Da har jeg endelig fått fullført dette historiske verket, skrevet av Josefus, som hovedsakelig omhandler jødenes opprør og krigføring mot det romerske riket fra år 66 e.Kr til år 70. Hovedgrunnen til at jeg leste den var for å få et dypere innblikk i templets, og Jerusalems ødeleggelse som skjedde i år 70 e.Kr. Josefus gir en detaljert og grotesk beskrivelse rundt det som skjedde og beskrivelsen bekrefter til punkt og prikke det Jesus forutsa i Matteus 24 om dette, ca. 40år før det skjedde. Beskrivelsene til Josefus gir innsikt i krigens brutalitet, hensynsløshet og den dom som falt over jødene og Jerusalem på denne tiden. Det er nesten så man kan si at det ikke har vært kriger mer brutale enn denne, det vil den som leser forstå. Når det er sagt, så er også Josefus kjent for å bruke hyperboler/overdrivelser i sine beskrivelser, men selv om man tar det til en viss grad i betraktning så kan man ikke legge under en stol at dette var en krig som er blant de mest brutale historien har vært vitne til.

Boken er skrevet på litt vanskelig engelsk, noe annet enn jeg er vant til, kanskje et resultat av en direkte oversettelse fra originalspråket. Mye av boken er også kjedelig lesing. Noe av grunnen er det litt gamle og vanskelige språket, de lange setningene og setningsformuleringene, samt mange uinteressante detaljer. Det er også mange navn å holde styr på. Samtidig har boken sine store spenningsøyeblikk på vei mot klimakset som er Jerusalems totale ødeleggelse. Totalt sett synes jeg dette allikevel er et flott verk å ha i boksamlingen sin, og grunnen til at jeg velger å gi denne en sterk firer på terningen er at jeg faktisk har klart å komme meg gjennom denne mer eller mindre tungleste boken, at det er et klassisk verk, og fordi den tar for seg en historie som mange ikke fatter helt omfanget av. Videre så er den en solid bekreftelse og et godt kildemateriale til mitt preteristiske endetidssyn, og ikke minst en bunnsolid oppfyllelse av Bibelens profetier rundt dette.

Tittelen påberopte oppmerksomheten min, og jeg ble nysgjerrig på om ingen faktisk har fortalt meg det boktittelen påpeker om innholdet. Det skal sies at mye av bokens innhold var mer eller mindre kjent for meg, siden jeg har lest en del selvhjelps bøker og bøker som omhandler psykologi og mental helse, men jeg er stort sett glad for repetisjon og et annet perspektiv på temaer jeg har lest om før. Sånt sett var det ikke så veldig mye nytt i denne, selv om noe også var det. Kapitlene er korte og lett leselige, men samtidig kunne forfatteren også gått noe grundigere og mer konkret til verks i noen av kapitlene og temaene, men da hadde nok boken blitt et bind blant mange.
Jeg følte også innimellom at noen av kapitlene ikke var helt ferdig skrevet og at innholdet ble hengende litt i løse luften. Boken er en god bok med tanke på at den tar for seg mange relevante temaer innen mental helse og gir en noenlunde grei og kort oversikt over disse, samt noen tips og fremgangsmåter til å kunne arbeide seg ut av det som kan være relevant for den enkelte leser.
For hvert av temaene er det sikkert skrevet mange bøker om før denne kom på banen, slik som for eksempel stress, emosjonell smerte og et meningsfullt liv. Forfatter og psykolog Julie Smith samler med andre ord flere relevante områder inn i korte og noenlunde meningsfulle kapitler. Boken gav ikke så veldig mye for meg, kanskje fordi jeg har lest en del lignende innhold fra før, men litt mersmak gav den, og jeg ser ikke bort ifra at den kan gi enda mer mersmak for andre lesere.

Jeg er ingen stor tilhenger av filosofiske bøker, de gir så få svar, og vikler seg ofte inn i dype nettverk av problemstillinger som kan være vanskelig å henge med på i lengden. Ja, "Teknologiens filosofi" har flere tendenser til dette, men klarer allikevel til tider å gjøre filosofien og undringen rundt teknologi ganske interessant. I tillegg gav boken meg også svar og perspektiver på visse ting rundt den teknologiske utviklingen, og teorier rundt det. Men, det er ikke til å legge under en stol at man sjelden får entydige svar i en filosofisk bok. Det er ihvertfall den konklusjonen jeg kan trekke ut fra de få filosofiske bøkene jeg har lest.

