I et av de vakreste diktene Arnulf Øverland har skrevet gir han sin smerte form:

Så mange folk, ja også vi

har trodd på sigd og stjerne.

Nu er det bitterlig forbi.

Forbi er troen på vår kultur .... forbi er troen på vitenskapen .... teknikken .... kunsten .... Forbi er håpet om et tryllemiddel hvormed vi kan nå tusenårsriket med freden og forsoningen, med paradishaven hvor løven og lammet gresser side om side.

Forbi er drømmen om at lykken kommer med nye goder, nye friheter, nye nytelser. Øverland skriver:

Nu ruller frem mot Salla by

lik tunge mastodonter

et tog av tanks. Og bombefly

formørker som en tordensky

Karelens horisonter!

Den siste menneskelige ideologi knekket også sammen under vekten av våpenindustrien. Menneskets kamp for seg selv endte med nederlag! Hvilken oppgave har så vi skribenter i denne nederlagets time?

Skal vi fra vår frie republikks fredlyste enemerker se ut over de foraktelige menneskers nederlag, og bruke dem til stoff?

Vår evne til å hjelpe er avhengig av vår villighet til å gjøre oss ett med nederlaget. Bare da forstår vi det (...) kan peke på en vei, ta opp nye tanker.

Øverland ser rett når han bekjenner å ha vært ett med "sigd og stjerne". Andre har vært ett med hakekorset, med demokratiet... med folket sitt, noen trodde på "friheten"... i en eller annen form har vi symbolisert interessene våre, så har vi kanonisert symbolet, og dermed ofrer vi liv og blod i forsvar uten å se at det er 'JEG' vi har tilbedt i form av kapitalen, klassen, rasen, ideologien, driftslivet. Vi skribenter har gått foran.. vi har stadig smuldret enheten opp, vi hevdet enkelthetenes rett og dermed kom kultursammenbruddet.

Vi lever i individualismens tid, men den forflatede kulturen har gjort individene egenkjærlige og banale. Middelalderen var universalismens tid, men den gang var det individualister!

Vi gav opp tanken på en universell realitet; enheten ble borte. Vi fikk enkeltheter som nå er i krig. Riktignok samler de, men mot andre, de er symboliserte og kanoniserte egeninteresser. Det er en avgrunn mellom middelalderens immaterielle universalitetsidè og den materielle ensrettingen som Marx har formet, og Stalin og Hitler satt i verk.

Det koster vårt hjerteblod å rive seg løs fra vår tid, dens tanker og gjerninger.

Maxim Gorkis "Min Barndom", italieneren Gian Daulis
"Hjulet" og Hans Falladas "I en ulvetid"

skildrer livet i Russland, Italia og Tyskland på en måte
som forklarer det som er hendt i de tre landene, og
tilsvarende begivenheter i hele verden.

Bare mennesker som mishandles og lider som de Gorki
vokste opp med, bare et samfunn i den moralske oppløsning
som Fallada forteller om, bare et individ så forkomment
som det Dauli skildrer kan forklare den begeistringen
hvormed samfunnene og menneskene tok imot despotene

som lovet å avskaffe mishandling og lidelser, gjenreise
moralen og stålsette karakterene.

Av det materialet som disse bøkene forteller om, kunne
det ikke bygges noe nytt, om det ikke eksisterte tanker
som menneskene kunne samles om.
Men det gjorde det --

Delvis før Gorki, Fallada og Dauli ble født hadde Voltaire,
Schopenhauer og Nietzsche forenet de systemene som
gjennom Lenin, Stalin, Hitler og Mussolini og andre
disipler og epigoner, er omsatt i handling.
De tre små bøkene i serien 'De store filosofer' som
Gyldendal har sendt ut, gir derfor verdifulle impulser
til alle som gjerne vil se vår tid i dens sammenheng.

Det engasjerer å se en langbølge i åndshistorien som
den der dukker opp i Schopenhauers tanke om den
blinde viljen, drivkraften i alle ting -- den går videre
gjennom Marx' materialistiske historieoppfatning inn i
Stalins imperialisme, hvor den løper sammen med
Hitlers nazisme som igjen er inspirert av Nietzsches
overmenneske.

