En enkel og grei bok om å forebygge og reparere skuldersmerter. Har selv slitt med litt småvondt i den ene skulderen, så blir spennende å se om noen av øvelsene i boken vil fungere. Ikke altfor mange øvelser, og heller ikke så kompliserte.

I denne ganske så akademiske boken om planlegging og vurdering i skolen får vi bl.a. noen forslag og innføringer i forskjellige vurderingssystemer. Som ny på lærerarenaen og kommende kontaktlærer i en andre klasse så gav boken meg ikke så veldig mye siden mye av bokens innhold ser ut til å peke mot eldre klassetrinn, fra ungdomsskole oppover mot videregående. Jeg valgte allikevel å lese boken og ta til meg det jeg kunne finne av godsaker.
Henning Fjørtoft anbefaler bl.a. å fokusere på noe konkret når det kommer til målene skolen noe jeg tenkte ta med meg videre. Han legger også vekt på at elevene skal kunne forstå, hva de må forstå, hvordan vi kan fremme forståelse og hvordan vi kan vite at de har forstått. Dette minner meg om det jeg har lest om dybdelæring andre steder. Videre tar Fjørtoft fram noe som kalles for formativ læring som går ut på tre prinsipper der både lærer og elev vet hvor elevene er, hvor de skal, og hvordan de skal kunne komme seg dit. I sammenheng med dette så viser han til formativ vurdering, der han påpeker at vi i den forbindelse må gi akkurat nok og akkurat riktig informasjon til at eleven kan justere sin egen læringsprosess innenfor de rammene som er satt. Formålene med denne vurderingenformen er at elevene må få vite hvordan de skal kunne forberede seg og at vurderingen hjelper til forbedring av deres generelle evne til å lære. Noe høytsvevende og man trenger kanskje noe mer tid for å sette seg inn i det enn ved en enkel gjennomgang av boken.

Forfatteren gir også et interessant innblikk i såkalte rubrikker som vurderigngsform, noe de siste sidene i boken gir gode eksempler på. Men alt i alt så synes jeg ikke denne boken var så aktuell for mitt vedkommende, ihvertfall ikke enda, kanskje jeg tenker annerledes etter et år i læreryrket.
Noe kjedelig, akademisk og høytsvevende, men til tider givende med et innblikk i hvordan en lærer kan jobbe og vurdere sine elevers arbeid på.

I mine forberedelser til arbeid som kontaktlærer og videreutdanning så er ”God leseplanlegging” en av bøkene jeg har tatt fatt i. Den handler om hvordan man i de forskjellige fagene kan tilrettelegge lesing på en best mulig måte for elevene. Selv om jeg føler at boken mest rettes mot eldre klassetrinn i grunnskolen så gav det meg allikevel noen tips som en kommende kontaktlærer for andre klasse. Forfatterne legger mye vekt på elevenes dybdelæring og for å få til det så bør de få tilgang til andre bøker enn læreboken i et gitt fag. De påpeker videre at god leseopplæring handler om å gi elevene tilgang til et mangfold av tekster. Slik kan de også lære å tenke kritisk, reflektere over det de leser og se hva forskjellige forfattere og skribenter mener på forskjellige områder. Lærerne bør også ha en klar og tydelig tanke om hva elevene skal og bør lære, ifølge forfatterne.

Etter å ha lest en del om språkutvikling med tanke på lesing i barnehagesammenheng så henviser forfatterne til Per Thomas Andersen og hans understreking over hvor viktig lesing av skjønnlitteratur er for menneskers oppøvelse i empati, dette bl.a. gjennom det at vi kan få forestilt oss andre mennesker og fremmede livssituasjoner, og lar oss dermed også føle andres følelser. Dette med empati og følelser har spesielt opptatt meg de siste årene i arbeidet mitt som barnehagelærer og det er godt å få nok en bekreftelse av lesingens rolle i dette.

Boken snakker også en del om dybdelesing og mikro og makro stillasbygging som hjelpemiddel for å legge til rette for at elevene skal forstå det de leser. Mikro stillasbygging er den støtten som skjer mellom lærer og enkeltelev underveis i lesingen. Slik veiledning kan i følge forfatterne hjelper elevene å huske det de har lest, organisere informasjon fra tekster, utdype tekster og til å overvåke egen lesing (s.35). Stillasbygging på makronivå handler derimot hvordan læreren velger å organisere selve undervisningen på. Videre la forfatterne vekt på å få fram elevenes forkunnskaper før de begynte med et fagområde og fordelene det har med videre læring. Jeg har også lest andre steder at det er en fordel for elever å ha forkunnskaper om noe før man eventuelt leser en bok om et gitt tema. Ellers tar forfatterne også fram et spennende område rundt debatt på skolen, kanskje ikke så aktuelt for andre klassinger, men mer aktuelt opp mot ungdomstrinnene.

Boken gav mersmak, men allikevel savnet jeg innholdet mer tilpasset de laveste trinnene i grunnskolen.

Jeg valgte ut denne boken først og fremst fordi jeg var nysgjerrig på fenomenet Jordan Peterson i kristne miljøer, hvorfor så mange kristne så å si er oppslukt av ham, nesten på samme måte som mange troende er oppslukt av Israel og det som skjer der. Selv har jeg bare lest boken ”12 Rules for Life” og den gav meg ikke så veldig mye. Men av en eller annen grunn har den gitt mange veldig mye.

