Vi satt omkring det runde havebordet, spiste vafler, rømme, jordbærsyltetøy og snakket om de samme tingene vi hadde snakket om ved middagsbordet, omtrent det samme som vi hadde snakket om i går kveld, første kvelden. Jeg tenkte at det var bestandig slik: Man snakket om det samme, tømte vann fra kar til kopp til krus, så det ble stadig mindre inntil det til slutt var blitt en lunken munnfull som man tok i munnen uten lenger å fornemme tørst. Men slik behersket man de tingene man snakket om, ja, selve sannheten kunne man langsomt omforme på denne måten, for det man kalte «virkelig» var ikke noe fast og statisk, men avhengig av repetisjon, en overensstemmelse i artikulasjonen som i sin tur sørget for den samme kongruens i tanken. Omvendt skulle bare lite til for å få veltet denne konstruksjonen, bare en mislyd i enstemmigheten, ja, bare tvilen på at dynamikken virket og var gyldig, var nok til å få fremkalt sin berettigelse. Jeg satt og tenkte på de mange lag av sannhet under «sannheten».

Edderkoppen er uovervinnelig; vektløs, nøysom og utrettelig. Den lever månedsvis på to–tre fluer, den spinner nye nett hver dag; møysommelig trekker den opp sitt kalkulerte antall grasiøse radier og vever tverrtråder imellom dem med sin unike silke. Så venter den på byttet, fullkomment urørlig. Med fire øyenpar betrakter den de fire verdenshjørner. Ingenting kan unnslippe dens sanseapparat. Den er så følsom at de fine hårene på bena til og med kan registrere lydbølger. I vinduskarmen hang forlatte flueskall i sønderrevne nett og vitnet om dens morderiske effektivitet.

Nei, jeg ble aldri lei av å betrakte edderkoppene. De vrimlet ut fra alle sprekker i det gamle treverket i koia, uforstyrrelig opptatt med sitt. Så målbevisste. Så kapable. Så sikre på at de til slutt skulle få utrettet sitt ærend, oppnådd hensikten med sine halsløse strabaser. Jeg ønsket ofte at jeg hadde edderkoppens egenskaper, ja, jeg ville faktisk heller være edderkopp enn øyenstikker, enda øyenstikkeren var vakker og fikk alle til å stanse opp og nyte fargene og elegansen som den hadde i slikt overmål. Når folk så edderkopper, grøsset de og satte foten på dem hvis de torde.

Kanskje det var derfor.