Bokelskere.no

Varsling som risikosport.

När man måste säga ifrån handler om dem som bruker retten til å varsle, hva som skjer med sakene de tar opp og ikke minst hvordan det går med varslerne selv. Boka bygger på et forskningsarbeid utført av akademikere knyttet til sosionomutdanningene ved Gøteborgs universitet og Malmø høgskole.

Hedin, Månsson og Tikkanen tar utgangspunkt i at omsorgsinstitusjoner gjerne støtter opp om en taushetskultur som bidrar til at ansatte nødig går ut offentlig med kritikk om forholdene. De som likevel velger å gjøre det, kan derfor være personer som føler et moralsk ansvar for virksomheten og brukernes velferd. Dette stemmer godt overens med den journalistiske tilnærmingen til varslerberetninger, men forfatterne oppgir at varsling dessuten er knyttet til yrkesroller som internrevisorer, verneombud og faglige tillitsvalgte. Som forskere ser de dessuten varsling i sammenheng med andre arbeidsplassproblemer som sykefravær, mobbing, konflikter og begrensninger i ytringsfriheten.

Organisasjonsendringer gir opphav til varsling
Boka tar ikke for seg de enkelte sakene i detalj, men forfatterne hevder at de fleste av dem har sammenheng med reformer og omorganiseringer i velferdssystemet som følge av den alvorlige økonomiske krisen Sverige gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. Enkelte varslere kritiserte økonomiske nedskjæringer som gikk ut over brukerne.

Den svenske undersøkelsen bryter med bildet av den ensomme varsler. Som oftest kommer varslet fra en hel gruppe eller enkeltpersoner som har støtte fra medlemmer i sin egen arbeidsgruppe. Dessverre hjelper denne solidariteten lite mot sanksjoner fra ledere som føler seg truffet av kritikken eller som mener at saken skader virksomheten.

Kvinnelige varslere er de mest utsatte
Kvinner risikerer hyppigere og sterkere sanksjoner enn menn, ikke minst i saker som gjelder kjønnsdiskriminerende og patriarkalske ledelsesformer.

Selv om varslerne møter sterkere motreaksjoner enn de hadde forberedt seg på, mener alle som ble intervjuet at de handlet riktig. I valget mellom taus luthersk lojalitet og Voltaire-inspirert ytringsfrihet, har de valgt ytringen.

(Utdrag av bokmelding i tidsskriftet Fontene forskning 10.06.2009).

Hundre års latvisk historie.

Fem latviske historikere gir en framstilling på over 500 sider av Latvias skjebne politisk, økonomisk og kulturelt i de hundre årene som strekker seg fra tsartiden før 1917 til uavhengighetsperioden etter 1991. Fra før foreligger utgaver på latvisk og russisk.

Det er verdt å merke seg at det dreier seg om en beretning om Latvia og ikke om latvierne alene. Dermed gir boka også en solid innføring i de andre folkegruppenes dels atskilte og dels sammenvevde bidrag til landets turbulente historie: tyskere, russere og jøder. Forfatterne tar særlig for seg tysk-balterne som preget mye av dagens Latvia i over sju hundre år til de ble «kalt hjem» av Adolf Hitler i 1939.

En slagmark for andres kriger
Sett med norske øyne er Latvias historie preget av en serie tragedier. For ofte har landet vært slagmark for andres kriger. En av de mest tapsbringende var 1. verdenskrig, som på den annen side åpnet for Latvias første selvstendighetsperiode. I den kaotiske perioden som fulgte sammenbruddet på østfronten i 1917-18, grep latviske nasjonalister anledningen til å etablere den første republikken. Boka gir en grundig framstilling av borgerkrigstiden som fulgte, men vel så viktig om grunnlovsarbeidet, som tydeliggjorde de politiske skillelinjene i det selvstendige Latvia fram til statskuppet i 1934. Krlis Ulmanis etablerte da sitt autoritære styresett som varte til Sovjetunionens innmarsj i 1940.

Vi får en solid analyse av dannelsen av det demokratiske Latvia 1922-34, men også om forholdene som gjorde det mulig å styrte demokratiet. Forfatterne antyder at Ulmanis-regimet bidro til å svekke den mentale beredskapen mot de politiske alternativene som Sovjetunionen og Hitler-Tyskland sto for. I likhet med krigen 1914-18 ble 2. verdenskrig tragisk for Latvia, men denne gangen uten mulighet til å gjenvinne selvstendigheten. I perioden etter 1945 tar historikerne særlig for seg de mislykte forsøkene på å føre en mer latvisk-nasjonal linje innen kommunistregimet. Resultatet var et russisk-dominert partiapparat som fulgte Moskva i ett og alt.

Omstridte hendelser
En styrke ved verket er at det går spesielt grundig inn på de mest omstridte punktene i Latvias historie: Selvstendighetskampen 1918-22, Ulmanis’ diktatur 1934-40, latviernes holdninger til sovjetiske og tyske okkupanter 1940-45, nazistenes drap på jødene, kollektiviseringen og deportasjonene i 1949.

