Bokelskere.no

Mang slags kjærlighet - Publisert i Altaposten 14. juni 2012

Å skrive nytt om kjærlighet, om egoistiske foreldre og om overgrep i familien kan ikke være enkelt, men amerikanske Bonnie Jo Campell beviser med denne debutromanen at hun mestrer oppgaven.

Margo Cane er en vakker 16 år gammel jente som bor sammen med sin far ved elva. Margo elsker livet ved elva, og hun var alltid med bestefaren i elvebåten hans. Da han døde var det Margo som fikk båten, noe de andre slektningen ikke var videre begeistret for.

Et år før vi blir kjent med Margo blir hun voldtatt av en onkel. Dette ble observert av en annen slektning, som får det til å virke som om hun hadde sett et vanlig samleie. Det blir konfrontasjoner, det blir krangling og det blir skyting. Margo blir nødt til å klare seg alene, og hun tar båten og reiser oppover elva. Hun har en plan om å klare seg selv og bo i forlatte hytter langs elva. Men livet ved elva er ikke bare vakker natur, flotte fugler og stillhet. Det er også andre som er på flukt, og flere av disse blir Margo kjent med, både frivillig og ufrivillig. Mer enn en gang hadde jeg lyst til å rope at hun måtte komme seg vekk. At hun måtte dra og aldri se seg tilbake.

Selv om Margo opplever overgrep, både før og etter at hun reiser langs elva, er hun ikke noe offer. Hun kjenner behovet for hevn og hun gjennomfører hevnen, men hun tar for seg av sex og bruker mannekroppen for å hente kjærlighet, varme og trøst. Helt bevisst gjør hun dette, og det finnes ikke en tøddel sentimentalitet i det hun gjør. Bare en slags erkjennelse av at dette er hennes behov og at én mann kan reparere noe en annen har ødelagt.

Romanen er fylt med vakre naturbeskrivelser, og teksten hyller det enkle livet, uten at valgene hennes blir romantisert. Margo fryser, hun sulter og hun stinker. Men hun er fri, hun bestemmer selv over hverdagen sin og det er ikke mye hun trenger.

Slutten er direkte vakker, og dette er en bok jeg vil huske lenge.

Washington Post kåret En elv en gang til en av de fem beste romanene i USA i 2011.

Herlige Bringsværd! - Publisert i Altaposten 5. september 2011

Man skal være veldig trygg og sikker på sine evner som forteller for å tørre å gjøre akkurat det som Bringsværd har gjort i sin siste bok. Her kommer nemlig en varm og klok fantasyroman der menneskene blir utfordret på sitt syn som universets herskere. Og han gjør det med en fortelling om en kamp mellom det gode og det onde der det nesten ikke blir spilt blod.
Jeremias, Hildur og hunden Jensen må redde verden fra mørket som holder på å ta over. Det dukker opp mørke hull overalt, og våre helter flytter seg via disse hullene. Noen ganger skjer disse forflytningene frivillig, andre ganger blir det bare slik. Og når man har reist gjennom sorte hull så er det ikke noe selvfølge at man fremtrer i menneskeskikkelse, det vet jo alle som reiser mye i sorte hull. Det er Jeremias som forteller historien, og han blir både katt, ku og isbjørn på sine reiser gjennom tid og rom.
Underfundelig og snedig er ordene som dukket opp i hodet mitt mens jeg leste. Plutselig forsvinner bokstaven R ut av all kommunikasjon. Det går en liten stund, så forsvinner bokstaven K også. Det byr på visse vanskeligheter, men innholdet gir fortsatt mening:
”An det ha væt den bija som vi ba politiet fjene fo en time siden? Sa den ene. Og den andre nikket. – Va ansje det, sa han bekreftende. ”
De store problemene kommer først noen timer senere når alle vokalene blir borte.
Bringsværd har mye viktig å fortelle, og jeg syns han gjør det på en flott og lite moraliserende måte. Istedenfor å si at menneskene har ødelagt for isbjørner med global oppvarming slik at isbjørnene sulter, blir Jeremias og Hildur isbjørner, og gjennom dem får vi en påminnelse om hva vi gjør med kloden vår. Det samme gjelder dyr i bur. Her finnes ingen moraliserende pekefinger som forteller hvor grusomt det er med overforede kyllinger på veksthormon. Det vi får er tenkende og pratende katter som forer opp små barn i bur. Foret kommer fra sekker som er dekorert med bilder av lykkelige småbarn som leker i en grønn blomstereng.
I en utgave av verden finnes ikke fast land lenger. Det finnes bare to arter igjen på jorden; mennesker og havmennesker. Menneskene bor på vaklevorne øyer bygd av søppel, og de vil ikke blande seg med havmenneskene. Tenk hva som kan skje hvis man tillatter blanding av raser? På søppeløyene finnes det mottak der havfolkene blir brakt når de kommer på land og søker om hjelp. Men havfolkene får ikke hjelp, menneskene vil beholde sin renhet. Når en søppeløy bryter sammen dør alle som bodde der. Ingen hjelper hverandre, enhver har nok med seg selv.
Denne ble lest med et smil rundt munnen, og jeg må bare innrømme at jeg erklærte min kjærlighet til Bringsværd flere ganger, og det ganske høyt også.

