En god bok om hjernehelse og den negative påvirkningen korn, sukker og karbohydrater kan ha på hjernen vår. Perlmutter kommer med mye oppdatert informasjon i denne nyere utgaven av boken2018) som jeg i dette tilfellet har lest. Fokuset er hjernehelse og hva dette gjør med hjernen vår, men livsstilsforandringene han peker på er ganske lik de man leser om i flere andre bøker som har med lav-karbo-høy –fett kosthold å gjøre. I tillegg påpeker han viktigheten av trening og god søvn som avgjørende for god hjernehelse og forebygging av hjernesykdommer som Alzheimers.
Det er mye bra her, men en del standard informasjon også. Jeg ble overrasket over at under et avsnitt om D-vitamin, så nevner forfatteren ikke sollys med et eneste ord, men anbefalte heller tilskudd eller vitamin D holdig mat. Bortsett fra det så var det mye interessant og matnyttig, selv om jeg hadde lest mye lignende fra før, som for eksempel det han tar for seg om kolesterol, faste og insulinresistens og diabetes. Han fokuserer også bra på hjernehelsen og hva som skjer i hjernen når vi inntar de matvarer som innholder korn, sukker og mye karbohydrater. Denne boken er et godt supplement til hans tidligere bok ”Sunn tarm, klart hode”.

Dette er den andre barneromanen som er på pensumlista i lærerstudiene mine. Denne handler om kjønnsidentitet, om hvordan det kan være for en syvendeklassing å begynne på en ny skole og prøve å skjule sin nye identitet som jente selvom "hun" er født som en gutt. Skallet sprekker etterhvert og det oppstår forståelig nok et lite kaos blandt både elever og foreldre.

Først vil jeg spørre, er det nødvendig med en slik bok for barn? Jeg vil mene nei. Barn trenger ikke ha et dypt innsyn i noe som et mindretall av befolkningen sliter med. I verste fall fører det bare til mer forvirring hos mange. Oppstår det et slikt tilfelle på en skole så bør man selvfølgelig ha en plan for hvordan man takler det. Boken presenterer på en grei måte at det riktige er å ta vare på disse, som faktisk risikerer å bli mobbet, noe som ikke er bra. Boken skjuler heller ikke den vanlige reaksjonen som vil kunne oppstå balnt elevene når noe slikt kommer fram i lyset, spesielt på måten det gjør i boken.

Slik jeg ser det så trenger transpersoner, eller "transbarn" som i dette tilfellet, hjelp, isteden for å normalisere dette. Boken hevder at det finnes flere kjønn, ihvertfall syv. Det er en helt uvitenskapelig påstand å påstå at det finnes flere enn to kjønn. Dette er det ikke bare kristne som mener, men også både ateister og andre ikke troende. Les gjerne boken "End of Gender" som gir et vitenskapelige innblikk rundt dette. Jeg hørte også en lege som jeg kjenner si at i legepraksisen så opererer vi kun ut fra to kjønn. Da siktet han til jente eller gutt, kvinne eller mann, ikke noe midt i mellom. Det finnes også flere eksempler på personer som har tatt en kjønnsoperasjon og så etter en stund følt seg som sitt opprinnelige kjønn igjen og dermed angret på operasjonen i etterkant. Det finnes også eksempler på dype fysiske skader slike operasjoner har ført til.

Ja, det kan være ganske vanlig at barn kan gå gjennom perioder med kjønnsforvirring, men for de fleste normaliserer dette seg før eller siden. Det er kun et mindretall som sliter med dette videre inn i voksenlivet. Da bør vi heller kunne ta et dykk inn i oppveksten til disse og se om det muligens finnes psykologiske årsaker til dette.
Men når alt kommer til alt så bør vi allikevel ikke rette dømmende fingre mot disse som har det slik, men heller omsorg og en hjelpende hånd. Da mener jeg ikke svaret er å gi dem hormontilskudd som pubertetshemmere eller anbefaling av kjønnsoperasjon. Det er ren barnemishandling spør du meg, selvom boken påpeker at aldersgrensen er 16 og 18år på dette. Det kommer allikevel til uttrykk et sted i romanen at forberedelsene til kjønnbehandling allerede er godt igang for syvendeklassingen vi møter her.

Jeg føler allikevel boken prøver å normalisere dette litt for mye og påpeke at dette er på en måte en ny normalitet som vi skal akseptere sånn uten videre, og når det går så langt at disse transpersonene skal dele garderobe på skolen med det motsatte kjønn som de ble født som så går det litt for langt etter min mening. De finner allikevel en gylden middelvei på dette, siden flere naturligvis retter kritikk mot dette i boken. I samfunnet idag har det allikevel vært snakk om dette med tanke på offentlige toaletter og lignende.

Det er viktig å finne en god måte å håndtere slike saker på, og på den måten kan boken skape refleksjon blandt lærere om hvordan tilværelsen til et "transbarn" kan oppleves, og de utfordringene barnet står i. Videre bør læreren reflektere over hvordan de kan tilrettelegge for de det gjelder på en god måte. Skoler har jo stort sett gode planer for hvordan de hjelper barn med ADHD og andre adferdsproblemer, samt dem som har visse handikapp. Hvorfor ikke lage en plan for håndtering av de som er kjønnsforvirret, spesielt de som allerede har bestemt seg for å gå "all inn" for å "skifte kjønn". De blir lurt til å tro at det er mulig å skifte kjønn, men vitenskapelig sett er det umulig å bytte kjønn, selvom man f.eks. føler seg som en jente i en guttekropp.

