Bokelskere.no

Det er tydeligvis ikke så mange her inne som har lest bøker av Modiano, - men det kan jo være noen som har noe å si om ham og bøkene hans?

Walden bør absolutt leses!
Og ettersom tiden går, kan man da godt sette i gang en diskusjon på nytt, man kan jo ikke regne med at alle sitter og leser gjennom alt som har vært skrevet før!

Umiddelbart tenkte jeg på Kaptein Corellis mandolin, som jo foregår i Hellas, men så kom jeg på at forfatteren ikke er gresk og at du kanskje ikke tenker på tiden rundt 2. verdenskrig som "de siste åra" ;-) Men boken er veldig fin ....

Huff, - jeg vet ikke riktig hva jeg synes ... Jeg er vel enig i at det er en god bok, interessant og med mange fine setninger, men jeg likte den ikke, den var rett og slett litt ekkel og konstruert, med denne tvers gjennom beregnende Katri med de gule øynene, akkurat som hundens ... Puh, - nå er jeg glad jeg er ferdig med den ... Klarer ikke å gi den mer enn terningkast 4.

Tove Janssons fortellinger fra barndommen kan på mange måter minne om noen av Johan Borgens noveller, - vi opplever barndommen gjennom barnets øyne. Og for et barn med en slik fantasi og billedskapende evne som Tove Jansson hadde, blir det noen aldeles fantastiske fortellinger!
En tilleggsbonus er at man her finner forbildene til noen av hennes figurer i Mummi-verdenen, - ikke bare til figurene forresten, men til hele Mummi-dalen. Jeg vil anbefale boken for alle Mummi-elskere, her ser man hvordan den verdenen oppsto!

Morfaren min var prest og pleide å preke for kongen. En gang før hans barn og barnebarn og barnebarns barn oppfylte jorden kom morfar til en lang grønn slette som var kantet med skog og åser slik at den lignet paradisets dal. Bare mot en side åpnet den seg i en vik ut mot havet, for etterkommere å bade i.
Da tenkte morfar, her vil jeg bo og bli mangfoldig for dette er sannelig Kanaans land.

Tove Jansson: Billedhuggerens datter.

I dag gjorde jeg noe så uvanlig som å kjøpe en helt nyutkommet norsk bok som jeg ikke hadde hørt om før i går! Men da leste jeg anmeldelsen av den i Aftenposten, og det gjorde den så fristende for meg, at jeg altså bevilget meg den i dag! Det skal være en positiv bok med noe så sjeldent som en lykkelig og tilfreds hovedperson, og det til tross for at hun er alene ;-) Og dette skal være beskrevet i et utsøkt språk av poeten - og romanforfatteren - Rune Christiansen, og bokens tittel er: Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Gleder meg til å lese den!

Jeg er ikke sikker på om jeg vil øve det opp, - i hvert all ikke når jeg skal høre på en bok. Da er jo noe av poenget at jeg går så opp i handlingen og bokens verden at jeg blir helt borte for denne verden ;-) Jeg klarer så vidt å strikke noe enkelt ....

Flott, velkommen tilbake! :-)

Jeg har et strikketøy jeg må skynde meg med å få ferdig, og da passet det fint å begynne på "Min kamp 1" som jeg har hatt liggende som lydbok, men som jeg ikke har kommet i gang med før. Og jeg må si at jeg synes den er fascinerende bra, men samtidig er jeg litt usikker på om det faktisk også kan skyldes oppleseren, - jeg vet ikke om jeg hadde blitt trukket like mye inn i handlingen hvis den hadde kommet via bokstaver på papiret! Oppleseren, Anders Ribu, treffer etter min mening forfatterens stemme helt, og helt uten et snev av teater som kan plage meg hos andre. Så nå gleder jeg meg til å strikke og lytte!
Og hvis ørene trenger en pause, har jeg akkurat begynt på Tove Janssons barndomsskildring "Billedhuggerens datter". Den har deilig korte kapitler som tar meg med inn i hennes barndoms univers hvor jeg plutselig gjenfinner bilder og vesener fra Mummiverdenen, - veldig fascinerende!

Og hvis noen synes det mangler noen komma'er her, så er jeg enig ;-)

Kom på nå etterpå at jeg kunne jo sendt en privat melding, - men nå som det er rettet opp har jeg strøket kommentaren. Men jeg syntes jo det var best å få det riktig :)

Blant figurene er det i hvert fall Snusmumriken :-)

Jeg må nok innrømme at jeg leste Munro i oversettelse, men jeg fant ikke den norske utgaven her inne, og det var til og med samme bilde på coveret, så jeg tenkte det ikke var så farlig ;-)
Og når du nå er inne på språket, så tenkte jeg noen ganger at Munro hadde en litt spesiell og uventet setningsbygning, og jeg lurte på om det var hun selv, eller oversetteren.
Det er vanskelig å si hvordan Prøysen ville slått an i utlandet, jeg vet heller ikke om han er oversatt. Men det som for meg er det fineste ved Prøysen, er innsikten i menneskesinnet og den váre ømheten han skildrer de svake med. Munro har en større distanse til menneskene sine og overlater nok mer til leseren å tolke det som skjer med dem, og det er godt og interessant gjort, men Prøysen griper meg mer.