Så hva er det kristne ser i Jordan Peterson, som jeg nødvendigvis ikke helt har klart å se?
Det jeg har merket meg som kan være en av grunnene er måten han bruker og fremstiller bibelen på i sine foredrag og bøker, men er det en tillitsvekkende god nok grunn å omfavne det han skriver og taler om i en slik grad som det blir gjort? Eksegetisk og hermeneutisk er han ikke helt på sporet ifølge en av forfatterne i ”Myth and Meaning in Jordan Peterson”, så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? I tillegg bekjenner han seg heller ikke som en troende, men holder seg mer agnostisk til den kristne tro. Så hvorfor skal kristne da bruke tid på Petersons verk? Boken tar frem at Peterson ikke står for noen historisk eller ortodoks kristen tro. Hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Petersons syn på NT er ikke basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Det siste er nok sant, men hvorfor skal kristne da bruke tid på hans verk når han ikke ilegger NT den sannhetsverdi Den egentlig har? Peterson anerkjenner heller ikke Bibelen som Guds Ord, men anser mye av de Bibelske historiene som myter, men derimot med viktig symbolsk verdi og elementer av sannhet som kan formidles for å kunne gi mennesker et best mulig liv i den tid vi lever i i dag. Så hvorfor skal kristne dermed bruke tid på Petersons verk? Dette og noen andre spørsmålstegn stiller jeg meg rundt Peterson popularitet i kristne sirkler i dag.
Mange kristne går nok og venter på det store frelsesøyeblikket i livet hans, spesielt når det sies at hans kone allerede har funnet Veien. Vi kan alle håpe og be.

”Myth and Meaning in Jordan Peterson” gav meg kanskje ikke så mye mer innsikt i hvorfor kristne er såpass betatt av det han formidler, men allikevel et litt bredere innblikk i Jordan Peterson, det han står for og hvordan han fungerer som en formidler av sitt budskap. Jeg fikk også et lite innblikk i hvorfor populariteten hans er som den er. Boken er delt opp i 10 kapitler, hvert kapittel skrevet av en som kjenner til arbeidet hans, inkludert redaktør Ron Dart. Jeg kjente ingen av forfatterne fra før, men de gav meg allikevel noen drypp med visdom og innsikt rundt fenomenet Peterson, men ikke nok til at det ble altoppslukende.

Boken gir en liten innføring i kristendommen som Peterson presenterer, ikke på noen negativ eller direkte kritisk måte, men der det allikevel påpekes at det ikke er det vi i dag kaller for historisk eller ortodoks kristendom, men heller revidert fra Petersons side til vår moderne og sekulære tidsalder ifølge bokens første forfatter, Bryce Riley Ashford. Han sier litt senere også at Petersons tro på det Nye Testamentet ikke er basert på at den er sann, men at den har hatt en enorm betydning for vestens vekst og velstand. Han legger derimot vekt på det etiske i NT og Jesu lære, og litt senere i boken blir det skrevet og påpekt at verden hadde vært et mye bedre sted ifølge Peterson hvis alle hadde levd som Jesus. Dvs. at Peterson tar med Kristuslikheten som et nødvendig gode for menneskeheten. Problemet oppstår når en ikke kristen psykolog tar frem så mye av Bibelen, også på områder de kristne kaller for helliggjørelse, og mer eller mindre oppfordrer mennesker til å leve som Jesus. Da vil jeg si at det hele fort blir et lovisk strev som man allikevel ikke er i stand til i egen kraft. Peterson mangler med andre ord formidlingen rundt Guds kraft til dette. Men det er allikevel sant det Peterson påpeker, at hvis mennesker hadde levd mer lik Jesus så hadde verden vert mye et bedre sted. Forfatteren av første kapittel påpeker allikevel at det må sann tro til Gud, en tro som tror at Han virkelig er der, og behandle Bibelen som om den også virkelig var sann. Vi kan si det med Ashfords ord at Peterson blir mottatt som en slags yppersteprest der hans livs coaching kombinerer den kulturelle autoriteten av de sosiale vitenskapene sammen med det åndelige som appeleres av religiøse tilskyndelser. Ashford påpeker også videre farene ved at dette kan føre til en slags statsreligion i ens liv heller enn en personlig tro på Gud. I boken sies det også at han velger å fortelle gamle fortellinger som myter for på den måten ta tilbake den såkalte dydsetikken og den eldre forståelsen av hvordan karakterer blir dannet.

Ellers fikk jeg noen drypp av at Peterson er veldig opptatt av det postmoderne og går temmelig hardt imot det. Videre i boken tar forfatterne frem mye politikk og filosofi blandet med et akademisk språk, gjerne med psykologiske elementer og undertoner, som jeg tror kun ytterst få klarer å gripe helt tak i. Det er jo på en måte slik Peterson også legger ut mye av det han skriver. De tidvise dryppene som jeg klarte å gripe av forståelse og innblikk gav meg allikevel noe mening rundt det som har med Peterson å gjøre. En dråpe jeg fikk med meg er viktigheten Jordan Peterson legger i fri tale i samfunnet, at uten den så blir mennesker sårbare for ideologiske besittelser. Bra poeng.

Jeg savnet allikevel litt mer av det kristne perspektivet som tittelen også påpeker rundt boken, samtidig som det ble lagt litt mer vekt generelt rundt temaer som Peterson tar opp enn på selve Jordan Peterson. Det manglet med andre ord litt mer fokus på ham og det kristne perspektivet synes jeg, selv om det selvfølgelig også kommer fram. Som sagt så ble det hele også litt for politisk, filosofisk og akademisk etter min smak, og det var mye som dermed ble altfor høytsvevende for meg. Man bør også med fordel ha en del forkunnskaper på områder som Neo Marxisme, personer som Søren Kirkegård og amerikansk politikk, for å nevne noe, for å best mulig utbytte av boken. I det store og hele så er kanskje Peterson den tydeligste ikke-troende som tar for seg Bibelen på en mer relevant måte for den moderne verden enn andre i hans sjanger. Dette kommer bl.a. til syne i hans syn på offerritualene, som ofte blir sett på som noe primitivt i dag, men i Petersons øyne er det blant de største idér som har kommet opp i menneskets sinn. Dette er noe som er direkte i strid med våre overlevelsesinstinkter som også forfatteren av kapitlet påpeker. Det blir også påpekt at selv om bibeltolkningen hans ikke er av den beste sorten så er allikevel måten han fremlegger de bibelske tekstene beundringsverdige. På den positive siden så kan dette for mange være, ifølge Laurence Brown, en døråpner for å forstå og komme nærmere den kristne troen.

