Dette er en omfattende og velutforsket bok rundt temaet, som bokens 522 sider tilsier. Den går fram i mer eller mindre samme ånd som "Sacred Cow"' og "Defending Beef"' og referer også innimellom til de to nevnte bøkene, som jeg også leste før jeg leste denne. I motsetning til de to så har denne endel mer innhold og er ikke like komprimert som de to nevnte bøkene. Innimellom så leser man seg litt blind på de forskjellige områdene, f.eks. blir det veldig mange selskaper og forkortelser å holde styr på, noe også forkortelsesregistret bak i boken er med på å bekrefte. Noen ganger beveger forfatteren seg ut på områder som til å begynne med er interessante, men som hun ikke alltid klarer å holde like interessant gående over alle de sidene et spesielt deltema beveger seg over. Dette gjelder spesielt når man har kommet ca. halvveis uti boken.
Utenom dette så er boken interessant og spennende lesing, noe repetisjon fra de to nevnte bøkene, men også noen nyere innfalksvinkler rundt temaet.
Jayne Buxton henviser også til mange forfattere og forskere som jeg selv kjenner til og har lest bøker av, noe som selvfølgelig er til stor hjelp når det kommer til å holde interessen oppe med tanke på bokens innhold. Boken kunne ha vært mer spissfindig rettet mot det plantebaserte, for den beveger seg til tider litt utover det man forventer av en bok med tittelen som boken er bærer av, men ved disse tilfellene så glemmer hun allikevel ikke temaet og påpekers stadig relevansen med det hun skriver til selve teamet. Selvom trådene innimellom er noe løse, så strammes de til og boken blir til syvende og sist et godt verk av ei som nok ikke er utdanningsmessig helt kvalifisert til å skrive den, men henviser på en god måte til kilder som jeg anser som mer eller mindre troverdige. Jeg synes allikevel ikke denne når helt opp til standarden til "Sacred Cow" og "Defending Beef". Boken er på god vei, og kan være enslags utvidelse til de nevnte bøkene, selvom man innimellom kan tenke seg tanken om det egentlig var nødvendig å skrive nok en bok rundt dette, spesielt med tanke på at det ikke var så lenge før denne at de to andre ble publisert. Har du ikke lest de to overnevnte bøkene så kan du jo alltids få stor utbytte av denne, og er du en helselesehest så kan du jo også svelge denne mens du først er igang.

Denne boken husker jeg moren min leste for meg når jeg var liten og faren min skaffet oss også filmen i etterkant. Nå inhentet noe av bokens nostalgi meg når jeg som kontaktlærer leste denne for elevene mine. Jeg klarte å minnes noe rundt boken fra barndommen, spesielt Annettes intense hat mot Lucien. Resten måtte bli frisket opp. Patricia M. St. John, som også står bak "Hemmeligheten i krattskogen", skriver på en engasjerende måte som fengsler barn, ihvertfall levde elevene mine seg dypt inn i historien og lurte stadig på om jeg ikke skulle fortsette på boken. Boken tar for seg fjellandskapene i Sveits i "gamledager" da alt ikke alltid gikk på skinner, men der man måtte kjempe for å overleve. Boken tar for seg dette med samvittighetskvaler og hat, men også forløsning, tilgivelse, forsoning og frelse. En bok som med fordel kan leses for barn fra 7år og oppover. Det lille negative er at den skifter litt mellom to forskjellige navn på enkelte personer, slik at barn kan bli noe forvirret over hvem som er hvem til tider, men dette gjelder heldigvis ikke hovedkarakterene. En god gammel kristen klassiker, som moderne barn også kan ha godt av å høre/lese.

