"Jeg snakker fortsatt ikke til deg," sa Liza Hempstocks stemme, så stolt som en påfugl og så nebbete som en spurv,
Man skal alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige.
Hun hadde elsket noen få ganger, og hun hadde mistet, og alt var som det skulle være. Hun hadde rørt ved livet, lekt med det så vidt, men livet er en slu fyr, og en dag må vi lukke døren og legge der bak oss.
Han snakket lavt og omhyggelig, som om han balanserte på ordene, redd for å miste fotfestet og falle ned i den avgrunnen av følelser som lå under.
Jeg har utsatt det i tre uker, ikke av redsel, men fordi tiden ikke strekker til, jeg må jo rekke å gjøre alle disse andre tingene jeg skal gjøre hjemme også. Hverdagene er allerede så travle av all tomheten at jeg ikke har tid til å gjøre ting jeg egentlig burde gjøre.
Tre timer senere gikk jeg på jobb.
Jeg gjorde ikke noe der, men jeg møtte opp. De fire timene må ha brukt tolv timer på å passere.
Den siste halvtimen var som hentet fra en film, klippet sammen for å fortelle en annen historie enn den virkelige. Alt Kaspara hadde fortalt virket uforfalsket og troverdig, likevel matcher det ikke summen av inntrykkene. Han ble stående, i håp om å få tak på hva underbevisstheten forsøkte å fortelle ham (...)
Men om Jelamar tvilte litt på Atas muligheter til å vinne denne kampen, gjorde ikke vesle Hizha det.
-Ta henne, Ata! Sa vesla opphisset.- Lag kjøttstuing av henne!
Nå har ting forandret seg. Det er som om jorden er blitt kastet ut av banen sin og har begynt å sirkle rundt en annen planet.(...) Jeg vet ikke hvordan det henger sammen, men jeg klager ikke.
For første gang i mitt liv er jeg glad for at det regner. Ingen av de som går forbi meg kan se at jeg griner. Det er akkurat som noen har dratt ut alt som fins på innsiden utenom hjertet mitt. Som et ekko av skrittene mine hører jeg det slå inne i det store hulrommet.
Bare en historie som aldri blir fortalt er helt og holdent sann
Det som hadde glitret som blankt hav i solskinn inni meg, hadde endt op i ei mørk grøft.
Av og til er det greit å legge på såpass at du kan trekke fra en del uten at det syns.
Som alltid fra Britt Karin Larsen, vakkert og vart. Det er første gang en fremmed har skrevet noe som beskriver meg så presist. Meg selv om tjue år.
Ei strålende "smiler-i-skjegget-bok" der alle løse tråder nøstes pent opp til slutt. Fortjener stempelet "bag of fun"!
Hadde det ikke vært for at det var fryktelig mye rar oversetting i den første tredelen av boka, hadde jeg gitt denne en strøken sekser! Flott fortelling som rørte meg dypt mer enn én gang.
Det er en snill og enkel metode som presenteres her- så gjenstår det bare å se om det gir resultater for ei litt frimodig pointertispe ;o)
Ute drikker jeg inn luften i dype drag, hvordan kan noen se med uvilje på høsten, som har en friskere luft enn noen annen tid? At døgnet blir mørkere gjør det bare lettere å falle til ro,(...)
Ikke alt i verden må nyttiggjøres, tuktes, tynes, noe må få være, for skjønnhetens, for livets skyld, ellers synker vi, mister vi alt.
Glimrende! At Marys historie er fascinerende en én ting, men her man funnet en oversetter (Monica Carlsen) som har gitt den et språk og et bevisst ordvalg som gjør den gjennomført, troverdig og enestående! Aplaus!!! Årsbeste så langt!!