Bokelskere.no

Da jeg personlig ikke er så god på symbolikk valgte jeg å lese meg litt opp på symbolikken i boken FØR jeg leste selve boken.
For min del gjorde det leseopplevelsen kraftig forsterket, og jeg skjønner hvorfor denne boken har blitt en klassiker.
Mannens kamp mot naturen, og evne til aldri å gi opp, gir denne boken en favorittplass.

Eg vart nesten "satt ut" etter å ha lese Eg får aldri sjå verda igjen
Trist, lærerik, poetisk om ein trist lagnad. Han skriv godt!

Jeg har lest alle bøkene i Napoli-serien. Etter den erfaringa starta jeg under litt tvil på "Kvelande kjærleik" og jeg har nettopp avsluttet den. Jeg synes Ferrante - eller hvem dette nu er - generelt får alt for god kritikk.
Jeg skjønner ikke oppbyggingen av boka (bøkene) og tematikken. Det gjelder spesielt denne boka, som egentlig er den første av hennes bøker.
Jeg hadde en slik Strindbergs følelse da jeg leste denne, og den gode Strindberg er vel ikke akkurat enkel å forstå seg på.
Jeg så fram til det jeg hadde forventet var tematikken. For temaet er jo svært interessant.
Etter min mening ble det altfor masse fabuleringer, drømmer og uklarheter underveis.

Hadde jeg gått forbi denne boken i en bokhandel, så hadde jeg nok ikke kjøpt den. Tittelen er litt merkverdig og det lille jeg så bak ga meg minimalt. Men så har det seg slik at jeg glemte å avbestille en bok i bokklubben. En bok om "En mann ved navn Ove" Dette er desidert den beste glemte avbestillingen fra min tid hos bokklubben. Det er et eller annet allerede fra de første sidene jeg faller for.

Etterhvert som man blir kjent med Ove så blir man bare mer og mer glad i han. En mann ved navn Ove har alt. Latter, tårer, spenning (ikke i krimforstanden, men like dog spenning) En av de beste bøkene jeg har lest.

Jeg glemte å avbestille boka og fikk den i posten i går. Det var en bra ting å glemme å avbestille, for denne boka er noe av det mest fornøyelige jeg har lest på veldig lenge.Denne litt eksentriske Ove som har sterke meninger om det meste. Men du verden for en fyr det viser seg å være. Ufrivillig varm - kan han kalles det?
Jeg lo høyt og tørket tårer med få siders mellomrom.
Denne var fantastisk!

En bok som i begynnelsen fikk meg til å le mye. Når forfatteren lar meg komme nærmere inn på denne merkelige gamle grinebiteren og hans tidligere liv, kan jeg ikke annet enn å bli veldig glad i han - og alle menneskene som trenger seg på i livet hans. En bok man gjerne vil være i lenge!

Jeg tørker tårene etter å ha lest siste side i "En mann ved navn Ove". En fornøyelig og rørende litt dypere feelgood om den 59-årige grinebiteren Ove, som temmelig motvillig holdes i vigør av naboene. Ove vil bare at det skal være litt orden på sakene. Til tross for at han er kranglete og vanskelig, kan man ikke la være å verdsette Oves mange god egenskaper og helstøpte natur - som kommer til uttrykk gjennom store og små situasjoner. Mange vil nok kjenne igjen trekk fra seg selv eller noen de kjenner. Veldig veldig fin bok! Denne kan leses av mange - og kan også verdsettes av svigerfedre som normalt holder seg til krim og krigslitteratur. Spent på å høre om andre også liker den!

Over en kam, jenter. Over.

Hvem var det som sa at mesteparten av dette livet går med til å ta feil? Var det jeg? Det er jeg som sier det nå: Det har hendt igjen. Siden jeg var omlag sytten år, har jeg gått omkring og hevdet at en av de mest overvurderte forfatterne som finnes, er Hemingway. Dette tåpelige utsagnet skyldes at jeg som syyttenåring leste Den gamle mannen og havet og syntes det var en trevlete, tørr og ufattelig kjedelig bok. En gammel mann og masse vann og en teit fisk: Så spennende. Jeg ble provosert av boken. Herregud, sitte der dag og ut dag inn og drive på med den fisken. Stor fisk = stor litteratur! Haha! Jeg har også vært en temmelig ivrig motstander av den knapphetens estetikk som har stått som en glorie omkring Papa H, som om det skulle være så jævla bra å si minst mulig? Nei, har jeg tenkt, det her er et begdrageri.

Og så. Hva skjer. Det kryper en bille omkring i hodet mitt og den hvisker: "Kanskje du tok feil?" Så nå har jeg lest den lille boken hans på ny. Mea culpa, brødre og søstre. Det er saltvasket genialitet. Det er ren humanisme. Det er The Road, det er Bibelen, det er faen så bra. Jeg beklager, Ernest H, skal aldri mer si noe vondt om verken fisken din eller boken din.