Denne ville jeg lese med tanke på et utsagn C.S. Lewis kom med der han sådde tvil rundt Jesu ord om Sitt komme. Jeg måtte se det med mine egne øyne, isteden for å stole blindt på de som refererte til det. Først måtte jeg selvfølgelig lese meg gjennom mye mer eller mindre uinteressante og uforstelige filosofiske utlegninger rundt forskjellige temaer, før jeg kom til siste kapitlet, nemlig "The World's Last Night", som også essaysamlingen har som tittel. Den var ikke like dyp filosofisk og mer forståelig og jeg fikk sett med egne øyne at Lewis påpekte at Jesus tok feil når han profeterte om sitt komme i løpet Jesu samtids genersajon. Kanskje et ærlig utsagn av C.S. Lewis som futurist i motsetning til mange andre som velger å gå rundt grøten og bortforklare påstanden. Jeg vil si at det finnes en logisk og god løsning på dette problemet, og det er å omfavne et preteristisk syn rundt Jesu gjenkomst som påpeker, sammen med så mye annet i Bibelen, at Han kom til dom over Jerusalem i år 70e.Kr, slik Han sa Han ville. Dette passer også utmerket til konteksten i bl.a. Matteus 23 og 24. Hadde C.S. Lewis vært klar over vanlig jødisk domsspråk som GT er full av, så hadde han ikke trengt å påpeke at Jesus tok feil.
Utenom dette så var ikke dette det helt store for meg, men jeg fikk tak i det jeg var ute etter med tanke på boken/essay samlingen. Kansje boken gir mer mening for den filosofisk anlagte.

En helt grei bok av legene Sofie og Erik Hexeberg som gir oss et litt annerledes blikk på dette med autoimmun sykdom enn det konvensjonelle synet. De jobber hardt for å komme til bunns i årsakene til en autoimmune sykdommer og ut fra det kan de gi en best mulig tilpasset behandlingsform, i de fleste tilfeller med et riktig og tilpasset kosthold. Her kan det være gluten eller andre proteiner som lekker ut i blodbanen som kan være hovedårsaker, i tilegg kan bl.a. egg eller melkeproteiner noen ganger spille som en sekundærårsak, men så fort man får fikset hovedårsakene så kan man f.eks. tåle de sunne og næringsrike eggene.

Forfatterne kommer med flere pasienthistorier som har måttet jobbe tålmodig og målrettet for å bli symptomfrie og friske. Sykdommer som ofte tar mange år å utvikle er som regel ikke en "quick fix", men krever nøysomhet i kosthold og livsstil, noe Hexeberg presiserer. Pasienthistoriene viser også til hvordan flere av pasientene får tilbakeslag når de sklir tilbake til gamle kostvaner. Hovedfokuset i boken er allikevel riktig tilpasset mat som medisin. Her fokuserer Hexeberg-ekteparet på ren og naturlig mat i HighFatLowCarb kategorien, noen ganger mot det mer ketogene eller en type steinalderkost. Selvom noen matvarer innenfor disse kategoriene må avstås fra for en periode for å tette lekasje i tarmene som da ofte er årsak til autoimmune sykdommer, så kan flere av disse innføres etterhvert igjen.

En lettlest og grei bok, men til tider noe kjedelig og jeg føler at jeg har lest mye av det samme før selvom det forekommer noen nye drypp og nyttig informasjon fra litt annet perspektiv. Det er allikevel greit med repetisjon. Boken er også noe snever med tanke på at det kun fokuseres på mat som medisin, når det finnes så mye annet å ta tak i også. Allikevel et maten et område som er det mest logiske for mange å begynne med. Oppfølgeren til denne: "Et nytt blikk på kolesterol" kan ihvertfall anbefales og var hakket bedre, men denne var absolutt ikke bortkastet.

Dette er kanskje det mest omfattende verket når det kommer til å dateringen av Johannes Åpenbaring i Bibelen. Den vanlige forståelsen er at den ble skrevet rundt år 95e.Kr., men forfatteren er overbevist om at det ikke er tilfellet, og at nedskrivingen skjedde en gang mellom år 64 og 70e.Kr. Kenneth Gentry går i detaljer på de mest nødvendige områder og beviser bl.a. hvordan den senere dateringen ikke holder mål, hvordan en tidligere datering er den mest troverdige og hvordan tiden mellom år 64 og 70 utmerket passer inn med innholdet i Åpenbaringsboken, også med tanke på interne bevis. Forfatteren tar også frem flere andre kilder, eldre og nyere og hvordan selv de som står for en senere datering(95e.Kr) sår tvil i sine egne påstander og beviser. Kenneth Gentry gjør et grundig arbeid her, og boken har stort sett vært en interessant affære. Det lange forordet var litt i det drøyeste og mer kompliserte slaget, og burde vært et etterord i stedet, siden det tar for seg motargumenter han har mottatt for tidligere utgaver av boken. For en ny leser tror jeg dette er uinteressant før en har lest boken og fått satt seg inn i materien.

