Bokelskere.no

Vel, derom strides de ikke fullt så lærde.
Det finnes en "religiøs fornøyelsespark" i USA som visstnok opererer med Edens Hage full av dinosaurer.
Basert på følgende argumentasjon:
- dinoasurene fantes. Det er bevist ved at vi stadig vekk finner ben etter dem.
- dinosaurbena er GAMLE
- Adam og Eva fantes, det står i bibelen.
- Adam og Eva ble skapt iløpet av de første 6 dagene.

Når Adam og Eva ble født iløpet av de første 6 dagene, så MÅ de ha vært til mens dinosaurene levde. Med mindre dionsaurene døde ut iløpet av dag 1-4 eller noe sånt, noe som igjen er motbevist bare ved å se på alderen på de bena vi finner idag.

Av og til, når vitenskap og religion krangler, så er det bare ingen vinnere.

Jeg var nettopp innblandet i en liten diskusjon om arbeidsoppgaver i hjemmet.
Alle som noen gang har vært i et forhold vet hva jeg snakker om. Svært mange som bare har observert mor og far, vet hva jeg snakker om. Den evige diskusjonen om «hvem skal vaske gulvet». (Eller en hvilken som helst annen oppgave som dukker opp med jevne mellomrom. Ikke en sånn oppgave som man gjør og er ferdig med det. Neida, en sånn oppgave som, når man er ferdig med den, så kan kan man egentlig la være å rydde bort verktøyet, for ganske snart vil man få spørsmålet «når har du egentlig tenkt å...» og så må man starte på nytt igjen.)

Problemet med disse oppgavene er todelte.
Del en er «hvem skal gjøre det». Et spørsmål som er verdt en diskusjon i seg selv, og hvor resultatet av diskusjonen av og til burde vært forelagt Nobelkomiteen for vurdering av en av deltagerne til fredsprisen.

Del to er «hvor ofte trenger man egentlig gjøre dette». Dette er en problemstilling som aldri kommer på Nobelkomiteens bord, for her utkjempes det regelrette SLAG, og «fred» er bare et ord. Riktignok et ord mange bruker ofte, gjerne i setninger som «er det ikke mulig å få lit FRED her i huset», men det er kun en tom frase, og ikke egnet for noen pris.

Uansett... i denne diskusjonen jeg var innblandet i, så var et tilbakevendende argument at vi menn ikke SÅ at gulvet måtte vaskes.

Jeg ble sittende og tenke litt. Er dette genetisk betinget? At kvinner ser bedre at gulvet er møkkete enn det vi menn gjør?

Og det slo meg at det faktisk kanskje kan være sånn.

Fra gammelt av var mennene jegere, mens kvinnene passet hus og hjem og barn. I praksis betyr dette at mannen løp ut av hulen om morgenen og gikk på jobb, mens kvinnen ble gående hjemme.

Jeg tør ikke tenke på hvor lang tid det tok før den første kvinnen tok en kjepp som hun festet noen grener på. Og begynte å feie rundt i hulen.

Men jeg ser ikke bort fra at en dag mannen kom hjem fra jakt, så fikk han beskjed om «Tørk av deg på bena».
«Hva?»
«Tørk av deg på bena, du dra skitt inn på det nyfeide gulvet mitt.»
«Du vet at det er et jordgulv?»
«Ja, men du drar med deg utejorden inn på den rene innejorden min.»

Og mannen tørket av de bare føttene sine på den flate stenen som lå behendig plassert akkurat på overgangen mellom «ute» og «hulen» mens han lurte på om den søte blondinen i hulen ved siden av også hadde sånne «tørk av føttene»-planer, og om hun kanskje hadde behov for en hendig jeger. Før han slo det hele fra seg, og tuslet innover i hulen.
«Se her, jeg har med meg dinosaurkjøtt til deg. Leveren, som du liker så godt. Vi løp i hele dag, men vi klarte å ta den til slutt.»
«Åh, æææsj, du søler blod på det rene gulvet mitt.»

Noen dager senere, når han kommer hjem fra en ny jakttur, så møter han damen i huleåpningen. «Hvor har du vært? Du tar aldri noe ansvar. Har du SETT hvor møkkete det er på gulvet her? NÅR har du tenkt å gjøre din del av husarbeidet? Du vet at du KAN IKKE bare løpe rundt med kameratene dine hele dagen!»
Og mannen titter fortvilet på jordgulvet i hulen, mens han minner seg selv om at «innejord» ER noe annet enn «utejord». Om han bare kunne SE den forskjellen, for så langt så han bare at det var jord ute og jord inne...