Jeg vil ikke anbefale denne for barn. Dersom jeg likevel skulle anbefale den litt for noen så kunne det vært en bok som i beste fall kunne ført til refleksjoner i en lærergruppe, forhåpentligvis uten at refleksjonene fører til normalisering rundt det at det finnes flere enn to kjønn og at det skulle vært helt naturlig og vitenskapelig akseptabelt å fremme en slik kjønnsidelogi som dessverre er på fremmarsj i flere norske skoler i dag.

En stort sett kjedelig bok om fire kjente, men samtidig forskjellige planter; eplet, tulipanen, marijuana og poteten. Pollan virker engasjert i sine beskrivelser, skildringer og opptatthet av disse plantene. Første kapitlet om eplet var kanskje det mest interessante med Jonny Appleseed som den eventyrlystne epleplanteren, samtidig som han var en noe kontroversiell kristen misjonær der han vandret rundt med sine eplefrø. Resten av boken og kapitlene inneholder noen små interessante drypp, men ellers blir det mye som ikke klarte å fenge meg nok.

Pollan skriver ofte på en noe uforståelig måte og bruker kanskje endel talemåter som jeg ikke er helt kjent med som nordmann. Pollan bruker også endel henvisninger til bibel og religion gjennom det han skriver rundt planteriket han formidler gjennom boken. Jeg stusset over at han påpeker at det ikke fantes noen blomster i Edens hage. Hvor har han det fra?

Det jeg ikke visste var at botanikk ble ansett i sin tid å være like populært som nasjonal idrett. Videre så påpeker Pollan angående tulipanen, at det ikke først og fremst var dens skjønnhet som var sentral, men nytten den ellers hadde. Bortsett fra noen flere interessante betraktninger så havner boken inn i mye unødvendig evolusjonssnakk og skildringer som ofte får et tydelig poetisk preg over seg. Jeg skulle ønske jeg hadde fått litt mer ut av boken, for den hadde hatt potensiale, men dessverre klarte den ikke å fange hele min oppmerksomhet.

En god bok, med en del som er ganske teknisk og bør leses som en dypere studie rundt mitokondrien, spesielt for de som ikker så veldig opplyste rundt detaljene. Med andre ord, slike som meg. Ellers er begynnelsen, og siste del god og spennende lesing rundt viktigheten av en frisk mitokondrie i cellene. Boken viser til hvordan man kan oppnå dette og hva som er viktig for god mitokondriehelse og dermed også generell helse.
Mitokondiene spiller en større rolle på vår helhetlige helsetilstand enn vi ofte tror. Forfatteren gir også god innsikt i tilskudd og mat som er med på å opprettholde en sunn cellehelse, og ikke minst fysisk aktivitet. Vi får bl.a. innblikk i Q10, NAD+, NADH, L-carnitine og Kreatin og betydningen det har for en god mitokondrefunksjon. En bok som kan anbefales for den helseinteresserte.

Dette er nok en bok som står på pensumlisten min for å bli en autorisert grunnskolelærer. Den tar for seg leseopplæring i grunnskolen og hvordan man på best mulig måte kan være med på å utvikle elevens lesekompetanse.

Et område forfatterne legger frem er dette med leseforståelse, og hvor viktig det er for videre lesekompetanse. Her spiller avanserte tankeprosesser inn, men også gode lesestrategier og relevante bakgrunnskunnskaper. Tankeprosessene som foregår under lesingen trenger også konsentrasjon, oppmerksomhet og hukommelse. Uten dette er ikke lesingen til så veldig stor nytte. Flere sliter også med lesevansker som dysleksi, som kan være med å påvirke leseforståelsen.

Dette med bakgrunnskunnskaper om noe før man begynner å lese en eller annen bok synes jeg er spesielt interessant. Vi vet at når barn blir lest for så har dette også betydning for hvor mye de får ut av lesingen. Roe og Blikstad-Balas påpeker at dette også er en viktig faktor for elevenes oppfatning av en tekst som de leser selv. Jeg er selv en ivrig leser av forskjellig sjangere og jeg merker meg at en bok som omhandler noe jeg har tidligere bakgrunnskunnskaper om fenger mer enn noe jeg er helt blank på. Dette gjelder også hvis man møter på innhold i en gitt bok som man faktisk har noe bakgrunnskunnskap om, og dermed har noen knagger å henge ny og oppdatert kunnskap på, for så å bygge videre på sin kunnskapsbase. Forfatterne tar også frem hvordan forskjellige kulturell bakgrunn også vil være med å påvirke leseforståelsen. Videre kan vi lese om viktigheten å være motivert og engasjert i det man leser og at lærerens engasjement har mye å si når det kommer til lesing av fagtekster. Så har vi dette med ytre og indre motivasjon. Kunsten blir å få de som er lite motivert og engasjert, og de som har dårlig leseforståelse til å få en opplevelse av det motsatte, for de kan fort oppleve lesingen mer som en straff enn en belønning, og vil ikke akkurat prioritere det hvis de fikk velge. Her skriver forfatterne at lesende foreldre kan fungere som gode forbilder og samtalepartnere. En viktig ting som også spiller inn er å velge litteratur om et tema elevene interesserer seg for.

