Bokelskere.no

Jeg opplevde boka på nøyaktig samme måte. De stadige gjentakelsene gjorde imidlertid sitt til at jeg trillet en gretten toer til slutt.

Klassisk Scifi frå 1895. Ikkje la deg skremme av at boka er gammel ....!!!
Denne er det ikkje lett å skrive noko om, fordi det alt står så mykje om både forfattar, bok, film, og det gjer det fordi mange har lest og likt boka, og det har dei gjort med god grunn! Humor, eventyr, fantasi, samfunnsbetraktninger, vitenskap, filosofiske tanker om fremtidens samfunn, vittigheter, spenning, ... ja, i det hele tatt kan disse 117 tynne sidene by på langt mer snadder enn en skulle tro!

. Trenger ikke gjenta alt alle andre har fortalt om handlingen, men kan bekrefte at jeg fikk gåsehud undervegs her. Ikke fordi jeg ble berørt mot det triste eller klissete, men av ren grøss og gru. Teknologi, sosiale medier, medmenneskelighet, behovet for å bli sett og anerkjent, kjærlighet, sannhet, makt, ansvar og hemmeligheter er bare noen av temaene som tas opp her, på mesterlig vis i en for tiden meget relevant bok. Gleder meg enormt til å se filmatiseringen av denne når den må snart kommer ut

Ja ... ofte er det faktisk slik at de mest utrolige historiene, ofte ganske fæle også, har rot i det virkelige liv. Noen ganger, ganske ofte, er realiteten verre enn hva fantasien kan skape.

Ja, vet du hva! Den boka er virkelig en perle! At den er basert på en sann historie tviler jeg overhode ikke på for jeg tror ikke en kan dikte opp noe bedre enn det der ... En vakker og samtidig veldig vond bok

Ofte syntes jeg at såkalte "psykologiske thrillere" blir ødelagt av at forfatteren legger inn for mange "twist" og at Det blir så mye av det gode at troverdigheten svekkes. Andre ganger er det for forutsigbart. Og dette har jeg opplevd ganske ofte, syntes jeg. Det er nok derfor jeg sjelden leser bøker innenfor denne sjangeren. Denne boka lykkes der mange andre feiler. Dette var overhodet ikke klisjérikt, det var ikke forutsigbart, og jeg ble stadig forvirret på den positive måten som vekker leselysten. Det er ikke mye jeg vil si om handlingen, rett og slett fordi det blir lett å røpe noe. Men kort sagt følger vi hovedpersonen som ligger i koma. Det veksles mellom at hun forteller om det hun opplever i sykehussengen her og nå, tilbakeblikk til dagene før hendelsen som førte henne inn i koma, og enda lengre tilbakeblikk tilbake til barndommen. Det hele sydd mesterlig sammen til en bok som virkelig lever opp til sjangernavnet:"psykologisk thriller"! Anbefales!

Leser fremdeles i Patrick Rothfuss sin "The Wise Man's Fear" (de 1000 sidene tar tid.. Særlig når jeg for tiden sovner så lett om kvelden at jeg ikke får lest så mye som jeg vil... Til gjengjeld sover jeg som en bjørn i vinterdvale og etter mange måneders sovetrøbbel er det ganske så digg!!!)

Lydbokmessig er jeg øyeblikk ferdig med "Sometimes I Lie" - en såkalt psykologisk thriller. Var passe begeistra fra starten og i løpet av den siste 1/3 har jeg blitt mer og mer engasjert så nå gleder jeg meg til å, forhåpentligvis, få et svar på det hele i morgen. Planlegger å høre "A Castle of Water" etterpå :-)

Takk for tips, denne noterer jeg meg :-)

Podcastvis hører jeg en del på treningsrelaterte greier, rett og slett pga jobben og fritidsinteresser. Hører også en del på Abels Tårn (vitenskap, forskning, fun facts,), Lørdagsrådet og "Sånn er du" med Harald Eia.

