Denne boken tok jeg fram når jeg skulle lese til eksamen, som om jeg ikke hadde nok å lese. Jeg ble ikke helt ferdig med boken til da, men fikk testet ut et av de første teknikkene i boken. Jeg var positiv til det lille jeg fikk prøvd, men dessverre så fikk jeg ikke direkte spørsmål på den muntlige eksamen som hadde med det jeg hadde lagret i langtidshukommelsen å gjøre, selvom jeg i etterkant ser at jeg kunne ha brukt noe allikevel. Slik tar man læring av til neste gang man skal lese til eksamen.

Jeg synes den første teknikken Oddbjørn By presenetrer er den enkleste. De andre bygger vel mer eller mindre i de samme baner, men med litt mer kompliserte vrier synes jeg. De andre teknikkene trenger man litt mer tid på å bli fortrolig med.
Jeg synes boken kanskje var litt lite inne på hvordan man kan klare å huske mye tekst. Hovedsteder og det grunnleggende om de er jo greit, men når man skal drøfte ting, så ser jeg for meg at man må pugge endel. Ihvertfall gav ikke boken meg noen klare svar på det for min del. Jeg likte allikevel boken, og kanskje jeg utforsker disse teknikkene imer i dybden ved en senere anledning.

Det er alltid fint når man kan lære noe ganske radikalt nytt når man leser en bok, i dette tilfellet om helse og mat. For det første gir den innsikt i lektinenes verden. Lektiner er forsvarstoffer som naturlig finnes i forskjellige frukt og grønnsaker, og Gundry påpeker farene ved lektinene vi får i oss ved å spise slik mat året rundt og som vi finner i mat som egentlig ikke er ment som menneskemat. Et vanlig lektin er gluten som ifølge Gundry får altfor mye oppmerksomhet sammenlignet med alle de andre lektinene som finnes i de samme matvarene, ja til og med i glutenfrie alternativer, som kan være minst like skadelige. Forfatteren mener at kornprodukter burde unngås helt, og at fine kornprodukter faktisk er mindre usunne enn grove. Her trekker han inn det franske paradokset. Kort fortalt har det med mengden av lektiner å gjøre, som det finnes mye mer av i helkornsprodukter. Disse ødelegger tarmfloraen vår og i verste fall kan lekke gjennom tarmveggen og inn i kroppen vår. Han påpeker allikevel at vi trenger små doser av dette for at de tarmbakteriene som bekjemper disse ikke skal dø helt ut. Han sier at surdeigsbrød er et unntak fra denne kornregelen, siden surdeiegn avvæpner lektinene i kornet/deigen. Gundry påpeker også andre matvarer som vi til vanlig spiser, som egentlig er lektinbomber, hovedsakelig mat med frø i, slik som tomater, squash og agurker. Soya og bønner får også gjennomgå. Ja, til og med quinoa og chia frø, som av noen matguruer blir ansett som supermat. Gundry gir selvfølgelig logiske begrunnelser, men strekker det kanskje litt langt til tider.

Gundry er ingen paleo- eller lavkarbo tilhenger, nei han kommer også med noen kritiske stikk til disse diettene/livsstilene, selvom forskning har vist gode helsebringende effekter ved disse. Å unngå kornprodukter enes de i hvert fall rundt, sukker også. Han mener at vi skal spise lite kjøtt og snakker generelt ned på kjøtt og animalske proteiner, selv om han også tillater noe av det i sin diet. Saken er at ingen studier har vist at kjøttinntak er kreftfremkallende eller kan skape diabetes, som han hevder. Kjøttkvaliteten har selvfølgelig noe og si, og det står generelt sett dårligere til med dette i USA enn i Norge, som ligger på verdenstoppen i kjøttkvalitet. Mange kyr blir foret med mais- og soyaprodukter i andre land, noe som påvirker kjøttet og gir kjøttet også noe av lektininnholdet fra nevnte produkter ifølge Gundry. I bøker som ”Sacred Cow” og ”Defending Beef” får man en grundig innføring i hvor bra kjøtt over det store og hele er. Det er litt overraskende også at Gundry ikke nevner oksalater som flere av de matvarene han anbefaler innholder, noe som er blitt påvist at heller ikke er så bra for oss.

