Bokelskere.no

Det var med sorg jeg oppdaget at Paul Auster døde 30. april, - jeg har hatt stor glede av flere av bøkene hans. En facebookvenn la ut dette sitatet om Austers forhold til det å skrive, - veldig godt sagt:
“Surely it is an odd way to spend your life - sitting alone in a room with a pen in your hand, hour after hour, day after day, year after year, struggling to put words on pieces of paper in order to give birth to what does not exist, except in your head. Why on earth would anyone want to do such a thing? The only answer I have ever been able to come up with is: because you have to, because you have no choice.”

Og jeg er veldig glad for at han gjorde det!

Her er en lenke til en omtale av ham i The Guardian: skriv lenkebeskrivelse her

Den leste jeg da den kom i Norsk Ukeblad sommeren 1964! Jeg var 14 år og syntes den var helt fantastisk, - særlig det at den foregikk i Norge, det var helt uvanlig. Jeg var på hytta med storesøster og en venninne, og når bladet kom, hadde vi høytlesing av romanen, alle var like spente!

En sterk anbefaling som jeg stiller meg bak.

I "Sølvfaks" av Gabriel Scott oppleves verden i en katts perspektiv.

Her har du lenken til intervjuet: https://amalieskraminfo.wordpress.com/anniken-greve-intervjuer-merete-morken-andersen/
Og når jeg skrev " sykkelklemmer" var det fordi jeg må ha lest en oversatt versjon av diktet, og det var det sentrale ordet jeg husket!

Takk skal du ha!! Jeg trodde faktisk også at det var Andersen, men jeg googlet, og fant slutten av det (jeg gikk etter sykkelklemmer😁) i et forøvrig langt og interessant intervju med Merete Morken Andersen (om en Amalie Skram-biografi), - og der sto det at det var av Rasmussen!

Har noen hele teksten til det diktet som slutter slik:
"Min hatt! Min frakk! Mine sykkelklemmer! Det er nu eller aldri!"

Det er mange som føler med deg, Julie.

Ikke slett brukerprofilen, det er så lett å angre.

I løpet av alle mine år som medlem, så vil jeg påstå at det har vært uvesentlig med politiske diskusjoner. her inne. Når en av våre søstre og medlemmer opplever å få tilværelsen snudd på hodet og verre enn det i Gaza, så skal vi ikke kunne tåle hennes lidelse og frustrasjon? Og hva som er rett forum og ikke, er rett og slett uvesentlig. Medfølelse er viktigere enn alt.

«Et av de store kvinneportretter i norsk litteratur – i hele verdens litteratur, kan man trygt si», siteres Kristian Elster på baksiden av min utgave fra 1972, - og det kan jeg si meg helt enig i! Jeg har nå lest dem for tredje gang, og jeg husker nok at jeg har syntes de var gode tidligere også, men jeg tror at jeg nå, femti år etter, er enda mer i stand til å se hvor gode de er! Denne sarte, såre, sære, stae, sterke ungpiken og kvinnen som sliter med livet sitt og det manuskriptet hun har tutlet med i alle disse årene, har krøpet under huden på meg, - jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd maken! Cora Sandel klarer å skildre henne som en gjennomført hel og sann person i sin oppførsel, i sine valg (eller tilsynelatende mangel på sådanne) og i de sosiale relasjonene hun er en del av, og hele tiden er omgivelsene så klart skildret, - jeg har vært både i Tromsø, Paris, Bretagne og Telemark! Det er så mange kloke ord og gode observasjoner i disse bøkene at jeg føler jeg kunne lagt ut hver setning under «Sitater» her inne!

Så til dem som ikke har lest den, kan jeg bare si «løp og les», - og til de andre vil jeg anbefale en gjenlesing!

Nei, - men det kan de da ikke!!!

Jeg har ingen planer om å slette min profil. Tvert i mot synes jeg det er viktig for etterslekten at mine bokomtaler og uttalelser blir bevart, - det vil jo gi dem en mulighet til å bli kjent med meg. Det kan f.eks. være et olde- eller tippoldebarn, - jeg har selv hatt stor glede av å lese brev mine oldeforeldre skrev. Men så er jeg jo også et arkivmenneske langt over middels interessert i historie.

Jeg er veldig glad i å lese gode bøker om igjen! Man kan selv ha forandret seg og erfart mye siden forrige gang, men det kan også hjelpe til forståelsen av boken når man ved gjenlesing kan oppdage hvor viktige små detaljer underveis kan være. For tiden leser jeg Cora Sandels trilogi om Alberte, - det er femti år siden sist, - og jeg tror faktisk jeg synes den er enda bedre nå, og det sier ikke lite!