Kenneth Gentry går allikevel mesterlig inn på relevante steder i Åpenbaringsboken og klarer å flette keiser Nero inn i detaljene i bibelvers som bl.a. har med tallet 666 å gjøre, og tidsperiodene på 42 måneder som nevnes i Åpenbaringsboken får han til å passe som hånd i handske til keiser Neros regjeringstid, noe som virkelig beviser det profetiske ordets troverdighet. Dette med mer får man god og nødvendig innsikt i, og er et viktig stykke arbeid for tiden vi lever i. Virkelig inspirerende, men innimellom noe komplisert.

Da var siste bok av pensumlitteratur unnagjort, for første gang i historien for min del. Dette er en grei bok om elever som sliter med lese- og skrivevansker. Den tar for seg typiske kjennetegn ved dette og hva slags lese- og skrivevansker det finnes, som bl.a. dysleksi. Boken kommer med flere tips til hvordan man kan arbeide med disse elevene på en best mulig måte. Noen av disse måtene, hvis ikke alle, kan også gangne alle elevene, ikke bare den som sliter. Et av tipsene er å ta utgangspunkt i noe som interesserer eleven. Boken er ganske innholdsrik til å være så kort som den er, en kunst som Halaas Lyster klarer å mestre. Helt mot slutten dabbet allikevel interessen for boken noe ut, men alt i alt er dette en bok som er grei å ha med seg videre som en oppslagsbok i læreryrket.

Bokomslaget sier ikke så mye og kan gi uttrykk for en kjedelig bok, men inntrykket som omslaget gir taler ikke alltid sant om innholdet, for boken er, selvom den er gammel, godt skrevet med mye god informasjon og kirkehistorie. Boken tar for seg den troendes dåp som den opprinnelige dåpsformen og forfatteren tar også utgangspunkti i Guds Ord rundt temaet. Johannes Warns er engasjert i skrivingen sin og er tydelig på at Guds Ord bør være vår rettesnor, og selvom han kunne gått enda mer grundig til verks med tanke på det bibelen sier rundt dåp, så synes jeg han gjør en god jobb både med tanke på det bibelske og det kirkehistoriske. Ikke visste jeg at forfølgelsene av anabaptistene/gjendøperne var så grotesk som Warns får fram og selv Luther var ikke så uskyldig i denne saken som han kunne se ut som. Selvom Luther hadde sine gode sider så påpeker Warns hvordan reformasjonen kun var delvis og at han tok med seg endel katolsk gods som hindret en fullkommen reformasjon. Selvom han også påpeker endel godt rundt Luther så legger han ikke skjul på det negative som skjedde i kjølevannet av reformasjonen. Alt i alt en god bok rundt dette med dåpen, som kan anbefales alle som kjemper med dåpsspørsmålet.

Dette er en spennende, interessant og lettlest bok om den mer karismatiske fløys historie innenfor kristenheten. Boken gir innsikt inn i livet og tjenesten til et utvalg personer som Gud brukte mektig for å fremme sitt rike på jord. Boken glorifiserer ikke bare, men gir oss innblikk i de harde og tøffe kårene de vokste opp i, og hvordan flere av de avsluttet livet på en tragisk måte, i åndelig havari, forførelse eller at de havnet ut i merkelige ubibelske læresetninger. Noen av de som blir tatt frem startet tjenesten for Gud bra men endte den på en dårlig og tragisk måte.
Boken gir et ærlig innblikk i livene deres og hvordan Gud kan bruke noen som i seg selv akter seg som intet, og hvordan Gud kan ta noe noen som ser ut til å være ubrukelig i denne verdens øyne og bruke vedkommende til noe stort i Guds rike. Boken viser klart at med et slikt Gudommelig kall fører det også et stort ansvar med seg og boken retter også søkelyset mot de fallgruver som flere av disse opplevde underveis og spesielt mot slutten av livene sine. Vi møter noen Salomoer og Sauler, som begynte bra, men endte tjenesten sin noe tragisk.