Gundrys diett og livsstil har uten tvil hjulpet mange, noe de regelmessige pasienthistoriene i boken viser til, og noen av historiene er usedvanlige og viser at dietten hans fungerer slev om han kommer med noen uvitenskapelige påstander rundt hva man bør spise og hva man ikke bør, eller bør spise mindre av. Dette er en inspirerende bok, med noen små kjepphester. Noe kjedelig var det å lese de fleste oppskriftene, kanskje fordi alle ingrediensene ikke er like lett å få tak i i Norge. Noen håpefulle oppskrifter ”lagret” jeg meg til å prøve ut ved en passende anledning. Er du syk eller føler deg skikkelig dårlig, så skader det ikke å prøve livsstilen som Gundry reklamerer for i denne boken.

En helt ok bok om elevens tekst i grunnskolen. Den tar for seg kanskje litt for mange elevtekst eksempler og analyser dem, og i lengden blir det noe kjedelig og uinteressant. Innimellom kan tekstanalysene allikevel skimte noe interessante poenger. Boken innholder også et liten gramatisk del, men lærer leseren om hva man bør være obs på når elever skriver forskjellige type tekster. Leste ferdig boken etter eksamen, så kan hende "ferdig" følelsen gjorde noe med resten av boken. Boken kan være lur å dykke nærmere ned i når aktuelle og mer avanserte elevtekstsituasjoner oppstår i klasserommet. En bok som er blitt brukt i lærerstudiet gjennom flere år og utgaver.

Dette er en helt grei bok om skikk og bruk i samfunnet vi lever i, både på hjemmebane og på bortebane. Mange av rådene er selvfølgelige, noen har man ikke tenkt så mye på, andre igjen kan man relatere godt til, mens man på noen områder kan finne ut at man muligens har tråkket skikkelig i salaten.

Boken var tidvis kjedelig, men ikke fordi den ikke var nyttig, men fordi alt ikke var like relevant, givende og interessant, slik det ofte er med oppslagsbøker, selvom denne skiller seg noe ut fra den sjangeren. Boken kan allikevel brukes som en slags skikk og bruk leksikon som man kan ta en ekstra titt i før man skal i bryllup, begravelse, eller bare ut for å kjøre bil.

Sigrid Sollund, som også har skrevet boken "Hersketeknikker", skriver med et glimt i øyet og med innslag av humor, som noen ganger treffer, og andre ganger kan den være noe malplassert. Alt i alt en grei og lettlest bok som kan bidra til at du kanskje blir en litt bedre samfunnsborger, eller en litt bedre versjon av den du allerede er i møte med andre mennesker.

Dette er en grei fagbok om andrespråksdidaktikk. Den tar for seg problemer og utfordringer man kan møte på som lærer på en skole med elever som ikke har norsk som førstespråk. Videre gir den didaktiske tips til hvordan man kan jobbe med disse elevene og legge best mulig til rette med undervisning, med tanke på dem. Jeg savner allikevel litt mer konkretiserte arbeidsmåter.

Boken begynner med en del definisjoner, noe lovverk og forklaringer rundt hva språk er og hva språkets innholdssider er med tanke på form, innhold og bruk, der alle disse må være på plass for at et språk skal fungere optimalt. Forfatterne går også i dybden av disse tre, der formsiden deles inn i fonologi(læren om språklyder), morfologi(de mindre enhetene i ord som skaper mening, med bl.a. bøyninger og danning av ord), syntaks(ordsammensetning til større enheter som f.eks. setninger) og tekstlingvistikk(bl.a. læren om oppbygging av tekst utover setningsnivå). De tar videre for seg innholdssiden i språket som også kalles for semantikk, som er læren om hvordan ord brukes for å skape betydning på de forskjellige nivåene i språket. Forfatterne forklarer videre hvordan forkunnskapene til de som kommuniserer sammen har mye å si når det kommer til tolkning av en tekst. En fra Somalia kan for eksempel tolke en tekst på en annen måte enn en fra Norge, pga. forskjellig bakgrunn både språklig, sosialt og kulturelt.
Når det kommer til språkets bruksside, eller pragmatikk, så handler det ifølge Monsen og Tveit Randen om hvordan språket brukes og tolkes i samspill med omgivelsene, hva man ønsker å oppnå ved språkbruken og hvordan man kan oppnå det man ønsker å oppnå.