Lucy Christopher vokste opp i Australia, men flyttet til England der hun studerte kreativ skriving. Romanen er en del av doktorgraden hennes, og er utgitt i 18 land. Den har fått flere litterære priser.

Romanen er skrevet som et brev til en kidnapper, og det er tydelig at brevet er skrevet etter at noe har skjedd.

Gemma er en nydelig 16 år gammel engelsk jente som er på tur til Vietnam på ferie sammen med foreldrene. De mellomlander i Bangkok, og her krangler Gemma med mora. Gemma går til en kaffebar alene, bestiller en kaffe, og får hjelp med vekslepenger av en kjekk ung mann. Emma syns hun har sett ham før, men hun skyver tanken fra seg. Selvfølgelig har hun ikke det!

Emma skulle ha lyttet til intuisjonen sin, for den unge mannen som setter seg ved siden av henne på kafeen i Bangkok heter Ty, og han har fulgt etter henne i seks år!

Ty så Emma første gang da hun var 10 år gammel og lekte i parken. Han var uteligger og følte en sterk kontakt med henne. Ikke noe seksuelt, det kom senere, men en slags sjelevennkontakt.

Ty klarer å lure noe dop i Gemmas kaffe, et dop som gjør henne til en nikkedukke. Han får henne på et fly til Australia, og når Gemma kommer til seg selv er hun midt ute i Australias ørken. Det er bare rød sand og kaktuser rundt henne, og selvfølgelig, husene til Ty.

Gemma er fortvilt, hun er fanget i ørkenen, hun er i et mareritt. Ty forteller henne at han har reddet henne fra foreldre som ikke brydde seg om henne, men som lengtet etter å flytte utenlands uten henne. Han forteller om samtaler mellom vennene hennes, om ting ingen andre enn en som spionerer kan vite. Han forteller Gemma at han har reddet henne fra mennesker som ikke bryr seg om henne, og at de to kan skape en flott framtid sammen.

Det er en ubehagelig stemning i boka, men forfatteren klarer på en forbløffende måte å skape sympati for kidnapperen. Det er godt gjort! Jeg var overrasket over hvor mye jeg heiet på Ty, og hvor irritert jeg var på Gemma som ikke skjønte at hun kunne stole på ham. Så jeg ble i hvert fall et offer for Stockholmsyndromet.

Boka er en crossover bok, det vil i dette tilfellet si et bok som er beregnet på voksen ungdom og voksne. Den var spennende i perioder, og spesielt forfatterens evne til å manipulere lesernes følelsesliv gjorde inntrykk.

Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.

I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.

I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.

Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?

Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!

Ja, den kontrakten er jo litt viktig. ....

Man kan velge å lese romaner på mange ulike måter. Jeg liker å lese med både hjertet og hjernen. Men noen ganger, slik som med denne boka, så kobles det analytiske vekk, og jeg leser bare med hjertet. Det var ikke meningen at det skulle skje. På notatblokka mi står det helt øverst: ”Påpek dårlig setning på side 14, sjekk hvem som har oversatt boka.” – Og så står det ikke mer. For jeg ble så betatt av denne fortellingen at jeg glemte at jeg skulle anmelde den. Jeg glemte at jeg gjerne kan påpeke floskler, klisjeer og endimensjonale hovedpersoner. Jeg glemte alt annet enn denne historien som fortelles av Henry.

Hamsteren Ted, 13 år gamle Henry, og den redde og deprimerte mora, Adele bor i et lite hus i en liten by i New Hampshire. Mora er tidligere danser, hun er vakker, men sårbar. Hun har aldri vært som andre foreldre. Det har vært en lang og varm sommer, men de to har knapt vært ute av huset. De har levd på frossenmat og supper, Henry har lekt med Ted og sett fjernsyn.

Det er en uke til skolestart og Henry og Adele er dratt på kjøpesenteret for å handle klær til Henry. Mens de går blant hyllene kommer en mann bort til Henry og spør om hjelp. Han forteller at han trenger en plass å være en stund, og lurer på om han kan bli med Henry og den vakre mora hjem. Og Adele ser på ham og sier ja. Mannen blør fra en stort åpent sår på foten og fra hodet, men Adele bryr seg ikke. Da de kommer inn i huset forteller mannen at han har rømt fra fengselet. Men Adele bryr seg ikke om det heller. Hun steller sårene hans, lar ham binde henne fast. ”Slik at du består løgndetektortesten hvis du må ta den noen gang” sier han til henne mens han knyter silkeskjerf rundt håndleddene og anklene hennes. Henry lurer på om han skal hente hjelp. Men han gjør ikke det, for mora har forandret seg. I løpet av noen minutter er hun blitt yngre, mer våken enn han noen gang har sett henne.