Dagens mann sitter i stuen og ser på fotballkamp. Kvinnen legger fra seg bladet hun har lest i, og setter øynene i ham. «Når har du tenkt å vaske det gulvet?»
Han ser seg forundret om. Hadde det enda vært et spørsmål han var istand til å svare på.
Han studerer gulvet, men bortsett fra den ene hybelkaninen som gjemmer seg bak benet på den lave stolen i hjørnet, så ser han ingenting galt. Vurderer å jakte på hybelkaninen, noe han som gammel jeger er istand til å gjøre uten hjelp fra tekniske nyvinninger som støvsugere, men innser at det ikke vil få ham ut av knipen.
Langt bak i hjernen hans ligger kunnskap som ikke lenger har noen verdi. «Innejord» er IKKE lenger noe annet enn «utejord». ALL jord hører til ute. Kanskje den jorden som kommer innenfra nå må vaskes før den slippes ut? Han vet ikke, men han tør ikke spørre...

Dette var den første boka jeg leste av Carl Hiassen, og jeg lo godt og lenge og ofte og koste meg veldig. Jeg lurer på om det var fordi denne boka er bedre enn de andre jeg senere har lest av ham, eller om han rett og slett gjentar seg selv såpass mye at det som er veldig morsomt første gang blir litt gjentagene etter hvert. Det er de samme skikkelsene, plot som ligner, figurer som ligner og det kan bli litt ensformig etter hvert. Men for de som ikke har lest noe av mannen, så er det et veldig morsomt møte med en krimforfatter som ikke ligner noen annen jeg har lest.

Hverdagspoesi

Hæh?! Jeg hører ikke hva du sier det skriker så her. Nyt tida!? Er det det du sier? Kommer den ikke igjen? Sier du det. Men faen du snakker da til et raust menneske- kom hit og nyt den i sammen med meg da vel! Kan jo ikke ha noe så fint helt for meg selv. Med det samme du er der- ta med deg bæsjen i fra badekaret.

Ukjent

Et rykte formerer seg ofte i hast, selv om det er løst kan det sette seg fast.

Norli har en julekalender der du kan vinne mat og bøker for 100.000 kroner. 20.000 i gavekort hos Norli, 80.000 i gavekort hos alle NorgesGruppens butikker. I tillegg kan du vinne bokpremier hver dag.

Du får et bokspørsmål på mail hver dag, og med 5 riktige svar er du med i trekningen av hovedpremien. Påmelding på norlijulekalender.no

Bli med da vel!

Hilsen Caroline hos Norli Libris

Hvilken fred skulle NATO-styrkene forsvare eller bevare ? Dette er ikke fredsbevarende styrker, men militære kampstyrker som deltar i en krig. Å kalle det en "norsk innsats" er myndighetsspråk som er skapt for å tildekke og ufarliggjøre.

Høres ut som Kagge forlag sin intensjon med boka var det stikk motsatte:

"Trodde du ikke Norge var i krig? Tro om igjen. Brødre i blodet er en nærgående skildring av hvordan norske krigere sendes av den norske stat for å kjempe mot Taliban.Hvem kjemper de for? Hvorfor kjemper de?Boka er en fortelling fra bakken i Afghanistan og viser krigen mot terror fra soldatens perspektiv." Forlagets omtale.

Vi kan ikke tillate en utvikling som ender med at helgebilagene til våre største aviser viser Viggo Kristensen på kafébesøk eller David Toska på fjelltur med gutta.

Inga Bejer Engh

Jeg tror jeg har kommentert det her inne tidligere. Og forsøkt å le av det. Ganske enkelt fordi jeg ikke klarte å ta det alvorlig.

Så dukket det opp igjen her om dagen. I en artikkel. Som jeg ikke tenkte så mye over, jeg var ikke i "boklig" humør, så det ble borte for meg.
Til Amazon sendte meg en ny påminnelse idag.

Det er altså sant.
Lille Tom Cruise, mannen som omtrent måtte låne skoene hennes for å nå sin eks-kone til skuldrene, spiller den store, kraftige Jack Reacher i filmen basert på boken "One Shot".

Jim Grant (Lee Child) gjør alt riktig. "Reachers størrelse er en metafor for en ustoppelig kraft, noe Tom Cruise fremstiller på sin egen måte".
Selvfølgelig.
Hvilken forfatter vil gå offentlig ut og slakte hovedrolleinnehaveren når noen vil lage film ut av historiene hans? Og Tom Cruise har vel en historie som ustoppelig, ikke spesielt tenkende kraft, så han har det kanskje i seg? Men jeg lurer.

