Bokelskere.no

Fikk denne boken gratis til kindle, og ble positivt overrasket. Den vil nok aldri få noen nobelpris i litteratur, men den hadde en spennende historie og et lettfattelig språk. Perfekt underholdningslitteratur for de som liker Romero-filmer eller Walking Dead-serien. Handlingen er satt til Australia, hvor zombiene stort sett har vunnet, det er bare noen små grupper med overlevende her og der som fortsatt holder ut. Det er en skjør våpenhvile i Sydney, da noen forskere kloner mennesker, som kalles tankbread, og mater dem til zombiene. Selvsagt går dette galt...

Har også veldig sansen for biblioteket til Hannibal. Skulle gjerne ha hatt noe lignende, men helst med lange vegger så jeg kan ha stige med hjul. Har hatt lyst på det helt siden jeg så Hokus Pokus Kosteskadt da jeg var liten. Ellers synes jeg The Long Room ved universitetet i Dublin ser bra ut. Virket litt trangt der, så kunne tenkt meg rommet litt bredere. Men de alkovene kunne passet perfekt til å samle sjangere på en oversiktlig måte.

Mobile Suit Gundam er jo en ganske berømt anime (japansk tegnefilm), og nå har den også kommet som en manga (japansk tegneserie). Handlingen er satt i fremtiden hvor det er to stormakter, Principality of Zeon og Føderasjonen, som kriger. Føderasjonen har akkurat laget ferdig en prototype til en ny og overlegen kamprobot kalt Gundam. Principality har fått nyss i dette og sender sin beste kriger, Char den røde komet, for å stjele data om og/eller ødelegge Gundam-prototypen. Det blir en lang og hard kamp for å få Gundamen i sikkerhet. Midt i alt kaoset under det første angrepet, ender den 15-årige gutten Amuro opp som pilot av Gundam-roboten. Dette er litt urealistisk synes jeg. Ikke bare Amuro, men flere unger blir satt til å være pilot for kamproboter og blir sendt ut i livsfarlig krig. Selv om det er mangel på erfarne piloter, så er det jo allikevel masse voksne soldater som burde ha blitt valgt først. Jeg fikk aldri helt sansen for Amuro heller, han fremstår for meg som en liten drittunge og viktigper, og jeg fatter ikke hvorfor de lar guttungen få fortsette å styre den veldig verdifulle prototypen. Hovedskurken Char er også litt snodig, selv under hjelmen sin har han på seg maske. Jeg regner med at det i en fremtidig bok vil komme frem at han har en hemmelig identitet som er tilknyttet en av heltene. Andre viktige hovedpersoner er Amuros litt irriterende vennine med det morsomme navnet Fraw Bow. Føderasjonsstyrkene ledes av den unge offiseren Bright. Han kan være en arrogant fjott, men han glimter til med å virke kapabel innimellom. Det er litt smårusk i maskineriet som jeg ikke helt liker med denne serien. Det virker ikke som den klarer å velge mellom å være en ungdoms-serie eller en voksen romkrigs-serie og havner et sted midt i mellom. Men, Mobile Suit Gundam handler jo egentlig om digre roboter som slåss, og da kan det meste tilgis.

Peanuts, eller Knøttene som serien heter på norsk, er jo en fantastisk tegneserie med sin sjarmerende og smarte humor. Som tittelen antyder så samler denne boken de første stripene til serien, tegnet i 1950 til 1952. Dette er den spede begynnelsen til Charlie Brown (Baltus Brun på norsk) og Snoopy. Tegningene er litt annerledes, og det føles litt merkelig til å begynne med, men snart finner man den velkjente humoren og kan bare kose seg. Særlig Snoopy er veldig ulik den Snoopy vi alle kjenner i dag. Schroeder starter som en baby, men vokser sakte til og finner pianoet sitt. VI får se persongalleriet sakte men sikkert vokse frem. I tillegg er det en biografi om Charles M. Schulz og et omfattende intervju med ham fra 1987. Så her får man masse god tegneseriehumor pluss mye interessant stoff om tegneserelegenden Schulz. Jeg ble overrasket over å lære at han hatet tittelen på serien. Navnet på serien ble trumpet igjennom av redaktøren i avisen som først kjøpte den. Han fikk seg aldri til å si at han tegnet Peanuts, men sa heller at han tegnet serien med Snoopy og Charlie Brown. Han hatet også at serien som oftest ble betegnet som en tegneserie for barn, da han selv tegnet den for voksne. Jeg er veldig glad i slike "samlede verker"-utgivelser og synes Fantagraphics har laget en veldig bra bokserie. Dette er historiske tegneserier som alle respektable samlere burde ha i bokhyllen sin. Gleder meg til å ta fatt på 53-årgangen.