Det er en elektrisk spenning, en slags forbindelse mellom Adele og Frank så sterkt skildret at det er som om den kommer gjennom boka og direkte inn i leseren.

Den rømte fangen, Frank, er tilstede i nuet på en måte som jeg nesten aldri har lest om før. Historien kan virke banal, men den er skrevet med en inderlighet og en kraft som gjør det til en nærmest perfekt underholdningsroman. Jeg skriver ikke mer om hva som skjer i boka – les den selv så får du se!

Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk.

Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka.

Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes.

Boka handler om den tjueto gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian.

Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som lar seg forføre av den veldig kjekke og veldig rike Christian. Christian er erfaren på mange områder og har hatt lange forhold der han har vært den dominante. Han tenner kun på forhold der han får hundre prosent underkastelse og disiplin, og han prøver å advare den blyge og uerfarne Anastasia mot seg selv. Men Anastasia skjønner ikke hva hun begir seg inn i når hun frivillig går med på betingelsene han stiller. Hun skriver under på en kontrakt der hun lar ham bestemme over seg, og hun gleder seg nesten til å bli dominert. Ikke bare i senga, men når det gjelder hva hun skal spise, hva hun skal snakke om og hvordan hun skal kle seg.

Jeg syns at forfatteren har klart å skape en virkelig god spenningskurve helt fram til sexscenene. Da ble det kleint og kjedelig, og veldig repeterende. Men fram til den store, ehh, utløsningen om du vil, var dette ganske hete saker med en god nerve og spenning.

Språket og ordforrådet til forfatteren er dårlig. Det er gjentakelser, platte setninger og klisjeer, og den indre gudinnen blir veldig forstyrrende etter hvert. Og hvorfor skjønner ikke Anastasia at hun må slutte å bite seg i leppa?

Jeg har alltid ment, og mener fortsatt at litteratur er viktig, og har kraft i seg til å endre liv. Likevel betyr ikke det at all litteratur må være så enormt viktig. Noe er ren underholdning, og hvis jeg mente og trodde at litteratur som dette var farlig, så er det ikke Fanget jeg ville vært mest bekymret over. Hva med den enorme bølgen av krimbøker som bokmarkedet oversvømmes av? Jeg har fremdeles til gode å se demonstrasjonstog mot Nesbø, Nygårdshaug og Fossum selv om de skriver om grusomme drap, bestialske mord og onde mennesker. I Fanget handler det tross alt to voksne mennesker som liker sex på litt spesielle premisser. Det virkelig problematiske her er jo at språket er dårlig.

Min konklusjon blir derfor at dette er helt grei underholdning. En moderne utgave av legeromanen. En strengere redigering og halvering av sidetallet hadde gjort boka mye bedre. Det var tross alt de første 120 sidene som var best!

Jeg begynte også å høre denne - men oppleser har en helt forferdelig stemme, høres ut som om mus med adferdsproblemer, så jeg la den bort. Men så tok jeg den frem igjen, desperat etter en lydbok, og jeg hørte den ferdig, men har bestemt meg for å ALDRI høre en bok med denne oppleseren igjen. Boka er veldig god, oppleseren er veldig dårlig.

Takk Edmund de Waal!

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år. Forfatteren, Edmund de Waal, er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden. Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben) etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning. Historien starter i Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham: ”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.” Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk. Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka. Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klateforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.” Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Enig med deg. Jeg leste den før påske, skrev en anmeldelse og ga den 5! Skikkelig skummel.

Jeg hørte den som lydbok. Den var utrolig god, og jeg har anbefalt den til mange.

Du er faktisk den eneste jeg vet om (holdt på å skrive kjenner :-) ) som har lest den!

Jeg har lest den flere ganger, men nå er det noen år siden. Enig med deg - kjempegod bok :-)

Drømmekvelden hadde vært middag med Grev Lev Nikolayevich Tolstoj på godset hans i Russland, mens han skrev på Krig og Fred!

Jeg leste Utrensking for en måned siden. Skrev en anmeldelse og ga den en velfortjent 6er - boka er fantastisk! Jeg ble veldig glad da jeg så at Oksanen hadde fått Nordisk Råds litteraturpris - det var virkelig fortjent!

Likte ikke Kreta-døgn jeg heller. Det ble for navlebeskuende, og jeg kom litt nærmere den private Tove Nilsen enn jeg ønsket.

Likte den også veldig godt!

Nummer 1 og 9 er lagt til min skal lese liste. Nå nå står de ikke lenger alene!

På grunn av den merkelige måten fortatteren skriver på valgte jeg å høre denne boka. Det ble en stor opplevelse, og kan anbefales. Jeg har pratet mye om akkurat denne lydboka, og det har ført til at mange venner og en del familiemedlemmer har hørt den. Alle har hatt en positiv opplevelse. Jeg prøvde meg på Prost Gotvins geometri, men den klarte jeg ikke å lese, for jeg savnet punktumene!!