Videre skrives det hvordan et andrespråk læres og forfatterne tar først frem noen eldre teorier rundt dette, og hva som er et vanlig syn i dag. En interessant måte å være klar over er hvordan det som for læreren er et fremmedspråk, er bygd opp, og hvordan strukturen i språket er, sammenlignet med det norske språket. Dette kan være lurt å være bevisst når man underviser en med behov for norskopplæring som andre språk. Videre vises det i boken til viktige faktorer for å kunne lære seg andrespråket på en mest mulig effektiv måte. Her kommer bl.a. motivasjon inn. Boken tar videre fram isfjellmodellen til Cummins som viser til hvordan et godt utviklet førstespråk vil ha en positiv innvirkning på andrespråkslæring og hvordan mange av de samme metodene gjelder når man skal lære seg dette språket.

Forfatterne er også innom mellomspråksteorien, dvs. en teori om hvordan mellomrommet mellom førstespråket og andrespråket blir kalt et mellomspråk der eleven det gjelder prøver seg fram i bl.a. samspill med andre som mestrer, i dette tilfellet norsk som førstespråk. I denne fasen prøver eleven ut forskjellige hypoteser, og slike ”feil” sier Mosen og Tveit Randen, må ses på som en konstruktiv og nødvendig del av språkopplæringen. Videre setter de et skille mellom skolespråk og hverdagsspråk, der disse elevene også må lære skolespråket, noe som fortrinnsvis skjer i klasserommet. Hverdagsspråket blir til i sosial omgang med jevnaldrende.

Dette er noen av de ting som forfatterne av denne boken tar for seg. Boken er ganske lettskrevet til å være av den akademiske sorten, men til tider noe kjedelig også. Allikevel en grei innføring for de som er opptatt av dette, både lærere og studenter. Det finnes tykkere bøker enn dette rundt teamet, så ønsker man seg en god og ikke en altfor lang innføring rundt dette, så kan denne anbefales. Nok en pensumbok som jeg må gjennom.

Dette er en bok som er blitt godt brukt i både barnehage- og lærerutdanning. Jeg husker når jeg begynte på barnehagelærerutdanningen i 2009, så var en tidligere utgave av denne boken pensum, og nå 14år senere så er den pensum igjen, men denne gangen i studiene for å bli godkjent lærer.
I min tidligere studie fikk jeg aldri lest hele, men det har jeg gjort nå. Boken innholder tettpakket med fagstoff som har med barnas språkutvikling å gjøre, hva som fremmer den, hva som kan hemme den og hva som kjennetegner den. Den tar frem både de muntlige og de skriftlige sidene. Den tar for seg de minste barna og beveger seg oppover utviklingsstigen fram til tidlig skolealder.

I barnets språkutvikling er det absolutt viktig at barnet møter på et variert språkmiljø, dette legger boken solid vekt på. Alt fra musikk, rim og regler, lysbetont lek, regelleker, høytlesning, utforskning av skriftspråk, gode samtaler og en god del mer. Selv om det å bade barna i ord er viktig så påpeker Høigård at å bade barnet i språklyd ikke betyr at den voksne skal drukne barnet i ord, men at pausene i samhandlingene er like viktige som ordene. Da får barnet også tid til å si det som ligger barnet på hjertet. Boken tar for seg barn ned i 4-5måneders alder og hvordan de begynner å vise mer og mer interesse for omgivelsene og hvordan det gjennom lyder, gester og peking prøver å kommunisere med disse omgivelsene, som da hovedsakelig består av de nærmeste omsorgspersonene. Høigård påpeker også hvordan grunnlaget for språket ligger i det musiske. Med dette sikter hun til at i språklig sammenheng er alt som har med lyd, klang, rytme og gjentakelse musikalske elementer, som har avgjørende betydning for en god språklig utvikling hos barnet. Derfor anbefales musikk, sang, dans, regler og rim i både barnehage og skole, men også at foreldre hjemme kan bruke dette sammen med barnet. Hun påpeker videre hvordan det er viktigere hvordan man snakker til barnet enn hva man sier til det i denne tidlige fasen i barnets liv. Her kan babyspråket til mor hjelpe å holde spedbarnets oppmerksomhet.