Forfatteren selv bygger sitt verdensbilde på evolusjonen, ved at vi "mennesker er sakte, men sikkert utviklet over millioner av år ut fra enkle organismer" for å bruke hans egne ord, som tatt ut av en lærebok. Evolusjon er nok ikke forfatterens spesialtfelt, noe som kommer til uttrykk i det han bl.a. skriver rundt mutasjoner, at noen mutasjoner innebærer en tilfeldig fordel og andre en tilfeldig ulempe. Her ser det ut som han sidestiller de fordelaktige, og de mutasjonene som gir ulemper. Ifølge flere genetikere er sannheten at de aller fleste mutasjoner er skadelige i mer eller mindre grad, noen få kan sies å være nøytrale, og noen ytterst få, som kan diskuteres, kan se ut til å bære et noe positivt preg, men ingen av mutasjonene kan innføre organismen ny informasjon som ikke eksisterte i organismen fra før av. Slik blir evolusjonsprosessen som Bøhn står for umulig. Han bruker denne allikevel som en paralell til å komme inn på kunstig seleksjon og bioteknologi og den skumle prosessen at mennesket nå kan ha kontrollen over evolusjonen noe som da innebærer enorm makt for de som arbeider med dette. Bøhn bruker dette til å filosofere rundt både eventuelle fordeler og ulemper med slik teknologi, fordelene hvis det brukes riktig og ulempene hvis det misbrukes, men samtidig hva er en riktig måte og hva er en gal måte? Litt senere i boken kobler han også evolusjonstanken inn i konseptet rundt transhumanisme. Alt dette er forsåvidt en interessant diskusjon fra forfatterens side, men for meg blir det litt mye science-fiction og litt for lite "science". Men samtidig hevder ikke Bøhn heller at alt som har med kunstig intelligens og transhumanisme å gjøre baserer seg på solid vitenskap, men at kanskje vitenskapen en vakker dag kommer såpass langt som fantasien kan tillate dette å gå, selvom han stadig sår inn tvil mellom linjene, både teknologisk og etisk. Bl.a. så henviser han til Dreyfuss som bl.a. mener at det er høyt tvilsomt at vi kan gjenskape hjernens aktivitet ved hjelp av en digital datamaskin.

Videre gir boken et innblikk i det filosofiske aspektet mellom intelligens, moral og etikk, og om kunstig intelligens i en eller annen form kan være istand til å ta moralske, intelligente og etiske overveininger på lik linje med oss mennesker. Han påpeker også at intelligens og moral ikke alltid går hånd i hånd, og peker bl.a. til psykopater, som kan være temmelig intelligente, men moralsk sett er de på et lavt nivå.

Alt i alt er dette kanskje en av de bedre og mer lettleste filosofiske bøkene. Selvom den til tider er noe uinteressant, krunglete og innviklet, så glimter den til med noen spennende tankeeksperimenter og vinklinger på den teknologiske utviklingen, også for den som ikke er helt filosofisk anlagt. Så synes jeg det er artig at han trekker inn matematikeren og ID tilhengeren William A. Dembski, som jeg også har vært borti på litteraturfronten.

Har lest en god del bøker som tar for seg dette med følelser, men aldri en bok som tar for seg følelser og kaller dem for livsfarlige. Dr. Don Colbert gjør dette med de negative følelsene vi til tider uttrykker, noen mer kronisk enn andre. I andre bøker leser vi om viktigheten av å anerkjenne alle følelser, spesielt hos barn, også de negative, og den er jo grei, men disse forfatterne går sjelden så langt som å si at de er livsfarlige og at vi bør unngå dem.

Som en troende så gir Colbert også eksempler fra Bibelen der Bibelen selv advarer mot mange av disse følelsene, som f.eks. sinne og frykt. Colbert viser også til forskning rundt hvordan sinne, angst, bitterhet, uforsonlighet, frykt, bare for å nevne noen, kan få alvorlige konsekvenser hvis man ikke gjør noe med det. Interessant nok så viser han til sammenhengen mellom flere autoimmune sykdommer og det å ikke klare å tilgi noen. Dr. Colbert tar også frem flere eksmpler fra sin egen praksis som lege. Dette er en god bok om følelser, fra et litt annet perspektiv en jeg er vant til å lese. Mot slutten overser han allikevel ikke de positive følelsene og deres helsebringende virkninger på ånd, sjel og legeme.