Bokmessig er jeg i gang med Patrick Rothfuss sin andre roman: The Wise Man's Fear (oppfølgeren til hans forrige "The name of the wind") og storkoser meg med denne. Tykk bok på over 1000 sider, og det har blitt en del slike tykke mursteiner i år så etterpå skal jeg lese en del kortere romaner før jeg etterhvert går løs på Murakamis 1Q84.

I lydbokverdenen er J eg nettopp ferdig med The Murmaid's Daughter og har nå begynt på en thriller som så langt lover bra - "Sometimes I Lie" av Alice Feeney. Har planer om å lytte til Tidsmaskinen av Wells etterpå da det er en bok jeg ofte har tenkt J eg burde lese.. Tar ellers gjerne imot lydboktips!

Ein morderne havfruefortelling med referanser til den originale av H C Andersen.

Denne var eg skeptisk til i starten og det tok ein stund før eg blei vandt med både fortellerstil og plottet utgangspunktet, men når eg først kom inn i boka blei eg veldig reven med. Eg syntes boka tok seg betydelig opp i det fortellerstemmen bytta frå Kathleen til Harry. Først då blei eg hekta. Fortellerstemmen veksler forresten mellom 3 karakterer gjennom heile boka, noko som i mi mening, heva kvaliteten veldig. Vi følger Kathleen, kjærasten hennar - Harriet, og faren - Robin. Alle er aktive innen musikkformen opera. Kathleen er hovedpersonen her og det er hennar situasjon boka handler om - ho har arva moras "forbannelse". Ein forbanning som har gått i arv i mange mange år og som dei no forsøker å bryte. Mtp bokas tittel regner eg ikkje med å "spoile" for mykje når eg seier at denne forbannelsen har noko med havfruer å gjere.

Dette var originalt, spennende og ja, rett og slett en forfriskende leseroppleving. Anbefales når ein er i humør til å utforske noko nytt!

Midt i mellom hva da? Dette er jo fantasy... Trolldom, overnaturlige skapninger... Hvordan er det ikke fantasy? :-)
Har ellers ikke samme opplevelse som deg, jeg storkoser meg med begge disse bøkene. Følte historien kom godt i gang så snart Chronicler kom inn i den første boka. Eneste litt langdryge delen, syntes jeg, var i del 1 når de drar på "jakt" etter Chandrian

I TV-serien Gilmore Girls diskuteres bøker trutt og jevnt :-)

Edit: da er boka lest ut og jeg kan si følgende
Denne overrasket positivt (hadde i utgangspunktet ikke store forventninger heller da...). Med sine under 100 sider er det en overraskende stor historie som fortelles, ikke st den er så lang og komplisert, men mye formidles på de få sidene. Og nettopp det, å kunne fortelle mye uten å skrive 1000 sider, er en egen form for kunst. Koselig, lettlest, tidvis morsom, tidvis sår. Midt i blinken når en vil ha noe lettlest og varmt og kose seg med.

Blir dog en treer fordi det blir litt "flatt" - som en oppramsing heller enn en fargerik fortelling. Savnet litt mer spenning/oppbygning. Treeren syldes også at dette ikke er en bok som gjør videre inntrykk på meg etter at den er lest og lagt bort. Det betyr ikke at den er dårlig, men den er ikke en av de bøkene som gjør et skikkelig inntrykk og blir sittende igjen i hukommelsen lenge etterpå. Denne er kjapt lest, og dessverre, tror jeg, også ganske kjapt glemt

Hovedpersonen videreformidler bestemorens historie om en kort periode fra livet hennes hvor hun reiste fra mann og barn for å "være alene" i noen uker. Bare st hun i løpet av disse ukene slettes ikke endte opp med å være særlig mye alene i det hele tatt. Samtidig som vi får høre om denne perioden i bestemorens liv, følger vi hovedpersonen i nåtiden mens hun hjelper til med å rydde og tømme huset for bestemorens saker når hun nå skal flytte på pleiehjem.

Hvis e-mail fungerer så kan du jo lese humoristiske Ragnar Hovlands "frå Ragnar til alle, epost i utvalg".

Og Daniel Glattauers "MOT NORDAVINDEN" består også av utveksling av email mellom to personer. Ganske søt bok!