Boken har en del faguttrykk, men det jeg liker med Anne Høigårds framlegging av flere av disse, er at hun forklarer hva de betyr på en enkel måte, og noen ganger også flere ganger utover i boken, for det er ikke gitt at man husker det etter en gang. Høigård påpeker viktigheten av et metaspråklig forhold til språket som viktig for barnet. Videre så er hun inne på hvordan vi skal stille spørsmål til barna. Der legger hun vekt på de åpne spørsmålene. Hun sier: ”Den beste støtten de voksne kan gi barnet i utviklingen av samtaleferdighet, er å bruke reelle og åpne spørsmål og vise tydelig interesse for barnets svar.” Når barnets språk utvikler seg videre så anbefaler Høigård at man minsker mengden av spørsmål og lar heller barnet få mer ansvar rundt samtalen. Noe annet som påpekes er samtalen rundt bøkene, hvor viktig det er, både for språket og får leseutviklingen. Dette med lesing påpekes jevnlig av Høigård, noe som har vært en hjertesak for meg de siste par årene jeg også jobbet i barnehage.

Anne Høigård er også innom grammatikkens verden og påpeker hvordan vi mer eller mindre automatisk lærer oss det grammatiske i språket, men at det blir vanskeligere å forklare hvorfor noe er som det er i oppbygging av ord, setninger og tekster. Barn de prøver seg fram på logiske måter og eksperimenterer med det grammatiske og etter hvert lærer de hvordan det henger sammen, som at det for eksempel ikke heter ”gådde”, men ”gikk”. Det er også interessant å se hvordan barna bruker tekst i hverdagen sin og hvordan utviklingen skrider fram fra pseudoskriving og til mer og mer moden skriving. Boken er også innom andrespråkstilegnelse og opplæring. Språk- og talevansker får et eget kapittel i boken, bl.a. det som har med stamming å gjøre, og litt senere rettes også noe av fokuset på dysleksi. Forfatteren gir en god og grundig innføring rundt det å arbeide med barns språk og gir leseren, studenten, barnehagelæreren og læreren mange gode tips med seg i ryggsekken. Videre gis det et par bolker med ti tips eller råd. Først ti råd til å støtte barnas språkutvikling, og så mot slutten av boken får vi en oversikt over ti råd til å støtte barnets skriftspråksutvikling. Enkle og gode råd å ta med seg videre inn i profesjonsutøvelsen.

Dette var bare et kort overblikk av bokens innhold og noe av det jeg bet meg merke i, men den innholder mye mer som kan være vært å ta med seg og denne kan godt brukes som en bok man tar å kikker i ved jevne anledninger, for den er innom de fleste sidene innen barns språk. Som pensum kan boken være litt overveldende, men da kan det være lurt å ha lest boken og så pugge det man tenker er det mest relevante å ta med seg videre. Dette er en god bok, som jeg håper holder seg som pensum flere år videre fram i tid.

Av de teoretiske fagene i grunnskolen var kanskje historie det mest interessante for meg. I dag har jeg lest en god del bøker om søvn, så hva er bedre da enn å lese en bok om søvnens kulturhistorie her til lands. Tross mange sitater på forskjellige gamle norske dialekter og noen kjedelige, men også interessante skildringer rundt nattøy, sengetøy, senger og lignende, så var det allikevel noe spennende å lese seg inn i fortiden og se hvor forskjellig den var fra tiden vi lever i i dag med tanke på det som har med søvn å gjøre. Det hjelper også at boken har en del illustrasjoner av de forsjellige skikkene, typen senger, innredning osv.

Etnologen og kulturhistorikeren Bjørn Sverre Hol Haugen klarer å fenge til en viss grad på et område som fort kunne blitt kjedelig for en som meg, og selv om boken hadde kjedelige partier, så tok den seg ofte opp igjen og gav nysgjerrigheten mersmak. Forfatteren viser også på en interessant måte hvordan religiøsitet og overtro ble sauset i hverandre når det kom til å beskytte seg mot nattens lumskheter, mareritt, nattskrekk og lignende. Dette og en god del andre ting som har med søvnens historiske mysterier å gjøre blir tatt opp i boken som holder seg for det meste rundt 1800-tallets og begynnelsen av 1900-tallets skikker, men den gir også noen glimt i en enda lengre fortid og viser også til skikker som har vedvart opp imot vår egen tid.