Dette er selvfølgelig ikke noe nytt at historier forandres på vei fra bok til film.
Det skjer i Norge også, se bare hvordan de tok bergenseren ut av Varg Veum.

Men hvordan i allverden har de tenkt å klare å gjøre dette til en troverdig gjenfortelling av Grants bok? Det er tross alt ganske fysiske fortellinger.
Jeg vet man snakker om "film basert på historien", ikke "film AV historien", men hvor mye kan man egentlig forandre før det blir en helt annen historie enn den som står i boken? Hvis man allikevel ikke bruker historien i boken, så ville man jo kommet billigere unna ved ikke å velge boken som utgangspunkt, ville man ikke?

Jeg har faktisk ikke vært så skuffet FØR jeg ser en film siden jeg satte meg for å se filmatiseringen av Lawrence Blocks innbruddstyv Bernie Rhodenbarr. I filmen het han Bernice, var svart i huden, og ble spilt av Whoppi Goldberg.

Jeg gruer meg til filmen:

Reacher åpnet døren og gikk inn i baren. Sigarettrøyken hang mellom bordene, men nede ved gulvet hadde han god oversikt over lokalet.
Gjestene så ut som de var samlet i to grupper. En gruppe som hang over jukeboxen i hjørnet, en annen gruppe på fem menn som satt rundt et bord midt i rommet.
To av mennene ved jukeboxen forlot gruppen og kom mot ham. Store typer med vaggende gange.
Reacher ignorerte dem, og gikk mot bardisken.
Etter to forsøk klarte han å klatre opp på stolen sånn at han kunne se over disken.
Bartenderen skvatt da Reachers hode plutselig dukket opp, han hadde ikke sett ham komme.
"'Gi meg en øl," sa Reacher. "Og fortell meg hvor jeg kan finne Barney". Han lente seg fremover mens han bøyde hodet bakover og så truende opp på bartenderen.
Før bartenderen rakk å gjøre noe som helst, kom de to muskelmennene bort til bardisken. De stilte seg opp på hver sin side av Reacher. Den ene av dem manglet begge fortennene, den andre hadde en svart lapp over venstre øye.
"Du har ikke noe med Barney å gjøre" sa Tannløs.
"Du har ikke tid til en øl heller" sa Enøye.
Bartenderen trakk seg tilbake til den andre enden av disken.
Reacher stoppet, strakte seg og la albuene på bordet. De fem mennene så på ham. "Hvordan klarte du å banke Bill og Roy på den måten?" spurte en av dem.
"Det er en hemmelighet, men om dere ikke forteller meg hvor jeg finner Barney, så gjør jeg det samme med dere," svarte Reacher. En av Enøyes fortenner hang fast i knyttneven hans. Han plukket den ut og slengte den i retning av de to på gulvet. Blod begynte å dryppe fra hånden hans, og samlet seg på duken. "Jeg ønsker virkelig å snakke med Barney, og jeg tror dere vet hvor jeg kan finne ham. Jeg har dårlig tid, jeg er i dårlig humør, og hvis den gjengen borte ved jukeboksen kommer nærmere nå så tar jeg dem alle sammen."

Ohh.... Jeg gruer meg!

Det beste som kan sies om denne boka, er at pocketutgaven har fått et suggestivt omslagsfoto. Dessverre stopper det der. Boka fremstår som et venstrehåndsarbeid forfatteren var tvunget til å klemme ut av seg for å finansiere forlengelsen av en fuktig sydentur. Uengasjerende intrige, pappfigurer til romankarakterer, anstrengt humor, sviktende observasjoner og umusikalske replikker er stikkord.

Romanen er lagt til fiskerlandsbyen Bellapalma alias Sorrento ved Napoligolfen. Den eksotiske delen av persongalleriet ligner så lite på virkelighetens syditalienske fiskere at hadde man ikke visst bedre kunne man mistenkt Bjørneboe for å ha sett Sorrento fra innsiden av et av disse små turisttogene som kjører gatelangs med pensjonister. Beskrivelsene er så klisjéfylte at det er til å rødme av: "de svarte, stikkende øynene, den sterke underkjeven", "rullet voldsomt med øynene". Sydlendingene er oppfarende og snakker kaudervelsk. Døm selv om dette lyder naturlig: "Dere må komme med en gang! O, øyeblikkelig! Det er slagsmål på stranden! O, fryktelig slagsmål". Eller hørt tiltaleformen "aller beste fisker" eller "buonissimo professore" noengang i Italia?