Et av de tingene som jeg satt pris på å lese rundt Jordan Peterson er hvordan han virkelig ser ut til å bry seg om pasientene og personene han møter på og som sliter. Han kan gi dem forståelse og svar med tårer i øynene, noe som viser at han tar sitt kall svært alvorlig. Et eksempel gis når en gutt ytret tanken om å begå selvmord snart og hvordan Peterson var med på å gi ham håp, og etter senere utveksling med gutten, så var han fortsatt i live. Alt i alt, skjønner jeg ikke helt enda hvorfor så mange kristne nesten gir han status som en kristen åndelig leder, med alt det man kan sette spørsmålstegn ved rundt ham ut fra et Bibelsk ståsted. Jeg sår allikevel ikke tvil i at han har vært med å hjulpet mange inn i et rikere liv, ja til og med mange troende.

Jeg likte Danielle Shreyers litt originale skrivemåte og at noen også tør å gå imot en såpass kontroversiell lære innenfor den kristne troen som arvesyndlæren er. Noen mener at den er helt essensiell i den kristne troen, andre mener at den ikke er det, og mener også at den er ubibelsk. Selv om forfatteren har noen gode argumenter imot arvesynd så savner jeg en eksegetisk dybde og tyngde i det hun skriver. Selv om Shreyer legger mye vekt på det hun kaller for ”Original blessing”, eller arvevelsignelsen, så klarer hun også se det onde i mennesket, men at dette heller mer mot valg man tar enn noe man er. Når arvesyndlæren svartmaler mennesket, så kan det se ut som om Shreyer går litt mye over i den andre grøften, men allikevel ikke uten å se ut til å ta altfor lett på synd. Hun legger derimot mer vekt på Guds velsignelse overfor menneskene, om hvordan Gud ikke forbannet Adam og Eva, men hvordan Gud etter ”fallet”, noe som heller ikke er et bibelsk begrep i følge henne, velsigner og forsørger dem, ja til og med Kain. Gud er barmhjertig hele veien, noe som arvesyndlæren fort kan se ut til å dekke over.

Shreyer kan se ut til å minimalisere Jesu stedfortredende død, og mener at det kan bli for mye fokus på det. Hun henviser da til kirkefedrenes kunstmalerier, der paradistilstanden rådet, og at Jesus på korset ble først fremtredende etter at vi omfavnet arvesyndlæren. Hun avviser allikevel ikke Jesu stedfortredende død, og påpeker at det har en bibelsk verdi, men at fokuset bør være på livet som springer ut av Jesu verke. Jeg mener i hvert fall at Jesu stedfortredende død er noe mer essensiell og viktig å løfte fram som noe stort, men at det også er viktig å trekke fram livet som medfølger. Skriften er ganske så tydelig på det.

Shreyer gir oss også et lite innblikk i debatten rundt arvesyndlæren på 1700-tallet mellom presbyterianeren Jonathan Edwards og episkopalen John Taylor. En del interessante vinklinger får vi gjennom boken, men jeg klarer ikke ta altfor helt god fisk og savner flere svar ut fra Skriften på hvorfor hun mener arvesyndlæren er feil. Innimellom får jeg også en følelse av universalisme i måten hun skriver på, men om hun er universalist eller ikke, det kommer ikke helt klart fram. Mot slutten blir også boken noe gjentakende og repeterende.

Dette er en lettlest bok/hefte om klasseledelse og har flere praktiske og enkle forklaringer på hvordan ledelse i et klasserom bør utføres. Siden jeg skal begynne å jobbe som kontaktlærer, samtidig som jeg tar de nødvendige fagene for å få nok utdannelse til det, så tenkte jeg forberede meg litt i form av relevant litteratur. Thomas Nordahls bok er en enkel og solid start, den har mye bra jeg vil ta med meg videre. Han skriver bl.a. om lærere som utfører en hensiktsmessig og relasjonsbasert klasseledelse, ser ut til å lykkes i alle fag og på alle læringsarenaer (s.3). Videre påpeker han at det som skjer i en klasse er lærerens ansvar, og er det f.eks. bråkete i en klasse, så hevder Nordahl at det til en viss grad er lærerens ansvar, og at det dermed også er lærerens ansvar å ordne opp. Det samme gjelder med læringsutbytte. Hvis det er dårlig så er det lærerens ansvar, og dermed lærerens ansvar å forbedre resultatene. Nordahl påpeker også at en av de viktigste forutsetningene for å lykkes som lærer er at man erkjenner at man faktisk er en leder, og de rundt en da kan forvente at det utøves klar ledelse fra lærerens side.

Nordahl skriver også om det som gir elevene læringsbytte. Her påpeker han bl.a. tydelige voksne som samtidig viser interesse overfor elevene og har et nært forhold til dem. Disse elevene opplever i følge Nordahl å bli likt og anerkjent. Litt senere utdyper han dette ved å si at god ledelse handler om at elevene får en opplevelse av å bli sett, hørt og respektert som selvstendige mennesker. Dette er ytterst viktig for deres læring og blir en realitet gjennom det å motivere elevene til arbeidsinnsats, og det å skape ro og forustigbarhet i undervisningen. Nordahl henviser også til John Hatties omfattende forskning på det som har best innvirkning på elevenes læring, og han fremhever og konkluderer at læreren uten tvil har den mest fundamentale innflytelsen på elevens læring. God ledelse vil videre være det å legge konkrete mål for læring, stille krav og ha forventninger med hensyn til både arbeidsinnsats og læringsutbytte. Videre er det viktig å oppmuntre elevene og velge aktiviteter og oppgaver som ifølge Nordahl kan realisere de mål man har satt for undervisningen (s.9).

Thomas Nordahl påpeker at man som lærer ikke nødvendigvis er god hvis man kun mestrer et område, f.eks. så hjelper det ikke hvis læreren er ytterst god i et fag men ikke klarer å få elevene til å følge med eller ta i mot beskjeder. Det jeg videre ønsker å ta med meg er noen elementer som forfatteren nevner for å kunne videreutvikle seg som leder er å kunne reflektere sammen med andre, ha et kritisk perspektiv på egen ledelse, tilegne seg ny kunnskap, noe jeg nå gjør ved å lese teori rundt emnet, og så påpeker han at det ikke minst er viktig med systematisk trening på området for å bli god, akkurat som på andre arenaer i livet. Et annet viktig poeng og tegn på at man lykkes og at læring finner sted er når man som lærer opplever at elevene aktivt er med og bidrar i timene.