En helt grei bok om evangelisering som gir lesern noen enkle, generelle og viktige tips med tanke på evangelisering. Jeg savner allikevel litt mer dybde og bedre struktur i boken, og måten boken er skrevet på appelerer ikke helt til meg, selvom den har sine gode forslag og tips å komme med, så ble den litt kjedelig i lengden selvom den er rimelig kort. Det kan ha noe å gjøre med at den ble skrevet i 1996 og at noen av metodene kanskje bør modifiseres litt til tiden vi lever i nå. Boken bærer også et klart luthersk preg, men trenger allikevel ikke å være en hindring for en som ikke er lutheraner.

En grei bok om litteraturformidling fra litt forkjellige hold og skrevet av forskjellige forfattere. Noe av innholdet kan komme meg til nytte som lærer (barneskolelærer), men det var også mye som ikke var like interessant og som var mer siktet mot bibliotekarer, foredragsholdere og andre mer fremtredende litteraturformdlere enn en lekman som meg, selvom den også kom med noen gode og generelle tips for hvordan man bl.a. kan fenge elevenes interesse for lesing, bl.a. å ikke begynne med å presentere "de fire store" midt i fasen da elevene er i ferd med å danne et elsk-hat forhold til lesing. Ellers så gav den også noen godbiter for en som liker å lese, og hvordan man kan formidle videre til andre det man har fått ut av lesingen. Så var det litt gøy at boken nevner både bokelskere.no og Goodreads. En helt grei bok, selvom ikke alt gav mersmak og fenget like mye.

I denne boken tar Don K. Preston utgangspunkt i Matteus 5,17-18 der det står: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd."

Preston viser til hvordan et preteristisk syn gir verset utmerket mening, mens et futuristisk syn har sprikende meninger og ufullkomne og motisgende forklaringer på dette. Preston viser til viktigheten av å tolke bibelen i riktig kontekst for å få riktig betydning av disse versene. Han viser til hvordan alt peker mot dommen over Jerusalem i år 70 og templets ødeleggelse, og at det å tolke versene i sammenhengen med denne profetiske hendelsen gir aller mest mening.

Forfatteren trekker fram flere forskjellige syn på verset fra flere forskjellige endetidsgrupperinger og kommentarer der ute og viser på en god, bibelsk og klar måte til hvorfor de fleste av disse ikke holder mål. Selvom Don K. Preston skriver i sin vante stil, så er det noe ved hans utlegging, kunnskap og engasjement som fenger selvom jeg flere steder måtte holde tungen litt rett i munnen, lese sakte og omigjen, for å forstå betydligheten rundt noe av det han skriver. Uansett, en viktig del 1 i serien av flere rundt "Torah To Telos".

Dette er en av de bedre barnebibler der ute. Den innholder flotte illustrasjoner og mange av historiene er godt fortalt, og forfatteren har også tatt seg noen kreative friheter uten at det har gått på bekostning av budskapet fortellingen prøver å formidle. Jeg har lest denne sammen med barna om kveldene og det er flere ganger de har bedt meg om å lese mer. En barnebibel som kan anbefales for barn fra og med skolealder. Denne tar også for seg noen historier som ikke så ofte er å finne i barnebibler, slik som historien om Job og en kort og enkel formidling av brevene til Paulus, Jakob og Peter.

Denne boken om skriving i førsteklasse gir et godt opplærende innblikk i hvordan man på en god måte kan legge til rette for skriving for elever som har begynt i første klasse. Ronny Johansen, som også er læreren min i norsk på høgskolen, og Christian Bjerke, setter ikke listen så veldig høyt for en førsteklasselærer (ihvertfall føler jeg det slik), samtidig som de påpeker at lista og forventningene til førsteklassingene heller ikke skal være så høye, i dette tilfellet når det kommer til skriving. Forfatterne gir studenten/leseren forslag til forskjellige måter å skrive på sammen med elevene og legger bl.a. også vekt på å ikke irettesette feil skriving hos førsteklassingen, men til og med godta såkalt pseudoskrift, med modifikasjoner selvføleglig. Elevene vil komme til å lære så lenge undervisningsmiljøet er godt, når undervisningen og metodene fenger elevene og når de slipper å føle på et prestasjonspress, men at de kan få utvikle seg fra det nivået de ligger på. Får elevene skrive om noe de interesserer seg for og om noe de har erfaringer rundt så blir det enklere også for elevene å komme videre i skriveutviklingen sin.