En helt grei bok om barn og lesing. Den tar utgangspunkt i et bokprosjekt kalt BOKTRAS, der barnehagers samarbeid med lokale bibliotek får mye fokus, men boken gir også mye innblikk i lesing som verktøy til barnehagebarns språkutvikling. Litt uinteressant med statistikkene som vises i noen kapitler, men samtidig gir det en visst innblikk i hvordan prosjektet har fungert. En helt grei bok, med kapitler som har hver sin forfatter.

En meget interessant bok om blodet og blodsystemet vårt. Boken gir oss innblikk i interessante fakta, samt litt grotekse fakta og ikke minst innblikk i vanlige blodsykdommer som f.eks. leukemi og HIV. Boken er lettlest og vi får et allsidig innblikk i det som har med mennesket og blod og gjøre. Innimellom glir forfatteren inn på områder som er mindre interessante, men stort sett holder boken en fengslet. Boken snakker også om blodets helbredende kraft, og det fikk meg som kristen med engang til å tenke på evangeliet og det Jesus gjorde for oss på korset ved å utøse sitt dyrebare og uskyldige blod til vår frelse og helbredelse fra synden som alle mennesker er bundet av. Boken innholder alt fra blodig alvor til mer finurlige og interessante elementer som blodet har vært bundet opp imot gjennom tidene og opp til vår tid. Selvom den innimellom har noen småfeil som jeg ikke kan si meg enig i, så er dette en god bok for den som ønsker å vie litt av sin tid til å finne mer ut av blodet.

Selvom boken opprinnelig er gammel, fra 1805, så er den like aktuell i dag som da. Den tar for seg hovedsakelig Josephus "War on the Jews" og gir leseren et utmerket referat/kortversjon av de viktigste hendelsene relatert til Jesu forutsigelse av templets og Jerusalems ødeleggelse i Matteus 24 i Bibelen. Dette er spesielt en god bok for dem som synes endetidshysteriet i dag har tatt litt for mye av, og ofte tar man Matteus 24 til inntekt for det. Men Matteus 24 snakker om noe helt annet enn den tid vi lever i. Denne er god og lettlest, og en enkel innføring i det grunnleggende som har med preterisme å gjøre. Jeg har selv drevet å lest "War of the Jews" og nærmer meg slutten, og dermed var nevnte bok godt lesestoff ved siden av Josephus verk rundt Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr.

En gammel, men spennende bok om Vitamin C og helsefordelene dette vitaminet har, spesielt på forkjølelse. Nobelprisvinner Linus Pauling peker på hvordan store doser med vitamin C faktisk kan forebygge og gjøre en frisk fra forkjølelse og andre luftveissykdommer. Selvom boken er gammel og det sikkert foreligger mye ny og bekreftende forskning på det Pauling skriver om, så er dette en god og lærerik bok om dette vitaminet, eller matvaren som Pauling også kaller det. En perle av en bok som jeg fant i en bokcontainer på søppelfyllingen.

En helt grei bok om kattenes språk og uttrykksmåter. Boken er stort sett lett forståelig, men til tider noe kronglete når det virker som om forfatteren tar det forgitt at leseren skal kunne forstå så mye av den fonetikken hun tar fram, spesielt alle de merkelige vriene av bokstaver og hvordan de skal uttales. Heldigvis er ikke hele boken viet til dette. Boken har sine interessante sider og så har den de sidene som jeg kun anser er for de spesielt interesserte.

Jeg har én katt, og fant noe som er relevant for meg og lærte litt om hvordan jeg bedre kan kommunisere med katten min, men også litt interessante fakta om f.eks. hvorfor noen katter ikke maler, og hvordan små variasjoner i kattelydene kan bety forskjellige ting og at kattespråket stort sett er situasjonsavhengig.

Store deler av boken er nok for ekte katteelskere, slike som har opptil flere katter og kan observere samspillet mellom dem, noe denne bokens studier har tatt utgangspunkt i. Disse vil få aller mest ut av boken, og har du en interesse for fonetikk i tilegg så vil du kanskje gi full pott til denne. Er du derimot ingen katteelsker, ikke har katt, eller kunne brydd deg mindre, så vil nok ikke denne gi deg noe særlig. Hos meg falt denne sånn midt på tre siden jeg kun har én katt og sånn middels nysgjerrig. Tross dette hadde jeg større forhåpninger til boken som ikke ble helt innfridd. Alt i alt ikke det helt store, men med noen drypp av kunnskap som er greit å ta med seg når jeg skal pleie forholdet til min katt.