Nordahl henviser mye til John Hattie, som jeg også har til gode å lese bøker av, som f.eks. boken "Visible Learning" som nylig også har kommet ut i en ny utgave. Nordahl gir flere eksempler fra Hatties forskning om hva som er viktig og har størst effekt på læring. Han fremhever lærerens evne til å håndtere bråk og uro i undervisningen som et av de områdene med størst effekt for elevens læringsutbytte, samt kognitive strategier i undervisningen som dialog, forklaring, repetisjon og oppsummering. Andre områder er positive, støttende og konstruktive tilbakemeldinger. Ledelse, tydelighet og struktur har også mye å si og lærerens forhold til elevene. Nordahl viser også til hva som ikke har noe effekt.

Professor Nordahl skriver også om autoritet, og at det å være lærer i dag gir ikke automatisk autoritet, læreren må selv gjøre seg fortjent til det. Han skriver også om autoritetens klare tids- og kommunikasjonsgevinst og påeker bl.a. viktigheten av å gi kollektive beskjeder fremfor å gjenta beskjeden overfor hver enkelt elev. Senere i boken skriver Nordahl også om forskjellig typer klasseledelse. Den ene er den strategiske klasseledelsen som tar for seg lærerens planlegging av alle sider ved undervisningen. Han påpeker hvor viktig de er å være tydelig på dette området. Han skriver at når ma vet hva man vil med undervisningen, hvorfor man vil det, og hvordan man vil arbeide for å realisere målene, vil det gå helt klart fram hvem som er leder av undervisningsforløpet (s.35). En annen type ledelse han sikter til er situasjonsbestemt ledelse som ifølge Nordahl referer til lærerens direkte møte med elevene i ulike situasjoner i undervisningen. Her spiller elevenes forutsetninger, modenhetsgrad, tidligere læring og motivasjon med hensyn til skolearbeidet inn. Her kommer det også an på hvordan hver enkelt lærer fremstår og hvilket stoff det arbeides med (s.35).

For å komme litt tilbake til det som har med autoritet å gjøre så er det viktig å passe på at kontrollen og lærerens dominans ikke blir for sterk, da blir læreren lett autoritær isteden for en sunn autoritet. Videre så påpekes det at lærerens undervisning må utfordres hvis man ønsker at alle elever skal kunne realisere sitt potensiale for læring.

Favorittdelen av boken min var nok den siste, for da fikk jeg klare og tydelige tips om praktisk anvendelse. Da tar Thomas Nordahl fram dette med god struktur som har med oppstart av timer å gjøre, overganger mellom aktiviteter og avslutning av undervisningsforløp. Mangler man struktur så kan det fort oppstå uro i undervisningen noe som da vil gå negativt utover arbeidsinnsatsen og dermed også lærigsutbyttet. Forutsigbarhet er også viktig i form av elementer og rammer som går igjen. Et viktig poeng Nordahl kommer med er at hvis læreren ikke tar ledelsen, står det alltid en elev klar til å ta over (s.49).

Avslutningsvis påpeker Nordahl dette med regler, at man ikke skal utøve streng disiplin eller harde straffer, men at man gir rimelige konsekvenser for uønsket adferd eller regelbrudd. Det påpekes også at barn og unge faktisk trenger mer struktur og tydelighet i dag enn tidligere fordi omverdenen gir så store valgmuligheter (s.56). I det store og hele var denne lille boken en god start på mine forberedelser til kontaktlærerjobben som venter meg.

Da har jeg endelig fått lest meg gjennom dette oppslagsverket på over 700 sider. Mye spennende og interessant som er blitt sagt av de tidlige kirkefedrene rundt forskjellige temaer, men også mye uinteressant og kanskje uvesentlig, men det kommer sikkert an på hvilke temaer man interesserer seg for. For meg var det ganske interessant å bl.a. se hvordan så og si alle kirkefedrene nevnt i boken var pasifister og de har faktisk flere gode argumenter for det. På den andre siden kan mange av dem virke loviske i vårt moderne øyemed. Teater og konkurranse sport, spesielt bryting var helt uaktuelt for kristne å drive med, kanskje mest fordi dette hadde dyp sammenheng med datidens avgudsdyrkelse. Fysisk trening virket derimot greit. Å smykke seg var så å si uaktuelt ifølge de tidlige kirkefedrene, da var man nesten ikke frelst engang. Politikk var også fy, fy, og filosofi var for det meste ugreit, men noen var litt mer positive til det. Det kan ha seg at filosofi ble mer akseptert i noe senere tid når Augustin levde, men så langt fram i tid strekker ikke dette oppslagsverkets utvalg seg. Ellers er det interessant å lese kirkefedrenes eskatologiske syn, men jeg hadde ønsket litt flere utsagn fra Eusebius på dette området, for det finnes jo. Det er også interessant å se Tertullians syn forandre seg på visse områder etter år 212e.Kr. når han gikk fra å være en ”klassisk” kristen og over til å bli en del av Montanistene. Jeg kunne nevnt mange flere interessante eksempler, men dette var de jeg kom på i farten.

Oppslagsverket kunne nok ha inneholdt mye mer, og man kunne sikkert skrevet flere bind med utsagn fra kirkefedrene. Kanskje utvalget til en viss grad kan være preget av ubevisste fordommer fra redaktørens side, men ikke vet jeg. Redaktøren påpeker i hvert fall i forordet at han har gjort sitt ytterste for å være teologisk nøytral i sitt utvalg og at ingen sentrale sitater er blitt utelatt med vilje. Hva sentrale sitater angår kan jo variere fra lærd til lært og lekmann til lekmann tenker nå jeg. Alt i alt er dette allikevel et nyttig verk å slå opp i når man lurer på hva de tidligste kirkefedrene etter de første kristne mente rundt forskjellige teologiske temaer. Det som kan være sikkert og visst er at man i første omgang må holde seg til Bibelen, og ikke ta kirkefedrenes meninger som fasit på en lære. De var ikke alltid enige med hverandre og hadde også mange syn som vi i dag ville sett på som oppsiktsvekkende, i hvert fall til en viss grad. Jeg er i hvert fall glad for å ha kommet med gjennom dette oppslagsverket som til tider var kjedelig, innimellom fengende, og ved jevne mellomrom interessant og ytterst givende.