Denne boken gir god innsikt i alt dette og mye mer. Den gir oss et innblikk i forskjellige tekstsjangere, om avanserte tekster, digitale tekster og mye mer. Det vises også til forskning som viser at jenter over det store og hele er bedre lesere enn gutter. Vi får også innblikk i forskning som viser at de fleste foretrekker å lese på papir fremfor skjerm. Et annet interessant fenomen forfatterne viser til er forskning som peker på sammenhenger mellom høy bruk av sosiale medier og lavere leseforståelse. For at elever skal bli gode skjermlesere må læreren gi dem de rette strategiene for dette.

Videre kjennetegner boken hvordan en god leselærer er. Et viktig punkt er at en god leselærer har tro på at alle elever kan lære å bli flinkere til å lese. De vet også hvilke strategier gode lesere bruker og hvordan de skal hjelpe alle med å bli såkalte strategiske lesere. Denne boken kan være en god hjelpende hånd til det. En god leselærer må også jobbe med elevens motivasjon. Videre så snakker boken om forskjellige lesestrategier der en av de viktigste er å kunne overvåke sin egen lesing. En strategi jeg selv har måttet ty til tider er å lese en tekst eller avsnitt om igjen for å kunne huske innholdet, ikke bare når det er interessante ting man gjerne vil lese en gang til, men også når en tekst ikke er så interessant men kanskje mer uforståelig og teknisk.

Boken innholder mye, og mye går i hverandre, noe repeteres og annet blir noe mer uinteressant som innføringen i forskjellige nasjonale og internasjonale leseprøver. Jeg føler at alt med andre ord ikke er like relevant, men jeg synes boken også passer for personer som er interessert i det å lese og gir kanskje et par lesetips underveis. Dette er stort sett en engasjerende bok som jeg ved en senere anledning nok må fordype meg litt mer i, spesielt når eksamen nærmer seg.

En helt ok pensumbok i norskfaget i lærerutdanningen. Den er ganske enkel å lese, men til tider noe kjedelig med litt for mange punkter å holde styr på, spesielt punktene under de forskjellige fasene i skriveutviklingen.
Boken gir god innsikt i hvorfor skriving er viktig å kunne på skolen, bl.a. for å øke elevenes forståelse på ulike faglige områder. Videre skriver forfatteren at skriving er en vei til økt bevissthet om vår eget språk og om oss selv. Lundberg går også litt innpå hvorfor det kan være så vanskelig å lære å skrive, spesielt med tanke på rettskriving. Lundberg påpeker bl.a. at bevissthet om fonemene er en grunnleggende forutsetning for å lære å lese og skrive. Forfatteren gir leseren også, som han antar er en lærer/kommende lærer, tips til hva man bør være bevisst på i skriveopplæringen på skolen.

En interessant ting som Lundberg påpeker i boken er at barn som peker tidlig, vil få en god språkutvikling senere. Han påpeker også at å skrive er et viktig redskap for utvikling av språk og tenking. Vi får også et nødvendig innblikk i hvilke faktorer som kan forhindre en god skriveutvikling som igjen kan være alt fra mangelfull språkstimulering hjemmefra, et begrenset ordforråd og arbeidsminne. Han peker også på oppmerksomhets- og konsentrasjonsproblemer som et stort hinder. I møte med hindringens potensielle farer så må læreren prøve å legge tilrette for den enkelte elev som det gjelder et tilpasset undervisningsopplegg, så godt det lar seg gjøre.

Noe jeg ikke klarer å forstå at forfatteren mener er når han hevder at når vi sier "en kant" eller "en ball", så er lydanalysen, eller det vi egentlig sier "eng kant" og "em pall". Kanskje jeg har oversett noe, men skjønne det den som skjønne kan. Et annet lingnende merkelig eksempel blir også presentert i boken. Kanskje det har noe med dialekt å gjøre? Vet ikke.

I det store og hele er boken en helt grei bok om en god skriveutvikling, som starter allerede i barnehagen og fortsetter gjennom hele skoleløpet.

Jeg er ingen romanleser, men unntaksvis skjer det at jeg leser én. Denne gangen i regi av skolen jeg studerer på. Denne var visst endel av pensum. Jeg husker i timen at læreren snakket om hvordan det er voksne som bestemmer hvilke barnebøker som skal nomineres til, og vinne priser. Spørsmålet hun lot ligge i luften var om det er de samme bøkene som hadde vunnet prisene om barna fikk bestemme? Selvom dette er en engasjerende barneroman så tviler jeg på at barna lar seg engasjere like mye av bokens budskap, eller propaganda som jeg vil kalle det. Her er det egentlig miljøpropaganda fra begynnelse til slutt, i høygir og på bekostning av en gutt som lider av kreft. Hva annet skal man gjøre enn å få politikerne til å få fart på miljøsakene? Dette blir Henriks oppgave den tiden han har igjen og han skyr ingen midler i å få fram budskapet sitt, noe som fører til uventede vennskap, men også hatytringer og ting som et barn egentlig skulle sluppet å stå i bare de voksne hadde gjort jobben sin.

Jeg er ikke så veldig engasjert i klimasaken, men synes den har gått litt over styr og boken får det til å virke at alle ligger på latsiden bortsett fra hovedpersonen i boken som retter pekefinger på alt og alle som går imot saken. Foreldrene får høre det, statsministeren får gjennomgå og flere andre. Bokens hovedperson ser ut til å lide av en tvangstankegang, men får til ganske mye selvom boken spiller på usannsynlige strenger på grensen til Greta Thunberg hysteri, bare at Henrik overgår henne i sin kamp. Ihvertfall er underholdningsverdien større, og kanskje det er den som fenger målgruppen, fremfor klimasaken boken prøver å formidle.