Johansen og Bjerke påpeker hvordan et godt talespråk, stort ordforråd og god begrepsforståelse kan gjøre det enklere for elevene å fatte skrivingens hemmeligheter. Dette er også med tanke på at elevene til å begynne med ofte skriver slik de hører at ordene blir uttalt. De påpeker også viktigheten av å leke med skriftspråket for å lære det bedre. Selvom forfatterne er kritiske til at elevene skal lære alt med skriving på kortest mulig tid, så mener de også at det selvfølgelig er innenfor å lære bort tekniske delferdigheter, men at det må skje i passe omfang og under et omfang som er tilpasset elevenes nivå og det de har forutsetning for å kunne lære der og da. De bør også oppleve at skrivingen gir mening, at den kan brukes til noe, samtidig som at den skal oppleves som gledesfylt og motiverende.

Johansen og Bjerke gir leseren også flere gode og enkle oversikter, bl.a. om de forskjellige utviklingsnivåene i skriving, alt fra pseudoskriving til den otrografiske skrivingen. De viser også til Vygotskijs teorier om stillasbygging og viktigheten av det når det kommer til skriving.

Dette og mye mer får vi servert på en lettfattelig måte, uten de mange innviklede akademiske faguttrykkene som lett forekommer i akademisk litteratur. Forfatterne leverer studenten på det nivået de stort sett ligger på og får lesingen til å bli en engasjerende ferd, og dermed også mest mulig lærerik. Johansen og Bjerke skriver på en måte som de selv praktiserer, bare forflyttet opp mot lærerstundetnivå, noe jeg beundrer dem for. I siste del av boken får vi servert en rekke med eskempler på skriveoppgaver man kan utføre sammen med elevene. Alt i alt blandt de bedre akademiske bøker der ute som har med skriftspråket å gjøre.

I denne boken tar forfatter Gerald B. Shugart for seg det store temaet rundt arvesynd. Han tar for seg noen av de mest brukte skriftstedene som blir brukt for å proklamere "sannheten" i denne læren. Ved hjelp av bl.a. kontekst, nøye blikk på verset, innblikk og sammenligning av kommentarer fra begge ståsteder, og ved hjelp fra grunnteksten så tilbakeviser Shugart arvesyndlæren, ihvertfall ut fra de bibelstedene han tar for seg i denne noe lettfattelige og korte boken.

Jeg skulle ønske boken var mye lengre og gikk mer grundig til verks i sin tilbakevisning av arvesyndlæren, men isteden blir det enslags uferdig og noe rotete gjennomgang av temaet, selvom forfatteren klarer til en viss grad å få fram poengene sine. En stor variasjon i bruk av kursiv, fet, fetkursiv, vanlig skrift og altfor mange kommentarhenvisninger gjør at innholdet blir noe rotete og uoversiktlig. Selvom jeg kan si meg enig i mye av innholdet så blir måten det blir lagt på ikke helt etter min smak. Boken kan passe for de som bare ønsker en kort innføring i denne læren og hvordan den ikke helt holder mål Bibelens lære om mennesket. Skal man derimot ha en gjennomgang av alle vers som blir brukt for å forsvare denne læren så må man se andre steder, eller ty til mer selvstudium. Forfatteren har sin egen måte å skrive på, noe som ikke helt er etter min smak, men samtidig får han sånn noenlunde fram poengene sine. Alt i alt en grei bok som tar for seg arvesyndspørsmålet.

Preterister møter ofte på motargumenter mot sin noe kontroversielle "endetidslære". Et av dem er verset i Lukas 20,35 der det står "*...de som er holdt verdige til å få del i den kommende verden og i oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller blir gitt til ekte."
Det er få som klarer å gi et mer grundig og bibelsk svar på dette argumentet enn Don K. Preston. Hans motargumenterting går mest mot det som kommer fra delpreterister munn og penn der han henviser til debatter, deres prekener og skriverier og viser på en kunstferdig måte hvordan de motsier seg så tydelig og klart at det er rart at de ikke merker det selv, og hvordan de i tilegg selv praktiserer det de påstår at fullpreterister lærer feil på dette området.

Preston er god i retorikken sin, selvom han som vanlig gjentar seg og gir kanskje litt for lange avhandlinger på argumenter som man kunne brukt halvparten så mye plass på som han gjør. Samtidig er det også noe underholdende å se hvordan han på en såpass tydelig og bibelsk klar måte viser at futuristers argumenter ikke holder mål i lys av Bibelen.

