Det beste som kan sies om denne boka, er at pocketutgaven har fått et suggestivt omslagsfoto. Dessverre stopper det der. Boka fremstår som et venstrehåndsarbeid forfatteren var tvunget til å klemme ut av seg for å finansiere forlengelsen av en fuktig sydentur. Uengasjerende intrige, pappfigurer til romankarakterer, anstrengt humor, sviktende observasjoner og umusikalske replikker er stikkord.
Romanen er lagt til fiskerlandsbyen Bellapalma alias Sorrento ved Napoligolfen. Den eksotiske delen av persongalleriet ligner så lite på virkelighetens syditalienske fiskere at hadde man ikke visst bedre kunne man mistenkt Bjørneboe for å ha sett Sorrento fra innsiden av et av disse små turisttogene som kjører gatelangs med pensjonister. Beskrivelsene er så klisjéfylte at det er til å rødme av: "de svarte, stikkende øynene, den sterke underkjeven", "rullet voldsomt med øynene". Sydlendingene er oppfarende og snakker kaudervelsk. Døm selv om dette lyder naturlig: "Dere må komme med en gang! O, øyeblikkelig! Det er slagsmål på stranden! O, fryktelig slagsmål". Eller hørt tiltaleformen "aller beste fisker" eller "buonissimo professore" noengang i Italia?
Syditalienere drikker nok ofte, men et lite glass vin til maten er nok. Bjørneboes italienere derimot dyrker vinguden dagen lang, og dermed blir romanen en ufrivillig avsløring av en nordmann på fylletur. Hvis persongalleriet var inspirert av forfatterens omgang i Sorrento, må han ha holdt seg til den lille håndfullen som utgjorde byens fylliker og knapt hatt et eneste edruelig øyeblikk hvor han fikk med seg hva som faktisk foregikk mellom menneskene rundt.
Viser 1 svar.
Sjeldan eg har hatt så mykje moro av å lesa ei bokomtale! Du har med dette levert ei solid stadfesting av alle mine fordommar mot denne boka. Glad eg aldri har brukt tid på den - og no blir det iallfall ikkje gjort.
Sist sett
