Bøker jeg har lest i 2018
Så var det gjort.
910 sider, og det har tatt litt tid, men en leseropplevelse rikere.
Underveis i lesingen var jeg veldig nysgjerrig på hva slags tekst dette er. Er det virkelighet, eller fiksjon? Etter det jeg har funnet ut, er det litt av begge deler.
Jeg tenker tilbake på denne boka som en kompleks fortelling. Den rommer både spenning og romantikk, filosofi og religion, reiseberetning og opplevelse av kultur. For min del har boka til tider vært for kompleks til at jeg har orket å plukke den opp og lese videre. Men et godt råd kan være å ta den med når du er på ferie eller har litt tid til å lese. Lesingen min har intensivert seg i feriene og i de helgene hvor jeg har hatt tid.
Selv om det jeg skriver kan oppfattes som et sukk, må jeg si at Shantaram har vært en glede å lese også. Det er noe med de tykke romanene og vinteren og følelsen av at man har masse igjen å se fram til. Og jeg må vel også innrømme at lysten til å se India ikke har blitt mindre av denne boka. Lykke til for dere som har tenkt å lese boka i framtiden!
De som har lest flere av mine bokomtaler dette året, ser sikkert at det har vært flere dokumentarer og bøker om lands historie på mine leseliste i år. Slik også med denne. Jeg gikk inn i denne med spenning, fordi Brasil er et land de fleste av oss har et forhold til - men neppe vet så mye om. Et av verdens største land etter både areal og befolkning. Denne boken har gitt meg lyst til å lære enda mer om Brasil. Boken gjør rede for både fortid og nåtid gjennom å se på kultur, historie, samfunnsliv, betydningen av å ha vært kolonisert, miljømessige sider ved endringer i regnskogen og hvordan urfolk behandles. Jeg trekker litt fordi boka stoppet etter 314 sider.
Utrolig morsom bok!
En essaysamling på nynorsk med 14 historier. Ravatn observerer og kritiserer livet rundt seg i mange ulike situasjoner. På Bergensbanen, i Ålesund, på Rikshospitalet osv. Mange interessante refleksjoner rundt hvor overflatisk samfunnet kan virke. Bør leses!
En helt super innføring i et fag som i alt for stor grad blir definert som «kjedelig» og «tungt». Det er interessant hvordan Svendsen i slutten av boken retter kritikk mot norsk filosofisk offentlighet for å være for utilgjengelige. Det er sjelden man ser noen som titulerer seg som filosof i mediene, enda filosofifaget er selve grunnlaget for vitenskap og en ramme rundt vår tenkning. Deler av boken er litt tung og vanskelig, men det fine er at man blir introdusert for noen sentrale begreper og rammeverk som man kan ta videre dersom man ønsker det. Jeg har selv tatt ex phil, har et emne i Politisk teori hvor filosofi er en del av helheten, og jeg har møtt filosofer i religionsfilosofi, men også i mange andre fag. Jeg har også undervist bitte litt i filosofi i Religion og etikk på vgs. Så jeg kjenner på én måte faget, men det fine med denne boka er denne metadiskusjonen om hva filosofi er. Analytisk og kontinental filosofi var begreper jeg ikke kan huske å ha hørt om før jeg leste boka, og mange av begrepene hjelper oss til å skjønne hvorfor én lærebok fokuserer på filosofer mens en annen på filosofiske temaer.
Målet med en bok som denne må være at flere blir kjent med, og ønsker å lese mer filosofi. For meg var det en god oppfriskning og en god måte å strukturere opparbeidet kunnskap om filosofi på. Ypperlig bok for studenter, lærere, elever, men egentlig alle.
En viktig bok. Ikke så stor, men dermed mer lesverdig for flere.
Ytringsfriheten er ønsket av de fleste, men hva skal man tolerere av ytringer?