Selvfølgelig må forfatteren ha med noen aktuelle samfunnsforhold som skilsmissefamilie, en lesbisk statsminister og et lite hint av hvordan et barn blir til. I tilegg kommer det feilinformasjon over at prompen til kua skal være så ille som miljøentusiaster skal ha det til. Dette er ingen bok jeg hadde valgt å nominere til Brageprisen eller Arks barnebokpris. Hadde Henrik hatt en sterkt religiøs eller litt uortodoks folkehelseagenda på agendaen sin, så hadde han sikkert blitt stemplet som syk fra øvre sjikt i samfunnet, men at en elleve åring går inn med hud og hår og sliter seg ut med miljøpropaganda, er det ingen som ser ut til å reagere på, eller kanskje det finnes noen kritiske røster til dette der ute? Når det er sagt, så er dette for all del en underholdende bok, spesielt for målgruppen, selvom den er noe løsrevet fra virkeligheten, til dels med klisjér og noe tilgjorte replikker, men barn bryr seg kanskje ikke om det. Jeg vil allikevel være forsiktig med å fõre barna mine med innholdet i denne. Jeg har absolutt ikke noe ønske om å gi dem dårlig samvittighet for at de ikke alltid gjør det som liksom skal være bra for kloden og miljøet.

Dette heftet var lekse for meg som ansatt i læreryrket og dermed tok jeg meg i kast med den. Heldigvis var den ikke av den lange sorten, men gir en enkel og grei gjennomgang av aktivitetsplikten vi har som lærere på skolen. Et par år før denne leste jeg barnehagens versjon av det samme: "Ny mobbelov for barnehager - Psykososialt barnehagemiljø". Den var skrevet på et litt vanskelig og kjedelig språk for at en gjennomsnittelig barnehageansatt skulle gidde å lese gjennom hele. Skoleversjonen derimot er et par hakk bedre, tydeligere og enklere å lese, med et språk som selv assistenter kan ha råd til å forstå. I tilegg kommer den med et eksempel på hvordan man fyller ut en aktivitetsplan, noe jeg ikke kan huske barnehageversjonen inkluderte. Ellers har dette heftet også en del praksiseksempler som med fordel kan få en til å tenke over det man observerer i skolegården. Juridisk materiell er ikke det enkleste å anmelde, og heller ikke det mest interessante å lese, men allikevel nødvendig. Juridisk sett er dette et greit hefte å ha lest gjennom.

En grei pensumbok rundt barns leseutvikling. Den viser til hvordan leseutviklingen kan gå sin gang, hindringer underveis og at elever utvikler seg litt forskjellig. Boken tar også fram hvordan man som lærer kan kartlegge elevenes lesekompetanse, og den gir ganske detaljerte kategorier å kartlegge ut fra. Forfatterne av boken viser også interessant til hvordan de fem dimensjonene i leseutviklingen; fonologiske bevissthet, ordavkoding, leseflyt, leseforståelse og leseinteresse henger sammen. Boken er grei som pensumbok og et verktøy for læreren, men utover det tror jeg ikke den vil jeg så veldig mye mersmak, hvis man vel og merke ikke er spesielt interessert i emnet.

En grei bok om det en fersk lærer vil møte på sin vei i læreryrket. Til tider er boken fengende og til andre tider ikke like givende. Det er kanskje slik arbeidslivet til en nyutdannet lærer også vil være, mindre spennende på noen områder og mer spennende på andre. Boken gir svar på visse ting en nyutdannet lærer kan ha nytte av som f.eks. hvordan planlegge en time. Da skriver forfatterne enkelt å greit at man først setter seg inn i hva læreboken sier om temaet, så studerer man litt andre kilder for mer utfyllende informasjon, og tar litt notater om hva man skal si og så lage en powerpoint med tekst og bilde som gir elevene et overordnet innføring i gjeldende tema. Det bør videre innholde planer om hva eleven selv bør lese, hvilke oppgaver som skal arbeides med og når, og om man skal lage noen ekstra oppgaver i tillegg til de som er i boken.

Innimellom er det vanskelig å vite hvilket klassetrinn det spesifikt siktes til, slik som i eksemplet over, om det er generelt for grunnskolen og videregående eller noen spesifikke klassetrinn. Det er ikke alltid like lett å tolke, men det går muligens å tilpasse malen til den aktuelle klassen man selv jobber i. Ellers tar boken opp flere av kontaktlærerens oppgaver som elevsamtaler, utviklingssamtaler, rapportering, foreldremøter og foreldresamarbeid. Boken forteller også hva innholdet bør være på foreldremøtene, den gir også innsikt i foreldremedvirkning og rutiner og andre relevante forhold i en skolehverdag som læreren vil møte på. Mot slutten gir forfatterne noen trøstende ord om at det er helt vanlig å føle seg sliten når det er kaotisk og mange baller i luften, noe som kan være ganske sant for de fleste ferske lærere. Alt i alt en grei bok om kontaktlærerrollen for ferske lærere.