Etter hendelsene i Ghost er den tidligere NAVY SEALen Michael Harmon i Georgia, landet ikke staten, med det nye navnet Mike Jenkins. Han kjøper seg et slott, med tilhørende landområder og er plutselig Kildar, en slags fyrste/konge for en klan bønder i de georgiske fjellene. Han bruker det meste av sine oppsparte midler til å kjøpe utstyr og lære dem moderne gårdsdrift, bygger vannkraftverk, trener opp en milits til å forsvare seg mot tsjetsjenske terrorister og skaffer seg et harem. Litt moro må man jo også ha. Den første boken, Ghost, var full av action, skyting og kinky sex. Bok nummer to er mye roligere, både med hanky panky og skyting. Ringo har gått litt bort fra action-eventyr til en bok som omhandler oppbygging av et samfunn. Minner meg litt om enkelte bøker av L. E. Modesitt Jr. Bare litt mer røft og voksent. Selv om det er lite action, så er det hele tiden noe som skjer, noe som må fikses eller kjøpes. Innblandet en del spekulasjoner rundt de mystiske bøndene. Og det er faktisk spennende lesning. Litt vanskelig å forklare men det føles som action selv om det ikke er action. Ringo har dessuten et enkelt og lettlest språk så man kan bare lene seg tilbake i sofaen og bare nyte historien uten å måtte konsentrere seg for å forstå hva som skjer. Gleder meg til å lese neste bok.

Denne boken er perfekt til å leses en mørk vinterkveld i stearinlys. Boken er mørk, dyster, trist og skummel. En deprimerende postapokalyptisk historie med filosofisk grøss. Tenk hvis hele handlingen i Ringenes Herre foregikk i Moria, og Frodo måtte legge ut på reisen alene.

Som tittelen antyder er boken satt i år 2033. Russland er ødelagt av atomkrig. Overflaten er radioaktiv og full av livsfarlige mutanter. I undergrunnsbanen, metroen, i Moskva har en gruppe mennesker overlevd. Hver stasjon er sitt eget lille samfunn, og de som tør, reiser mellom i de mørke, farlige tunnellene. Det er mer enn banditter og rotter i mørket.

Vi følger Artjom. Hans hjem er under angrep fra de svarte, mutanter som har kommet ned fra overflaten. For å redde hjemmet sitt, våger han seg inn i tunnellene, på en lang og farefull ferd til stasjonen Polis for å skaffe hjelp. På veien møter han mange personligheter og samfunn. Historiefortelling står sterkt blant befolkningen, så vi får høre hva som skjer rundt om kring på metroen, men man vet aldri hva som er sant eller oppspinn. Det blir også litt filosofiske diskusjoner og funderinger, uten at de tar over og ødelegger flyten i historien.

Jeg har alltid hørt at russisk litteratur ofte er deprimerende, og denne kan tyde litt på at det er rett. Forfatteren viser et trist menneskesyn i denne boken. Selv etter jordens undergang klarer ikke menneskene å samarbeide. De overlevende har fraksjonert og stasjonene kriger ofte med hverandre. Det er handelsorganisasjonen Hansa, de fra den røde linjen (kommunistene), fascister med sine hakekors, kannibaler og folk med merkelige religioner bare for å nevne noen.

Metro 2033 sugde meg inn i sin mørke og jævlige verden, og ga ikke slipp før jeg nådde slutten. Og slutten, wow! Den kom som et slag i magen. Dette er en av de bøkene som alle burde lese.

Jeg søkte litt på nettet og det ser ut som forlaget som utga denne er avviklet. Da er det vel små sjanser for at oppfølgeren Metro 2034 blir utgitt på norsk. Jeg får se om jeg finner en engelsk utgave. Men ikke helt med en gang. Jeg må rense sjelen med noe glad og lystig først. Litt Donald Pocket kanskje...

Mike Harmon er en halvt ufør tidligere Navy SEAL. Han studerer nå for å bli lærer. Men så en dag ser han en ung pike bli kidnappet, og bestemmer seg for å hjelpe. Ikke så lenge etterpå befinner han seg i Syria sammen med 49 nakne studiner, og må forsvare seg (og dem) fra en hær med syriske terrorister.