Jeg er ytterst skeptisk til mye av moderne tids karismatikk, noe forfatteren Roberts Liardon er endel av, uten at jeg skal dømme ham ut fra det lille jeg vet om ham. Han har ihvertfall skrevet en ryddig, ærlig og redelig bok om et viktig stykke moderne kirkehistorie. Disse evangelistene som Gud brukte er også blitt forbilder for flere moderne helbredelsespredikanter innenfor den karismatiske fløy. Selvom noen kritikere av den karismatiske bevegelsen vil kunne dra alle disse over en kam og påstå at dette bare er forførelse og ikke fra Gud fordi moderne karismatikere ser opp til dem, eller at nådegavene ikke eksisterer lenger, eller at møtene lignet mer på et show, eller at falskheten kom til syne med tanke på noen av deres tragiske nedturer og avslutninger på livet og tjenesten, så synes jeg at det er et altfor bastant og svart hvitt bilde på saken. Det er ikke et lett kall Gud kaller når Han kaller til en tjenste som disse stod i. Da vil man møte på fristelser underveis med tanke på popularitet, kjærlighet til penger, ære, stolthet osv, og dessverre er det noen som havner i disse syndene, og noen forblir der og ender sin virksomhet i havari. Jeg ville aldri våge og forkaste hele tjenesten til en slik person bare fordi tjenesten så ut til å ende dårlig. Vi leser jo hvordan synden mistet sin kraft i samfunnet ved at puber og fengsle måtte stenge fordi såpass mange ble frelst. Vi ser hvordan Gud virket i folket, hvordan enorme helbredelser skjedde, og selvfølgelig kunne det skje helbredelser i placeboform, men flere av helbredelsene er vanskelig å bortforklare med tanke på det, og flere av helbredelsene har også blitt bekreftet av leger, også til legenes store overraskelse. Noe av det positive med disse er at deres tjeneste hadde minimal fokus på penger, og noen av disse la kun pengebehovene sine fram for Gud og så forsørget Han. Dette er en av de store kontrastene med mange av dagens karmismatiske predikanter. En annen ting som disse fokuserte på var omvendelse fra synd og helliggjørelse, noe man sjelden hører dagens karismatiske predikanter forkynne om. Vi får også innsikt i det samvittighetsfulle livet mange de vi leser om levde, og til tider gikk dette også litt for langt.

Gjennom denne boken kan vi også lære av deres feiltrinn, noen grove, noen mindre grove og vite at selv en som er født på ny kan fare vill, og bli fristet til mangen synd, og mens vi er kalt til å seire, skjer det dessverre at noen faller, og noen reiser seg igjen, mens andre blir liggende i frafallets grav. La oss passe på oss selv og vårt liv med Herren og når jeg sammenligner mitt liv med disse så blir jeg ganske liten, men samtidig skal vi heldigvis ikke sammenligne oss med disse, men med Jesus, ha fokuset på Ham, søke Ham og la Ham få forme oss mer lik Ham. Vi må samtidig være på vakt slik at ikke fienden overlister oss eller forfører oss fra vår stilling innfor Gud.

Forfatteren glorifiserer dessverre noen moderne forkynnere som jeg tar sterk avstand fra, og jeg tar heller ikke alt for "god fisk" rundt de evangelistene som blir beskrevet i boken som i det store og hele er å anbefale. Forfatteren ser også ut til å være tilhenger av den ubibelske "Once Saved Always Saved" læren. Les gjerne boken, men med en sunn skepsis.