I det skrevne ordet er de veldige tankene blitt til kjøtt;
tilsynelatende upåaktet har disse mest avanserte fremstøt
av den menneskedyrkende humanismen levd sitt liv.
Og plutselig bryter de fram som begivenheter som berører
de fleste menneskers daglige liv.

Det skrevne ordet har en suveren makt. Det ødelegger
menneskene; tar fra oss livsmotet og troen.. Det vekker
hat og misunnelse i oss, forsjofler vårt driftsliv.. driver oss
til rustninger.. Det dreper tankene våre og gir oss evne
til å drepe tankene i andre.. det finnes ikke grenser for
de virkninger filosofien og litteraturen kan øve på oss.

Journalistikken samler virkningene opp, og det kom i
Norge ifjor ut to bøker av verdenspressens 'star reporters',

i 'Vanviddets verden' av Douglas Reed (Gyldendal) og
'Dager av vår tid' av Pierre van Paassen (Aschehoug)
fortelles om hvordan filosofenes tanker er omsatt i
handlinger av statsmenn og forretningsmenn. --
Av dette tilfeldige utvalget av europeisk filosofi,
litteratur og journalistikk som ifjor ble oversatt, får en
et inntrykk av henved to hundre års europeisk ånds-
historie. Utvalget representerer delvis ånder som æres
uten hensyn til landegrensene.. og hva er så resultatet
av denne sivilisasjonen som de har vært med på å forme?

Et sitat av et telegram fra Finland forteller oss det:
"Maskingeværskytterne ligger i forreste linje med sine
fryktelige våpen og må for å beskytte seg selv, meie ned
de hordene som russerne driver foran seg i ingenmanns
land. Strømmer av blod flyter når finnene gjør sin plikt,
derfor ber de ofte om å bli avløst etter et par dager.
De har et hardt uttrykk i ansiktet når de kommer tilbake.
Det er ikke liv i øynene deres, de sier at de ser bare blod.
Ikke noe menneske kan i lengden holde dette ut."

Begivenhetene i Finland, i Polen, i hele verden idag
er vår sivilisasjon. De er våre tanker satt om i handling,

og at våre handlinger er blitt slike, kommer av at vi
med vilje gjennom to..tre hundre år har brukt det skrevne
ordet til å sekularisere det europeisk-amerikanske
mennesket. Vi har vært stolte av sekulariseringen;
vi ventet som Voltaire at den skulle gjøre fri de gode
kreftene. Og vi opplevde at den har drept lengselen i oss
etter det guddommelige. Det er vi skribenter, vi som
gjennom det skrevne ordet behersker menneskene,
som har sekularisert Europa og Amerika.

Sannheten demrer for noen og hver. I 'Bonniers Litterära
Magasin' skrev i januar 1939 sir Norman Angell en
artikkel om "Forfatteren og diktaturet". Det heter i den:
"Her har vi skribenter holdt på i tre tusen år, og mer eller
mindre fylt bibliotekene med våre bøker; særlig i de siste
150 år har det trykte ordet som en styrtsjø oversvømmet
hjem og skoler, universiteter og kirker. De fleste av disse
bøkene behandler i en eller annen form menneskelig liv
og samkvem, samt dette samkvemmets etiske og estetiske
grunnlag og prinsipper, på hvilke man skal kunne bygge
opp et tiltalende og tillokkende liv...
Våre berg av bøker har av en eller annen grunn fastslått
de vesentlige sannhetene så dårlig, at en demagog kan
komme og rasere dem fra en dag til en annen."

/

Fredrik Ramm: 'Av kristen rot', Ansgar forlag, Oslo 1944

Relatert: Fr.Schaeffer d.e.

om van Paassen (Wipedia)
"In 1933 Van Paassen traveled incognito to the Dome of
the Rock, a famous Islamic shrine in Jerusalem.
He was accompanied by a British Intelligence officer,
both smeared their faces and hands with burnt cork
to give them an Arab appearance. They also wore long
white garments to give them a "Hadjihs" appearance.
Their evasiveness was a necessity, for nonbelievers were
not allowed. . . The purpose of their venture was
to get an inside look at the radical movement
by listening to what the Mullahs were preaching
in regards to the political turmoil that was taking place
in then British controlled Palestine.

/ /
"My prediction ran this way:...In AD 2042 when Oglethorpe's
vault is opened, there will be a socialist president in Washington.
He will be a Negro!"