Bokelskere.no

Nå henter jeg fram Seierherrene fra bokhylla. Det er mange år(tier?) siden jeg leste den, men etter å ha avslutta Bare en mor føler jeg at Jacobsen er i ferd med å etablere sin litterære forbindelse mellom Helgeland og Oslo.

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.

Jeg har lest boka omtrent parallelt med dere og er enig i en del av det dere undres over. Men akkurat biljardbordet ser iallfall jeg som det fremste symbolet på klasseskillet, som de tre hovedpersonene våre har lidd under gjennom hele livet. At det nettopp er Raili som opplever at dette blir vraka på slutten av drømmesekvensen hennes, er neppe unaturlig. Hun er vel den av de tre som har gjort de bitreste erfaringene i dette samfunnet.

Sterk historie om tre søsken som opplever verden på ulike måter. Både Jussi, Helmi og Raili er knyttet til glassverket, i likhet med de fleste av innbyggerne i bygda, og vi får innblikk i klasseskillet, de politiske skillelinjene, kvinnenes manglende valgmuligheter i dette samfunnet og hva moderniseringa utover 1950-tallet medfører av nye tenkemåter.

Fascinerende fortelling, men for meg ble det for mye "fagprat". Jeg har ingen forutsetninger for å følge med på beskrivelsene av prosesser i arbeidet med glass, og dermed har jeg nok gått glipp av en del nyanser i denne historien. Men terningkastet vaklet mellom 4 og 5, og jeg er ennå ikke sikker på om jeg landa på rett side.

Denne boka har jeg ikke lest, men jeg kjenner meg igjen i omtalen din. I fjor (?) fikk jeg en idé om at jeg skulle prøve meg på litt "klassisk" krim igjen, og da var jo Agatha Christie selvskreven. Hva boka het, har jeg glemt (fortrengt?), men den legendariske Poirot løste iallfall mysteriet etter veldig mye om og men. Boka hadde dårlig språk, var full av klisjeer - jeg ga den terningkast 1 og måtte sjekke litt mer om Christies forfatterkarriere, og fant ut at kritikkene stadig ble dårligere etter hvert som forfatteren ble eldre. Den boka jeg leste, var først utgitt i 1972, og allerede den gangen ble det antydet Alzheimer-symptomer. Gamle synder ble utgitt i 1973, og det er vel ingen grunn til å tro at tilstanden var noe bedre da.

En del forfattere burde kanskje pensjonere seg før forfallet begynner - eller forlaga burde være så anstendige at de lar være å utgi sånne åpenbare flopper?

Et Kinderegg av ei bok! En fengslende repetisjon av Odysseen, med nye og uventa innfallsvinkler; interessante referanser til annen litteratur; og finurlig vevd inn i det hele får vi altså de rørende betraktningene rundt ikke bare ett, men tre far/sønn-forhold. Det beste jeg har lest på lang tid!

Etter seks-sju år i lesesirkelen føler jeg nå at det er på tide å ta en pause. Litt vemodig, men hyllene mine er fulle av bøker jeg lenge har hatt lyst til å lese om igjen uten å tenke på eldre/nyere eller Norden/verden. Første prosjekt er å lese alt av Torborg Nedreaas som fortsatt står i hylla.

Det betyr ikke at jeg "boikotter" lesesirkelen - jeg kommer til å følge med på hva dere leser, og kommer gjerne med kommentarer når det passer seg slik. Takk for all inspirasjon, uventa leseopplevelser og fargerikt lesefellesskap gjennom disse åra!

Litt andre smitteverntiltak den gangen enn nå, kan man vel si! "Spansken" var ikke enkel å hanskes med - man kan jo undres over hvordan verden ville ha håndtert den i dag. Enig med deg, kapittelet om Elias sin omsorg for Herdis er en fornøyelig historie, skjønt med mindre fornøyelige konsekvenser ...

Det skjønner jeg godt. Alle de tre bøkene fungerer best i papirutgave, tenker jeg. Spesielt nummer to i mitt tilfelle; der var det lett å gå seg vill mht. hvem var hvem. Tvillinger er ikke alltid lette å holde greie på.

God omtale og god bok, noe av det beste jeg leste i fjor! Bare gled deg til bok nummer tre - overraskelser venter der også!