I en verden der stress blir sett på som noe negativt og helseskadelig gir Dr. Kelly McGonigal oss et annet perspektiv på saken. Hun viser hvordan vi kan snu stresset til noe bra, ja til og med sunt og helsevennlig. Jeg stusset først litt over forskningen som hadde overbevist Kelly på området, men når jeg fikk se forskningen som ligger bak for å påstå at stress er helseskadelig så skjønte jeg at forskningen som fikk Kelly på andre tanker ikke var så ille likevel. Det stoppet ikke der, Kelly fant mye god forskning i etterkant som støttet opp rundt hennes påstander om stress som helsefremmende. Alt bunner ut i hvilken holdning vi har til stress, og Kelly gir oss mange eksmepler på hvordan holdningene og tankemønstrene våre rundt stress spiller inn i hvor skadelig eller bra det kan være for oss.

Forfatteren kan til og med få frem positive ting fra de verst tenkelige opplevelser et menneske kan oppleve. Kort sagt så viser hun til at de aller fleste negative opplevlser kan man finne noe positivt ved, i den forstand at man lærte noe eller ble sterkere gjennom bearbeidingen og opplevelsene. Selvom hun anerkjenner traumer fra barndommen, fra krig og lignende som skadelige, så gir hun gode verktøy til hvordan man kan jobbe med dette og gi den en positiv vinkling som derigjen kan spille mer på lag med helsen din.
Hun påpeker også bl.a. hvordan det å pleie og bli venn med stresset, og det å omfavne det, faktisk kan være positivt for helsen og hvordan vi ser på verden rundt oss. Videre viser hun til interessante eksemper på hvordan omtenksomhet og det å hjelpe andre når man er stresset bidrar positivt til ens eget liv.

Dette og mye mer kommer frem i denne boken, men samtidig så vil jeg ikke sluke alt helt rått, siden hun ikke tar fram så mye rundt forskningen som er gjort på stress som tar fram de negative og helseskadelige sidene ved det. Dette er tross alt en god bok, selvom det blir litt for mange historier og gjentakelser utover i boken som jeg synes kunne vært kortet noe ned på, selvom det ikke er den lengste og vanskeligste boken å lese. Boken har et budskap som er verdt å ta med seg hjem og inn i den stressende hverdagen.

Dette er nok en dyptpløyende bok skrevet av Don K. Preston. Han går grundig til verks rundt anklagen rundt erstatningsteologi som preterister ofte møter på, og går til selve roten og snur på hver stein og får til slutt dispensasjonalismen til å innse sin egen erstatningsteologi. Preston er grundig bibelsk og avslører alle "Israelvenners" tankegang om at det nasjonale Israel fortsatt er Guds utvalgte folk. Til tider kan grundigheten gå over i at man må bruke litt lengre tid på boken enn å bare lese igjennom, men dette løsner også etterhvert og Preston setter en solid stopper for anklagen om erstatningsteoligi. Ikke den beste boken han har skrevet, men den er ikke dårlig heller.

Jeg har hørt mye om Aage Samuelsen, spesielt musikken hans som er både oppløftende, oppmuntrende og fylt med gode åndelige tekster og melodier. Aage ble sett på som en kontroversiell banebryter og reformator i Norge der han bl.a. gikk hardt imot tørr kirkekristendom, prester i lange kapper, pinsevenner, andre venner og journalister og media, men han kunne også være direkte med "sine egne".

Broder Aage, som han også ble kalt på folkemunne, hadde mye humor i sine framtredener og fikk møte mye motgang, men også medgang, og han hadde alltid et gullkorn på lur. Selvom jeg mener at Aage hadde flere poenger og at Gud til en viss grad brukte Ham til å få fram evangeliet gjennom den originale personen som Aage var, så synes jeg mye av det jeg leser i denne boken er noe drøyt, unødvendig og overfladisk fra Aages side, ting han tullet om og måter han gikk fram på, og hvordan han prøvde å unnskylde syndefallene sine, selvom han indirkete også innrømmet dem.

Jeg tror at mye av Aages tjeneste begynte bra, men at han etterhvert ble litt for høy på seg selv og tjenesten sin etterhvert som populariteten hans steg, noe som spesielt er en diger fallgruve for mange predikanter og fremtredende gudsmenn. Tross dette innholder boken mange gode gullkorn med futt samtidig som den kan få smilebåndet til å lea på seg, mens noen gullkorn ikke var like morsomme. Kanskje de var mer morsomme i sin samtid? Jeg tror allikevel ikke jeg fikk noe bedre inntrykk av Aage enn jeg hadde fra før, kanskje heller det motsatte etter å ha lest denne. Boken er allikevel en helt grei innføring i Aages oppturer og nedturer, samt hans opptredener og væremåte. Han var en original, noe han benyttet seg av til det ytterste, men som han også til de grader så ut til å misbruke.