Vannets vitenskapelige sider kan virke ganske undervurdert i dag. Gerald H. Pollack tar for seg vannets fjerde fase ved å ta oss med på en vitenskapelig reise inn i vannets molekylære verden, der vi får oppdage ting rundt vann som ikke har vært særlig godt kjent. Vi blir med andre ord kjent med vannets fjerde fase, også kalt for EZ fasen, eller EZ strukturen, som forfatteren legger inn som en løsning på mange av vannets mysterier. Han går litt i mot den konvensjonelle forståelsen av hvordan vannet virker i forskjellige situasjoner, men han ser også ut til å gi et bedre og mer logisk svar, nettopp ved å integrere EZ strukturen som kan observeres med sterke mikroskop.

Forfatteren hevder i begynnelsen at dette er en bok som lekmenn kan klare å skjønne godt. Jeg er delvis enig. For meg var boken en balansegang mellom det å forstå det jeg leste og ikke forstå alt like godt. Noe var mer teknisk forklart enn andre ting i boken, men heldigvis så kan man forstå mye av innholdet hvis man holder tungen rett i munnen og leser forsiktig. Noe måtte jeg lese flere ganger, men boken gir interessante svar på ubesvarte spørsmål og hvilken rolle EZ strukturen spiller i vannets mange situasjoner. Vi får bl.a. innblikk i hvorfor kaffedampen oppfører seg som den gjør, hvorfor tungen setter seg fast når man lener den mot en kald lyktestolpe, hvorfor isen er glatt, hvordan isen fryser, at fryseprosessen også innehar varme osv. I alt dette får vi merke oss EZ strukturens magiske rolle og hvordan vann også innehar interessante elektriske egenskaper der de elektriske ladningene spiller en vesentlig rolle. Vi få bl.a. svar på hvordan to like poler faktisk kan tiltrekkes av hverandre i vann.

Dette er en teknisk bok men samtidig klarer forfatteren ganske godt å balansere det han skriver slik at en lekmann ganske greit kan forstå innholdet i boken. Det er allikevel noen detaljer som er vanskelig å skjønne og forstå seg helt på, og formuleringer som ikke alltid gir like mye mening, men det interessante i boken er ganske interessant og verdt å få med seg.

Dette er en ganske nyttig bok om stress og stressets mange negative sider og hva det i lengden kan føre til av sykdommer og lidelser. Den gir også gode og velbegrunnede løsninger på problemet, pasienthistorier, samt noen historier fra forfatterens eget liv. Boken er skrevet av en kristen lege, og han bruker regelmessig Bibelen som rettesnor og hjelp, men for det meste bruker han forskning og kyndigheten sin som lege for å underbygge sine påstander. Boken er ganske allsidig og lærerik og kan være til stressdempende hjelp.

Selvom jeg er enig i en god del av ernæringsbiten, så ser det ut som om han er fanget i den feilaktige forståelsen av at rødt kjøtt og mettet fett er usunt, selvom han ikke sier det rett ut, så forstår man det ut ifra det han skriver. Det ser også ut som han har en konvensjonell og udefinert forståelse av kolesterolet. Bortsett fra dette så er boken stort sett nyttig lesing, selvom alt ikke er like aktuelt for meg og min livssituasjon.

Dette er en bok om Guds farskjærlighet til Sine barn og hvordan Gud kan være den faren du alltid har savnet i livet ditt. Boken beskriver et rikt og riktig farsforhold som kun er å finne hos Gud, den fullkomne Far. Forfatteren selv mistet faren sin tidlig og hadde en fraværende stefar, eller en stefar som hadde store forventninger og krav til stesønnen sin.

Boken får en til å grave litt inn i barndommen og forholdet til ens egen far. Det denne klarer som ingen sekulære psykologibøker rundt samme tema klarer er å komme med en Faderløsning i Gud. Stort sett klarer Ed Tandy McGlasson det bra, men det blir ytterst mye gjentakelser og litt for mange historier fra hans eget liv, andres liv og den tjenesten han har for å fremme budskapet sitt. Noen av historiene er inspirerende å lese, men det blir kanskje til tider litt for mye av det gode. Boken er til hjelp når det kommer til å legge merke til og bli bevisst negative sider som man har tatt med seg videre fra sin egen far, og viktigheten å ta et oppgjør med de ved å la Guds farskjærlighet ta over i en sliv og på de områdene det gjelder.

Boken får også noen ganger temaet til å virke litt abstrakt og utopisk, at så fort man klarer å forstå at Gud er far så vil ting løse seg å bli bra. Jeg hevder ikke at forfatteren hevder det, men etter å ha lest boken så kan man få et litt glansbildeaktig bilde av Gud som Far. Tross dette, så tar boken fram viktige sider og er nok en bok som mange der ute kan trenge å lese.

En grei bok om pappas rolle i samvær med barna sine og barneoppdragelsen. Boken tar for seg sentrale ting som menn frykter når de blir fedre, og gir en grei innføring og noen oppmuntrende tips underveis. Boken tar utgangspunkt i ti intervjuer med pappaer i forskjellige livsituasjoner. Jesper Juul bygger videre på dette og tar for seg noen av de viktigste områdene når det kommer til det å være pappa. Boken er kanskje best egnet for de som er førstegangsfedre, men kan absolutt med fordel leses av fedre med flere barn.