Delpreterist Dee Dee Warren skriver her en god kommentar rundt Matteus 24 og endetiden, en endetid som var i år 70 og ikke i en fjern framtid, stikk i strid med moderne eskatologiske forventninger. Disse kommentarene innholder mye spennende, men som flere delpreterister så går hun også hardt ut mot fullpreterismen. Jeg kan ense enslags bitterhet mot fullpreterisme, siden hun skriver om egne opplevelser på vei inn i det og hvordan det førte henne inn i depresjon, men at hun var så "heldig" at en pastor veiledet henne ut av det og viste henne hvor "forferdelig" full preterismen, eller som hun vil uttrykke det; hyperpreterismen er. Kanskje det ikke er noe feil med fullpreterismen, men at en løsrivelse fra en sterk foruttinntatthet innenfor futuristisk eskatologi kan gi visse omveltninger i troslivet, noe som kan ha vist seg i forfatterens tilfelle. Hun nøyde seg dermed med delpreterismen. De gangene hun angriper fullpreterismen, spesielt i tilleggene og i notatene bak i boken, så synes jeg hun ikke har så mange gode argumenter, argumenter som ganske lett kan motargumenteres.
Tross dette så er det mye god informasjon å hente til forsvar for det bibelske bildet av Matteus 24. Jeg skal klare å bære over med kritikken og vranglærebeskyldningene mot meg som en av disse fullpreteristene.

Det er interessant å lese en amerikansk bok om barns lek utendørs. Grunnen er at i USA så er det veldig strenger retningslinjer og regler i både barnehager, skoler og lekeplasser, mye strengere enn de er i Norge og Skandinavia. Boken vil allikevel være en lur investering for foreldre og barnehager her til lands, og vil være med å hjelpe dem å bli bevisste den uhyre viktigheten av barns lek ute. Flere norske barnehager, og sikkert også mange foreldre her til lands er gode foregangsfigurer på dette, men boken vil gi enda flere tips og forslag til aktiviteter og hvordan man kan tilrettelegge for mer utelek. Boken er veldig fokusert på å la barna leke for seg selv eller sammen med andre barn, uten, eller med minimal innblanding fra voksne. Ja hun går så langt som å sammenligne mange foreldres overvåking av barn med overvåkingen i George Orwells klassiker ”1984”. Så ille er det nok ikke, og det sier seg selv at det er satt litt på spissen, men forfatteren får frem at man skal gå forsiktig fram og etter hvert trekke seg mer og mer unna, slik at barn får utviklet selvstendighet uten at foreldrene hele tiden er tilstede og ser til alt. Foreldrene skal allikevel ikke være helt fraværende, men på god avstand er en god regel, men også tørre å la barna vandre litt på egenhånd etter hvert som de blir eldre. Vi må med andre ord tørre å slippe tøylene på barna våre.

Det mest spennende i boken er allikevel de vitenskapelige aspektene, hva lek utendørs gjør med barn og hvor viktig det er for utviklingen deres, noe lek innendørs kan se langt bort fra å klare på lik linje med utendørslek. Dette gjelder både for kognitiv og fysisk helse. Forfatteren tar fram alt fra balanse i ulent terreng og stimulering av de andre sansene, til å lære å regulere følelser, utvikle selvstendighet og det å få nok D-vitamin for å bl.a. opprettholde god beinhelse. Dette er bare noen av de få fordelene hun tar fram. Hun tar også fram mange av de negative sidene som oppstår hvis man ikke legger til rette for god utendørslek for barna sine. Hun viser bl.a. til hvor fysisk moderne barn har blitt sammenlignet med noen tiår tilbake i tid.

Siden jeg bor i Norge, så er det ekstra spennende når hun henviser til norsk forskning, samt nevner de nordiske barnehagers robusthet når de bl.a. lar barna sove ute i all slags vær, noe som ser ut til å være en sjeldenhet i USA. Som barnehagelærer selv, så ser jeg og kan observere fordelene med et aktivt uteliv i barnehagen på nært hold, og tviler ikke et sekund på mesteparten av det Hanscom skriver ”Balanced and Barefoot”, som er en lettlest bok om et viktig tema for alle som ønsker å oppdra friske og sterke barn.

