Bokelskere.no

En lettfattelig og godt skrevet bok som ikke krever noe særlig med forkunnskaper på området. Er på pensum på universitetsnivå, så den kan absolutt sies å være av god kvalitet! Den er også bra på å gi deg informasjon om veien videre hvis du vil lese mer om andrespråkslæring.

Det første jeg gjorde da jeg var ferdig med siste eksamen etter tre år med lingvistikkstudier på Blindern var å ta denne boka ned fra hylla. Jeg sitter igjen med et litt ambivalent forhold til den nå når jeg har lest den.. I og med at jeg kan relatere meg til stedet og til en viss grad miljøet som skildres (selv om det ikke finnes noe som heter "futuristisk lingvistikk" i virkeligheten - egentlig er det et litt latterlig påfunn) syntes jeg boka til tider kunne være underholdende, men jeg synes allikevel at det var en slags kjølig og sarkastisk undertone som gjennomsyra hver eneste bokside, og dette var litt distraherende til tider. Jeg syns ikke karakterene er særlig troverdige, og jeg syns ikke Uri er så flink til å sjonglere de parallelle historiene i boka. Når det er sagt blei jeg allikevel oppslukt noen ganger også! Men jeg tror denne boka fortoner seg veldig annerledes for meg enn for en som f. eks. aldri har studert på Blindern (eller på et universitet for den del). Jeg reagerte på hennes utstrakte bruk av fagspråk - jeg tror jeg ville irritert meg over dette hvis jeg ikke hadde litt peiling på lingvistikk. Men dette får kanskje andre si noe om. Alt i alt en småfestlig bok å lese for en med erfaring fra Blindern, men jeg er litt usikker på hvor god boka egentlig er hvis vi ikke tar det med i beregninga.

En fabelaktig bok med mange lag, en umiskjennelig Saabye-het og samtidig noe som egentlig ikke likner noe jeg har lest før. Den er akkurat så merkelig og absurd at det går, og Bernhard skildres på en destillert og samtidig mangefasettert måte. Noen av favorittpassasjene mine i boka finnes der Bernhard opptrer som lege - der menneskeligheten og omtanken han har for andre kommer fram, kontrastert med den kalde, tekniske og strengt analytiske tilnærmingen han har til obduksjonens "kunst". Jeg er imponert, og gleder meg allerede til neste bok av Lars Saabye Christensen.

Jeg lo høyt flere ganger, og smilte enda mer. Boka er kort og konsis, samtidig som den maler ut enkelte tankerekker Elling har og følger dem helt ut i en fantasifullhet som jeg aldri har sett maken til. Språket i boka, det vil si ordvalg og den til tider repetitive stilen, bidrar til at man virkelig kan leve seg inn i Ellings verden. Ja, stort mer er det ikke å si: les den.

En medrivende "innføringsbok" i India i form av en reiseskildring. Midt i blinken for meg som kunne ganske lite om dette kompliserte landet og som nå har starta på et fire måneder langt opphold i India. Riktignok har boka et visst preg av å ville fremheve de sidene ved India som skiller seg mest dramatisk fra Norge og vestlige land, men samtidig skinner hele tida kjærligheten forfatteren har til landet så mye gjennom i teksten at man ikke kan la være å bli med på notene. Her får man detaljer og store linjer fortalt med et enkelt og samtidig blomstrende språk - både situasjoner, personkarakteristikker, historiske hendelser, kultur, religion og personlige betraktninger. Alt er fint vevd sammen til en helhet som smyger leseren videre til neste kapittel og neste sted på kartet. Les den hvis du skal til India for første gang, eller hvis du bare er nysgjerrig - den krever lite forkunnskaper og er vanskelig å legge fra seg!

En setning som er ganske nøyaktig en side lang. Fantastisk. Jeg beit meg også merke i den..

Jeg tror på en måte det kan være lurt å lese de to andre tett opptil denne siste, hvertfall var det mitt inntrykk - jeg tror det var derfor jeg også sleit litt med begynnelsen. Mye navn, mye kaos, mye surrealisme.. Men hvis du greier å lese helt til siste side tror jeg du vil bli veldig positivt overraska. Hvis du likte Beatles og Bly så vil du helt sikkert elske den siste halvdelen av boka, om ikke annet. Og vil du ikke vite hvordan det går, da? :)

Jeg blei veldig tatt på senga da jeg begynte å lese boka, men jeg leste og leste, skuffa på, for jeg bare visste at boka kom til å bli fantastisk. Den kaotiske, surrealistiske begynnelsen tok mye "mentale krefter" å pløye seg igjennom, men det måtte til, det skjønte jeg når boka tar opp gamle tråder, og jeg endelig får lese om Ola, Gunnar og Seb igjen. Da er Saabye Christensen "sitt gamle jeg" (som jeg husker stilen hans fra Beatles og Bly) og jeg elsker hver beskrivelse. Så treffende, så skarpt og med en fantastisk evne til å overraske meg som leser. En både utfordrende og fornøyelig bok. Men man må ha lest Beatles og Bly først, altså! Da jeg var ferdig med boka og måtte innse at dette var det siste jeg skulle få lese om Kim Karlsen og hans univers gjorde det meg vemodig.. Da veit man at man har lest en veldig bra bok.

