Bokelskere.no

For Luther var døperne og deres forsamlinger gale svermere
som øvrigheten måtte passe på . .
Siden alle disse var farlige for Staten, burde de henrettes,
slik var også Luthers mening. . .

Som vi skal se, var dette ikke tomme ord, men de
ble omsatt i praksis gjennom blodige forfølgelser.

Det finns hos miman vissa drag

som kommit med i den och verkar där

i banor av en sådan art

att människans tanke aldrig vandrat dem.

Som till exempel tredje vebens gång

i fokusverken,

och nionde protatorns rörelsebesked

i flimmerskedet innan väljarcellen

tar hand om allt, fördelar, sammanför.

Uppfinnaren var själv fullständigt slagen

den dag han fann att hälften av den mima

han funnit upp låg bortom analysen.

Att hälften funnits upp av miman själv.

/ /

wiki artikkel

bloggartikkel

"I don't see how you can keep people here if they want to go", the girl said. "What's the Commonwealth or Empire or whatever they call it these days - what's it for?
You can go to Australia if you want to, can't you?"

"You can at present, but it's got to be controlled. People can't always do the things they want to."

"I'm sick of the word control", said Jennifer. "We didn't have to have all these controls before the war."

"We had three million unemployed instead. - I'll give you a better reason than the money why people ought to stay here -
to do a good job for the world.
Here in England we've got the most advanced form of government of any country in the world.(...)
But what this country has been trying to do, is to plan a new form of government and put it into practice, a new form of democracy where everyone will get a square deal. When we have shown it can be done, the world will copy it, all right.
But it can't be worked out if people are allowed to run away to other countries. It's their job to stay here and get this one right."

Jennifer said, "You mean, one ought to stay here because there's an experiment in Socialism going on, and if we go away we'll spoil it?"

"That's right."

Hva er det for et system som gjør det til en forbrytelse for en 12 års gammel gutt å ta imot en pose bananer?
Én gang tidligere har jeg opplevd noe lignende: I Moroka, en innfødt bydel i utkanten av Johannesburg. Jeg innfant meg for å hilse på to venner, ble høflig og hjertelig mottatt, men var ikke klar over hvilken fare jeg satte dem i før den eldste fortalte at 20 negre var blitt pisket i en annen bydel fordi de hadde tatt imot "hvitt besøk".

Men borde jag inte samla mina sista krafter och berätta, innan mörkret och den slutliga tystnaden sänks?

Sällsamma minne - under en tid på institution för sjuka själar skrev jag som aldrig senare eller förr.
Jag låg om natten medvetslös av dessa psykofarmaka, men jag tvingade mig att vakna på efternatten. Då var jag någorlunda klar och arbetsför. Och jag grep efter spiralblock och penna och jag skrev och skrev.
Inte om den blinde guden, inte om min sorg och förtvivlan. Jag skrev om folket i Hedeby och dess upptåg, om Mon Cousin som flaxade runt som en fågel, om gemytliga borgare på Stadshotellet i Trosa.
Chagall, Brueghel, folklig fars, en tavla målad av en blind och förlamad.
Snart kom morgonsköterskan med vänliga ord och mäktiga doser tryptizol, som skulle förvandla mig till en stel och tigande mumie.
Några timmar hade mumien ändå stått rak.

Kom tystnad, kom...
Du behöver inte kalla på mig, säger tystnaden.
Jag kommer ändå.

I salen sju är Tankens kartotek.

Rätt klent besökt.

Men annars finns där ting

som tål att tänkas många gånger än.

Där står en herre kallad Tankens vän

och ger åt var och en som så behagar

de första grunderna för tankens lagar.

-

Han visar sorgset på en tankemängd

som kunnat rädda oss om den i tid

fått vara med i odlandet av anden

men som då ande inte var förhanden

i glömskans garderob blev undanhängd.