Jeg var litt skeptisk når jeg så Eckhart Tolles navn på første side i hyllest delen av boken. Skepsisen sank litt når jeg litt lenger nede så John Gray sitt navn, mannen bak Mars Venus bøkene, samt Dr.John Ott sitt navn, en pioner innenfor feltet fotobiologi og forfatteren bak boken ”Health and Light”. Jeg regnet allikevel at dette måtte bli en blanding av New Age type selvhjelp og mer solid vitenskap fra feltet som har med lys å gjøre. Jeg fikk ganske riktig. Jacob Israel Liberman skriver engasjerende om det han brenner for, nemlig feltet som har å gjøre med lys, syn og bevissthet. Her har han en solid vitenskapelig bakgrunn, men han har også et engasjement i den åndelige sfære og kobler også mye av det lyset han formidler om i boken fra en åndelig side. Og selv om mye av det høres fint ut, og til og med kan være sant, så er jeg som kristen skeptisk til slik new age/panteistisk prat som bl.a. kommer til syne i ord og uttrykk som å se det guddommelige i oss selv og andre mennesker, samt enhet med universet, og lysets kraft, i en åndelig forstand. Selv om han også referer til Bibelen med tanke på lys, så kommer det tydelig fram at han mer eller mindre har et annet konsept bak lys enn det bibelske konseptet, selv om det også er noe sannhet bak tolkningene hans. Så her må en troende trå litt varsomt, selv om jeg synes det er positivt at forfattere også kan trekke inn Guds Ord i bøker som dette, men det hjelper ikke så mye når man tolker det i et mer New Age perspektiv og forfatteren selv ikke er en levende kristen.

Det jeg likte best ved boken var den vitenskapelige siden. Liberman tar bl.a. frem hvordan vår emosjonelle fortid også kan prege vårt fysiske syn, og han viser til flere tilfeller av personer som har fått et mye bedre syn etter å ha blitt klar over dette, ved å ha fått luftet sin fortid og blitt bevisst disse følelsene som en mulig årsak til synssvekkelsen. I tilfellene her viser han også til en sannsynlig årsak og sammenheng. Et annet tips han gir på veien er å bli bevisst det man ser på, for mange i dag går rundt i blinde selv om de ser. Liberman oppfordrer oss allikevel å bli bevisst naturen rundt oss, de små ting øyet vårt legger merke til gjennom dagen, og så viser han videre hvordan dette faktisk også har vært med på å forbedre synet til mange av pasientene hans. Et metasyn på det rundt oss kan med andre ord ha mye å si. Til syvende og sist retter han et kritisk blikk på moderne belysning i form av skjermer og digitale medier som forstyrrende for både synet og øynene våre, samt den biologiske klokken som styrer døgnrytmen vår. Det er godt at noen flere setter fokuset på dette, for forskningen er temmelig klar på dette feltet. Selv om boken til tider har en spirituell side som trekker noe ned så trekker allikevel det vitenskapelige noe opp igjen, slik at boken havner på en firer på terningen.

Jeg begynte å lese boken med en anelse om at dette ville være en filosofisk orientert bok om det ondes problem, og det var det, og siden jeg ikke er av den typen som alltid klarer å holde tungen like rett i munnen gjennom en slik bok ble det kanskje litt i meste laget. Når det er sagt så var det selvfølgelig noen smuler og poenger å ta med seg hjem, men om jeg sitter igjen med et klart svar etter å ha lest boken, er mer uklart. Men hva har vi filosofi til?
Forfatteren selv sier at han gjennom boken vil forsøke å gi en robust respons på det ondes problem sett fra et kristent perspektiv. Fra mitt subjektive ståsted så klarer han det ikke helt, selv om han innimellom er inne på noe. Han begrenser debatten til fire verdenssyn; det naturalistisk, panteistiske, panenteistiske og det teistiske, der han til sist påpeker hvorfor det kristne verdenssynet har det beste svaret på problemstillingen som blir lagt fram.

Campbell legger fram forskjellige onder i verden, definerer dem og skiller dem fra hverandre, f.eks. er det viktig å skille mellom en tsunami og en voldtekt. I tillegg går han inn på forskjellen mellom smerte og lidelse og at all smerte ikke trenger å være av det onde. Det at vi kan kjenne smerte bør vi også kunne se på som en stor velsignelse. Han er også inne på evolusjonsteoriens svakheter, spesielt når det kommer til bevissthetens opprinnelse, men også livets opprinnelse, samt det moralske ansvaret. Videre virker det som om forfatteren ikke direkte fornekter evolusjon sett med at Gud kan stå bak, men han sier at han heller mer mot et Intelligent Design ståsted på området. Det ser også ut som om han omfavner Big Bang modellen som mer passende sett fra et kristent ståsted enn et naturalistisk. At Big Bang modellen er forenlig med Bibelen kommer han ikke så mye inn på, noe jeg er sikker på at ville skapt visse tolkningsproblemer. Dessverre bruker forfatteren veldig lite bibelvers gjennom store deler av boken, bortsett fra siste del når han gjør mer rede for det kristne verdensbildet.

Det blir mange filosofiske og dype utsagn gjennom boken, utsagn som ikke alltid gir mening for en lekman som meg, samt mange unødvendig lange sitater fra andre forfattere. Jeg savner også en drøfting av det helt grunnleggende og relevante årsaken til det ondes problem i henhold til fallet i Første Mosebok. Han mener videre bl.a. at den teistiske siden kan ha problemer med å forklare smerte, lidelse og predasjon blant dyr, men da har forfatteren kanskje ikke lest 1.Mosebok så veldig nøye?