Jeg befinner meg i Oslo noen år etter krigen. Jonas har begynt i 2. klasse, og han blir avslørt som bløffmaker av Frøken Bø - han har bare lært leseleksene utenat! Hun har fått råd av lærer Strange, og presser ham til å lese ting han ikke har øvd på foran klassen, i den tro at det vil gjøre ham bedre på å lese. (altså er jeg i Jens Bjørneboes "Jonas")

Til Eira vil jeg anbefale "Flytande bjørn" av Frode Grytten. Den er verdt å lese, og jeg satser på at du liker den siden det virker som vi har relativt lik smak når det gjelder norske forfattere. :)

Ei bok som ikke likner noen annen jeg har lest før (veit ikke om det sier mest om boka eller meg), men jeg elska alle detaljene og den litt mørke, men samitig lette stemningen i boka. Fokuset på lyder, teksturer og utviskelsen av grensene mellom mennesker og natur er fascinerende. Det eneste jeg savner er en litt mer dyptgående skissering av Carral, hun blir for meg en veldig uklar skikkelse til tider.

Det du beskriver passer veldig godt med den følelsen jeg fikk etter å ha lest 23-salen av Ingvar Ambjørnsen. Den gjorde noe med min "medmenneskelige forståelse". Det samme kan jeg si om Ketil Bjørnstads "Nåde".

Jeg blei veldig rørt da jeg leste Kompani Orheim (for andre gang): http://bokelskere.no/tekst/15060/. Ganske sikker på at jeg begynte å grine av Mannen som elsket Yngve også..

Gi Jarle en sjanse. Han roter det til og gjør mye dumt, men han er verdt at du leser om ham allikevel. Synes jeg, da. :)

Forresten, jeg kan bare ikke dy meg.. Da jeg gikk inn på Tore Renberg sine nettsider og leste biografien hans, kunne jeg ikke annet enn å smile. Så det er derfor Jarle er så opptatt av Proust og onomastikken, ja, tenkte jeg. Hehe.

Enda morsommere at du hiver deg på! :) Jeg har enda ikke lest Videogutten (eller Farmor har kabel-TV), men det blir veldig spennende. Hasse er en fornøyelig karakter i Charlotte Isabel Hansen, synes jeg. Han føles litt som en sånn "joker" som bare hopper inn i universet (ditt) og plutselig holder en lang og filosofisk tale på bursdagen til Lotte. Det var på en måte først da jeg virkelig forstod hvorfor han var med. Og som Charlotte sier under her - det universet du lager er fantastisk å stupe inn i.

Åja, skjønner. Bare misforsto deg litt. Bestekompisen til Jarle i Mannen som elsket Yngve heter Helge Ombo, han er forsåvidt med i Kompani Orheim også.. Vel, for meg virker Helge som om han er litt forskjellig fra Jarle hele veien. Han har jo hatt en annen oppvekst, og i de to første bøkene preges Jarle veldig av han. Men å si at han passer som den voksne Jarle? Det er vanskelig å si. Vi møter jo ikke den voksne Helge, untatt da han kommer i Terje (faren til Jarle) sin begravelse i Kompani Orheim. Jarle er jo en person som ikke får "orden" på livet sitt, på en måte. En fyr som sliter litt med å finne fram til hvem han er og vil være. Jeg tror nettopp det er noe som mange kan identifisere seg med, og jeg tror det er derfor jeg er så glad i ham. Har enda ikke lest Pixley Mapogo, men det skal nok ikke bli så lenge til. Jeg tror mange av dem som "slakter" boka gjør det fordi Jarle ikke blir den de vil/håper han skal være. Kanskje jeg føler det på samme måte etter å ha lest den, men det er hvertfall ikke den følelsen jeg sitter igjen med etter Charlotte Isabel Hansen.

Jeg bruker smussomslaget hvis jeg er så heldig å ha boka i hardback, men oftest blir det jo pocketbøker. Eselører er derfor det jeg bruker mest. Har ingen problemer med det - bøker er jo til for å bli lest, og jeg synes det er fint å se at de er litt "brukt".

Husker jeg prøvde å bruke bokmerker da jeg var yngre, men jeg ga opp etterhvert - de datt ut, eller så syns jeg det bare var i veien.

Hvilken kompis i Charlotte Isabel Hansen? Han har jo to, egentlig. Hasse og Arild. Og ingen av dem har vært med før, ettersom jeg kan huske. De eneste som "er med videre" i Charlotte Isabel Hansen er Jarle, mora hans .. og det er vel det. Han befinner seg jo i Bergen gjennom hele boka, og derfor er det mest nye personer med.

Du og jeg har ikke så fryktelig mange bøker felles - vi har begge vært glad i Roald Dahl, men det er stort sett det. Og så liker vi Jostein Gaarder. Men jeg ser at du verken har lest noe av Tore Renberg eller Lars Saabye Christensen.. Disse er mine favorittforfattere, og det forbauser meg litt at du ikke har noe av disse to blant dine over 300 bøker. Men jeg tror jeg skal anbefale deg et verk av en annen forfatter - Frode Grytten. Han skriver fantastisk, og han skriver på nynorsk. Prøv "Bikubesong". Det er en novellesamling/roman (kan tolkes som begge deler) som forteller om en rekke forskjellige folk som bor i samme hus og hvordan deres liv flettes sammen.

Han heter jo Jarle..