Bokelskere.no

Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.

Logg inn Bli en bokelsker!

Bjørn Bakken siterer Sorte hull av Filip Lundhaug

16:46, 26. april 2019 Ingen har det som favoritt.

Til slutt spurte jeg om han kunne anbefale en god irsk whisky.
"Nay", sa han. "I don't drink anymore, and I don't remember much from when I did.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Bjørn Bakken siterer Sorte hull av Filip Lundhaug

16:44, 26. april 2019 Ingen har det som favoritt.

Klientellet var delt i to, med unge somaliske menn på den ene siden, middelaldrende norske på den andre. Jeg startet en indre diskusjon om jeg skulle kalle stedet Mogadishu eller Nav, og gikk for førstnevnte.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bjørn Bakken siterer Sorte hull av Filip Lundhaug

16:41, 26. april 2019 Ingen har det som favoritt.

Det husker jeg. Jeg har prøvd å ikke tenke på den samtalen. Ifølge Melvin tenker man mer på det man prøver å ikke tenke på. Og det å prøve å ikke å tenke på noe er et tegn på at man bør tenke på det. Føle på det.
Kvakksalverpsykologi.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Sorte hull av Filip Lundhaug:

16:01, 26. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lundhaug skriver i et korthogd språk meislet i mørk asfalt. Det er dunkle scener, forblåst, fuktig, kaldt. Trøstesløst. Var det et eneste streif av sol?
Noe særlig lysere er det ikke inni personene vi møter heller. Isak Røed er en studie i et desillusjonert menneske. Sær, ensom, venneløs, deprimert, kynisk og ulykkelig. De andre personene vi møter er ikke utpregede lykketroll de heller, mange av dem bunnfall med få eller ingen menneskelige trekk.
Dette høres da fryktelig deprimerende ut?
Joda, det kunne lett ha blitt det, men den korthogde stilen til forfatteren inneholder heldigvis en solid dose skrudd humor, av det ramsalte, bekmørke slaget.
Denne sære humoren gjennomsyrer teksten fra begynnelse til slutt og er med på å skape en helt egen fortellerstil. En stil som gjør at jeg gliser, mektig imponert over formuleringene midt oppi det dystreste av det dystre.
Og det glipper aldri. Jeg kan formelig se for meg forfatteren sitte å gnikke og finpusse på setningene før han er fornøyd. For slike formuleringene kommer ikke av seg selv.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Dvalen av Camilla Grebe:

18:53, 24. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men bortsett fra litt småpirk er dette en helstøpt politikrim. Velskrevet, med både trøkk og driv, troverdige personer og et solid sammenskrudd plott. Alt er rett og slett på plass.
Og når så spenningen stiger som en heliumballong mot slutten, da er mye gjort riktig.
For sjelden har jeg sittet så langt frampå stolen, med bankende puls og stakkato åndedrett mot slutten av ei bok.
Pluss så på med en akkurat passe dose samfunnskritikk – særlig mot alle vi som har nesa i mobilen uansett hvor og når – da sitter boka som et skudd.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Slakteren i Liseleje av Ane Riel:

13:15, 23. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Først mot slutten av boka blir jeg skikkelig interessert. Da smeller det. Da kommer det morbide og originale i forfatterens fortellerstemme endelig fram. Men veien fram dit har føltes for lang.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Eremittedderkoppen av Fred Vargas:

22:13, 22. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og bare for å ha slått det fast med en gang. Aldri har Fred Vargas vært bedre!
Hun skriver rett og slett fletta av dem alle. I et språk som er så elegant, så lekent, så mangslungent, så lærd og så vakkert at jeg ofte må stoppe opp og rett og slett bare nyte.
Politigjengen hun beskriver er så sær, så sammensatt, så fascinerende at det er en ren fryd. Hver og en av dem hadde vært en fornøyelse å lese en hel bok om.
Humoren hun framstiller deler av historien med er tørrvittigheter og ordkløverier på sitt aller mest elegante. Jeg humrer, flirer, rister på hodet, ler og gapskratter.
Adamsberg er kjent for å skyfle skyer, og aldri har han vært mer i tåka enn denne gang. Men som alltid – det er i tåka han ser best.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Mercedes-snittet av Anne Mette Hancock:

23:29, 16. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Selve krimintrigen synes jeg er svakere enn i første boka. Det er ikke samme trøkk og spenning denne gang. Trøkk er det imidlertid i dialogene. De er knivskarpe, fulle av snert, vidd og beksvart humor. De partiene er en sann lesefryd, og er grunn nok til å legge boka i påskesekken! At forlaget har gitt den direkte ut i paperback gjør jo at den ikke blir så tung å bære, heller.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Vinterild av Anders De la Motte:

16:42, 15. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Med vâr pensel maler de la Motte fram en medrivende historie. Lag på lag av små detaljer blir til levende tablåer. Et blankpusset, vakkert språk gir stemningene, personene og hendelsene farge. Stadig mørkere etter hvert som historien fortelles. Vi kommer dypt inn i sjelen til Laura. Både som voksen kvinne, men ikke minst som sekstenåring i 1987. Et fascinerende portrett.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Høstdåd av Anders De la Motte:

15:43, 14. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Bare for å slå det fast med det samme – Anders de la Motte skriver godt! I en stil som er dvelende og malerisk. Forfatteren tar seg god tid til å pensle fram bildene slik at de blir godt synlige for leseren. Det er ikke heseblesende krim hvor du må holde deg fast i svingene. Tvert imot får jeg tid til å la det jeg leser synke.
Kan høres litt tregt ut, kanskje? Men neida, spenningen er der hele tiden. Ikke av det åndeløst dirrende slaget. Mer den følelsen av at noe ligger skjult der nede på bunnen, noe farlig, grumsete og ødeleggende som uunngåelig presser seg opp mot overflaten.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om En høyere rettferdighet av Michael Hjorth:

12:24, 5. april 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og i velkjent stil veksler forfatterne mellom selve krimplottet og dagliglivet til etterforskerne.
Bare det at denne gang blir det usedvanlig mange personlige mysterier og desto færre kriminelle, for å si det på den måten.
Derfor føles boka ubalansert. Det er ikke det at persongalleriet er spennende, for det er det i aller høyeste grad, men det blir bare så altfor mye om hver enkelt, for mye fram og tilbake, for mange uvesentligheter, for mye dill rett og slett.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Bristepunktet av Belinda Bauer:

16:36, 28. mars 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
«Bristepunktet» er, som den første kriminalroman noensinne nominert til den prestisjetunge Booker-prisen, som deles ut i Storbritannia.
Jeg er totalt uegnet til å vurdere om denne nominasjonen er riktig eller fortjent. Men, hvis jeg skulle trekke fram kriminalforfattere jeg synes skriver språklig vakkert, da ville Belinda Bauer kommet veldig høyt på den listen!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Ikke slå av lyset av Bernard Minier:

11:50, 18. mars 2019 Kommentarer: 5

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Ser jeg er i overkant negativ denne gang. Det skyldes nok i hovedsak at jeg blir skuffet over boka når jeg sammenligner med de to første. Tross alt har den et godt oppbygd plott og Christine er en spennende karakter. Servaz er ikke veldig ofte til stede, men når han først er det – da er boka på sitt beste.
Psykologiske thrillere selger som hakka møkk, og her forsøker Minier å overgå dem alle sammen. Det er bare det at han forsøker litt for hardt.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Vuggesang av Leïla Slimani:

13:42, 8. mars 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Psykologisk thriller, joda. Men starten forteller hva som kommer til å skje, så hvordan holde på spenningen?
Leïla Slimani klarer det på et umerkelig, mesterlig vis.
Fra å bygge opp en idyllisk drømmetilværelse der både foreldre, barn og dagmamma stortrives, til gradvis å plante små uhyggefrø som etter hvert skal vokse seg større og større. For du vet jo at det kommer til å gå til helvete. Godstolen forvandles til en pinebenk etter hvert som du ubønnhørlig blar deg nærmere slutten.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Åpen sjø av Arne Dahl:

18:18, 6. mars 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men det er jo fiksjon, dette. Så hvis jeg legger innvendingene til side et øyeblikk, ja da står jeg tilbake med tre bøker med åndeløs spenning. Med tre hovedpersoner jeg har stor sans for – råtøffe, men samtidig sårbare. Og ikke minst – Arne Dahl skriver skjorta av de aller fleste krimforfattere med glitrende språkføring.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Isen av John Kåre Raake:

19:52, 11. februar 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Starten lover godt. Det er kaldt og guffent, mørkt og ugjestmildt. Og spenningen holder seg på et visst nivå en god stund. Men dessverre blir handlingen etter hvert litt repeterende. Inn og ut av skumle brakker, stadig nye lik, mørkere og kaldere for hver gang Anna må ut i stormen. For å danne seg indre bilder av en handling er det viktig med holdepunkter, men når det meste foregår i stummende mørke, eller i beste fall i et ugjennomtrengelig snøfokk, da blir bildene for kornete for meg.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Den stille uke av Sven Petter Næss:

17:07, 1. februar 2019 Kommentarer: 5

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Sven Petter Næss har skrudd sammen en politikrim der det meste sitter som et skudd.
Persongalleriet er rikt og mangfoldig. Spesielt har jeg sansen for Harinder Singh som vi kommer godt under huden på, både i livet hans nå, og ikke minst oppveksten hans i Elvestad. Kollegaen Rachel Hauge er også en spennende kvinne med rikelig med bein i nesa. Ellers er boka befolket med klart utmeislete karakterer, troverdige de fleste, selv om noen blir litt endimensjonale.
En viktig rolle spiller også byen, et noe loslitt samfunn som Næss utbroderer på glimrende vis, der bygdedyret lever i beste velgående.
Og ut fra en forholdsvis rolig og tradisjonell start utvikler historien seg til å bli rå, blodig og pulserende.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om Frosne flammer av Jens Henrik Jensen:

12:02, 30. januar 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det blir en spennende reise med små framskritt og utallige tilbakeslag før det bærer fram mot den endelige finalen.
Det ligger stor kløkt bak utbroderingen av denne intrikate trilogien som stort sett er spennende hele veien.
Underveis i lesingen har jeg blitt glad i Niels Oxen, denne plagede sjelen. Likandes er også frøken Franck. Mossman er en mer uutgrunnelig figur som man ikke vet om man skal stole på eller ikke. Uansett så tror jeg stort sett på dem alle sammen. Verre da helt å tro på disse skurkene i Danehof, de blir litt for mye for min mage.
Og som i de to første bøkene blir det for omstendelig, og spesielt i denne siste som i flere partier må betegnes som direkte langdryg. Nærmere 600 sider burde vært kraftig strammet inn – da hadde spenningen holdt seg bedre enn den gjør.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om The chessmen av Peter May:

15:55, 28. januar 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lewisbrikkene er den boka i trilogien som kommer nærmest et vanlig krimplott av de tre bøkene. Noe oppkonstruert etter min mening, og litt for enkelt å gjette seg til. Derfor ikke overvettes spennende, men likevel finurlig skrudd sammen.
Igjen er det språket som overbeviser mest, forførende i personskildringene, suggererende i naturskildringene, så levende fortalt at man er til stede i ungdommenes mange intrikate viderverdigheter. Vær og vind kjennes på kroppen, og miljøbeskrivelsene av det vesle samfunnet er genuint.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Bjørn Bakken om The lewis man av Peter May:

13:46, 25. januar 2019

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen overbeviser Peter May med en utsøkt språkdrakt, med dyptpløyende personskildringer, utsøkte stemningsbilder samt en spennende historie.
Tilbakeblikkene til livet på barnehjemmet og all dets grusomhet har noe dickensk over seg.
Disse tilbakeblikkene blir fortalt gjennom øynene til den aldrende, demensrammede mannen, og akkurat den vrien synes jeg er litt merkelig. Vel er det alment kjent at en slik tilstand kan bety null korttidshukommelse og god langtidshukommelse, men at langtidshukommelsen skal være så gnistrende klar stiller jeg meg spørrende til. Men la gå.
Bedre da hvordan han beskriver Tormods frustrasjon, sinne og fortvilelse over en tilværelse han ikke lenger forstår, og hvordan dette også har innflytelse på dagliglivet til de pårørende.
Pårørende som langsomt nærmer seg hverandre. Finnes det en rest av den kjærligheten som en gang var der mellom Marsaili og Fin?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Sist sett