Kan du utdype? Hvorfor? :-) Har denne på hylla, nemlig, med planer om å lese. Har hørt så mye bra og så nye dårlig at jeg nesten må oppleve denne selv. Kan altså ikke argumentere med deg, men syntes en bokanmeldelse bestående av ett ord, "Sprøyt!" blir litt for dårlig.. M

Jammen godt vi er forskjellige :-)

Denne boka begynte bra, syntes jeg. Tenkte dette skulle bli en munter og koselig bok. Og det var det. En stund. Så ble vitsene gamle og forutsigbare. EMMA ditten og datten. DEXTER ditten og datten. Sammen. Ikke sammen. Bare venner. Mer enn venner. Vil ha deg. Vil ikke ha deg men vil ikke at noen andre skal ha deg. Kjærester. Ikke kjærester. Meant to be. Eller ikke. Av og på og av og på. Igjen og igjen og igjen og dette bare varer og varer og varer... Iallfall til og med side 300-og noe for da gadd jeg ikke mer. Kanskje er jeg i ferd med å bli en gretten kjerring.. For denne boka er i utgangspunktet godt likt men for meg blir det altfor mye av altfor lite. Altså for mange sider med altfor lite handling i

Da jeg leste om denne boka fikk jeg for meg at det var en ungdomsbok, men det er altså Voksenlitteratur? :-) er i såfall enormt keen på å lese! :) (ikke at bøker rettet mot ungdom nødvendigvis ikke er bra, altså)

Poetisk språk, vakre skildringer, lavmælt og rolig fortellerstil... Ting jeg vanligvis setter pris på. Satte pris på det her også, men da det etter 200 sider egentlig ikke har hendt så mye blir det rett og slett for treigt. Det skjer ting, joda, men dette er ikke nok til å holde interessen min i så mange sider.

Vi følger "bestefar" som går av med pensjon etter litt over 30 års arbeid på toget mellom Oslo og Stavanger. Vi får innblikk i pensjonisttilværelsen, livet med kona, med barna, broren, med sykdom... Slik jeg ser det står "det usagte" sentralt her. Ting en vet om, ting som merkes, men som en ikke nevner... Egentlig en fin bok altså, men jeg kan ikke gi mer enn 2,5 når jeg hørte utålmodig gjennom utelukkende for å bli ferdig og kunne finne en ny lydbok.. Ofte trekker det språklige ned for min helhetlige vurdering av en bok, her er det motsatt. Språket er svært bra, men det som formidles av dette flotte språket blir for tynt, i min ydmyke mening.

Kan samtidig nevne at jeg likte boka "Over det kinesiske hav" av samme forfatter mye mer enn denne boka..føler jeg vil nevne det fordi jeg ikke liker å skrive så "negativt" om bøker da jeg har enorm respekt for forfatteren som har lagt sjela si i boka...

Får meg ikkje til å trille terning... Gjer nesten alltid terningkast til romanar, men har lita erfaring med å lese essay og føler meg ikkje kompetent. Dessuten syntes eg heile idéen bak denne boka, og ikkje minst gjennomføringen av ideen, er såpass genial og flott at eg ikkje klarer å vere heilt objektiv uansett.. Så eg skriv heller litt om korleis EG opplevde denne boka (lydbokversjonen, Storytel)

Ei original lita bok om det å vere eit menneske, om livet, og døden, og einsemd, kjærleik,.. Og mykje meir kjem frem når vi følger Kristopher Schau gjennom ein vinter og vår kor han deltar på kommunale gravferder (gravferder kor den daude ikkje har nokre pårørande som stiller opp...). Foruten det nevnte får vi også eit innblikk i korleis besettelser kan utføres når ingen er der for å sjå og høyre. Sjeler ein likevel musikk? Kva slags tale skal presten helde? Kan ein ha begravelse uten å utføre preken og song? Kva seier ein om eit menneske som ingen kjem for å ta farvel med? Kven er desse menneska?

Hadde ikkje forventa at dei mindre enn 100 sidene skulle by på såpass mange smarte tanker, djupe betraktninger og originale refleksjonar...

Årets 25. bok: " På vegne av venner", av Kristopher Schau