Såkalte "naturfolk" har jo klart seg med sin muntlig overførte kunnskap og egne erfaringer over lange perioder, - helt til de møtte "sivilisasjonen";) Og jeg ville nok vært en helt annen hvis jeg levde under sånne forhold, da hadde jeg jo vært nødt til å bruke tiden på praktiske ting for å livnære meg. Plasser meg i en naturalhusholdning nå, og jeg hadde gått fort under!
Men det er litt fascinerende å prøve å tenke hva jeg ville gjort hvis jeg ikke hadde bøker. Og enda mer hvem jeg ville blitt! En helt annen, rett og slett. Jeg kan av og til tenke at jeg bruker for mye tid på lesing, at jeg heller burde bruke den på andre, mer kreative eller praktisk rettede ting. Men hvis jeg ikke hadde brukt så mye av min tid på å putte andres tanker inn i hodet og fordøye dem, ville jeg jo hatt et helt annet utgangspunkt,utviklet andre ferdigheter og kanskje sanset verden og tatt den inn over meg på en annen måte!
Jeg ville antakeligvis hatt mer velstelt hus og hjem og hage, og så hadde jeg kanskje laget ting av garn med fine farger eller malt eller tegnet. Også hadde jeg kanskje vært i (enda) bedre fysisk form, og kanskje hatt større kunnskaper om naturen gjennom egen observasjon. Og så hadde jeg nok vært mer sosial ...;)
Blitt kreativ og skrevet dem selv;)
Nei, men jeg har gjort det flere ganger, og så hender det at jeg tar den frem titter på den og leser begynnelsen:)
Har du en bok som alltid dukker opp i hodet ditt på denne tiden? Det har jeg, og det er begynnelsen av "Folket på Innhaug" av Anne Karin Elstad:
Året 1809.
Gjertrud, matmora på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest.
Det har vært en velsigna god vår. Mai har vært mild og fin, med skiftende regn og sol. Et lint småregn de siste dagene har satt fart i voksteren. I dag skein det opp med sol, og det anger av grosvart mold og skirt grønt. De nysådde åkerlappene tegner seg som svarte ruter mot nysprunge bjørk og eng. Gud gi det måtte vare, og Han fri bygda fra frostnettene.
Jeg tror noe av grunnen til at dette sitter så fast, er at jeg første gang attpåtil leste boken i mai. Og tanken på denne innledningen dukket opp i år også, mens jeg sto der på hodet i mitt lille bed;)
Ja, og nettopp den selvmedlidende mangel på forståelse av det annet kjønn har nok også forsterket at Hamsuns mannlige hovedpersoner ikke alltid har stått så høyt i kurs;) Og så har vi jo Glahns forhold til Henrietta og Eva, da;)
Og nå har jeg fullført Pan for ørtende gang, og det er bare én ting å si: Det ER en fantastisk roman! Og det er med stor glede og lettelse jeg sier det, for etter forrige gangs lesing (en gang på 70-tallet;)) satt det nok igjen en liten irritasjon over Hamsun og disse sære mannspersonene hans. Men nå er jeg blitt eldre og mer forståelsesfull, og jeg kunne uhemmet nyte boken!
Det der kunne du også lagt inn under "En bok med historie":) Morsomt!
Jeg har gjenlest denne nå, og dessverre må jeg nok innrømme at jeg ikke ble like fascinert av den nå som sist. Jeg tror nok at det dels har noe med alder å gjøre, og dels at sommerens hendelser og den pågående rettssaken har vaksinert meg mot unge menn som går seg bort i sin egen hjerne og fabulerer om rettferdiggjøring av drap:(
Og fire av dem har "jeg" i tittelen, - interessant! Det sier kanskje noe om at de åpner veldig for identifikasjon, eller?
Jeg har ikke rukket å komme med min liste ennå, skal tenke på det:)
Robert Goddard har mange fine lurvete helter i sine krimbøker;)
Jeg har tenkt mer, og det skulle ikke så mye til før jeg kom på An-Magritt i "Nattens brød", - så tøff og sart og renskåret! Mens Kristin i "Kristin Lavransdatter" nok ikke når opp som noen heltinne, dertil var hun for langsint og opptatt av synd og skyld, - men jeg er jo veldig glad i bøkene om henne:)
Og så oppdaget jeg at jeg har en heltinne av nyere tid: den unge journalistspiren i "Barnepiken", - ei flott jente som vokste ut av sitt oppvekstmiljø! Jeg har ikke boken for hånden og husker ikke navnet, men jeg har veldig sansen for henne!
Ellers kom jeg på at Arnhild Skre jo har skrevet en artig bok, "Heltinner jeg har møtt", som handler om alle hennes litterære heltinner fra barnsben og inn i en tenkt alderdom som miss Marple:) Den gir et gjenkjennelig tidsbilde av den utviklingen som har skjedd, både i et pikesinn og i samfunnet, gjennom de siste 60 årene, - anbefales!
Simon Darre i "Kristin Lavransdatter" var jo et fint menneske, og det sies at Sigrid Undset selv forelsket seg i ham underveis, uten at det var planlagt. Og etter å ha sett filmen fikk jeg enda mer sans for ham;) Og Lavrans står jo også klippestøtt:)
Ellers har jeg ivrig trykket "godt sagt" til Atticus i "Drep ikke en sangfugl" og bestefaren i "Gulldronning, perledronning" og oppdager til min forskrekkelse at alle er menn;) Hmm, - dette må jeg tenke mer på!
Nå ble jeg veldig nysgjerrig! Hva er den store forskjellen mellom å lese Dickens og "To Kill A Mocking Bird" på engelsk? Jeg ville umiddelbart trodd at den siste var enklest, men jeg har jo bare lest begge på norsk;)
Skal bli spennende å høre hva du synes:)
Ja, det satser jeg på, - gleder meg:-)
Jeg stusset over at boken så helt annerledes ut enn jeg husket, - på 50-60-tallet var den da blå! Og så måtte jeg sjekke, og den kom faktisk ut første gang i 1914, - så den har nok skiftet utseende noen ganger;) Men det er jo utrolig at den finnes og er i bruk fremdeles:-)
Flott initiativ! Det er notert;)
Du burde likevel gi deg i kast med den - og nettopp i disse dager - , den er utrolig bra!