Henrik Syse plasserer boka i konteksten etter de grusomme terrorhandlingene i Regjeringskvartalet i Oslo og på Utøya. I vår tid er ytringsfriheten oftere truet, på grunn av hat fra ulike grupper. Men kanskje også fordi vi ønsker ytringsfrihet for oss selv, men ikke nødvendigvis for alle andre. Hvor går grensen? I lys av valget av Trump kommer også spørsmålene om "hvem eier sannheten"? Og bør ikke hensynet til andre mennesker også veie tungt opp mot hvor stor ytringsfrihet mennesker skal ha?
Spørsmålene er mange, men Henrik Syse ender opp i en slags mellomposisjon der det samtidig er viktig å opprettholde ytringsfriheten og ytringsretten, men samtidig at man viser respekt og ydmykhet og hensyn overfor de som er betydningsfullt for andre mennesker.
Dette er nok mer en debattbok enn bok med de store svarene. Og slik må det også være, tenker jeg. Men det er mange tips til ytterligere lesning for dem som ønsker det.
Var veldig glad for at jeg leste denne boka i versjonen fra Landslaget for norskundervisning. Her er det nemlig med en utførlig analyse av boka.
Mennesket og maktene er ikke en roman som jeg føler det er bare å ta lett på. Det er mange delfortellinger, mange lag i fortellingen, og det er også til dels utfordrende å lese Olav Duuns versjon av nynorsken - med mange dialektuttrykk og litt intrikate setninger. Likevel, jeg er glad for at jeg har lest boka, og at jeg tok den opp igjen. Den var nemlig på pensum i litteratur da jeg studerte nordisk, og på grunn av tidspress, måtte jeg sette den tilbake i bokhylla uten å ha lest mer enn halvveis.
Jeg har tidligere studert religion, og på en måte minner "Mennesket og maktene" meg om buddhismen og lidelsesfortellingene derfra. Det kan kanskje overføres til andre religioners fortellinger også, men det jeg særlig tenker på, er at Duun forteller om mennesker som på ulike måter ikke har lyktes helt i livet. Og når stormen/storfloa rammer, så er de avhengige av hverandre og ser hverandre i et nytt lys. Mennesker man innser at man kanskje ikke kjenner i det hele tatt, selv om man har tilbrakt mye tid rundt dem.
Selv om denne romanen har vært knyttet mye til en "spådom" om andre verdenskrig, så er det noe allmennmenneskelig og noe tidløst over romanen. Dette kunne ha vært naboen i blokka eller mennesker vi ser, men ikke snakker med til daglig. Noen av disse menneskene er kanskje helter, men som vi ikke anerkjenner som det før vi står i en sammenheng der vi virkelig trenger dem. Og slik tenker jeg at livet for mange mennesker er.
En herlig, herlig bok. Den snur opp ned på fordommer og beskriver Afrika innenfra på en snerten måte. Dette er på mange måter krim, men ikke krim som du hyler og skvetter av og må sove med lyset på om natten.
En stor og tykk bok, nesten 700 sider, spekket med historiske hendelser. Man kan ikke annet enn å bli imponert over Erling Bjøls innsikt og hvordan han har klart å sammenfatte et så stort lands utrolig komplekse historie og touche temaer som internettets fremvekst, Cocacolafisering, sykdommer, en mengde ulike presidenter og politikere. Det som virkelig satte standarden for meg var introduksjonskapitlet som ga en oversikt over mangfoldet i geografiske regioner.
Med tanke på Trump og alt det som skjer i USA nå, dette er en GLIMRENDE bok å lese for å skjønne konteksten som Trump nå er president i. Boka går til noen år inn i Obamas første presidentperiode, og dermed tar den seg også opp i seg tematikk som har videreutviklet seg de siste 6-7 årene.
Jeg har brukt litt over 4 måneder på den, men det har med mørketid og at jeg ofte leser en annen bok parallelt pluss at jeg leser mye fagstoff i forbindelse med jobb. Derfor har jeg ikke fått lest denne så ofte jeg skulle ønske. Det sier sitt at når jeg først fikk en lang lærersommerferie, så slukte jeg de siste 250 sidene på 4 dager. Disse sidene handler om de politikerne og presidentene og det som har skjedd i mitt snart 34-årige liv og som dermed gir meg en ramme til å tolke og forstå mer av det amerikanske samfunnet enn før.