-

Men då vår tomhet här blev ganska lång

kom alltid någon hit och bad få se

på en och annan gammal tankegång

som kanske kunde ges en ny accent

och uppta hjärnan någon kort säsong.

Det burde egentlig ikke vært noe behov for denne boka.

(B.A.Davidsen i forord)

Oversetteren Nils Holmberg skriver i et lite etterord i Bonniers svenske utgave 1956, "Den helige syndaren":

Som med alle Thomas Manns senere verk, kan det passe at oversetteren ymter en reservasjon for vanskeligheten, for ikke å si umuligheten av på tilfredsstillende vis å forsvenske forfatterens overmåte lærde, innholdsrike og dypsindige tekster - som dertil er kledd i en form hvor han har utnyttet sitt eget språks ressurser til den ytterste grense, ja passert grensen.

Originalteksten "Der Erwählte" er skrevet på et meget alderdommelig språk, delvis med middelhøytysk fraseologi og spekket med middelalderfranske ord. En tidstro svensk parafrase skulle kreve rikelig bruk av 1100- til 1200-talls språk, noe som knapt eksisterer skriftlig. Valgte man en stil som lå noen sekler lengre frem i tid, kan det fryktes at leseren måtte finne språket eiendommelig. Oversetteren har dermed nøyd seg med bare å gi stilen et visst alderdommelig anstrøk, i håp om å kunne gi en anelse av den tidsstemningen som Thomas Manns originalverk skjenker.

I et av de vakreste diktene Arnulf Øverland har skrevet gir han sin smerte form:

Så mange folk, ja også vi

har trodd på sigd og stjerne.

Nu er det bitterlig forbi.

Forbi er troen på vår kultur .... forbi er troen på vitenskapen .... teknikken .... kunsten .... Forbi er håpet om et tryllemiddel hvormed vi kan nå tusenårsriket med freden og forsoningen, med paradishaven hvor løven og lammet gresser side om side.

Forbi er drømmen om at lykken kommer med nye goder, nye friheter, nye nytelser. Øverland skriver:

Nu ruller frem mot Salla by

lik tunge mastodonter

et tog av tanks. Og bombefly

formørker som en tordensky

Karelens horisonter!

Den siste menneskelige ideologi knekket også sammen under vekten av våpenindustrien. Menneskets kamp for seg selv endte med nederlag! Hvilken oppgave har så vi skribenter i denne nederlagets time?

Skal vi fra vår frie republikks fredlyste enemerker se ut over de foraktelige menneskers nederlag, og bruke dem til stoff?

Vår evne til å hjelpe er avhengig av vår villighet til å gjøre oss ett med nederlaget. Bare da forstår vi det (...) kan peke på en vei, ta opp nye tanker.

Øverland ser rett når han bekjenner å ha vært ett med "sigd og stjerne". Andre har vært ett med hakekorset, med demokratiet... med folket sitt, noen trodde på "friheten"... i en eller annen form har vi symbolisert interessene våre, så har vi kanonisert symbolet, og dermed ofrer vi liv og blod i forsvar uten å se at det er 'JEG' vi har tilbedt i form av kapitalen, klassen, rasen, ideologien, driftslivet. Vi skribenter har gått foran.. vi har stadig smuldret enheten opp, vi hevdet enkelthetenes rett og dermed kom kultursammenbruddet.

Vi lever i individualismens tid, men den forflatede kulturen har gjort individene egenkjærlige og banale. Middelalderen var universalismens tid, men den gang var det individualister!

Vi gav opp tanken på en universell realitet; enheten ble borte. Vi fikk enkeltheter som nå er i krig. Riktignok samler de, men mot andre, de er symboliserte og kanoniserte egeninteresser. Det er en avgrunn mellom middelalderens immaterielle universalitetsidè og den materielle ensrettingen som Marx har formet, og Stalin og Hitler satt i verk.

Det koster vårt hjerteblod å rive seg løs fra vår tid, dens tanker og gjerninger.