Arkeologi kan noen ganger være interessant, og andre ganger ikke så givende, i dette tilfellet lander vi sånn midt i mellom. Boken tar for seg den berømte strekningen fra Jerusalem til Emmaus, mest kjent fra Lukas evangeliet. Man har lenge ikke visst akkurat hvor denne byen/landsbyen Emmaus har ligget, men i denne boken hevder Carsten Peter Thiede å ha funnet det endelige svaret på dette mysteriet. Han skriver også om alternative steder og hvorfor ikke de kan være de autentiske stedene som Lukas, eller Josefus for den saks skyld, beskriver. Her har Thiede noen gode poenger. Arkeologiske skriverier har en tendens å vandre inn i litt for mye detaljer, noe som også skjer i denne boken. Forfatteren kommer med mange navn, steder og målinger som leseren bør holde noenlunde styr på for ikke å falle helt utenfor. I tillegg synes jeg han litt for ofte havner litt for langt bort fra selve hovedtemaet som jeg har forstått skal omhandle Emmaus. Noen av gangene føler jeg disse forsnakkelsene har en mening og han trekker linjene tilbake til Emmaus, mens andre ganger virker det som om det bare er skrevet for å fylle opp boken.

Jeg synes allikevel at hans eksempler, spesielt rundt Josefus, er spennende, siden jeg selv i skrivende stund leser ”The War of the Jews”, noe som har gjort at jeg legger ekstra godt merke til de gangene Josefus nevner bl.a. Emmaus. Han trekker også fram Vespasian, og Josefus forhold til ham og hvordan dette er nært knyttet til Emmaus som et senere sted for veteraner etter Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr. Det mest interessante er Thiedes argumenter rundt det kontroversielle sitatet som mange hevder Josefus har skrevet om Jesus, faktisk er skrevet av Josefus og ikke noe som kristne i etterkant har lagt til i hans verk. Dette gir dermed et godt utenombibelsk argument for at Jesus var en virkelig person. Videre så blir man noe bedre kjent med kirkefedre som bl.a. Jerome og Eusebius. Eusebius får gjennomgå for hans mer kontroversielle holdning og misplassering av stedet Emmaus, men samtidig roser også Thiede ham til å være en av de mest briljante hoder blant de kristne på den tiden. Alt i alt en helt OK bok om Emmaus, med en god del uinteressante detaljer som kunne vært utelatt, men som allikevel kan være med å gi boken og temaet en viss helhet, og kanskje en viss arkeologisk troverdighet overfor Casten Peter Thiede som arkeolog.

Sofie og Erik Hexeberg gjør en god jobb med å gi leseren innblikk i kolesterolhysteriet der ute, samtidig som de skriver avslørende om svakhetene og jukset som har ført til dagens generelle kolesterolforståelse rundt hjerte og karsykdommer. Boken viser tydelig for leseren at verken høyt totalkolesterol eller LDL kolesterol trenger å være farlig eller føre til hjerte og karsykdommer. Forfatterne og legene Hexeberg går grundig inn i forskningen og forklarer hvordan det har blitt slik som det har blitt og viser samtidig hva som er sannheten bak høyt kolesterol.
Er ikke høyt kolesterol farlig? Forfatterne viser kort fortalt at LDL kolesterolet deles inn i flere undergrupper og det er de minste LDL partiklene, og forholdstallet mellom TG og HDL som er de virkelige pekepinnene på hva som kan gi økt risiko for bl.a. hjerteinfarkt. Dette gjelder også et lavt HDL nivå.

Det er helt utrolig at over 600000 nordmenn bruker kolesterolsenkende medisiner, og noen av dem kun som forebyggende tiltak. Dette er ”crazy bananas” og det får vi videre innblikk i, i boken der Sofie og Erik viser til det som er det vi kan kalle lureri og forskningsjuks. De påpeker også hvor lett det er å lese konklusjonene på en studie og ta det som god fisk, men saken er at den oftest bare er en tolkning av funnene, noe som kan slå grundig feil. Legeekteparet tar oss også inn i forskningen som støtter under det rådende paradigmet og påpeker klare svakheter ved flere av disse studiene. Hvis man går i dybden av dem, gir studiene ofte motsatt svar enn hva paradigmet vil ha det til. Vi får et eksempel bl.a. i den berømte ”Women’s Health Initiativ” studien.
Alt i alt er dette en utmerket, lettlest og informativ bok rundt dette med kolesterol. Kan virkelig anbefales, og Sofie og Erik viser god vei, selv om de også påpeker behovet for mer nyansert forskning rundt de virkelige årsakene til hjertesykdommer.

