Bokelskere.no

En litt annerledes zombie-bok. Zombiene i denne boken er ikke slik vi kjenner dem fra de fleste filmer og bøker. De er døde sjeler som er usynlige for vanlige folk. Var litt skuffet over det til å begynne med, men jeg ble raskt vant til denne nye zombie-mytologien.

Jeg trodde først at dette var en zombiefisert versjon av Alice i eventyrland, men det var det ikke. Hovedpersonen heter Alice, men ellers er det kun tittelen og kapitteloverskriftene som minnet meg om Alice i eventyrland.

Alice vokste opp med en far som var livredd for monstre. Hun trodde selvsagt ikke på ham, men det var før zombiene drepte hele familien hennes etter en bilulykke. Hun flytter til besteforeldrene og begynner på en ny skole hvor hun finner både venner og fiender. Og møter en gruppe zombie-jegere.

Boken har et lett språk. Det er jo en Harlequin Teen bok beregnet for yngre lesere. Innimellom syntes jeg ting ble litt fjortis-aktig, men aldri så mye at det ødela boken. Det er en god del fokus på den gryende romansen mellom Alice og Cole, men det er ungdomsvennlig og langt i fra så eksplisitt og heftig som i andre bøker jeg har lest av Showalter (Lords of the Underworld-serien).

Selv om det er en del romantikk i denne boken, så er det en god del action og spenning også. Det var tittelen som fikk meg til å kjøpe den, men ble litt skeptisk da den kom og jeg så at det var en Harlequin-bok. Harlequin forbinder jeg vanligvis med klisjefylt husmorporno (dog har jeg lest noen bøker i serien Harlequin Nocturne som ikke var så verst). Jeg prøvde den i alle fall og ble positivt overrasket. Den var underholdende og spennende. Mye bedre enn mye av vampyr-romantikken som man finner overalt nå til dags.

Boken er goså oversatt til norsk, men jeg har lest den engelske versjonen. Bok to, Through the Zombie Glass kommer ut i høst, og jeg kommer nok til å lese den også.

Innimellom får jeg tak i bøker som er forhenværende biblioteksbøker. Jeg synes det er litt interessant at bøkene mine har kommet fra så mange forskjellige steder. I tillegg synes jeg det er hyggelig å tenke på alle som har koset seg med akkurat den samme boken som jeg leser.
Vil oppdatere listen etter hvert som jeg får tak i flere.

Har også en liste over mine signerte bøker her.

Første bok i serien om mannen med det herlige navnet Skulduggery Pleasant. Det var tittelen og det tøffe omslagsbildet som fikk meg til å lese denne.
Skulduggery er en trollmann og detektiv (litt som Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher), men han er også et vandrede skjelett (ulikt Harry Dresden fra bøkene til Jim Butcher).
Historien fortelles utifra synspunktet til 12 år gamle Stephanie. Når hennes onkel (en forfatter av grøsserbøker) dør, arver hun huset hans og, vil det vise seg, vennskapet med Skulduggery Pleasant. Dermed blir hun kastet inn i en farlig verden full av magi, monstre og trollmenn. Og selvsagt er det en ond trollmann med navn Serpine som har skumle planer for verden.
Jeg koste meg like mye med denne som jeg gjorde første gangen jeg leste Harry Potter. For det lukter faktisk litt Harry Potter av denne boken, uten at det er så farlig. Og fremtoningen til Skulduggery minner meg veldig om en navnløs, tidsreisende doktor jeg har sett på tv.
Dette er en spennende bok, som er morsom å lese. Selv om den er beregnet på yngre lesere, så følte jeg aldri at det ble teit eller barnslig.
Jeg kommer garantert til å lese flere bøker i denne serien.

The Stars at War II samler to bøker i Starfire-serien (først nr. 4 og så nummer 1.) Stars at War-bøkene er nyutgivelser hvor serien blir presentert kronologisk etter hva som skjer, ikke etter når de ble skrevet.