"Listelykke" er en god bok om å holde det ryddig rundt seg og hjelpemidler til å kunne få det til.
Til min kones store glede så fikk jeg lest gjennom denne og eldste datteren min på 10år satt innimellom ved min side og hørte på mens jeg leste høyt for henne. Det er kanskje for mye å forlange at det her etter vil være ryddig rundt henne, men tror hun likte tankene som Gunn Beate deler i denne boken, som innholder noe for enhver "ryddesmak". Dvs. at ikke alle tipsene her passer for alle, men de kan være til hjelp og er et utvalg der man kan velge å vrake og dermed lage sin egen ryddestil som passer best til ens eget familieforhold, hus, livssituasjon osv.

Jeg har alltid vært opptatt av lister og noenlunde system, og dermed var "Listelykke" en noe misvisende tittel, når boken stort sett handlet om rydding og det å ha orden rundt seg. Selvfølgelig kan rydding spille inn i en rekke med lister, men boken burde ha hett "Ryddelykke" eller "Ordenslykke", der lister heller kunne vært en mer underordnet del av boken. Men tross dette så tok ikke den noe misvisende tittelen gnisten fra innholdet i boken, men gav noen gode tips til videre ryddeshauer. Det eneste som mangler er å realisere det i praksis, og det krever kanskje noen mentale anstrengelser, ihvertfall til å begynne med.

Da er denne mursteinen av en helsebok på 640 sider i omtrent A4 størrelse unnagjort. Det tok sin tid, men det har vært litt av en reise, en reise inn i en verden fullspekket av helse og vitenskap og med råd og inspirasjon til videre utforsking på helsefronten. En god del av innholdet var jeg kjent med, i hvert fall på overflaten, men ”Boundless” går mer i detaljer og gav meg også mer kjøtt på beina. I en slik informasjonsrik bok så er det selvfølgelig ikke alt som er like interessant og noe var faktisk ganske kjedelig til tider, spesielt de delene som går i detaljer rundt forskjellige kosttilskudd som Ben Greenfield anbefaler. Noen av dem virket verd å prøve, mens mye var uinteressant og kanskje bare for den spesielt interesserte. Andre tilskudd kan det jo hende jeg fanger interesse for ved en senere anledning. Når det er sagt så var det veldig mye interessant han er innom i boken, alt fra kuldeutsettelse, pusting, fysisk aktivitet, soling, viktige vitaminer, mat, sex, søvn, tarmhelse, hvordan aldri å bli syk til hvordan man kan leve lengst mulig, rundt hjernehelse og mye mer. Noe kan bli litt teknisk og avansert, men i det store og hele får man svar på mye som man kan ta med seg inn i livet som helsefreak.

I etterkant kan jeg spørre meg hvordan i all verden klarer Ben Greenfield til å få tid til alt dette; prøve ut, teste og praktisere alt det han skriver, samtidig som han får tid til å skrive slike tykke bøker. Svaret kan man delvis få i løpet av boken. Han gir faktisk tips hvordan man kan være ytterst produktiv på en mest mulig effektiv måte.
Som en kristen så har Ben Greenfield også utgitt noen kristne bøker. I forbindelse med det er det jo noen ting jeg stusser på som at han ikke ser ut til å ha noen mistenksomheter mot yoga, samt kundalini yoga, men da ser det ut som han mest sikter til pusteteknikkene som blir brukt. Andre områder jeg som kristen reagerte på er hans anbefalinger av å bruke psychedelics, men til motsetning av misbruk og store doser så anbefaler han heldigvis bare minimale doser som han påpeker kan vise seg å være helsebringende. Når det er sagt så kan mye av disse stoffene man finner i naturen i utgangspunktet ha vært ment som en slags medisin fra naturen og fra Guds side, og misbruk, det er en fare med alle ting.

Det er også ekstra spennende å lese boken når Greenfield ofte nevner forfattere og helseentusiaster man har hørt om og lest om før i tillegg til bokanbefalinger, noen som jeg allerede har lest og andre som fortløpende ble lagt i ønskelisten over mulig fremtidige anskaffelser. Alt i alt er dette en bok med veldig mye å ta med seg, men samtidig også en bok som man til stadig kan vende tilbake til, slå opp i og innhente informasjon som kan bli mer relevant etter hvert. Bare det å ha kommet seg gjennom denne gir den det lille ekstra, men allikevel klarer den ikke nå helt til topps hos meg.