Boken innholder flere vanskelige ord og uttrykk, og selv om det er å finne en ordliste bak i boken så kan det være et tiltak å stadig ta en titt der. Boken kan være mer givende for den som liker apologetikk i en mer filosofisk språkdrakt, og ikke har noe imot litt avanserte faguttrykk tilpasset den mer lærde. Som sagt så fikk jeg noe ut av boken, men ikke så mye som jeg hadde ønsket.

Dette er en god og oversiktlig bok om vurdering for læring, eller formativ vurdering i skolen, med andre ord et konsept der man tar med elevene i vurderingsprosessen i de forskjellige fagene. Alt dette skjer underveis i skoleløpet isteden for kun å måle det elevene har lært gjennom en avsluttende prøve eller eksamen. Elevene får dermed delatktighet og medvirkning i sin egen læringsprosess noe som igjen har vist seg å ha positiv effekt på deres læring. Trude Slemmen skriver at hvis man kun ser på vurdering som karakter som elevene får gjennom prøver, så kan det gå på bekostning av deres motivasjon for å lære. Legger man derimot klart frem læringsmålene for elevene og den vei de må gå får å komme seg til målet så ligger det nok motivasjon i det. Videre påpeker hun at det er prosessene i klasserommet som bidrar til at elevenes læringsutbytte forbedres. Slemmen peker også på andre viktige elementer slik som elevmedvirkning, egenvurdering, tilbakemeldinger, tilpasset opplæring, jevnlig dialog med eleven og samarbeid med hjemmet som viktig for deres læringsprosess mot å nå kunnskapsmålene.

Trude Slemmen har skrevet en god og oversiktlig bok, og spesielt er læringspyramiden hun viser til med 10 viktige punkter når det kommer til vrdering for læring interessant og nyttig for en lærer, og spesielt de som er nye i yrket. Hun setter av et kapittel for hvert av disse punktene og forklarer hvert enkelt punkt på en enkel og lettfattelig måte. Slemmen gir leseren også eksempler på ulike skjemaer man kan bruke som utgangspunkt og gir gode eksempler rundt de forskjellige områdene som har med vurdering for læring å gjøre.

En annen ting jeg synes er bra at Slemmen påpeker er at det er lov å gjøre feil, og samtidig oppmuntre elevens tro på sin egen utvikling og læring. Det er ofte gjennom feil man lærer. En god bok som kan anbefales for alle lærere der ute, spesielt nybegynnere som meg.

Siden jeg skal studere til høsten, så tenkte jeg lese gjennom litt pensum, så da startet jeg likesågodt med den lengste boken av dem alle. Boken er grundig og givende og ikke altfor akademisk, og dermed overkommelig, forståelig og lettlest. Boken har sine faguttrykk men forkalrer de på en forståelig måte. Slike bøker liker jeg. Det som trakk litt ned var at jeg ikke hadde lest så mange av de bøkene som blir omtalt i boken. Jeg merket fort når en bok jeg hadde kjennskap til ble omtalt så steg interessegraden for boken et par hakk. Men, når det er sagt så får man allikevel en viss kjennskap til bøkene som blir presentert i dette verket, i tilegg til tips til hvordan man kan bruke de i skolesammenheng.

I motsetning til de tre lengre bøkene jeg har lest av Don K. Preston, så er dette et av de kortere der han deler sine studier rundt Matteus 5:17-18 med leserne sine. Er det snakk om at himmel og jord skal forgå i bokstavelig forstand? Når skulle loven forgå? Preston påpeker viktigheten av å kjenne til jødenes tenkemåte og deres teologiske uttrykksmåter, noe Don Preston gir oss en god innsikt i i dette heftet på noen og seksti sider. Et godt lite studiehefte rundt et par viktige vers i forbindelse med preterisme.

I denne boken utforsker Don K. Preston oppstandelsens natur og naturen i Adams død ved syndefallet. Kom Gud med en trussel om fysisk død? eller var det en åndelig død, ett brudd i relasjonen mellom Gud og menneske? Preston viser på en forunderlig måte hvordan alt peker på en åndelig brudd i relasjonen mellom Gud og menneske og dermed en åndelig men samtidig en virkelig oppstandelse. Han vender på hver eneste stein og viser hvilke motsigelser det innebærer i selve kjernen av evangeliet og på andre områder i skriften hvis man mener at det var en fysisk død det var snakk om. Don K. Preston tar også fram de tilfellene der Paulus snakker om død, spesielt de i forbindelse og i kontrast med Adam, at det som regel er snakk om en åndelig død fremfor en fysisk død. Preston tar også frem noen motsigende meninger fra bl.a. tidligere preterist Sam Frost, og hvordan de virker mer forvirrende og selvmotsigende når Frost prøver å ”rette” på sine ”tidligere feil”. Vi får også se hvordan Sam Frost er på farlig farvann når det kommer til evangeliets kjerne der han går bort fra synet på åndelig død og Jesu stedfortredende død.

Don K. Preston er en dyktig fremlegger av Bibelen når det kommer til endetidstemaer og som en forsvarer av det han kaller for Paktseskatologi (Covenant Eschatology). For å få mest mulig ut av boken, har jeg merket meg, så er det lurt å ha Bibelen ved siden av seg for å slå opp de skriftstedene han nevner, spesielt de han ikke siterer i boken. Videre så blir det også mye gjentakelse i denne, slik som i de andre bøkene, og strukturen blir så som så etter hvert som man kommer inn i siste del av boken. Tross dette så liker jeg måten han skriver på, bruker Bibelen på og argumenterer på, selv om jeg innimellom må lese en setning eller avsnitt flere ganger med tungen mer rett i munnen for å få med meg det han skriver på en mer forståelig måte. Ikke den beste av Prestons bøker, men allikevel en bok om et nødvendig område i preterismedebatten.