Den første boken, The Shiva Option, var bra, men litt langdryg. Den fortsetter fra Stars at War hvor menneskene og deres allierte kjemper mot insektsrasen som vil spise dem. Jeg liker store rom-slag, men når man får 600 sider med nesten bare romskip som skyter på hverandre, kamikaze-piloter og bombing av planeter, blir det litt for mye selv for meg. Litt historie er det selvsagt mellom slagene, men syntes det ble litt for monotont.

Den andre boken, Insurrection, som egentlig var den første som ble skrevet, syntes jeg var den beste i hele serien. Den starter med politiske mord og borgerkrig mellom de indre solsystemene og de på ytterkanten. Vi får historien fra begge sider og man får følelsen av at begge har rett og begge har feil. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvem jeg syntes burde vinne. Skiftet mening nesten for hvert kapittel.

Til tross for at Shiva Option er litt vel langdryg, så er dette en fin samling hvor man får over tusen sider med romkrig. Det er fullt mulig å lese denne uten å ha lest den første Stars at War boken, men man går da glipp av mye bakrunnshistorikk. Liker du militær science fiction og enorme romslag, så er vil du like disse bøkene.

Romvesener på oppdagelsesferd kommer til jorden og observerer et slag mellom England og Frankrike (under middelalderen). Sjokkerte over brutaliteten til disse menneskene, gir de en av rasene i hegemoniet tillaltelse til å kolonisere jorden og ta menneskene til slaver. Men det tar tid å reise gjennom verdensrommet. Når invasjonsflåten ankommer, er ikke menneskene villmenn med sverd og buer lenger. De er villmenn med tanks, jagerfly og maskingevær.

Det er ofte mye "Hurra for Amerika" i slike militære sci-fi bøker, men denne var ikke så alt for ille. Weber lar både russere, ukrainere og til og med rumenere få skinne litt, selv om det meste foregår i USA.

Denne boken kan vel beskrives som en forherligelse av menneskeheten. Romvesnene er dumme og hele tiden undervurderer de menneskene, som til tross for utrolige tap kjemper videre og gir seg ikke. Synspunktet skifter mellom menneskene og romvesnene. Når vi leser historien fra menneskenes synspunkt er det spennende og alt er en desperat kamp for å overleve. Når vi leser fra romvesnenes synspunkt, er det skikkelig morsomt hvor sjokkerte de hele tiden blir over hva menneskene finner på.

Og slutten, når en tredje makt kommer ut av mørket, er deilig overraskende. Den får denne boken til å virkelig skille seg ut fra andre bøker i denne sjangeren.

Jeg koste meg skikkelig med denne boken. En fin miks av humor og action.

Daniel H. Wilson har skrevet en barnebok som heter A Boy and His Bot. Den er også utgitt som Code Lightfall and the Robot King på kindle.

Leste nylig Agincourt (England vs Frankrike i 1415) av Bernard Cornwell og Ulven fra Steppene (om Djengis Khan) av Conn Iggulden. Likte dem veldig godt. Cornwell har jeg lest en del av tidligere (Sharpe-bøkene som er satt i India på 1800-tallet), og han skuffer aldri.

Dette var en virkelig fascinerende og interessant setting. Paralelle verdener i hopetall, hvordan menneskene reagerer på det når de oppdager dem, hvordan de koloniserer og hva de finner der. Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men i hovedsak handler boken om Joshua og Lobsang (en kunstig intelligens som hevder han er reinkarnasjonen av en tibetansk motorsykkelreperatør) som utforsker The Long Earth (hva systemet med paralelle verdener kalles). I tillegg får vi små glimt av andre menneskers opplevelser. Det hele starter med at en oppfinner legger ut på nettet hvordan man lager en "stepper". Den består av enkel elektronikk og en potet som kraftkilde. Så enkel at til og med unger kan lage dem. Og det gjør de. Og så trykker de på knappen. Og blir sendt til paralelle verdener. Du kan nok tenke det til kaoset som oppsto til å begynne med.