Framstillingen av den politiske historien er så dramatisk og spenningsfylt at behandlingen av den økonomiske og kulturelle utviklingen virker nøktern i sammenligning. Den gir likevel nødvendig bakgrunn for å forstå hvordan Latvia overlevde som nasjon og var i stand til å gjenvinne selvstendigheten etter femti års fremmedvelde.

(Tidligere publisert i Latviabulletinen 2006).

Lesesirkel 2021.
Fra omtalene kan vi vente oss en forhåpentlig engasjerende utfordring ved lesningen av Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Céline. På vaskeseddelen fra den første norske utgaven 1967 heter det: «I dag er det en klassiker. Men en klassiker som selv nå på mange vil virke som et slags våkent mareritt, med dens sterke blanding av fantasikraft og hensynsløs ærlighet.» Axel Amlie har fått ros for den norske oversettelsen. God lesning!

Livlig og informativt om våre nye naboer.
Purs skriver for menigmann som er nysgjerrig nok til å lese mer om de tre landenes historie enn det man finner i en turistbrosjyre. Forfatteren er dessuten ikke redd for å reise spørsmål ved hva leseren må anta å være «vedtatte sannheter». Alt i tittelen antyder han at Baltikum er en fasade som i virkeligheten skjuler tre høyst ulike samfunn. I teksten bruker han derfor gjennomgående alle de tre landsnavnene, Estland, Latvia og Litauen, selv når han omtaler dem under ett.

Purs gir likevel en samlet framstilling som på en effektiv måter belyser både sammenfallende og ulike trekk ved den politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen siden historiens begynnelse (Ikke bare fra 1945 som undertittelen oppgir). Et hovedtema er rimelig nok framveksten av nasjonale strømninger på 1800-tallet som kulminerte med kortvarig selvstendighet for hvert av de tre landene etter første verdenskrig. Men selv i okkupasjonsårene 1940-1991 var det til tider et begrenset lokalt handlingsrom.

I et eget kapittel drøfter han betydningen av nasjonal identitet utover språk for staten og den enkelte, det vil si på områder som musikk, kunst, litteratur. Egentlig ikke, synes å være den kontroversielle konklusjonen. Viktige kulturbærere historisk sett har dessuten vært polakker, hviterussere, jøder og tyskere. Purs anklager dessuten sitt eget hjemland, Latvia, for å utestenge russere fra full samfunnspolitisk deltakelse. På den annen side er han helt enig i beslutningen de tre landenes tok om å bryte den økonomiske avhengigheten av Russland etter 1991, selv om mange vestlige økonomer mente det motsatte.

Mistenkelige brukernavn.
Jeg har fått dette svaret fra administrator André Nesse:

• Smertelig klar over dette, jeg pleier å ta noen runder med ujevne mellomrom og slette dem 🙁
  Takk for at du sier fra!

Se omtalen min av den danske utgaven her.

Sterk oppvekstskildring fra København på 1930-tallet.
I omslaget på min danske utgave skriver forfatteren: «Igen hentede jeg stof fra min korte, men uudtømmelige barndom» og legger til at det er mye av henne i hovedpersonen Ester.
Tove Ditlevsen skildrer trekk ved barndommen som jeg ikke kan huske å ha lest hos andre. I første del kan tolv-trettenåringen Ester i det ene øyeblikket være sky og taus overfor voksne, men andre ganger så framfusende at hun ikke har vett til å stoppe selv når hun får klar beskjed om at nok er nok. Tove Ditlevsen skildrer disse episodene med innlevelse og humor. Denne oppvekstskildringen gir samtidig et tydelig bilde av det karrige livet i København-bydelen Vesterbro på 1930-tallet.

I del 2 kastes Ester ut i et voksenliv som hun ikke er moden for. Noen skolegang utover folkeskolen får hun ikke. Arbeidslivet er uinspirerende, men kontorarbeid er likevel å foretrekke framfor jobb som hushjelp eller serveringspersonale.

I del 3 følger vi Esters kompliserte forhold til menn, men som Ditlevsen skriver i sin egen omtale: «Jeg gav hende min mørkeangst, min frygt for hårde og grove ord, og især min avsky for den brutale måde, man i gaden afdækker kønnets mysterium på.» Etter en serie skuffelser ser det likevel ut til at Ester har fattet mot til å gå videre med livet sitt.

Felleslesning i Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Lesesirkelen 2021.
I de to årene som medlem, har jeg fått lest en rekke gode bøker, også noen som jeg neppe hadde kommet over på egen hånd som for eksempel finske Skår. Jeg fortsetter derfor gjerne, men kan godt tenke meg at epokeskillet flyttes fra 1975 til for eksempel 2000.