Nok et hefte om klasseledelse og viktighetene rundt å være en god, varm og tydelig klasseleder. Forfatteren starter i forordet med å si at ferdigheter i klasseldelse er den viktigste forutsetningen for at vi skal lykkes som lærere.
Jeg fant det interessant at undervisningsadferden hos læreren er viktigere i forhold til læring enn elevens sosiale bakgrunn, antall elever i klassen eller det faglige spredningsnivået hos elevene. Heftet beskriver videre forskjellige lærertyper, der en ettergivende lærer fort kan resultere i manglende interesse for læring og at elevene både kan bli umotiverte og usikre. Læreren må ta vare på sin autoritet, være tydelig og klar men på en varm og anerkjennende måte.

Klasselederens ansvar er også å skape mestring hos barna, for mestring ifølge Bergkastet og Andersen skaper trygghet og forebygger utvikling av negativ adferd. Inn i dette fletter de nødvendigheten av god kontakt med elevene og elevsamtalen som en sentral arena for å bygge tillit og skape en mestringsfølelse hos elevene. Videre gir de leseren gode tips i forberedelse til elevsamtaler og utviklingssamtaler, og gode skjemaer å ta utgangspunkt i, selvom jeg savnet skjemaer som tar for seg utviklingssamtalene, men man kan jo ikke få alt servert på sølvfat, og jeg ser ikke bort ifra at man kan bruke noen av punktene fra elevsamtaleskjemaet inn i utviklingssamtalen.

Jeg fikk også en bekreftelse på at man ikke skal kreve øyekontakt av eleven, det er noe som kommer når eleven blir trygg og tillitsfull overfor deg som lærer. Regler og rutiner er også essensielle ting i en skolehverdag for at elevenes læring og utvikling skal gå i riktig retning. Desto større elevgruppen er, desto viktigere er dette. Dette spiller også inn hvis man ønsker å fremme arbeidsro, sammen med gode beskjeder og riktig bruk av oppmerksomhet.

I boken "Ditt smarte barn" leste jeg om hvor viktig det var å formidle til et barn at det er lov å gjøre feil, det er gjennom feil man lærer, og selv de smarteste og mest suksessrike mennesker har gjort mye prøving og feiling for å komme dit de er i dag. Dette kan være et lettelsens budskap for mange. Ifølge Bergkastet og Andersen må det eksistere en aksept for å gjøre feil. Veiene til suksess er ikke alltid enkle, men krever både anstrengelser og utholdenhet i følge forfatterne.

Forfatterne påpeker også viktigheten av at lærere bør kunne faget sitt godt. Dette vil medføre at elevene også kan oppnå gode faglige resultater. Alt dette og mer, får jeg ta med meg videre inn i den kommende hverdagen min som kontaktlærer og satse på at den nye tilværelsen vil bli en suksess. Alt i alt er dette heftet en kort og fin innføring i klasseledelse med varme og tydelighet i ryggsekken.

Don K. Preston kommer her med en inngående og detaljert studie av Paulus første brev til Tessalonikerne 4:13-18. En hel bok på 450 sider rundt disse seks versene! Da går man temmelig nøye til verks. Når det er sagt så beveger han seg nok litt utenom de nevnte skriftstedene, men vender stadig tilbake for å utdype, påpeke, reflektere, sammenligne, tolke og utbrodere det meste rundt de nevnte vers.

De populære versene Preston tar fram handler om den såkalte bortrykkelsen ved Jesu gjenkomst. Preston forklarer i det dype og brede hvorfor det ikke er snakk om en bokstavelig bortrykkelse opp i en bokstavelig sky med Jesus. Her bruker han bl.a. Bibelen selv, grunnteksten, leksikon og historiske kilder for å få frem poengene sine. Han viser bl.a. til hvordan Paulus brukte mye av det profetiske språket og domsspråket fra GT i sine brev, samt Jesu egne ord og forklaringer rundt Jesu gjenkomst og enden av den jødiske tidsalder, som han sterkt understreker at skjedde i år 70e.Kr. ved Jerusalems og templets ødeleggelse.

Don K. Preston er en dyktig ekseget og kan faget sitt ytterst godt, kanskje en grunn til at så få sier seg villig til å stille opp i debatt med ham rundt det som har med eskatologi å gjøre. Preston tar også et oppgjør med eskatoligi som hevder at Jesu gjenkomst ligger foran oss, og spesielt er det personer som Thomas Ice, Keith Mathison og Kenneth Gentry som får gjennomgå bl.a. for svak og motsigende bibeltolkning rundt temaet. Selvom dette er på sin plass, så synes jeg det kansje blir litt mye henvisning til hva andre mener og hva de tar feil på, enn å heller presentere det full preteristiske synet rund de nevnte vers. Preston er allikevel også god på å ta frem noen positive sider ved dem han er uenig i og henviser bl.a. til Gentry og noe av det arbeidet og de studiene han har lagt inn i sitt delpreteristiske syn.