Boken er basert på en novelle som Pratchett skrev for mange år siden. Den ble vel sist utgitt i novellesamlingen A Blink of the Screen. Jeg får litt følelsen av at det er muligens Stephen Baxter som har skrevet det meste her. Ikke at det er noe galt. Det er mange morsomme ting og hendelser som virker som noe Pratchett kunne ha funnet på, men skrivestilen, og følelsen man får når man leser, er annerledes. Pratchett skriver humor, men dette er science fiction. God science fiction. God science fiction med syngende troll. Må leses.

Jeg gleder meg til oppfølgeren, The Long War, som kommer i juni.

Amazon, som kjenner meg så alt for godt, har lenge sendt meg mail med forslag på å kjøpe bøker av David Weber. Var først når jeg ble tipset om denne signerte versjonen i anledning 20-årsjubileet, at jeg faktisk tok en sjangs på ham. Og det angrer jeg på nå. Jeg skulle ha begynte å lese bøkene hans for lenge siden. Dette var akkurat den typen militær science fiction jeg liker. Den handler om kaptein Honor Harrington. Hennes inkompetente overordnede liker henne ikke, og forviser skipet hennes til Basilisk Station, hvor de sender tapere og udugelige offiserer. Men Honor tar jobben sin alvorlig, og prøver å rydde opp i Basilisk Station, noe som skaffer henne enda flere fiender. Og så er det selvsagt en fremmed makt med invasjonsplaner. Denne var bare helt knall. Jeg elsker slike historer hvor kapable underoffiserer setter sine inkompetente overordnede på plass. Og Weber skriver veldig bra. Ble sugd inn i historien med en gang, og ble værende der hele veien gjennom boken. Det er lite action til å være militær sci-fi, bortsett fra det heftige slaget på slutten, men det ble aldri kjedelig. Jeg har allerede bestilt mer av Weber. Om de andre bøkene hans er bare halvparten så bra, så har jeg funnet meg en ny favoritt-forfatter.

Lekker manga i farger. Dette handler om zombier, og historiemessig er det ikke noe særlig nytt. Men tegningene er topp, spesielt i farger, og når man legger til masser med japansk galskap,og ikke minst masser med sexy damer med store pupper, så blir dette ren moro. Herlig. Har allerede forhåndsbestilt bind to.

Litt treg i starten, men den tok seg opp etter hvert. Kanskje var det fordi dette ikke er en Discworld-bok, og jeg trengte litt tid til å komme meg inn i settingen. Dodger handler om Dodger, en gategutt i London. Han er en tosher, en som lever av å lete etter mynter som har falt i kloakken. Så en dag da han klatrer opp av en kum, kommer han over en pike som blir banket opp av to menn. Han redder henne og havner i sitt livs eventyr. Han bli etter hvert kjent med flere historiske skikkelser fra den tiden, blant annet selveste Charles Dickens, og lærer hvordan de rike lever, noe som er i skarp kontrast til de fattige han har vokst opp sammen. Boken er skrevet for ungdom, så språket er lettlest og enkelt å forstå. Det er litt gateslang, men man plukker fort opp hva alt betyr. Jeg savnet riktignok litt av humoren som Pratchett er så kjent for, den var der, men mye mer dempet enn i andre bøker. Alt i alt en underholdende bok, som også lærer bort hvordan det var i London da Dickens levde.

Etter å ha lest den fantastiske Robopokalypse, så måtte jeg sjekke ut hva annet mister Wilson har skrevet. Og da kom jeg over Amped.
Boken er satt et stykke inn i fremtiden. Folk har fått operert inn amper, medisinske maskiner i hjernen. Noen av dem stopper epilepsi og andre nevrologiske sykdommer. Andre hjelper mentalt tilbakestående barn til å få normal intelligens. Noen av barna blir faktisk veldig smarte. Disse ampene kan også kobles til mekaniske proteser for å få dem til å fungere bedre. Nivået i paralympics er blitt mye høyere enn hos vanlige idretter.
Og selvsagt har jo militeret brukt dette for å lage supersoldater.
Men dette er jo Amerika. Grupper som kjemper for "pure humans" spretter opp, og fanatikerne karrer til seg makten. Plutselig er "amper" laverestående borgere. De har ikke lenger lov til å inngå avtaler. Blir samlet i ghettoer og viljen er høy for å utrydde dem. (høres kjent ut?)
Boken er på langt nær så god som Robopokalypse, men er en spennende og actionfyllt fortelling, som er vel verdt å få med seg. Jeg gnisset tenner over behandlingen ampene fikk og hisset meg skikkelig opp over all urettferdigheten.
Men utover i boken skjer det noe. Det virker nesten litt som om forfatteren får det travelt med å bli ferdig. Det som til å begynne med virket som en tankevekkende skildring av en dystopisk fremtid, ender opp med å bli en ren action-historie om en "superhelt".
Det er ikke noe i veien med slike action-historier, jeg liker dem veldig godt, men starten fikk meg til å tro at dette var en helt annen type fortelling, og da ble jeg selvsagt litt skuffet.