Dorothy L. Sayers var en kjent britisk krimforfatter som skrev på 1920-30-tallet, og både P.D. James og Elizabeth George har skrevet krim i hennes ånd. Gjennomgangsfigur og amatørdetektiv er den sjarmerende Lord Peter Wimsey, som E. George nok hadde som forbilde for sin adelige inspektør Lynley. Her er det snakk om god, gammel engelsk krim i "Who did it"-stilen, og jeg har kost meg gjennom den.
Det som var litt ekstra interessant med denne boken, som kom ut i 1927, er at lord Peter har en kvinnelig medhjelper, en eldre, ugift kvinne, som opptrer som etterforsker for ham i en landsby fordi hun kunne komme lettere i forbindelse med lokalbefolkningen enn han. Og jeg tenkte: Oj, her har vi forløperen til Miss Marple, - Agatha Christie har stjålet idéen fra D.L. Sayers! Og helt riktig, den første romanen med miss Marple kom i 1932! Men ved nærmere undersøkelse viste det seg at Miss Marple første gang opptrådte i en novelle i 1926, - så kanskje det er den andre veien? Når det er sagt, er det kanskje ikke så rart om to forfattere hadde samme tanke, og at begge gjerne ville vise at også kvinner kunne bidra til å løse krimgåter. Og det var dessverre et faktum at det var svært mange enslige kvinner i England etter første verdenskrig. Nå var det forøvrig ellers (utover at de begge var ugifte kvinner som lyttet til sladder i landsbyen) en ganske stor forskjell på disse damene. Miss Marple arbeidet på egenhånd og løste gåtene ved sin kunnskap om menneskene, mens Miss Climpson arbeidet for en mannlig detektiv, og hun løste heller ikke gåten selv.
Så altså, en morsom, men litt for rask antagelse fra min side! Det forhindrer imidlertid ikke at "Unnatural Death" er en god, gammeldags krim med en litt spesiell innfallsvinkel: Lord Peter har satt seg fore å bevise at et tilsynelatende naturlig dødsfall var unaturlig!

Heeelt OK, Bjørg, - det var jeg som bragte Prøysen på banen og synes det er gøy med reaksjon :-) Og artikkelen var veldig god!

Veldig godt sagt, og jeg er veldig enig med deg! Jeg har også sett Juni;) Dahrs og Gard Eidsvolls kjempefine fremføring av Markens Grøde. Jeg synes det minner om mistillit til kunstner og kunstverk å ikke tillate nytolkninger, - det er ved å løfte det frem og se det fra flere synsvinkler at man ser hvor stort og almengyldig et verk egentlig er. Nå kan man si at Prøysen nesten skapte et univers, men det blir jo ikke borte for all tid selv om andre viser frem andre sider ved det.
I novellen jeg nevnte, "Den første kjærlighet", skildrer Prøysen innsiktsfullt hvordan en liten pikes fine opplevelse blir - slik hun opplever det - trampet på og latterliggjort, - noe som dessverre kan være like aktuelt i dag. Novellen sto opprinnelig i hans debutbok, Dørstokken heme, og det er så utrolig å tenke på at en ung mann har kunnet skrive noe slikt, - fantastisk!

Dette er mitt første møte med Alice Munro, og det var veldig positivt, - ikke så rart det kanskje, siden hun jo har fått Nobelprisen ;) Jeg har generelt ikke lest så mye noveller - til tross for at Borgens noveller tilhører mine favoritter - , jeg har foretrukket lengre bøker hvor jeg har kunnet forsvinne inn i en verden over lengre tid. Men med årene har nok den trangen blitt svakere og jeg er mindre utholdende, og nå oppdaget jeg at novelleformatet passer meg veldig bra!

"Dear Life" heter samlingen på engelsk, "Bare livet" på norsk, - det er vel ikke helt sammenfallende, men i alle historiene står selve livet sentralt. Men det er skildret så hverdagslig og "smått", ikke med store ord. Og det er ofte skildret lenge etterpå, så man også merker tidsspennet og ser hvordan små hendelser får livet til å endre seg, kombinert med at man opplever hovedpersonenes liv som et resultat av den personligheten de har. Historiene foregår i Canada, hovedsakelig i tidlig etterkrigstid, og er veldig interessante og tankevekkende.

Jeg opplevde disse novellene som sukkertøy jeg nøt ett og ett og gledet meg til, og jeg tenkte at dette er en klar "sekser", til tross for at ingen andre hadde gitt den det. Men så ble jeg faktisk litt usikker, - for etterpå begynte jeg på noen noveller av en annen, ikke-nobelprisvinnende forfatter, og ble så grepet av dem, at jeg tenkte: disse er jo enda bedre!! Og det var "faktisk" noen av Prøysens noveller, - Prøysen som det i en herværende dagsavis tidligere i år ble stilt spørsmål ved om var verdig å feires så stort, - hans historier var jo så bundet til en forgangen tid og ditto miljø! Der Munro skildrer småbylivet i Canada i etterkrigstiden, skildrer Prøysen livet på Hedmarken til omtrent samme tid, kanskje litt tidligere, - men det er visst ikke "fint" nok ;-) Hovedpoenget mitt er at jeg ble vel så grepet av menneskeskildringene til Prøysen som jeg ble av Munros, Prøysen skildrer de som er nederst med en så dyp varme, innlevelse og forståelse at jeg får helt gåsehud, - og det gjorde jeg ikke da jeg leste Munro. Men så spørs det om det er "gåsehudeffekten" som skal være avgjørende, - jeg gir dem begge en sekser og anbefaler alle å lese "Den første kjærlighet" i "Folket i plassgrenda" der han lever seg inn i sinnet til en fire år gammel jente!