Videre så kan Preston være noe ustrukturert og gjentakende, selvom det ser ut som han prøver å holde en viss struktur. Kanskje temaet bare er litt for innviklet og teknisk for å få alt til å klaffe i struktur og orden, eller kanskje det bare er noe Preston selv må jobbe med i eventuelt kommende bøker? Gjentakelsene kan være noe irriterende, men samtidig kan man trenge det, men det virker som om Preston ikke er klar over at leseren kan få med seg poengene etter et par gjentakelser, og da hadde det kanskje vært på sin plass å omformulert noe for å slippe å gjenta seg selv. Jeg med andre ord kan ha godt av gjentakelse på visse områder som kanskje ikke fester seg så godt i hjernen. Uansett så synes jeg dette var en godbit, selvom jeg ikke hang med på 100% av innholdet, så gav det meg noe å tygge på, bedre innsikt i det full preteristiske synet og nok en grunn til å kunne stole på Bibelen i det den har å komme med.

Et kort og greit hefte om klasseledelse og relasjoner og forslag til forskjellige former for bl.a. bli-kjent leker og leker som øver opp konsentrasjonen. Dette er leker man kan gjøre sammen med elevene. Heftet har også noen smådrypp rundt klasseledelse, klassemiljø, det sosiale osv. Fikk notert meg noen av lekene som jeg ikke ser bort ifra at jeg vil teste ut.

Dette er boken jeg trengte å lese for å kunne komme sånn noenlunde i gang, og forberedt til min nye jobb som kontaktlærer i skolen. Heidi Granberg forteller fra sin tid som nyutdannet lærer samtidig som hun gir tips og råd for en som skal inn i læreryrket for første gang. Hun forteller om at det finnes ytterst lite litteratur på området samtidig som de fleste lærere ikke er forberedt på hva som egentlig venter dem av andre oppgaver og ekstraarbeid utover det de hadde forventet. Hun skriver at arbeidsmengde og tempoet alt skal skje i er en grunn til at mange lærere slutter når de så vidt har begynt. Granberg sier også at mangel på involvering og engasjement fra ledelsens side på skolen kan være et svakt punkt her. Videre forteller hun at det også er fravær av veiledningsordninger som fungerer på skolene, noe som da gjør det vanskelig for en lærer å få den hjelpen og veiledningen hun kan trenge. Granberg kommer også med litt trøst og sier at det er ingen som forventer at en nyutdannet lærer skal mestre det samme som en med erfaring.

Videre skriver forfatteren om faktorer som påvirker undervisningen, slik som organisering, ledelse av læring og tilpasset opplæring som en sentral punkt for å lykkes i klasserommet. Alt dette i tillegg til det å være godt forberedt. Hun sikter også til elevfokuset og sier at praksissjokket er utfordrende, men kontakten med elevene gjør det verdt det. Granberg peker på relasjoner som viktig, spesielt i den første tiden og ber leseren ha elevenes beste i sentrum. Videre påpeker hun viktigheten av å lete etter det positive hos elevene. Blir en time dårligere enn planlagt så trøster hun seg med at det alltid kommer en ny time. Det å lytte til erfarne lærere er også et nyttig råd å ha med seg.

Forfatteren kommer også med tips til hvordan man kan organisere klasserommet, som for eksempel hva man kan pryde veggene med. Det er også viktig å lese læreplanen, opplæringsloven osv. skriver hun. Forfatteren har også laget en oversiktlig liste over de viktigste arbeidsoppgavene en lærer har, kanskje noen flere en mange er klar over. Granberg fokuserer også mye på lærer-elev relasjonen som noe vesentlig for at hverdagen skal bli best mulig for både lærer og elev og at det første møtet med elevene er av stor betydning for relasjonen som skal etableres og kulturen som dermed etablerer seg i klassen. Jeg fikk også tips om å ta noen bli kjent aktiviteter den første skoledagen. Videre påpeker hun viktigheten av smil, humor, det å by på seg selv, bruke god tid på å bli kjent, å skanne elevene i den forstand at man studerer og ser elevene. Granberg påpeker også verdien av ros, men også at vi må ha nulltoleranse for kommentarer som har med kropp og utseende å gjøre.

Et annet viktig område som påpekes er å ha både start og sluttrutiner i klassen. Da kan en dagsplan være til god hjelp. Klare og tydelige beskjeder er også viktige, og helst så korte som mulig.
Senere i boken påpeker hun at det også er mye læring i en avsporing, så man kan med fordel avspore litt, bare at man er god på å spore inn igjen. Viktigheten av å gi muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være lærer. Det skal gi informasjon om elevenes faglige utvikling og hva de kan gjøre for å forbedre seg. Forfatteren påpeker også at variasjon og engasjement i undervisningen er viktig. En lærer bør ikke snakke for lenge om gangen, og det må gis rom til dialog. I foreldresamarbeidet så forteller Granberg at det kan lønne seg å samle ”penger i banken” hos foreldrene, slik at hvis det skulle oppstå vanskelige situasjoner og samarbeidet settes på prøve så kan utfallet bli bedre enn ellers. Avslutningsvis tar boken opp dette med foreldremøter og gir noen god tips underveis.

Dette og mye mer kan man lese i denne, og i det store og hele er dette en god bok jeg virkelig kan anbefale for lærerstudenter og nyutdannede lærere. Den er heller ikke så veldig akademisk skrevet, så her kan man bli godt forberedt, i hvert fall teoretisk sett.