Dette er en heftig action-thriller med nesten non-stop action. Det er et litt roligere, fifty shades-aktig, midtparti (som er mye bedre enn fifty shades) så her er det noe for enhver smak. Mike er en spennende antihelt og man vet aldri helt hva han vil finne på. Jeg kaller ham antihelt for han er ikke alltid en snill mann, men det er jo noe av poenget med boken. Et sitat av George Orwell er sentralt: "People sleep peacably in their beds at night only because rough men stand ready to do violence on their behalf."

Boken bør kanskje ikke analyseres for mye, da den er ganske anti-muslimsk og manns-sjåvinistisk. Jeg la også merke til at grunnen til at Mike er halvt ufør ser ut til å bli glemt halvveis i boken. Den må tas som ren underholdning. Som en hjernedød action-film i bokform.

Ghost er full av action, humor og sex. Forfatteren har selv beskrevet den som om Jean M. Auel har skrevet en Mack Bolan bok eller en James Bond historie hvor soveromsdøren ikke stenges. Og han har nok rett i det.

Skolelæreren Steven Smith får en sms fra broren sin. Han henter døtrene sine fra skolen med en historie om at moren er skadet. Han henter moren fra jobben med en historie om at døtrene er skadet. Så begynner han å svindle til seg en båt. Apokalypsen har begynt, så nå skal familien reddes.

Slik begynner Under A Graveyard Sky, første bok i en ny serie av John Ringo. Ringo er en forfatter jeg har blitt anbefalt mange ganger, så jeg bestemte meg til slutt å prøve noe fra ham. Og angrer ikke et sekund, for dette var skikkelig bra. Boken ble nærmest lest i ett. Zombie-virus har jo blitt gjort så mange ganger nå, men Ringo klarer å skille seg ut fra røkla. Han har prøvd seg på en mer vitenskapelig fremstilling, og det får historien til å virke mer troverdig. Legg til spennende action-scener og interessante personligheter, og en liten dose humor, så blir dette en fantastisk leseopplevelse. Jeg har allerede forhåndsbestilt oppfølgeren som kommer i slutten av februar (og bok tre som kommer i slutten av 2014).

Ringo skriver veldig bra, og klarte å engasjere meg allerede fra første side. Han klarte til og med å gjøre vitenskapelige virus-diskusjoner spenende. Boken er todelt, første del omhandler selve forfallet av sivilasjonen når zombie-viruset sprer seg. Så følger vi en gruppe overlevende som prøver å klare seg i et lite båt-samfunn på havet.

Min favoritt i boka, må være den trettenårige jenta Faith. Hennes sjarmerende, men krigerske vesen, og hennes usedvanlige "zombie-killing-skills" får selv hardbarkede militærfolk til å måpe i beundring. Selvfølgelig har hun alltid med seg kosebamsen Trixie i ryggsekken også. Jeg gleder meg til å se hva som skjer med henne og familien i neste bok.

Under a Graveyard Sky er en skikkelig bra bok. Anbefales.

Det sies at togene i England kan ikke begynne å gå før minst en passasjer leser en Pratchett-bok. Da passer det godt at toget kommer til Ankh-Morpork. Bok nummer 40 i Discworld-serien er like full av satire og samfunnskritikk som man forventer. Det virker dog som Pratchett har roet seg litt. Det ble aldri til at jeg lo høyt, men stadig vekk måtte jeg smile av den vittige måten han skriver på. Og ikke minst hvor treffende han kan være i sine karikaturer. Allerede når prototypen på det første toget vises frem, tar gryende trainspotters frem notisboken sin og skriver ned "Tog nr. 1". I tillegg til all furoren oppfinnelsen av damptmotoren skaper, så skaper en gruppe dverger, kalt grags, kvalm. De er i mot alt fremskritt og alt som ikke er dvergisk. De bruker heldekkende svarte klær og begynner med sabotasje og terroraksjoner. Den som må rydde opp i alt dette er selvsagt den kjente og kjære Moist von Lipwig.
Her er det mye å kose seg med for Discworld-fans. Jeg er litt usikker på dette vil være en bra bok for de som ikke er kjent med Discworld. Man vil jo gå glipp av mye av humoren hvis man ikke kjenner til ting som har skjedd tidligere.
Raising Steam når ikke helt opp til å bli en av mine favoriter i serien, men er selvsagt et must for Pratchett-fans.