Dette er en direkte norsk oversettelse av den engelske King James Oversettelsen fra 1611. Det er en god og forståelig oversettelse, men til tider har oversetteren valgt ut noen litt merkelig ord, som f.eks. "ministere" isteden for "tjenere". Selvom jeg ikke er en King James Only supporter så er dette et godt supplement i havet av oversettelser, der ingen oversettelse er helt perfekt.

I denne boken går Don K. Preston grundig til verks på en vanlig anklage som preterister møter på fra futurister; at de blir skyldig i vranglæren til Hymeneus og Philetus fra 2.Tim.2,17 om at oppstandelsen allerede har funnet sted. Preston viser på en god, bibelsk, men også underholdende måte hvordan denne anklagen er malplasert og ubibelsk. Preston snur også på mynten og viser hvordan futurister, kanskje uten å være klar over det, står faktisk for en lignende ubibelsk lære, som forfatteren allikevel ikke vil stemple dem med de sterke ordene ”vranglære”, selv om han klart viser hvordan deres lære og anklage er ubibelsk og med mange forutinntatte meninger.

Selv om Preston gjentar seg en del som vanlig, så gjør det at han får vektlagt det han mener er viktig for leseren å få med seg. Innimellom får vi også lese hans artige uttrykk: ”Do you catch the power of this(that)”? Preston er også utrolig god på å holde seg til Skriften, og klarer på en god måte å balansere de nytestamentlige skriftene med de gammeltestamentlige skrifter, løfter og profetier. En god bok med mange gode argumenter.

Jeg husker for flere år siden at jeg så en video på Youtube der Peter Williams pratet om noen av de tingene han tar for seg i denne boken. Nå har jeg boken i mine hender og fikk pløyd gjennom flere gode argumenter til at evangeliene er til å stole på. Han peker spesifikt på når evangeliene viser seg å være til å stole på i de små detaljene, så må de også kunne stoles på i det større bilde og med tanke på de mer vesentlige hendelsene.

Selv om jeg med fordel synes han kunne kommet med enda flere argumenter på hvert punkt, så forstår man fort at poengene hans sammenlignet med mange andre skrifter som ”Thomas evangeliet” eller ”Judas evangeliet”, eller andre lignende skrifter fra samtiden, er utrolige og bekreftende på evangelienes troverdighet. Han viser med en tydelig hånd hvordan de små detaljene er med på å løfte evangeliene til et høyere nivå, ikke bare når det gjelder historisk troverdighet, men også med tanke på evangelienes helhetlige troverdighet som omfavner mirakler og andre overnaturlige hendelser.

Som sagt, så kunne jeg gjerne kost meg med en enda tykkere bok av dette slaget som brettet ut enda flere funn som Williams kommer med, men denne passer spesielt godt for noen som kanskje ikke er så veldig leseglad, men som allikevel er interessert i apologetikk og bibelens troverdighet. Ja, selv en skeptiker kunne fått litt mer å bryne seg på.

”Israel” er et viktig fenomen for mange troende i dag, og de ser på det som skjer i Midtøsten og Israels gjenopprettelse i 1948 som vesentlige sider ved den kristne troen og endetiden. Men hva om dette er et helt ubibelsk syn å ha? Don K. Preston viser på en bibelsk måte at gjenopprettelsen ikke har noe med endetid å gjøre, og at jødene ikke er Guds utvalgte folk lenger. Han går bl.a. inn på at de fleste jøder i dag faktisk er ateister og agnostikere og at Guds krav for å kalles Guds folk ifølge Bibelen er lydighet mot Gud. Dette er også stikk i strid med Israels gjenopprettelse som et tegn på de fortsatt er Guds folk.

En annen ting han går inn på er hvordan dagens jøder ikke har noen som helst forbindelse med jødene som stammet fra Abraham, og at jødedommen som blir praktisert i dag langt i fra er sammenlignbar med den på Jesu tid, men at det var en rabbi etter år 70e.Kr. som lagde sin egen form for jødedom som siden har spredd seg fram til vår tid. Dette er bare noe av det som møter deg i denne korte lektyren om Israel. Den legger fram Bibelske bevis som du sjelden har fått lagt fram i dagens dispensasjonalistiske kristendom.