Av dagens liste på 22 medlemmer er det flere «programhelter», 5 eller 6, som verken er aktive i lesesirkelen eller har registrert noen annen aktivitet på bokelskere.no på 7 måneder eller mer. De må kunne slettes fra lista. Torill kan få navnene fra meg.

Synes inndelingen i epoker og områder har bidratt til å sikre bredden i lesesirkelen. Vi har dermed unngått å bli en ren bestselgerklubb. Men kanskje det kan varieres noe på områdene: asiatisk, latin-amerikansk osv?

Lesesirkelen 2021.
Ja, tiden er nok inne til å reflektere over veien videre. Selv ble jeg med da Torill overtok som leder. Lesesirkelen har vært en kraftig stimulans til å sette seg inn i andre bøker enn dem jeg har vært vant til å lese, både klassikere og nyere bøker. Flere utgjør absolutt høydepunkter som romanene til Thomas Mann, Günter Grass og Jamaica Kincaid. Og den positive overraskelsen var Dr. Glas som jo førte til en livlig diskusjon her i gruppa.

For å sikre bedre oppslutning om gruppelesningen foreslår jeg en justering av stemmereglene, slik at vi kan være sikre på at valg av bok avgjøres av et klart flertall blant dem som stemmer. Det betyr at det foretas en ny avstemning blant de to bøkene som har fått flest stemmer, med mindre én av dem allerede har fått støtte fra over halvparten av medlemmene i første runde.

Én ting til: Torill må gjerne sende oss flere påminninger og ikke minst oppmuntringer til å delta i diskusjonen med innlegg og spørsmål.

Spansk borgerkrig.
Du peker egentlig på en mangel ved lista mi, nemlig fraværet av spanske forfattere. Det er derfor interessant at en så fremtredende nasjonalistisk forfatter som Cela unngikk å skrive om borgerkrigen i sine romaner.

Barndommens gade.
Ferdig med tredje og siste del av denne fine oppvekstskildringen som samtidig gir et tydelig bilde av det karrige livet i København-bydelen Vesterbro på 1930-tallet. I omslaget på min danske utgave skriver forfatteren: «Igen hentede jeg stof fra min korte, men uudtømmelige barndom» og skriver videre at det er mye av henne i hovedpersonen Ester.

I del 2 kastes Ester ut i et voksenliv som hun ikke er moden for. Noen skolegang utover folkeskolen får hun ikke. Arbeidslivet er uinspirerende, men kontorarbeid er likevel å foretrekke framfor jobb som hushjelp eller serveringspersonale på et pensjonat. Denne arbeidsplassen skildres ellers på en måte som treffer godt i forhold til mine egne erfaringer med Københavns pensjonatliv.

I del 3 følger vi Esters kompliserte forhold til menn, men som Ditlevsen skriver i sin egen omtale: «Jeg gav hende min mørkeangst, min frygt for hårde og grove ord, og især min avsky for den brutale måde, man i gaden afdækker kønnets mysterium på.» Etter en serie skuffelser ser det likevel ut til at Ester har fattet mot til å gå videre med livet sitt.

Københavns Vesterbro er en bydel med en variert historie der det lenge var kort avstand mellom de fattige og de mer velstående. Denne lenken gir en god beskrivelse av gatene i Tove Ditlevsens roman hvor handlingen er lagt til 1930-tallet.

Lesesirkel 2021.
Takk for dristig forslag, Torill. Ulysses av James Joyce er typisk en roman som har stått på ventelisten min lenge, kanskje ikke minst på grunn av lengden på over seks hundre sider.

Som alternativ foreslår jeg en annen berømt, kanskje beryktet roman: Reisen til nattens ende av franskmannen Louis-Ferdinand Céline. Den er litt kortere, «bare» 396 sider i min utgave fra 1967. Ellers er det jo verdt å merke seg at Skald har lansert en nynorskoversettelse av Marcel Prousts hovedverk, men det får være til en annen gang.

Bildebok om norske middelalderbygg i stein
I en kort innledning får vi historien om hvordan kunstneren J.C. Dahl vekket interessen for å bevare og restaurere den norske bygningsarven fra middelalderen. Resten av boka gjengir før og nå-bilder av de viktigste eksemplene på bevarte byggverk i stein fra denne tiden. Flest kirker og klostre, men også slott som Bergenhus og Akershus.

Selv med den knappe teksten gir boka godt innblikk i skiftende syn på hvordan gamle bygg best kan bevares - i all fall fram til 1960.

Sterk kost i første del av Barndommens gade
Tove Ditlevsen skildrer trekk ved oppveksten som jeg ikke kan huske å ha lest hos andre. Hovedpersonen, tolv-trettenåringen Ester, kan i det ene øyeblikket være sky og taus overfor voksne, men andre ganger så framfusen at hun ikke har vett til å stoppe selv når hun får klar beskjed om at nok er nok. Tove Ditlevsen skildrer disse episodene med innlevelse og humor.