En veldig god bok skrevet av tidligere politimann og etterforsker Vidar Hansen. Jeg har sittet i fascinasjon og lest denne med tanke på hvordan det går an å lese mennesker og i mange tilfeller også avsløre dem gjennom kroppspråket. I de kriminelle miljøene gikk det rykter om han Vidar som kunne lese andres tanker, og selvom det ikke skjer på den måten vi tenker tankelesing, så er dette fascinerende hvor mye Vidar Hansen har fått ut fra det å observere, lese kroppspråk og gjennom intuisjon. I denne boken deler han noe av dette med oss, men holder hemlig hvordan han bl.a. kan lese seg fram til hvilken person du tenker på, eller hva koden på bankkortet ditt er.

Man kan ikke legge skjul på at her er det noe medfødt, men samtidig står det årevis med innsats, læring, studering og erfaring bak. Boken er også interessant på den måten at han trekker fram mange spennende historier fra hverdagen sin som politi. Vidar har også en god evne til å fortelle lett og engasjerende. Videre lærer han leseren gode og grunnleggende teknikker til å kunne lese og forstå andres kroppsspråk. Selvom denne ikke gjør en til kroppsspråkekspert, så er dette en god begynnelse!

"Lederulver" som er Jesper Juuls siste bok, handler om det å være leder i familien, og hvordan lede barna sine på en god og autentisk måte. Den viser oss bort fra den gamle mer autoritære lederstilen og inn i en stil som likestiller barna som fullverdige individer på lik linje som oss voksne. Veien dit går bl.a. gjennom å skape god selvfølelse hos barnet, ha god dialog med barna, gjennom likeverd, empati, anerkjennelse, tillit og fleksibilitet, der sistnevnte går bl.a. ut på å ikke avbryte barn selv om de gir uttrykk for meninger og følelser som vi som regel pleier å ta avstand fra. Alle disse punktene og flere går Juul dypere inn på og gir mange gode eksempler fra hverdagen til foreldre som lurer.

Jesper Juul tar også for seg de negative virkningene nettbrett og skjerm har på mange barn. Han sammenligner det med hurtigmat og godteri. Boken taler videre om det å være sitt ansvar bevisst og kjenne seg selv og kjenne til sit eget indre barn, sin egen oppvekst og vite at den vil ha påvirket deg og meg enten vi vil eller ikke, også med tanke på vår oppdragelse. Enten så går vi fort i en motsatt grøft enn det foreldrene våre oppdro oss med, eller så fører vi foreldrenes lederstil videre til våre barn. Forfatteren viser oss også veien ut av uheldige og skadelige lederstiler, slik som f.eks. curlingforeldrestilen.

Jeg synes Juul kan være litt utydelig på det å være en tydelig voksen samtidig som han dysser ned nødvendigheten av lydighet mot foreldrene sine og mener at det vil hindre barn i å utvikle seg som individ. Dette hadde jeg trengt litt mer forskingsmessig bevis på. Men Juul baner allikeve en vei der foreldrene kan slippe å bruke en feil autoitær lederstil for å kreve lydighet, men hvis jeg forstår ham riktig så vil det å ta til seg det han skriver i boken og sette det ut i praksis føre til at det blir lettere for barna å følge foreldrenes beskjeder m.m, for slik Juul også påpeker, så ønsker barn egentlig veldig gjerne å samarbeide med sine foreldre, men at voksnes innfallsvinkel inn i dette kan være feil til tider. Noen ganger, slik som i de andre bøkene jeg har lest av ham, så kan han virke noe uklar og diffus i det han skriver, men til tider kan han også være klar og tydelig.
Bokens budskap er at vi som foreldre må utvikle oss til å bli trygge og gode lederulver for barna våre slik at de kan utvikle seg til den beste utgaven av seg selv, og det gir boken et håp om for den som velger å lese den. Boken passer også fint for barnehageansatte.