Dette er en noe under gjennomsnittet bok om multimodal tekskompetanse. Med uttrykket mener forfatterne hvordan man skaper mening - kunnskap og opplevelser - gjennom forskjellige tekster. Boken tar for seg flere forskjellige medier, alt fra vanlig boksjangertekst, læreboktekster, musikk, film, reklame med mer og viser hvordan dette kan brukes i en klassesetting som kan gi elevene muligheter til å lære og til kritisk refleksjon.

Dessverre blir boken ganske langtekkelig lesing og forfatterne bruker mye av tiden på å gjenfortelle hva de forskjellige modalene, tekstene og bildene forestiller, som om ikke leseren er i stand til å se det selv, men på den andre siden så kan det også få leseren til å reflektere noe, så det er ikke helt bortkastet, men jeg synes det blir litt i det kjedeligste laget. Boken er i tillegg vel akademisk og det kan virke som om Maagerø og Seip Tønnesen til tider skriver over hodet på lærerstudentene eller de andre leserne som de ønsker å nå med sitt multimodale budskap.

Noe av innholdet/tekstene kan være gjenkjennbart fra man selv gikk på barne- og ungdomsskole og man kan sikkert få noen nostalgiske øyeblikk, men presentasjonen av det multimodale klarte ikke helt fenge min interesse som student, men innimellom var det nok noe å plukke med seg og man blir noe mer bevisst når man møter på de forskjellige modalitetene i undervisningsammenheng på skolen. Boken havner ikke helt i vasken, men kunne vært noe mer engasjerende skrevet slik at mottakere som meg, kunne ha fått litt mer ut av den. Dette er tross alt en pensumbok for meg, så får vi se hvor mye den blir lagt vekt på med tanke på vårens eksamen.

Bjerke og Johansen gjør en god jobb med denne innføringen i norskfaget for de spente førsteklassingene som hvert år inntar skolebenken. De kommer med gode tips til de fleste områder som har med norskundervisningen å gjøre og samtidig gir de også et godt faglig innblikk i hvert område, alt fra det fysiske miljøet til hvordan man kan undervise og legge til rette for lesing og skriving, enten det skjer gjennom stasjonundervisning, pc/nettbrett eller på den "vanlige" måten. Dette er en av pensumbøkene jeg har under studiene mine og da er jeg jo heldig som har Ronny Johansen som norsklæreren min på høgskolen. Dette er ikke bare en god bok å ha under studiene, men også en bok man kan ta med seg videre inn i lærerjobben og bruke som et meget fornuftig oppslagsverk.

I denne oppfølgeren til "Cold Case Christianity" tar politietterforsker og den tidligere ateisten J. Warner Wallace og beviser troverdigheten av den kristne troen uten å bruke det Nye Testamentet som beviskilde. Han går til verks som en ekte drapsetterforsker og legger fram brikkene og bevisene som til slutt skal lede fram til den mistenkte, eller person av interesse, i dette tilfellet Jesus. Wallace gjør en grundig jobb i sin etterforskning av Jesu person og dermed også Bibelenes troverdighet ved måten han går fram på. Parallelt følger vi også et av hans egne oppdrag som drapsetterforsker i politiet og hvordan han på en god måte sammenligner fremgangsmåten med tanke på Jesu eksistens og sannhetsgestalten Han har etterlatt seg.

Boken kan minne noe om en tidligere bok jeg leste, av D. James Kennedy: "Hva om Jesus ikke hadde blitt født?". Wallace tar en litt annen vinkling på dette og kommer med utfyllende informasjon og kanskje lengre lister med bevis. Jeg savnet dog en drøfting av de ikke-kristne historiske kildene som nevner Jesus, men kanskje det kommer et annet verk senere rundt dette?
Alt i alt er dette en god apologetisk bok som på storslagent vis beviser troverdigheten rundt det Bibelen forteller oss om Jesus.