Etter å ha lest den glimrende Agincourt av Bernard Cornwell, har jeg fått sansen for historiske romaner igjen. Og da var det på tide å prøve ut Conn Iggulden som jeg har hørt så mye bra om.
Og han skuffet ikke.
Ulven fra steppene handler om Djengis Khan, eller Temudsjin som han opprinnelig het. Vi følger ham fra han var en liten gutt, til han begynner å samle stammene for å krige mot tartarene.
Iggulden skriver godt, og skildringene om livet til mongolene er så levende at man med en gang blir sugd inn i historien. Det var virkelig hårde bud på den tiden. Selv om jeg kjente til historien fra før (blant annet via filmen Mongol av Sergei Bodrov) så levde jeg meg så inn i historien at jeg ble skikkelig sinna i begynnelsen da Temudsjin og familien ble etterlatt for å dø på steppene. Slik skal en bok være, den skal skape følelser hos leseren.
Boken er ikke helt historisk korrekt, men Iggulden har skrevet et etterord med en del av det som faktisk skjedde og hvilke kunstneriske friheter han har tatt.
Har du sansen for historie så vil jeg anbefale denne på det sterkeste.
Jeg gleder meg til å ta fatt på forstettelsen.

Med Darren Shan forventer man monstre og vampyrer, men Lady of the Shades, som er skrevet for voksne, overrasket meg skikkelig.
Det er vanskelig å si hva den handler om uten å røpe for mye, men skal prøve.
Ed Sieveking er en forfatter (som ser spøkelser og har en mørk fortid). Han er i London for å gjøre research til sin nye bok. Der møter han Andeanna og forelsker seg. Problemet er at hun er gift med gangsteren "The Turk". Hvis du tror du vet hva som skjer nå, så tar du fullstendig feil.
Boken starter som en typisk litt romantisk historie hvor gutt møter jente, jente er ulykkelig gift med gangster, gutt havner i trøbbel da han vil hjelpe, men så kommer den store overraskelsen. Og vips så er boken en psykologisk thriller hvor man aldri vet hva som er sant eller ikke. Hver gang jeg trodde jeg hadde forstått hva som hadde skjedd, så kommer en ny overraskende avsløring som sender den teorien rett i dass. Og det som til slutt viser seg å være sannheten, tok meg helt på senga. Vanligvis er jeg kjapp til å skjønne mysteriebøker, men her klarte Darren Shan på mesterlig vis å lure meg.
Starten syntes jeg riktignok var litt treg, men den glemmer man fort når det store mysteriet åpenbarer seg.
Er sikkert nok mange som er uenige, men jeg synes nesten at Shan burde legge ungdomsbøkene fra seg og begynne å skrive voksenbøker i stedet. For denne var imponerende.