Jeg synes boken til tider var litt for generell, men den hadde allikevel noen gode tips å ta med seg videre og områder det er greit å bli mer bevisst på. Boken tar bl.a. fram viktigheten i opprettholdelsen av et god forhold til moren under de turbulente barneårene og hvordan eventuell turbulens i et ekteskapet kan løses når det kommer til det nye livet som skal unnfanges, fødes og oppdras. Jeg likte også at boken tok opp rollen fedrenes fedre kan spille inn i hvordan vi som fedre igjen oppdrar barna våre, og det å være bevisst dette og kunne jobbe seg ut av de negative sporene dette kan ha etterlatt seg i sinn og sjel. Boken innviterer oss også til å inngå i et dypere, nærere, mer ansvarsfullt og pliktbevisst forhold til våre barn, og hvordan det vil spille en viktig rolle i fedretilværelsen.

Etter å ha lest boken kan jeg ikke si at jeg kjente meg igjen i alt, men noe traff og det er sjelden en pedagogisk bok får meg til å felle tårer, noe denne klarte på et punkt i boken. Boken er rik på eksempler og siste del av boken gir oss del i intervjuobjektenes egne historier. Dette er nok en etterlengtet bok som sikkert flere fedre der ute har ønsket å få tak i.

Denne boken tar deg tilbake til barndommen din og hjelper deg til å ta tak i eventuelle traumer og bringe dem til overflaten, slik at man bevisst kan jobbe med dem og dermed også forbedre livet og livskvaliteten. Forfatteren tar utgangspunkt i sitt eget liv og den vei hun måtte gå, men hun gir også flere eksempler fra livene til klientene sine og andre hun har blitt kjent med på reisen sin.

Jeg synes boken begynner bra, men etterhvert blir det litt mye informasjon og litt for mange historier både fra hennes og andres liv. Når man skriver så langt og mye som LePera gjør så mister man litt interessen etterhvert, for det blir bare litt mye å huske på og gjerne mye repetisjon, selvom innholdet er ganske lett forståelig.

Selvom boken tar opp et tema som er aktuelt for mange i dag, så kunne boken vært kortere og ikke så abstrakt i praksis. Det blir mange øvelser man oppfordres til å gjøre og en som er langt nede psykisk, mister kanskje motet under lesingen pga. alle øvelsene. Tross dette, så var det mye interessant og fint å ta med seg. Jeg fikk fundert tilbake til barndommen min, som nok ikke har vært av det beste slaget psykologisk sett og prøvd å få brikker til å falle på plass. Det hjelper ihvertfall å være bevisst på at barndomstraumer, ja kanskje traumer man ikke husker, eller rett og slett har fortrengt kan være årsaken til dårlige uvaner og problemer i voksenlivet. Forfatteren påpeker også at vi har langt større innflytelse over vår mentale helse enn vi tror. Når vi lar denne innflytelsen prege oss ved at vi er bevisste og arbeider bevisst i helbredelsesprosessen som finner sted så vil vi etterhvert kunne oppdage lyset i tunellen. Hun skriver også at det å virkelig forstå sin barndom og fortid, det å observere den og ta lærdom av den, er en prosess som åpner muligheter for store forandringer i livet.

Alt i alt en grei bok, men ikke blandt de beste på området. Boken er den første av slaget jeg leser skrevet av en lesbisk forfatter der hun tar for seg flere eksempler fra sine kjærlighetsforhold. For meg er det forståelig med tanke på barndommen hun har vært gjennom, og jeg har selv observert at flere fosterbarn med en traumatisk oppvekst også kan utvikle en tilbøyelighet til homofili senere i livet. Jeg sier ikke herved at homofili kun bunner i en traumatisk barndom, men at det kan være en av årsakene.

Dette er en god bok som tar for seg de sårbare barna i barnehagen og hvordan man kan støtte dem opp og hjelpe dem videre i livet på en best mulig måte. Boken er lettlest til å være av det akademiske slaget og jeg synes denne burde vært tilgjengelig i alle barnehager. Den har ganske korte kapitler og underkapitler, og boken tar for seg de viktigste tingene og hjelpemidlene for å hjelpe de sårbare barna videre. Man kan lese alt fra det emosjonelle, til lek og språk, tidlig innsats, viktigheten av god tilknytning og hvordan jobbe mot det, toleransevinduet, COS modellen, foreldresamarbeid osv. Her er det mye bra pakket inn i en bok på rundt 200 sider.

Dette er en utrolig innholdsrik og detaljert bok av Don K. Preston, rundt full preterisme, eller pakts eskatologi som forfatteren også kaller det. Jeg har sett flere av hans såkalte "Morning Musings" på Youtube og dette er den første boken jeg leser som er skrevet av ham. Preston er utrolig god på å argumentere for dette synet ut fra Guds Ord, og den gir et helt nytt perspektiv på endetiden, som noe som allerede har vært og ikke noe som er nå eller skal komme. Til og med dette har han gode bibelske argumenter for. Han går grundig til verks, ja kanskje litt for grundig. Han går i rette med flere kjente forkynnere og bibellærere, både dispensasjonalister, millenialister og noen del-preterister og gir leseren mange argumenter på hvorfor ikke den moderne endetidslære holder bibelsk mål, ihvertfall hvis man bruker en sunn bibeltolkningsmetode. Innimellom når man tror han er ferdig med argumentene sine, så oppdager man plutselig at han faktisk har et par til i ermet, og som regel grunnet i Guds Ord og sunn fornuft og logikk.

Preston får på en solid måte fram at endetidslæren i Bibelen har med datidens Israel og den Mosaiske lovens avløsning til fordel for den nye pakts tidsalder og menigheten som det sanne vintret og Israel, og at Jesu andre komme faktisk skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets totale ødeleggelse. Vi får se hvordan personligheter som John MacArthur, Grant Jeffreys, Thomas Ice, Kenneth Gentry mf. får gjenngå en grundig analyse av sin bibeltolkning og hvorfor den ikke holder mål med tanke på endetiden. Vi får innblikk i hvordan disse bortforklarer såkalte vanskelige vers rundt Jesu gjenkomst og hvordan noen av dem til tider også motsier seg selv. Jesus og apostlene hevdet klart og tydelig at de levde i de siste dager og at Jesu komme var rett rundt hjørnet og kom til å finne sted iløpet av deres generasjon. Dette synet forsvarer forfatteren og han gjør det på et underfundig og Bibeltro måte. Det er leit at akurat dette har vært ateisters og bibelkritikres beste våpen mot den kristne troen, det at Jesus og apostlene virkelig trodde og lærte at Jesu komme var rundt hjørnet, og så tilsynelatende så skjedde det ikke iløpet av den generasjonen som Jesus profeterte om. Men hva om det virkelig gjorde det? Dette tar Don K. Preston fram på en god og solid måte.