Defending Beef er en vellykket bok om biff og det kua har å gi oss av rødt kjøtt. Dette kjøttet er blitt et propagandamiddel i den offentlige helse og klima sektoren. Der hevder man at kjøttet er usunt og er skyld i bl.a. hjerte- og kar sykdommer og kreft i tarmen. Samtidig fyrer man opp med at kua ødelegger miljøet og det virker som desto mer av den vi blir kvitt desto bedre.
Miljøadvokaten og nå rancheren Nicoletta Hahn Niman viser i boken at denne propagandaen har liten eller ingen vitenskapelig tyngde. Som tidligere vegetarianer så skriver hun om hva som drev henne til å bli vegetarianer og hvorfor hun begynte å spise kjøtt igjen, samtidig som hun viser til mange fordeler med kjøtt, hvordan det faktisk kan være klimavennlig og noe av det sunneste du kan spise. Etter å ha lest ”Sacred Cow” av Robb Wolf og Diana Rodgers så satte jeg klørne i denne, og selv om de tok for seg mye av det samme så var det allikevel godt med repetisjon, litt annet perspektiv og sikkert også noe nytt å ta til seg. Boken var et fornøyelig måltid som slår hull på mange av mytene som florerer der ute blant klimaforkjempere, miljøaktivister, vegetarianere og veganere.

Dette er nok en viktig bok å få lest, uansett om man synes den er interessant eller ikke, for lytting det er visst gull verdt, både i familie- og næringslivet, i bedrifter der gode salgstall teller, i vennskap og i danning av vennskap, og ikke minst det å kunne lytte til en tilfeldig person man tilfeldigvis kan komme i prat med i hverdagen.

Selvom boken kan bli noe flat til tider og kanskje holde seg litt lenge på et område om gangen, spesielt når man har kommet halvveis, så tar den seg litt opp igjen i bokens siste del. Boken har mye viktig å komme med. Hvis den bare får en til å bli mer bevisst dette med å lytte til andre, prate mindre og lytter mer, så tror jeg man har kommet langt. Boken påpeker bl.a. viktigheten med lytting når det kommer til ensomhetens samfunn som vi lever i, der skjermer og dens slags gjør at dette øker i samfunnet, og forfatteren trekker linjer mellom ensomhet og de stadig økende selvmordstallene på verdensbasis (60% de siste 45årene), og her også kan lytting til disse personene være et godt forebyggende tiltak. Hun tar også fram andre interessante eksempler rundt det med skjerm, og peker til undersøkelser som viser at de som bruker mye skjerm også er mer ulykkelige. Videre påpeker hun ifølge en metaanalyse at de som spiller dataspill regelmessig har større risiko for å bli rammet av angst eller depresjon. Vi kan også lese noen interessante ting rundt mobilbruk og lytting.

Boken tar også frem en myte om at introverte skal være bedre lyttere enn andre, men det stemmer ikke i følge Murphy. Det kan nemlig være vanskeligere for dem, siden det ofte foregår så mye i deres hode at det rett og slett ikke er plass til så mye mer. Hun påpeker også at grunnen til at vi ofte glemmer navn kan være fordi vi fort kan bli litt for opptatt av å vurdere motparten, oss selv og hva vi skal si og hvordan vi skal framstå. En annen interessant faktor ifølge forfatteren er at sjarlatanere og bedragere ofte er gode lyttere. Hvorfor det er slik, kan du lese om i boken. Dette og mye mer om lytting finner man i denne til tider noe kjedelige, men allikevel nyttige og interessante boken om lytting, og det å være en god lytter.

I denne boken tar R.C. Sproul hovedsakelig for seg det Jesus taler rundt de siste dager fra Matteus 24. Han skriver fra et preteristisk ståsted (at en stor del (del preterisme) eller alle profetier i Bibelen (fullpreterisme) ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i år 70e.Kr.), og selvom han et sted påpeker seg å være delpreterist så kan det til tider virke som han kan helle mot fullpreterisme, noe han allikevel ikke vedkjenner seg til.
Fullpreterisme blir ofte ansett som en vranglære blandt delpreterister, men R.C. Sproul ytrer seg ikke like sterkt og direkte som noen delpreterister gjør overfor fullpreteristene. Som fullpreterist selv så setter jeg stor pris på hvordan Sproul legger frem innholdet i boken. Han bruker mye tid på å henvise til fullpreteristen James Stuart Russel (1816-1895) som en kilde for preterisme han selv legger frem i boken, noe som tyder på at Sproul ikke har noen direkte "heresy" forhold til fullpreterismen, men kan med respekt også henvise til dem. Sproul trekker også fram og henviser mye til delpreteristen Kenneth Gentry, spesielt hans arbeid med å bevise at Johannes Åpenbaring ble skrevet før år 70e.Kr, og ikke etter. Alt i alt får jeg et inntrykk at boken er en mer eller mindre nøytral fremlegging av preterismen, enten det er snakk om delpreterisme (partial preterism) eller fullpreterisme. Jeg savner allikevel litt mer R.C. Sproul og hans egne tanker i boken, for han henviser i litt for stor grad til andre kilder enn til det han selv kunne kommet med.

