Bokelskere.no

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Reisen til nattens ende.
Céline gir rimelig nok ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin, men jeg er enig i din fortolkning. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere er likevel det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, er egentlig Ferdinand godt rustet til å gå videre med livet sitt.

Reisen til nattens ende.
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Kanskje den blir bedre enn de mange andre dagene vi har fulgt Ferdinand, Robinson og de andre karakterene på sin strevsomme reise 1914-1934? Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

God jul og godt nyttår til medlemmene i Lesesirkel 2021, og takk for mange gode leseopplevelser i 2023.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.

Reisen til nattens ende (side 237).
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en rimelig fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk, kalt «Rancy» utenfor Paris.

Mye er gjenkjennelig fra Ditlevsens skildring av Vesterbro i Bardommens gate, men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra for vårt følelelsesmenneske, som til gjengjeld benytter anledningen til å ta avstand fra kulden som han mener å finne hos 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne i et brev til kona si etter sønnens død (s. 230).

Reisen til nattens ende (side 189).
Hovedpersonen Ferdinand kan virke både selvmedlidende og rastløs, men romanen har også en tydelig samfunnskritisk side. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker jo på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Det kunne knapt sies bedre i dag. Tenk på alle akademikerne som skriver artikler som knapt noen leser, men som teller med i å bygge en karriere.

Reisen til nattens ende.
Enig med deg, Randi. Her det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika. Ankomsten til den «vertikale» byen New York ombord på en galei (!) er herlig friskt beskrevet. Céline gjennomfører glidende overganger mellom realisme og fantasi.

En serie gode portrettintervjuer fra dette tidsrommet finnes i samlingene til Niels Chr. Geelmuyden, blant annet Sataniske portretter(1990) og Gud og hvermann(2001). I likhet med Larsen skriver han vittig og presist om personer som har satt spor etter seg i norsk offentlighet.

Dette var ille. Krigen er grusom, men både israelerne og palestinerne vil overleve også denne gangen.

Velskrevet om hvordan vi unngikk et viktig oppgjør etter Utøya 2011.
Snorre Valen skriver godt om hvordan overlevende fra AUFs sommerleir ble stoppet i forsøk på å ta opp de politiske sidene av attentatet. Historien har jo siden vist at ekstreme politiske holdninger og konspirasjonsteorier fortsatt finnes blant enkeltpersoner, grupper og publikasjoner. De som hevder slike ideer tar ifølge Valen raskt på seg offerrollen når meningene deres blir utfordret eller tilbakevist. En tankevekkende og sørgelig aktuell polemikk.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår derfor heller ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak i (den første verdens) krigen.

Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.

Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.

Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.

Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.