Syditalienere drikker nok ofte, men et lite glass vin til maten er nok. Bjørneboes italienere derimot dyrker vinguden dagen lang, og dermed blir romanen en ufrivillig avsløring av en nordmann på fylletur. Hvis persongalleriet var inspirert av forfatterens omgang i Sorrento, må han ha holdt seg til den lille håndfullen som utgjorde byens fylliker og knapt hatt et eneste edruelig øyeblikk hvor han fikk med seg hva som faktisk foregikk mellom menneskene rundt.

Richard Dawkins kommer med et greit eksempel i The God Delusion. Han viser til en sekt som tror på spagettimonsteret. Skal en tenke som en agnostiker så må en si at en ikke kan bevise at spagettimonsteret ikke eksisterer. For de fleste blir dette så søkt at det vil være fornuftig å be om beviser. På samme måte mener Dawkins at en ikke skal avkreve beviser fra ateisten, det er den andre parten som må bevise sin eksistens.

Det er forøvrig ikke alle ateister som liker Dawkins, da han ikke akkurat inviterer til debatt.

I forbindelse med oppgaven din vil jeg anbefale Hans Christian Cars' bok, Tro Vett Vanvett.
I boken blir eksistensielle spørsmål diskutert av seks gode venner med ulikt livssyn. Her diskuteres og filosoferes det over vitenskapens betydning for, og religioners rolle i menneskers liv, og i vår utvikling.
Jeg har en mistanke om at boken kan være til like stor hjelp som enkelte av innleggene i denne tråden. :)
Boken kan lånes på biblioteket eller kjøpes på Human Etisk Forbund's nettbutikk.
Uansett, lykke til med oppgaven!

Nei, den kjøper jeg ikke; at det skal være en "hjerne" bak. Det viser bare at vi tenker på en gud som noe "kjent", noe som vi klarer å inkorporere i vår egen tankegang; en "menneskelignende" figur.. Hvis Gud er så unik og er den som "vet alt og kan alt", så kan vel løsningen like gjerne være noe vi aldri kan forestille oss?

Våre svar viser hva vi har vokst opp med; tenkte automatisk på "vår" Gud jeg :-)

Bare for å være litt pirkete. Jehova er et særnavn på Gud, da kan du ikke spørre en person om han/hun ER Jehova... Og for øvrig så er vel spørsmålet ditt helt irrelevant for saken? Trådstarter spør om tips og/eller argumenter, da er vel alle forslag like relevante, enten det dreier seg om den ene eller den andre trosretning?

Hvis du skal følge den logikken, må jo noen ha skapt Gud også, og da er du like langt. Gud forklarer ingenting.

Først må du vel ta utgangspunkt i hvilken gud/gudinne du vil bevise/motbevise eksistensen til? En del av meg tenker slik at enten har alle religioner rett eller så tar alle religioner feil:)

Finnes gud?
Aner ikke. Men mitt siste besøk i kirken fikk meg til å falle ut av statskirken, iallefall.
Men at jeg ikke tror er ikke det samme som at det ikke finnes noe.

Menneskene har i alle tider hatt behov for beskyttelse. At det da dukker opp ulike "beskyttere" er ikke unaturlig.
Og disse gudene flytter rundt.
Se på den kristne guden. Han som er i himmelen. Som nå er flyttet til "himmelen", for vi har vært i himmelen uten å finne ham.
Så vi tilpasser oss.

Men den enkleste måten å se det på er ved å ta tak i ordet "tro". Hadde vi vært sikre så ville vi kalt det "visshet".
Hele konseptet bygger på at menneskene har evnen til å TRO på noe som ikke er bevist.

Oppegående mennesker har ikke behov for noe å tro på. Men det er ikke det samme som at det ikke finnes noe "der ute".
At det er "naturlig" at vi eksisterer er IKKE det samme som at det ikke finnes en høyere makt.
At vi har hatt mange guder opp igjennom historien er ikke det samme som at det ikke finnes noen.

Det er det som er så spennende med "tro", den kan ikke motbevises.

Innlegget er ikke ironisk ment.
Jeg skal ikke begi meg ut i noen teologisk diskusjon, men ifølge min barnelærdom er kjernen i den kristne tro nettopp det å tro på gud. Troen er veien til frelse.
Selvfølgelig kan man diskutere om gud finnes eller ikke, men å prøve å føre "bevis" for guds eksistens er meningsløst, jf. det jeg har sagt om troens betydning i kristendommen.

Å argumentere for eller mot guds eksistens, er meningsløst. Gudstro dreier seg om nettopp det -å tro. (Må virkelig en ikke-troende opplyse om det :-))