Dessverre er det min erfaring at mange kirker og menigheter har sluppet inn en tenkemåte som går ut på at læremessige konfrontasjoner er feil.

I fredens og enhetens navn må man nemlig passe seg for ikke å bli kranglete, diskusjonslysten og polemisk, sier noen.

Andre sier: "Jeg er enig i hva du sier, men er ikke enig i at du sier det. Det vil forårsake bølger og skake opp mennesker. Det kommer til å lage problemer i kirken og menigheten."

Noen har t.o.m. kommet med trusler til meg om at Gud vil ta meg hvis jeg skriver imot hva som skjer i deler av vårt pinsemiljø og karismatiske miljø.

For å unngå uro og splittelse blir falske læresetninger tolerert.

Og når usannhet blir tolerert, tar det ikke lang tid før det blir helt akseptert. På grunn av en 'vær så snill – ikke lag bølger' tenkemåte, er kirken fylt av ledere og lekfolk som er blitt "kastet hit og dit og driver med vinden fra enhver lære" (Efes. 4:14)

http://www.apologeten.no/artikler/apologeten_2002-4-2.htm

"Kristendommen kom i grunnen først i det nittende århundre
inn i Norge,
kom med HAUGE, og nu er den der"

skrev Georg Brandes i et brev til Bjørnson i 1880.

Det nye som kom med Hauge var en folkelig vekkelsesbevegelse
som vårt folk aldri tidligere hadde opplevd.
Hauge vekket en liten del av folket til personlig kristendom
og vekket derved også slumrende krefter på andre områder.

Den bevegelse han utløste, fikk betydning for det økonomiske og
sosiale liv og for den politiske bondereisning. Men først og fremst
er det kirkelivet . . .

Hauge-vekkelsen innleder den konventikkel (privatmøte)- og
møtekristendom som ble det 19. århundres karakteristiske
kristendomsform i Norge.

Fra 1796 til 1804 reiste han som forkynner og skrev i denne
tid en mengde religiøse skrifter og organiserte samtidig en rekke
økonomiske foretagender. I 1804 ble han fengslet. Til 1809 satt
han i strengt fengsel; derpå ble han holdt fengslet i mildere former
til 1811. I 1813 falt det dom i hans sak. Han appellerte dommen,
og i 1814 falt den endelige dom. I de siste 10 leveår 1814-24
var han bosatt i Aker og drev ikke lenger reisevirksomhet.

Det finnes dager vi har lagt bak oss - fra de tidligste barneår, fra ungdommen og siden - som vi kan ha en så klar erindring om at de står lik billeder for oss. Det gjelder de synlige ting ved dem: naturen, menneskeansikter, bevegelser, begivenheter. Men det kan også gjelde dagenes atmosfære, utstrålingen fra menneskesinn; de stemninger som preget andre og preget oss selv. Den og den kommer oss i møte som på en film, eller som når du blar gjennom et gammelt album med gulnede fotografier. Vi ser for oss - lik et syn - de som forlengst er avdøde, venner, foreldre og besteforeldre, slektninger: en grend, en hel bygd kan vekkes til live. Vi hører røster.

Bildene får fylde ved de glimt av landskap som diffust eller konturskarpt kommer til syne. Erindringen berikes av fine fargenyanseringer; en klarhet som kanskje endog overgår opplevelsen slik den var, fyller bevisstheten med den styrke, inderlighet og evne til medlevelse som også år og erfaring kan tilføre et slikt billede. ( . . . )

Når begynner dagen? Den begynner når flaggermusene vender hjem til sin berghule, når havet langsomt gir slipp på midnattens jerngrå hinne og det første streif av rosa farger himmelen, når den første fugl gir lyd fra seg.

Omsider kommer solen, den vekker vinden av øst, vinden rører havet, den rører roser og trær. Blodet i jordens kropp strømmer fortere: . . . . Dugg perler, damp stiger.