Dette temaheftet tar for seg språkutvikling hos barn. Dette er på en måte en veldig komprimert versjon av det fagstoffet som finnes det ute på dette området. Heftet gir god innsikt i barnets språkutvikling og hvordan man kan legge til rette for det på forskjellige måter, som f.eks. gjennom høytlesing. Heftet er først og fremst siktet mot ansatte i barnehagen, men kan godt også leses av de som interesserer seg for temaet. Boken påpeker at familien også er en viktig arena for språkutvikling, så foreldre kan også få godt utbytte av denne, spesielt hvis man ikke har tid å lese i det lange og brede rundt dette.

En ganske lettlest og til tider interessant bok om immunforsvaret vårt og hvordan det virker og hva som kan påvirke det. Forfatteren skriver også ting som ikke alle enes om, og påstår ting som ikke har direkte vitenskapelig hold, spesielt med tanke på at hun selv påstår at det hun skriver har solid grunn i vitenskapen. En av disse tingene jeg skulle ønsket vitenskapelig og empiriske bevis på er det forfatteren skriver rundt den nye og revolusjonerende løsningen på hvordan et effektivt immunforsvar ble arvet fra én generasjon til en annen. Spurkland skriver at svaret ligger hos kjevefisken, som for 400millioner år siden kunne spise alt og kunne flytte seg mellom mange ulike miljøer og at en utvikling derfra til oss har gitt oss det effektive immunforsvaret vi har. Er dette virkelig vitenskapelig fakta? Jeg skulle gjerne sett henne underbygge dette både empirisk og vitenskapelig.

Sprukland hevder også at vi lever lengre, bedre og friskere liv. Dette er påstander som jeg hadde ønsket litt grundigere beskrivelse rundt. Vi lever kanskje lenger fordi spedbarnsdødeligheten var høyere i eldre tider, og fordi vi har medisiner som forlenger livet, men ser man på kvaliteten på livets siste år og tiår hos mange mennesker så kan jeg ikke si at det er blitt bedre for mange. Vi sliter med utallige grusomme sykdommer som var ytterst sjeldne før i tiden. Immunforsvaret skranter skikkelig med andre ord. Stadig flere blir sykere av sykdommer som kunne vært forebygget med riktige kostråd og livsstilsvalg. Alt peker mot at vi blir sykere og at livskvaliteten hos altfor mange er dårlig. Vel og merke kommer hun med noen viktige råd for å kunne hjelpe immunforsvaret, nemlig: nok søvn og fysisk aktivitet. Hun påpeker også vagt at det å spise passe mye og variert er viktig, uten å si hva variert er. Kanskje det er de norske ernæringsrådene som hun peker på senere i boken, som gode nok. Dessverre finnes det ikke solide vitenskapelig data som påpeker at disse rådene er sunne. Jeg vil heller si at det finnes nok data til å si at de heller gjør en syk enn å holde en frisk. Spurkland påpeker videre selvfølgeligheter som å drikke nok for å ikke bli dehydrert. Jeg savner enda flere helseråd til å vedlikeholde et sterkt immunforsvar, noe som Spurkland er litt for sparsom med etter min mening, og de rådene som hun kommer med er som sagt noe vage etter min mening. Et annet uvitenskapelige utsagn som boken gir er at vi mennesker stammer fra en mikrobe fra livets spede begynnelse og kobler dette inn i bokens innhold rundt immunforsvaret vårt. Så det å hevde at boken baserer seg på godt etablert vitenskap, er å komme med påstander som hadde trengt sterkere bevis.

Når det er sagt så er det selvfølgelig endel interessant, og sikkert viktige ting som blir skrevet i boken, bl.a. at store mengder antioksidanter kan vise seg å være dårlig for oss, og vi bør nøye oss med de mengdene vi får fra maten. Tross det negative så har boken selvfølgelig noen lyspunkter.