Første bok i The Macharian Crusade var ganske bra den. Jeg syntes Tyrion og Teclis bøkene til William King var sånn passe, men denne var bedre. Det var mer liv i den.
Handlingen er satt i byen Irongrad på planeten Karsk IV (eller var det VI?) hvor Solar Macharius og hans hær fører sitt korstog for å bringe folket til imperiet og tilbedelse av keiseren. Dette er ikke lett, særlig ikke når kulten som tilber The Angel of Fire viser seg å være ganske sterke.
Jeg trodde først at dette kom til å være en grandios heltedyrkelse av Machinarias, og det var den jo på sitt vis, men jeg fikk en hyggelig overraskelse da det viste seg at historien ble fortalt fra perspektivet til mannskapet på en Baneblade-tanks: Lem med sin shotgun, Ivan med jernkjeven, den enkle Anton som drømmer om å bli en Space Marine, og New Boy, som til tross for at han blir litt av en veteran i løpet av boken, vil bli kalt New Boy helt til det dukker opp en ny gutt i gruppen. Den mest interessante personen, etter min mening, var ikke den superheltlignende Machinarius, men han de kaller The Understudy. I begynnelsen av boken ble han nesten drept og sjokket satte ham i en katatonisk tilstand. Da han kviknet til var han annerledes. Og skummel. Skikkelig skummel. Jeg håper virkelig han får lov til å skinne mer i oppfølgeren. Vil mye heller høre mer om ham, enn om Machinarius som serien egentlig handler om.
Et minus er dog slutten. Virker som om William King følte deadlinespøkelset. Det ble litt rotete, og innimellom virket det som om han glemte hvem som var hvor. Virket litt som om han glemte hvem som var hvor. Plutselig var det enkelte i gruppen som aldri ble nevnt, jeg begynte neste å lure på om de hadde blitt drept uten at jeg fikk det med meg, men så, noen sider senere, var de tilbake igjen.
Til tross for den litt rotete slutten så syntes jeg Angel fo Fire var en av de bedre Warhammer-bøkene jeg har lest i det siste. Det var forfriskende å lese en histore fra vanlige soldaters ståsted, istedet for uovervinnelige Space Marines eller andre legendariske og unaturlig heroiske helter.

En solid science fiction bok, satt noen år etter Old Man's War. Det var mindre humor i denne, enn i andre bøker jeg har lest av Scalzi, men som alltid har han klart å skrive en engasjerende historie som er en fryd å lese.

Ikke like bra som den første boken, men grei nok. Veldig kort bok på knappe 200 sider og med stor skrift, så det gikk veldig raskt å lese igjennom den. Vet ikke helt om jeg liker den retningen Darren Shan tar med historien. Kan ikke si så mye uten å ødelegge for de som ikke har lest første bok, men denne føltes mer som en Darren Shan-versjon av Frankenstein enn en zombie-historie. Det er også mer fokus på blod og gørr, enn på skummelhet. Det er først på slutten, når klovnen dukker opp, at det begynner å bli spennende og skummelt igjen. Utifra omslagsbildet på tredje bok, så er det et lite håp om at man vil bli sittende igjen med klovnemareritt etter den. Jeg har allerede forhåndsbestilt den, evig optimist som jeg er.

Denne var overraskende kjedelig. Fenget meg ikke i det hele tatt. Ble faktisk et slit å komme seg i gjennom. Synes forfatteren brukte alt for mye energi på beskrivelsene og ikke nok på handlingen. Virket som fokuset var å få beskrevet Adeptus Mechanicus-folkene, og ikke å fortelle en god historie. Tror ikke jeg orker å lese fortsettelsen.

En sjarmerende barnebok, hvor vi følger unge Geoffrey som blir sendt til Ankh-Morpork for å være hos sin bestemor. Der oppdager han en fascinasjon for bæsj og bestemmer seg for å lage et bæsj-museum hvor folk kan skue etterlatenskapene til alskens dyr. De voksne rundt ham oppmuntrer selvsagt hans nye lidenskap, men passer på at han vasker hendene før han spiser. Han får også møte sine store helter, de såkalte "feacal heroes" hvis jobb det er å tømme toaletter, samt oppfinneren av vannklosettet, Sir Charles Lavatory, leder for rørleggerlauget.
Denne barneboken er selvsagt illustrert.
The World of Poo gir et lærerikt og informativt innblikk i avføringens verden. Er full av viktig informasjon som alle burde lære seg.
Som det står på omslaget: "A Discworld Delight for Readers of All Ages".