Exodus er den femte boken i Starfire-serien. De fire første skrev Steve White sammen med David Weber (en av mine favoritt-forfattere når det gjelder militær science fiction). Nå skriver White sammen med en, for meg, ukjent forfatter ved navn Shirley Meyer. Og det aner meg at det var Weber som gjorde de første bøkene så bra.
Kanskje hadde jeg likt denne bedre hvis jeg ikke hadde lest de første bøkene. Jeg hadde en forventing om en god del action, og fikk bare litt. Plottet burde ha vært greit nok, men jeg klarte ikke helt å engasjere meg i historien:
En romvesenrase ankommer i digre generasjonsskip. De måtte forlate planeten sin da den ble ødelagt. Etter flere generasjoner ankommer de et solsystem befolket av mennesker. Siden de ikke klarer å kommunisere, antar romvesnene at menneskene er dumme dyr (denne delen var ikke helt overbevisende da de tydelig ser at menneskene har både bygninger og romskip). De erobrer og slår seg ned. Dermed blir det krig med resten av menneskene og deres allierte.
Boken klarte ikke å fenge meg. Selv med sin eksotiske "selnarm" så syntes jeg ikke at de fiendtlige romvesnene var spennende å lese om. Kanskje hadde boken blitt bedre om den ikke hadde fortalt så mye fra romvesnenes synspunkt. De blir heller ikke ferdig med krigen og boken slutter da det ante meg at historien kunne ta seg opp litt. Jeg kommer nok til å lese den siste boken i serien også, men etter dette så blir det ikke det første jeg gjør.
Alt i alt er dette en litt tam og skuffende science fiction historie, dog med en snasen alien-babe på omslaget.

Denne boken ligner på Jonassons forrige bok om hundreåringen. Det aner meg at Jonas har sansen for atombomber. Denne gangen møter vi Nombeko fra Sør-Afrika. Hun er analfabet i begynnelsen, men svært god i matte. Ender opp som tvungen vaskehjelp i Sør-Afrikas atomprogram og er selvsagt den smarteste der. Paralellt hører vi om svenske Ingmar som er besatt av kongen. Kapitlene om han syntes jeg var mindre interessante, men viktig for historien senere. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men akkurat som i hundreåringen så er det masse absurde situasjoner og snodige folk å lese om.

Analfabeten som kunne rengne er en morsom bok, men den blir litt for lik Jonassons forrige bok til å bli helt topp. Den svenske hundreåringen var jo ekspert på atombomber, og det blir jo Nombeko også etter hvert. Selv om boken er morsom og underholdende, så føles det litt som om jeg har lest det samme tidligere. Ikke nok til å ødelegge opplevelsen, heldigivs. Skrivestilen og måten misforståelser, utrolige sammentreff og kinkige situasjoner oppstår er slik som den forrige boken.

Likte du Hundreåringen som klatret ut igjennom vinduet, så vil du garantert like denne.

En kort og forglemmelig historie om et annerledes Amerika hvor Lincoln blir kastet i fengsel og andre historiske personer begynner et nytt opprør mot lederne som ikke følger grunnloven slik republikanerne vil. Er først i det siste slaget at boken livner til litt. Mange av de historiske personen hadde jeg ikke kjent igjen om jeg ikke nylig hadde spillt Assassin's Creed 3. Det føles som om inkluderingen av disse er et forsøk på å gi historien mer gravitas, men det funker ikke på meg. Mulig man må være amerikaner.

The Last Full Measure er fort lest og fort glemt. Jeg håper virkelig Jack Campbell holder seg til science fiction heretter.

Vindens navn av Patrick Rothfuss

Dette er en boks med 8 bøker: 7 med tegneserier og et MC-leksikon for ferskinger. Joe Bar Team er en fransk humor-tegneserie med fokus på en gjeng motorsykkel-gærninger. Jeg hadde ikke lest noe av disse før, men siden jeg liker andre franske tegneserier som Viggo, Sprint og Asterix tok jeg en sjanse. Noe av humoren gikk litt over hodet på meg da jeg ikke er så inne på motorsykler, men i det store og hele var det fornøyelig lesning. Mye harselas med trafikkpoliti og fartskontroller, og med det å kjøre motorsykkel i dårlig vær. Og selvsagt en god del kræsjing. Bok 2, 3 og 4 var noe kjedeligere enn de resten. De hadde ikke den samme lune humoren. Debarre (1 og 5) og Perna (7) syntes jeg skrev mye bedre enn Deteindre (2-4 og 6), selv om han gjorde en god jobb med den sjette boken. Det kan kanskje ha noe med at de første bøkene hovedsakelig besto av 1-siders historier, mens de senere bøkene inneholdt flere lange historier.

