Bokelskere.no

Alene hadde de gått og alene skulle de gå, men i en uanselig periode som er gjengitt i denne boka, tilhørte de hverandre.

Ingen kopper kaffe kan holde deg flytende om hodet har sluttet å svømme.

Og spisingen min gjorde meg enda mer isolert enn jeg allerede var, for i og med at jeg alltid kunne eller trodde jeg kunne finne trøst i det, så behøvde jeg aldri å konfronteres med noe virkelig. Jeg trengte ikke si fra når noen såret meg, eller gå til bunns i det som kjentes vanskelig, og på den måten ble min manglende evne til å være til, opprettholdt.

Jeg vet ikke hva som kom først, om det var maten som hadde gjort meg til en fange i meg selv, eller om jeg allerede var det og bare brukte den for å holde ut. For at den, eller bare tanken på den, var der for meg og ga meg det jeg trengte.

Herlig er mørket, ly til å tenke i, huler til å krabbe inn i, rom til å lese i, selv om det unektelig også kan være så tungt at noe går i stykker [...] Mørket er tusen ganger bedre enn lyset, som er så lett av natur at du ikke kan finne noen støtte, hverken tanker eller drømmer holder ut med det.

Vi vet aldri hvilken retning livet tar, vet aldri hvem som overlever dagen, og hvem som dør, vet ikke om den aller siste hilsenen blir til et kyss, noen biske ord eller et sårende blikk, en eller annen passer seg ikke, glemmer å se seg til høyre og er død, og da er det for sent å trekke tilbake de stygge ordene, for sent å si unnskyld for sent å si det som betyr noe, som vi ville si, men ikke klarte å si på grunn av forbitrelse, strev og slit i hverdagen, mangel på tid, du glemte å se deg til høyre, og jeg får aldri se deg igjen, og de ordene du sa til meg, kommer til å surre og gå inni meg alle mine dager og netter, og kysset du skulle fått, tørker på leppene mine, blir til et sår som rives opp hver gang noen andre kysser meg

Hvorfor fordamper alle de øyeblikkene et menneske hadde, og forsvinner inn i glemselen?

Jeg tror at det er dårlig for et menneske å bo alene, jeg tror ikke at det er har godt av det, hjertet må slå for et annet menneske, ellers blir det kaldt.

[...] mennesket må hele tiden passe på å blåse til glørne slik at ilden ikke skal dø ut, uansett hvilket navn vi måtte gi den, liv, kjærlighet, idealer, det er bare begjærets glør vi aldri trenger å blåse til, for de bruker luften som brensel, og luften omslutter hele verden.

Gjør det noen forskjell om det som en gang var tapt for godt, blir borte for alltid?

Å leve er å justere, lempe, tilpasse, bruke sine evner og godta sine begrensninger. Vi kan ikke velge livet, livet velger oss.

Du vokser opp ved å vokse fra meg, min datter, og undertiden lærer jeg å slippe taket.

Efterhvert innser jeg at jeg er heldig dersom jeg aldri finner det jeg leter efter, for på den måten vil jeg aldri slutte å søke.