet plan. Først da brer der seg en merkelig varm tone over alt det som hittil virket så kjølig sobert, småskårent og altfor velordnet.

Likesæl nærmer jeg meg nu til hvilken som helst ukjent landsby, og likeglad ser jeg på dens smakløse ytre. Den sier meg intet, mitt blikk er kjølnet. Og det som i fordums tid ville vakt min munterhet og gjort meg snakkesalig, går meg nu forbi, og jeg gidder ikke engang åpne min munn. Hvor er min ungdom? Hvor er dens friske liv?

Likesom et utall av kirker og klostre med kupler og tårn er spredt utover det hellige Russland, slik finnes det en mangfoldighet av raser, stammer og folk i broket mylder på denne vår klode.

Og hvert folk, som i seg fikk nedlagt sjelens skapende evner og andre Guds gaver, og som i sin kraft har et pant, det mottok også et særlig vigsel: sitt sprog. Med det uttrykkes alt som møter sinn og sans, og i sine uttrykk gir hvert sprog gjenskinn av folkets karakter.

Menneskekunnskap og vis livserfaring preger britens ord. En lettlevende sprades kortvarige triumfer blir franskmannens ord til del. Med stor kløkt utpønsker tyskeren sitt omtrent utilgjengelige, logisk skinnmagre ord. Men det finnes intet ord så slagferdig og djervt, og sprudlende, og grepet ut av selve hjertet – som et rammende russisk ord.

Kádmos
Åh, beske sandhed! Hensynsløs du trænger på.

Lykkelig den, som fra havets
stormende bølge fandt havn.
Og lykkelig den, som med utrættet flid
overvandt modstand og møje.
I kappestrid om rigdom og magt
var mangen én heldig og vandt sig en løn.
Talløse nærer talløse håb;
nogle blir opfyldt til sist,
andre svandt bort i intet.
Men den som leved’ sit liv i dagligdags lykke,
ham priser jeg salig.

Sent, men usvigelig sikkert
går guddomsmagten i gang.
Tugter dem, som uden hæmning
øger brutal ufølsomhed på jord
og ikke støtter guders værk.

Med snilde skjuler høje magter deres mål.
Længe er de undervejs,
men til slut indhenter de synderen
og straffer.

Omsider skal han selv erfare,
at Bacchos er for mennesker
den frygteligste guddom
– og den mest livsalige.

Fortænkte tanker er ikke visdom,
ejheller at tro, man er mere end dødelig.
Livsløbet er kort.
Og den nære lykke fanger ikke de,
som evigt stræber mod for høje mål.
Nej sligt er tåbers og narres værk.
– Det mener jeg.

Det må jo altid ende galt,
når dumrianner hidsigt bruger mund.
Men et liv i stilhed, styret af sund sans,
står sig i storm.
Og hjemmet får styrke,
som varer ved.

Laan ikke enhver meget talende dit Øre, og indlad dig ikke med enhver snakkesalig i Samtaler, som ikke er gavnlige for dine Ønskers Maal.

Det handler ikke bare om å vente på gleden, men også om å skape den og oppsøke den.

Ord er ikke et regnestykke. Ord er liv.

Edderkoppen er uovervinnelig; vektløs, nøysom og utrettelig. Den lever månedsvis på to–tre fluer, den spinner nye nett hver dag; møysommelig trekker den opp sitt kalkulerte antall grasiøse radier og vever tverrtråder imellom dem med sin unike silke. Så venter den på byttet, fullkomment urørlig. Med fire øyenpar betrakter den de fire verdenshjørner. Ingenting kan unnslippe dens sanseapparat. Den er så følsom at de fine hårene på bena til og med kan registrere lydbølger. I vinduskarmen hang forlatte flueskall i sønderrevne nett og vitnet om dens morderiske effektivitet.

Nei, jeg ble aldri lei av å betrakte edderkoppene. De vrimlet ut fra alle sprekker i det gamle treverket i koia, uforstyrrelig opptatt med sitt. Så målbevisste. Så kapable. Så sikre på at de til slutt skulle få utrettet sitt ærend, oppnådd hensikten med sine halsløse strabaser. Jeg ønsket ofte at jeg hadde edderkoppens egenskaper, ja, jeg ville faktisk heller være edderkopp enn øyenstikker, enda øyenstikkeren var vakker og fikk alle til å stanse opp og nyte fargene og elegansen som den hadde i slikt overmål. Når folk så edderkopper, grøsset de og satte foten på dem hvis de torde.

Kanskje det var derfor.

Vi satt omkring det runde havebordet, spiste vafler, rømme, jordbærsyltetøy og snakket om de samme tingene vi hadde snakket om ved middagsbordet, omtrent det samme som vi hadde snakket om i går kveld, første kvelden. Jeg tenkte at det var bestandig slik: Man snakket om det samme, tømte vann fra kar til kopp til krus, så det ble stadig mindre inntil det til slutt var blitt en lunken munnfull som man tok i munnen uten lenger å fornemme tørst. Men slik behersket man de tingene man snakket om, ja, selve sannheten kunne man langsomt omforme på denne måten, for det man kalte «virkelig» var ikke noe fast og statisk, men avhengig av repetisjon, en overensstemmelse i artikulasjonen som i sin tur sørget for den samme kongruens i tanken. Omvendt skulle bare lite til for å få veltet denne konstruksjonen, bare en mislyd i enstemmigheten, ja, bare tvilen på at dynamikken virket og var gyldig, var nok til å få fremkalt sin berettigelse. Jeg satt og tenkte på de mange lag av sannhet under «sannheten».

Alle må la noe bli tilbake når de dør, sa min bestefar. Et barn eller en bok eller et maleri eller et hus eller en vegg som er bygget eller et par sko som er laget. Eller en have som er plantet. Noe hånden din berørte på en måte slik at din sjel har etsteds å gå når du dør, og når folk ser på det treet eller den blomsten du plantet, er du der. Det spiller ingen rolle hva det er du gjør, sa han, så lenge du har forandret noe fra den måten det var på før du berørte det til noe som er likt deg etter at du tar hendene vekk. Forskjellen mellom en mann som bare klipper plener og en virkelig gartner ligger bare i berøringen, sa han. Han som klipper plenen kunne like godt ikke vært der i det hele tatt; gartneren vil være der en levetid.