Jeg har vært inne på Nasjonalbibliotekets 1960-utgave for å sjekke, og joda! - Torborg skrev sjampanje!
Og hvis det er noe som er genuint bergensk, så må det vel være garpegenitiven. Den oppsto på 15-1600-tallet ved "samrøre" mellom bergensere og tyskere, og har siden bredt seg til størstedelen av Norge. Jeg er sjøl oppvokst med en dialekt der det aldri brukes s-genitiv, så for meg faller garpen ganske naturlig.

Så artig at bokforslaget mitt falt i smak! Og at det førte noen av dere videre til mer Nedreaas, er gledelig. Hun har satt så mange spor etter seg i norsk kulturliv at det ville være synd om hun skulle forsvinne i alt mylderet. Nå har jeg lest utdrag fra Trylleglasset, jeg har lest ut Musikk fra en blå brønn og er klar til å fortsette med Ved neste nymåne. Jeg har også lest om igjen de tre novellene om Herdis i samlinga Stoppested fra 1953: Kjøreturen, En flik av Guds kjortel og Har du skrevet til Julia. Alt er fremragende godt formidlet.

Det er vanskelig å sette ord på disse leseopplevelsene. Jeg blir bare sugd inn i miljø, samfunnsforhold, klasseforskjeller, gleder, sorger og redsler, alt formidlet gjennom jentungen Herdis sine sanser: Syn, hørsel, lukt, smak og hud - så sanselig at jeg faktisk lever med i beretningene. Og "antydningens kunst" er brukt på en så finurlig måte at en voksen leser forstår hva som foregår, selv om Herdis "bare" sanser og føler.

Før jeg begynner på "Nymånen", skal jeg bla litt mer i Nordens svale, festskriftet som ble utgitt i forbindelse med forfatterens syttiårsdag i november 1976. Her er det bidrag fra kjente og litt mer ukjente litteraturpersonligheter, blant andre Einar Økland, som skriver at han møtte realismens poesi da han oppdaga Torborg Nedreaas' forfatterskap. Det synes jeg er godt sagt.

I distriktsnyhetene fra Nordland 11. november 2020 er det et intervju med Roy Jacobsen i anledning utgivelsen av Bare en mor, men det er bare en snutt på noen minutter. Mer har jeg foreløpig ikke klart å finne.

I det samme familieselskapet snakkes det om tsarfamilien som var satt i fangenskap. Dette skjedde i mars 1917 etter vår kalender.

Jeg har tidligere "protestert" mot å kalle disse tre bøkene for en trilogi. Riktignok er Herdis hoved- eller biperson i de fleste av novellene i Trylleglasset, men hun opptrer også i novellesamlingen Stoppested fra 1953 (som også anbefales for Nedreaas-fans).

Den replikken skulle jeg gjerne ha gitt et helt dryss av stjerner, Gretemor!

Det er rart med bøker som ble lest med stort engasjement den gangen de var dagsaktuelle og nesten provoserende: Mange av dem falmer i løpet av en del tiår. Ebba Haslund tok nok tidsånden på kornet da hun skreiv denne boka, men ved annen gangs lesing nylig merka jeg at jeg fort begynte å kjede meg litt med alle gjentakelsene av kvinneplikter og -ansvar. Dette er helt klart ei bok som er gått ut på dato, selv om en del kvinner kanskje fremdeles har det slik som Lillemor i hverdagen.

Etter ei langdryg leseøkt med Allesjele, etterfulgt av en ganske utdatert kvinnesakspamflett, er jeg nå klar for litt saftig krim, for første gang på lenge, lenge!

Trylleglasset er en samling noveller som alle dreier seg om mennesker og (oppvekst)miljø i den bydelen i Bergen hvor Herdis vokser opp. Ikke alle novellene handler om Herdis. Å lese disse novellene gir kanskje en noe videre forståelse av bakgrunnen for Musikk fra en blå brønn, men er absolutt ingen forutsetning. Å omtale disse tre bøkene som en trilogi er litt "på grensen" etter min mening.

Nei, du kan ikke gi to stjerner på samme innlegg. Trykk nummer to fjerner da den første stjerna du gav. Men du kan ikke fjerne så mange at du bare står igjen med stjerne for den boka du sjøl har foreslått.

Artig observasjon om språk, men basert på en ganske vanlig misforståelse. Biologisk kjønn og grammatisk kjønn er to helt forskjellige ting, som egentlig burde hatt ulike betegnelser! Det er tydelig at det ikke er lingvister som tenker de tankene du siterer.