Forfatteren tar også for seg vanlige anklager denne læren møter og gir et solid og godt forsvar for sitt syn og snur kritikernes argumenter innimellom mot dem selv. Eksempler på dette er rundt vranglæren til Hymenaeus i Bibelen, som hevdet at oppstandelsen allerede hadde funnet sted på Paulus tid når Paulus bl.a. skrev sine brev til Timoteus. Et annet område han tar for seg er området om Jesus hadde herlighetslegeme etter sin oppstandelse eller ikke.

Innimellom kan det kanskje bli litt mye informasjon å ta til seg på en gang, og noe er mer interessant en noe annet, men over det store og hele så står dette som en klar favoritt så langt rundt preteristisk litteratur. Preston har også en liten uvane å gjenta seg litt undøvendig mye, men skal man ha det inn med teskje så skal man det. En god bok som vil ryste enhver eskatologisk forutinntatthet. Er du klar for å bli rystet på det du trodde var en god bibelsk grunnvoll rundt endetiden?

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesepraksiser i barnehagen". Bøkene har vært ganske overlappende for meg og innholder mye av det samme, men samtidig har begge to gitt meg mye kunnskap på området. Denne boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, slik også overnevnte bok er. Først og fremst er denne skrevet fra et barnehageperspektiv til et barnehagefolk, men innholdet kan like så godt passe for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste denne parallelt med boken "Lesefrø". Boken er en god innføring i lesingens betydning for barnas språkutvikling, først og fremst fra et barnehageperspektiv, men innholdet kan være like aktuelt for den gjennomsnittelige forelder som ønsker innsikt i hvordan man på en god og effektiv måte kan bruke lesing som et språkstimulerende middel for barnet sitt. For barnehageansatte er denne boken en god bok å kunne inkludere i det faglige arbeidet i barnehagen.

Jeg leste "Følg meg" før denne, men "Radikal" holder seg mer eller mindre til samme tema: "Evangelisering" og "misjon", men i dette tilfellet hovedsakelig verdensevangelisering. Han begynner med å ta et oppgjør med noe av det ubibelske ved den amerikaniserte kristendommen som så lett kommer snikende og er synlig så mange steder, men så kjører han på. Han legger ikke skjul på at alle troende er kalt til å gå ut til alle nasjoner, et ganske spenstig og vågalt utsagn, og selvom han virker oppriktig og mye av det han skriver er sant og verdt å ta til seg så blir det noe som ikke stemmer når det virker som om man ikke kan være en god nok kristen hvis man ikke er ute å misjonerer i andre land enn der man selv bor. Dette mener jeg er en misforståelse av misjonsbefalingen. Ifølge ham er det ikke nok å be eller støtte økonomisk de fattige og de unådde, men at vi må ut dit hvor de er.

Det er lett for ham å påpeke dette hos andre når han selv er såpass på farten rundt om i verden, og det er jo bra, men det kan se ut som om han mangler en litt mer ydmyk side i det han formidler rundt dette i "Radikal". Men, alt i alt så har han et budskap som er verdt å få med seg, og i det minste gjør den en mer bevisst nøden der ute, og hvis man ikke drar ut til de unådde, så kan denne ihvertfall være med på å inspirere å bli mer frimodig der man selv bor og befinner seg. Jeg tenker at hvis man ikke tør, klarer eller har prøvd å misjonere der man bor; i nabolaget, familien eller andre nærliggende områder, så har man lite å gjøre blandt unådde folkeslag. Jeg fikk litt blandede følelser rundt boken, men kanskje det bare er kjødet mitt som elsker å ha det litt for behagelig enn den burde?

Den første boken jeg leste som var skrevet av John Gray var ”Menn er fra Mars, Kvinner er fra Venus”. Den falt ganske godt i smak og gav meg bedre kjennskap til forskjellene i hvordan kvinner og menn tenker. Siden den norske tittelen gav inntrykk av at denne boken var en videreføring av overnevnte bok så fanget den også interessen min, men jeg oppdaget fort at den innholdt veldig lite ”Mars og Venus”. Når det er sagt så er den positive barneoppdragelsen som Gray fremhever et spennende felt å begi seg ut på, og etter å ha testet ut noen av metodene så ser det ut som om det til en viss grad er noe i det. Boken har mye nyttig man kan ta med seg som forelder, men som pedagog klarer jeg allikevel ikke sluke alt forfatteren kommer med, selv om jeg kan si meg enig i en god del, ja, mange av elementene finnes allerede skrevet om i andre nyttige oppdragelsesbøker.
Innimellom ønsket jeg forskningsmessig belegg rundt det han skriver, men boken innholder verken kildehenvisninger eller henvisning til eventuell forskning rundt metoden han fremmer. Det virker også ofte som om det er forfatteren selv som kommer med sine erfaringer og meninger på en reklamerende måte. Jeg regner med og vet at en del av det finnes det forskningsmessig belegg på, men på andre områder igjen hadde jeg trengt litt mer kjøtt på beina. Jeg synes også boken var litt for lang og gjentakende og kunne godt ha vært kortet ned med nærmere 150 sider.