Har du sansen for fransk/belgiske serier så vil du nok like denne, særlig hvis du attpåtil kjører motorsykkel.

Spennende science fiction. Litt treg start da den begynte med hendelser som jeg allerede hadde lest om i Guardian, bare fra et annet synspunkt. Heldigvis tok den seg raskt opp og ble skikkelig spennende. Er det noe Jack Campbell kan, så er det å skrive engasjerende om romkrig. Dette er Campbells ellevte bok fra Lost Fleet universet og han holder serien frisk ved å gå litt bort ifra Black Jack og fortelle om hva som skjer med hans (tidligere) fiender. Akkurat som i Tarnished Knight, så handler denne boken om folkene fra Midway, som har løsrevet seg fra Syndikatet. Slutten hinter også om en skikkelig spennende utvikling. Neste bok, Steadfast, skal visstnok komme i mai neste år. Blir lenge å vente.

Scalzi skuffer ikke. Redshirts er en interessant og morsom bok med en historie som er litt utenom det vanlige.

De fleste som liker science fiction kjenner til begrepet Redshirts. I den originale Star Trek serien så dro hovedpersonene (Kaptein Kirk, Spock, Bones, Sulu osv) på away missions, altså utenfor skipet. Med seg hadde de alltid en eller to mannskap i røde skjorter. Disse døde alltid i løpet av episoden.

Den boken handler om et lignende skip og et lignende mannskap. Bortsett fra at "rødskjortene" skjønner tegninga og bestemmer seg for å overleve.

Jeg vil ikke si så mye at jeg ødelegger for de som vil lese boken, men etter hvert så går historien i en ganske absurd retning, men fortalt så selvfølgelig at det er først etter å ha lest hele boken at man blir overrasket over hva man leser.

Scalzi peker litt nese til Star Trek og lignende tv-serier, men på en god måte. Jeg hadde egenlitg forventet litt mer humor, men den er litt morsom og ganske tankevekkende. Boken er annerledes i forhold til mainstream sci-fi og et godt eksempel på hvorfor Scalzi er en av mine favoritt-forfattere. Har du sett Star Trek eller en lignende tv-serie så må du lese denne.

Et velskrevet og spennende science fiction eventyr, som ville vært bra selv uten tilhørighet til StarCraft-universet. Dette er en fortsettelse av historien fra Heaven's Devils, men kan godt leses for seg selv. Bakerst i boken er det også en tidslinje over StarCraft-universet med henvendelser til hvilke bøker som omhandler hva.
Denne boken handler om bandittene Jim Raynor og Tychus Findlay. De stjeler penger, gjør pek mot marshalen som jakter på dem, bruker opp pengene på børst og damer, og så stjeler de mer penger. Men så prøver en beryktet leiemorder å ta dem, og snart havner de i selskap med tyngre kriminelle for å komme seg unna. Jim, og til en viss grad Tychus, begynner å tenke igjennom valgene han har tatt for å komme dit han er, og hva han skal velge fremover. Han var en snill bondegutt og er nå en hardbarket kriminell. Skal han fortsette på den veien, eller snu?
For StarCraft-fans er dette en underholdende historie om hvordan den Jim Raynor vi kjenner fra spillene ble til. For andre er dette et engasjerende actioneventyr. Christie Golden skriver veldig bra, og Devils' Due er noke et bevis på at hun er hakket hvassere enn andre forfattere som skriver media tie-in. Anbefales til fans og kommende fans av StarCraft.

Jeg ble ikke så veldig begeistret over denne novellesamlingen, men den er ok lesning hvis man følger bøkene til Kim Harrison.

De fleste novellene er knyttet til The Hollows, serien om heksen Rachel Morgan. De fleste bøkene er utgitt på norsk også, først i Schibsteds bokserie Mørke Krefter, og så i Udødelig Spenning. Blir trolig ikke flere siden de la ned begge seriene.