Ingen tvil - denne MÅ du lese!!!
Jeg har nettopp lest ferdig "Perla" av Carolina De Robertis. For noen år siden leste jeg "Det usynlige fjellet" av samme forfatter, en bok jeg likte veldig godt. Perla kom seg litt etter litt, men det var ikke en historie som i like stor grad brant seg fast.
Det fine med De Robertis bøker er hvordan hun knytter romanene sine til faktiske historiske hendelser, og at man derfor får mer kjennskap til en del av verden som er ganske fjernt unna. Nærmere bestemt Argentina og Uruguay. Hun bruker også fascinerende språklige bilder, som gjør at man trenger litt tid på å fordøye boken.
Som jeg har lest i andre anmeldelser, enten her på Bokelskere eller på Goodreads, er det først etter side 160 man virkelig begynner å skjønne sammenhengen i fortellingen. Det er her problemet ligger. Dessuten synes jeg det er for treg progresjon, og litt mye gjentakelser til tider. Det er mulig man ville ha lest boken annerledes dersom en leser den en gang nummer to rett etter at man har lest første gang. Men det orker jeg ikke nå.
Oppfølgeren til Verdensmestrene. Vi har forflyttet oss til 90-tallet, og historien spenner videre rundt Lars og Hauk fra Gulleråsen som nå studerer og jobber.
La det ikke være noen tvil, jeg er en stor tilhenger av Henrik H. Langelands bøker. Han er flink til å beskrive personligheter i dybden, og på en sånn måte at hårstiler og datidens trender kommer tydelig til uttrykk. Hauk og due er en mye kortere bok enn Verdensmestrene, og konsentrerer seg om færre personer. Likevel er Hauk og due en fin og sterk oppfølger. Jeg hadde gjerne sett at det ble flere bøker i denne serien.
Fantastisk roman. Mye gjenkjennelig historie, gode beskrivelser av tidsånden. Henrik H. Langeland bør definitivt leses av mange flere. Omhandler fire ungdommer som bor på forskjellige steder i Oslo og i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre. Men gjennom boka flettes historiene sammen fra ulike synsvinkler. Det er særlig historien om Lars og hans venner i Gulleråsen og Hemingland som fenger meg.
Boka følges opp av «Hauk og due». Anbefaler å lese begge. Se min omtale av Hauk og due også.
Frode Kinserdal siterer The Invention of Solitude av Paul Auster (side 31)
10:52, 11. mars 2017 Ingen har det som favoritt.
Often, he seemed to lose his concentration, to forget where he was, as if he had lost the sense of his own continuity.
Det har vært interessant å lese "The Invention of Solitude" under utgivelsen av Austers nyeste bok "4 3 2 1". The Invention of Solitude er Paul Austers første bok, og er delt i to hoveddeler, der den ene delen handler om Auster og hans far, og den andre delen handler om forfatteren og sønnen. Dette er en bok som er full av sitater.
Jeg skal ikke gå dypt inn i handlingen, men boka tar på mange måter for seg identitet og hvordan vår personlige identitet formes av hvilke personer vi har rundt oss.
Dette er en bok man ikke nødvendigvis sluker i et jafs, men som en må ha litt tid på. I hvert fall var det sånn for meg.
Frode Kinserdal siterer Blekingegadebanden av Peter Øvig Knudsen (side 12)
14:43, 18. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Det er torsdag formiddag i midten av april i 1989. Ved titiden møter fem bevæpnede kriminalbetjenter fra København observatørgruppen fra PET på en parkeringsplass overfor Købmandsgården på veien mellom Helsinge og Frederiksværk. Observatørene kan bekrefte at Niels Jørgensen etter en tur til bakeren er på plass igjen i sommerhuset noen hundre meter unna.
Sist sett