Simen Sætre og Kjetil Østli skriver her en bok om den kontroversielle laksenæringen. De har lest det meste de har kommet over og prøvd å legge fram et bilde av næringen med et utenfra blikk, uten forutinntatte meninger, selvom det nok er vanskelig å unngå det helt 100%. Boken gir et helhetlig bilde på laksenæringen på både godt og vondt. Den tar for seg drømmer som oppstod i oppstarten av en optimistisk laksenæring og om drømmer som ved jevne mellomrom gikk i grus, om juks og bedrag, massedød av laks, ikke så vellykket lusebekjempelse, sykdommer, deformaliteter, korrupsjon, hemmeligholdelse, fôrproblematikk, hormronforstyrrende midler, miljøproblematikk og mye mer som har med lakseoppdrett å gjøre.

Det ser ut som forfatterne prøver å få fram et positivt bilde også. De henger aldri ut noen som direkte syndebukker enten det er oppdrettskritikere, pionerer eller ansatte i næringen som de prater med. Det er heller det som er verdt kritikk i næringen, selve saken som kan få gjennomgå endel. Det ser også ut som næringen har en såpasse negativ historie at det blir vanskelig å få frem et positivt nok bilde av den.

Gjennom intervjuer, besøk på relevante steder og pløying gjennom lakseforskning og litteratur så er resultatet denne boken. Den er til tider fengende å lese, til tider kan den virke noe usammenhengende, og noen av formuleringene i boken kunne vært jobbet noe mer med. I det store og hele gir den allikevel et viktig innblikk i næringen og gir den nødvendig informasjon som laksekundene har rett til å få innblikk i og så avgjøre selv hva de velger å gjøre med den nye fisken de til syvende og sist ser død og fryst ned i frysedisken etter en, mest sannsynlig, pinefull oppvekst i en laksemerd et sted langs den norske kyst.

Denne boken gir et innblikk i Hollywoods mørke sider. Disse aspektene ser ut til å ikke møte særlig motstand, f.eks. i form av straffeforfølgese, når f.eks. artister, skuespillere eller regissører sier eller påstår noe de har gjort eller blitt beskyldt for, eller har utøvd visse udåder som har kommet fram i lyset. Boken gir et innblikk i industriens prikære forhold til likestilling, ikke bare mellom menn og kvinner, men mellom svarte, hvite, gule, brune osv..., mellom transpersoner, homofile, binære og heterofile osv. Her kjempes det fra forskjellige retninger for å få Hollywood og andre underholdningsinstanser til å gi etter for presset til å inlludere alle i så og si like stor grad, selvom filmer som tyr til noe av dette ikke viser seg å gjøre det noe bedre på f.eks. Box Office, men heller det motsatte.

Nå har jeg ikke sett mange Hollywoodfilmene som blir nevnt i boken, selvom jeg både har hørt om flere av dem og skuespillere og regissører som blir tatt fram, så gir det allikevel et innblikk i hvor mye som egentlig har skjedd de siste årene på dette området, hvordan man proklamerer perversiteter som det nye normale. Den seksuelle revolusjonen ser man ikke bare på film, men også bak kulissene drives det med alt fra incest, pedofili og andre perversiteter, som om det var en vanlig ting, satt litt på spissen kanskje.

Selvom Mark Dice kommer med mye interessant, men samtidig mye oppsiktsvekkende og grusomt som foregår bak og foran lerrettet, så synes jeg forfatteren også kunne ha tatt frem noen positive sider, for det kan bli litt mye dyster lesing. Men, kanskje det er forfatterens hensikt med boken, at leseren får øynene opp for hva mange fyller seg med og hvordan vi lett blir påvirket av det vi ser og hører. Ja, Hollywood er en skitten industri, men isteden for å svartmale helt, så kunne han løftet fram litt flere positive ting også. Hva med de kristne i Hollywood? De som lager kristne filmer? De som er et lys i mørket? Han er ikke så mye inne på akkurat det. Boken blir også en slags oppramsing, selvom Dice drøfter noe, så kunne han kanskje gått mer i dybden av de bevismaterialene som finnes for de oppsiktsvekkende episodene han tar fram. Da hadde kanskje boken også blitt en god del lengre, så jeg skjønner begrensingen. Alt i alt får vi interessant insideinformasjon fra Hollywood, og kanskje et lite varsko når vi velger ut hvilke filmer vi skal se på eller hvilken musikk vi skal høre på?