Områder jeg savnet et mer forskningsmessig belegg på er niårsfasen han stadig referer til som en grense hvor man ikke skal gjøre det og det med barna, eller si det og det, eller oppføre seg sånn og sånn osv. Videre påpeker han at alle barn alltid gjør sitt beste og at de alltid ønsker å samarbeide med foreldrene, og når de ikke gjør det så kan det virke som det alltid er foreldrenes feil. Her synes jeg forskning hadde vært en god ting. Ja, det trenger ikke være helt feil at barn prøver å gjøre sitt beste og at de ønsker å samarbeide og at det kan være foreldrenes feil når de ikke gjør det, men er det slik alltid? Neppe. Da tenker jeg at man frarøver man barna noe av sin frie vilje, man overser egoismen som har blitt en del av barnets natur og setter heller all skyld på foreldrene hvis ting går galt. Med dette så mener jeg ikke at småbarn skal ta ansvaret for sine feil. Ja, boken har rett i at vi kan gjøre mye riktig for å få barna våre til å samarbeide og yte sitt beste, men det betyr ikke at de alltid gjør det selv om vi hadde gjort alt riktig.

En annen ting forfatteren påpeker er at barn ikke trenger valgmuligheter før de er ni år. Nå kommer det ikke helt klart fram hva han mener med valgmuligheter, men som pedagog vet jeg at yngre barn har godt av noen valgmuligheter innimellom, bare de ikke får altfor mange ting å velge mellom og ting som kun bør være den voksnes ansvar og valg å ta. Jeg er også ganske uenig i det boken snakker om rundt det å avlede barn når de begynner å gråte eller har skriketokter. Hvor ble det av å ta barnas følelser på alvor? Selv om dette skrives i sammenheng med lettpåvirkelige barn, så bør de også få anerkjent følelsene sine og bli tatt på alvor. Det kan hende jeg kan ha misforstått noe av det han skriver om akkurat det, siden han også skriver mye riktig om det å ta barnas følelser på alvor.

Selv om det er en del å påpeke i denne boken, så er faktisk mesteparten nyttig å ha med seg i ”oppdragelseskofferten” sin, og jeg likte spesielt måten man på en god måte kan kommandere barn på slik at de gjør det du gir dem beskjed om. Det har vært en slags ”magic bullett” under lesingen. Videre fremhever John Gray viktigheten av å ikke til stadighet kritisere barna sine og påpeke alle feil de gjør, noe som vil kunne gå på selvfølelsen løs, men la barn være barn og vær en god samarbeidspartner med dem og ikke glem å vise dem at du virkelig setter pris på dem ved å bl.a. fremme deres positive sider.

Da har jeg endelig fått fullført dette historiske verket, skrevet av Josefus, som hovedsakelig omhandler jødenes opprør og krigføring mot det romerske riket fra år 66 e.Kr til år 70. Hovedgrunnen til at jeg leste den var for å få et dypere innblikk i templets, og Jerusalems ødeleggelse som skjedde i år 70 e.Kr. Josefus gir en detaljert og grotesk beskrivelse rundt det som skjedde og beskrivelsen bekrefter til punkt og prikke det Jesus forutsa i Matteus 24 om dette, ca. 40år før det skjedde. Beskrivelsene til Josefus gir innsikt i krigens brutalitet, hensynsløshet og den dom som falt over jødene og Jerusalem på denne tiden. Det er nesten så man kan si at det ikke har vært kriger mer brutale enn denne, det vil den som leser forstå. Når det er sagt, så er også Josefus kjent for å bruke hyperboler/overdrivelser i sine beskrivelser, men selv om man tar det til en viss grad i betraktning så kan man ikke legge under en stol at dette var en krig som er blant de mest brutale historien har vært vitne til.

Boken er skrevet på litt vanskelig engelsk, noe annet enn jeg er vant til, kanskje et resultat av en direkte oversettelse fra originalspråket. Mye av boken er også kjedelig lesing. Noe av grunnen er det litt gamle og vanskelige språket, de lange setningene og setningsformuleringene, samt mange uinteressante detaljer. Det er også mange navn å holde styr på. Samtidig har boken sine store spenningsøyeblikk på vei mot klimakset som er Jerusalems totale ødeleggelse. Totalt sett synes jeg dette allikevel er et flott verk å ha i boksamlingen sin, og grunnen til at jeg velger å gi denne en sterk firer på terningen er at jeg faktisk har klart å komme meg gjennom denne mer eller mindre tungleste boken, at det er et klassisk verk, og fordi den tar for seg en historie som mange ikke fatter helt omfanget av. Videre så er den en solid bekreftelse og et godt kildemateriale til mitt preteristiske endetidssyn, og ikke minst en bunnsolid oppfyllelse av Bibelens profetier rundt dette.

Tittelen påberopte oppmerksomheten min, og jeg ble nysgjerrig på om ingen faktisk har fortalt meg det boktittelen påpeker om innholdet. Det skal sies at mye av bokens innhold var mer eller mindre kjent for meg, siden jeg har lest en del selvhjelps bøker og bøker som omhandler psykologi og mental helse, men jeg er stort sett glad for repetisjon og et annet perspektiv på temaer jeg har lest om før. Sånt sett var det ikke så veldig mye nytt i denne, selv om noe også var det. Kapitlene er korte og lett leselige, men samtidig kunne forfatteren også gått noe grundigere og mer konkret til verks i noen av kapitlene og temaene, men da hadde nok boken blitt et bind blant mange.
Jeg følte også innimellom at noen av kapitlene ikke var helt ferdig skrevet og at innholdet ble hengende litt i løse luften. Boken er en god bok med tanke på at den tar for seg mange relevante temaer innen mental helse og gir en noenlunde grei og kort oversikt over disse, samt noen tips og fremgangsmåter til å kunne arbeide seg ut av det som kan være relevant for den enkelte leser.
For hvert av temaene er det sikkert skrevet mange bøker om før denne kom på banen, slik som for eksempel stress, emosjonell smerte og et meningsfullt liv. Forfatter og psykolog Julie Smith samler med andre ord flere relevante områder inn i korte og noenlunde meningsfulle kapitler. Boken gav ikke så veldig mye for meg, kanskje fordi jeg har lest en del lignende innhold fra før, men litt mersmak gav den, og jeg ser ikke bort ifra at den kan gi enda mer mersmak for andre lesere.