Historiene utdyper hendelser fra bokserien. Og siden jeg har lest bøkene, vet jeg hva som skjer, bare ikke hvordan. Den historien jeg likte best var Ley Line Drifter, om Jenks sitt solo-oppdrag. Selv om det er interessant å få mer detaljer, så blir det jo aldri noe særlig spenning av det. Må innrømme at jeg brukte lang tid på denne boken, leste litt og så la den fra meg en stund. Var først da jeg kom til slutten at det gikk fortere.

Den andre halvdelen handler om historier som ikke er knyttet til Rachel Morgan og hennes venner. Temson Estates syntes jeg ikke var noe særlig. Spidersilk syntes jeg var litt treg i begynnelsen, men den hadde en tøff tvist på slutten. Og så de to historiene jeg likte veldig godt: Pet Shop Boys og Grace.

Pet Shop Boys handler om en ung mann som jobber i en dyrebutikk. Kort fortalt inviterer en av kundene ham på en fest. Stakkaren forstår ikke at de er vampyrer og sier ja. Kim Harrison forteller i forordet at agenten hennes mente at denne kunne bli til en bra serie, og der må jeg si meg enig. I hvert fall er denne verdenen spennende nok til å få en hel bok til. Håper hun gjør det en gang i fremtiden. Jeg ble veldig nysgjerrig på eieren av dyrebutikken...

Grace er en dame som jakter på throws. Throws er barn med elektriske superkrefter. Hennes jobb er å fange dem før de skader seg selv eller andre. Etter at de er fanget går de gjennom psykologiske tester. Vil de misbruke kreftene sine, blir de tatt bort, men hvis de blir godkjent, får de opplæring og til slutt en jobb hos The Strand. Akkurat som Grace selv. Dette samfunnet virker også interessant og spennende nok til at Harrison kunne lagd en serie, eller i det minste en hel bok. Jeg fikk i alle fall lyst til å lese mer om Grace og hennes eventyr.

Alt i alt er nok denne novellesamlingen mest for fans av Kim Harrison. Den beste novellen, Pet Shop Boys, kan også kjøpes separat via kindle, så hvis du ikke er en stor fan av Rachel Morgan serien, så vil jeg heller anbefale det.

Har fått tak i noen flere signerte bøker siden jeg skrev her sist. Har laget meg en skryteliste her på bokelskere.

En helt grei fantasy-bok. Dette er ikke akkurat Game of Thrones, men fin underholdning.

Dette er en helt standard rollespill-bok. Det vil si at en gruppe helter samler seg i et "party" og drar ut på eventyr (en quest) hvor de møter spennende folk og farlige fiender/monstre. Akkurat slik et Dungeons & Dragons spill foregår. Azure Bonds er en av de første Forgotten Realms bøkene og bærer litt preg av det. For å vise frem alt i D&D-rollespillene så er det presset inn ganske mye; heltene møter både drager, onde trollkvinner, udøde trollmenn, demoner og til og med en gud.

Handlingen sentrerer seg om sverdkvinnen Alias, som våkner med hukommelsestap og en merkelig tatovering med mystiske sigiler på armen. Hun slår seg sammen med den stumme øglemannen med det herlige navnet Dragonbait, en grønnsakshandler/trollmann ved navn Akabar og halflingen Olive Ruskettle som hevder hun er en barde selv om alle vet at det ikke finnes halfling-barder. Sammen drar de ut for å finne hemmeligheten bak tatoveringen.

Det er et ganske komplekst plott som ligger bak. Motivasjonen til skurkene for å gjøre det så komplisert er litt diffus, men man må bare ta boken som den eventyr-fortellingen den er og la seg rive med i moroa.

Jeg har ikke lest så mange bøker fra denne serien, kun de som Salvatore har skrevet (bøkene om mørkalven Drizzt og serien om presten Cadderly) pluss et par bøker av Ed Greenwood om trollmannen Elminster. Elminster gjør forresten en opptreden i denne boken også, det ga meg et lite kick. Kulere gamling er vanskelig å finne. Jo, jeg har forresten lest et par bøker av Douglas Niles, men de var jeg ikke så begeistret for. Problemet med slike store serier hvor mange forskjellige forfattere skriver er at kvaliteten på bøkene er så varierende. Jeg har stort sett vært heldig med de jeg har lest hittil og skal lese flere. Har kjøpt Spellfire av Ed Greenwood som ebok og skal prøve meg på den etter hvert.