En god bok med mange gode og nyttige tips til hva du hva du kan be om sammen med ditt barn. Boke innholder ikke bare nyttige tips, men begrunner ofte tipsene med hvorfor bønnene kan være nyttig å be sammen med barnet ditt. Hvis man tar boken bønnemønster til hjertet så vil den bidra til at bønnen blir en naturlig del av familielivet som barna også kan få delta aktivt med i. Boken innholder også noen vitnesbyrd på hvordan Gud har virket gejnnom bønnen i forfatterens familie.

Første boken til Joseph Wilting "Riket som ikke kom" var en oppsiktsvekkende og rivende interessant bok om hans oppbrudd etter 40 år i Jehovas Vitner og hans vei inn i den kristne troen. I "Herre, hvem skal vi gå til?" er en slags oppfølger om veien og kallet hans videre, skrevet rundt åtte år senere. Der tar han for seg sin vandring rundt i det kristne landskap, og selvom han møtte på mye godt mange steder, så la han også merke til lignende trekk av sekterisme, som han så hos Jehovas Vitner, i mange menigheter og forsamlinger rundt om. Han retter søkelyset spesielt mot Trosbevegelsen, Torontobevegelsen, Vineyard bevegelsen, Smiths Venner og visse retninger innenfor pinsemenigheter. På flere av disse steder la han merke til maktesyke, mentale, fysiske og seksuelle overgrep som et vanlig fenomen, kjente new age fenomener og annen okkult praksis, blandet med pengekjærhet og mange ødelagte menneskeliv. Midt i alt dette beholder han troen på Jesus som Veien, Sannheten og Livet, og har arbeidet mange år med å hjelpe utallige avhoppere fra forskjellige sekter.

Boken gir mye oppsiktsvekkende informasjon og anbefales for kristne innenfor alle slags menigheter og for ikke troende som kunne vært interessert i tematikken, og hva som egentlig kjennetegner en sekt. Det lille negative med boken er at den innholder flere skrivefeil og oppsettsfeil enn den gjennomsnittelige bok, så det ser ut som denne boken ikke har hatt en fase med retting, men bokens innhold overskygger dette og gjør at skriveleifene kun blir bagatellmessig pirking.

Dette er en fin innføring i kristendom, naturfag og litt samfunnsfag fra et kristent ståsted, skrevet hovedsaklig som et læremiddel i ungdomsskolen. Andreas Årikstad har gjort en god jobb på å samle sammen noen elementære sannheter fra de overnevnte fagene og satt det sammen på en enkel og lett forståelig måte for den gjennomsnittelige ungdomsskole elev. Det var allikevel noen ting jeg stusset på. Ved et par anledninger når det er snakk om julen, så skriver han som om de besøkte stallen der Jesus enda var baby. Bibelen påpeker heller at Josef, Maria og Jesusbarnet allerede hadde etablert seg i et hus på den tiden de kom. Ellers har buken også en eskatologisk syn som jeg ikke kan stå innenfor. Bortsett fra dette, så er det mye bra å hente i denne. Jeg likte spesielt delen som spesifikt angår apologetikk.

Da er årets andaktsbok ferdiglest. Dette året vare det Rosenius lille husandaktsbok som gav meg et andaktsord hver dag gjennom året. Stort sett var andaktene greie, med et noe luthersk preg og man kan merke seg at boken er satt sammen som en andaktsbok uten at stykkene i utgangspunktet var ment som andakter. Jeg synes flere av stykkene mangler originalitet, og mange kan synes å være noenlunde like, selvom det også var noen andakter som skilte seg positivt ut. En andaktsbok du ikke tar skade av å lese, men allikevel ikke den som gav meg aller mest utbytte. Kanksje fordi jeg ikke er lutheraner?