Bokelskere.no

Fortettet familiedrama i en glemt koloni

Wow! Duras gjør denne fortellingen om en mors drømmer og nederlag til et fortettet og realistisk drama. Rammen tilhører fortiden, den franske kolonitiden på 1930-tallet i dagens Kambodsja, men spenningen mellom den navnløse moren og hennes to halvvoksne barn, Suzanne og Joseph, oppleves som tidløs aktuell. Forfatteren viser dessuten ingen nostalgi for koloniprosjektet, flere år før Frankrike trakk seg ut av Indokina i 1954. Den lokale befolkningen opptrer i bakgrunnen, men deres slit og fattigdom får vi likevel et tydelig inntrykk av.

Overraskende derimot er at det tok et norsk forlag 49 år å sørge for en oversettelse av denne svært gode romanen.

For en utrolig bok! Rushdie, som måtte gå under dekke med et fiktiv navn, Joseph Anton (Joseph etter Joseph Conrad, og Anton etter Anton Tsjekhov), skriver her om disse lange, vonde årene etter denne skjebnesvangre dagen i 1989 da diktatoren i Iran, ayatollah Khomeini, utstedte sin fatwa mot forfatteren av Sataniske Vers (Khomeini har aldri lest Sataniske Vers, men en rådgiver maste om at den var sterkt blasfemisk). Rushdie skildrer med besk humor hans kamp for frihet, for ytringsfriheten. Boken er fremdeles brennaktuell i våre dager hvor kritikk av religion fortsatt kan få dødelig utfall. Likevel er ikke boken like mørk som det kan se ut til, for det er mange små glimt av glede i den, f.eks. er Salman Rushdie/Joseph Anton en familiekjær mann som elsker sin sønn, og hans venner og elskede er høyst fascinerende mennesker.

Amerikansk humor på sitt beste.
Sedaris har bolig i Sussex, men pendler flittig til sitt gamle hjemland, der han har en feriebolig i North Carolina. Han har en form for lun humor som gir farge til hverdagshistoriene fra England og USA. Hans egne nære familiemedlemmer, foreldre og søsken, med partneren Hugh utgjør hovedparten av persongalleriet. Mye er morsom lesning, men Sedaris unngår heller ikke vanskelige temaer som selvmordet til søsteren Tiffany.

Tragedien viser familiens handlingslammelse overfor en person som ikke ønsker å motta hjelp. Samtidig underslås det ikke at forfatterens eget valg av livsstil og væremåte kan ha bidratt til manglende innsikt og forståelse i søsterens situasjon. Det gir selvsagt teksten en tankevekkende bismak. Humor kan også tjene til å distansere oss fra livets vankeligheter. Sedaris viser leseren ærlig nok denne siden av seg samtidig som han bidrar med en rekke frydefulle og lattervekkende observasjoner og historier.

Jeg anbefaler boka som sensommerlesning.

“The Kraken Wakes” is my first John Wyndham novel. I can’t say that I’m impressed or blown away, but that probably has more to do with my expectations going in. I personally thought, based on the genre labels, that it would be more horrifying, more exciting, more imaginative. Based on the book cover and the title, I thought it would be about cool, huge sea monsters. Based on the blurb, I thought I was in for an apocalyptic show of epic and devastating proportions. I got none of it, which disappointed me a lot. I didn’t dislike the book either, though, but I had to adjust my expectations along the way and my way of understanding it, which did soften the blow and redeemed it a little, but I realized that a bit too late, so I didn’t enjoy it as much as I wanted to.

The narrative was slow most of the time, meandering even, but the story overall was conveyed with confidence and intelligence. The tension and excitement came for me intermittently, but would peter out and dissipate as soon as it had arrived, like the ebb and flow of the tides. This back and forth made things way less thrilling, as there would be a build-up of something impressive, but which never really went anywhere.

The prose was equally fickle. There were a lot of awkward sentences that I had to read twice or even three times to get a sense of what he meant. I wouldn’t say his style here is amateurish. Far from it. It felt mature, yet excessively technical and devoid of spirit. The dialogs were equally confusing, as well as the random jumping forwards in time, from section to section or even from sentence to sentence.

Speaking of dialog, both the prose and the characters lacked soul for me. They were very matter-of-factly, flat, even one dimensional and as emotionally deep as a mathematical problem. I didn’t care about them one bit. I barely understood them, if at all.

I understand perfectly now, though, why he called this form of science fiction ‘logical fantasy’.
What I appreciated on a more intellectual level, was how Wyndham showcased human political enterprise, involving international intrigue, unnecessary squabbling, echo chambers, distrust, publicity distortion, human capacity for inept procrastination and indifference when faced with tragedies happening at a distance. Or when faced with anything alien. Wyndhams excellence in social commentary was impressive and interesting. A very fitting quotes from the book:

“I think (the authorities) they’re balancing things all the time. What is the minimum cost at which the political set-up can be preserved in in present conditions? How much loss of life will the people put up with before they become dangerous about it? Would it be wise or unwise to declare martial law, and at what stage? On and on, instead of admitting the danger and getting to work.” (page 162)

In any case, “The Kraken Wakes” is not an amazing novel, I don’t think. It’s even more down-to-earth, tidy and structural, descriptive and logical than it is full of action and adventure, otherworldly creatures and amazing futuristic technologies. I will not give up on John Wyndham just yet. I believe he has much more worthwhile to explore, but if you are considering reading some of his works for the first time, unless you specifically look for the same things that I happened to appreciate here, I’d recommend you start by reading something else. This is most likely a dead-end if you are hoping to encounter a post-apocalyptic sci-fic fantasy horror novel. My conclusion: It was okay.

Akkurat nå leser jeg Hemingways For Whom the Bells Toll (norsk utgave: Klokkene ringer for deg). Her bruker forfatteren stadig vekk ordet "obscenity" eller "unprintable" for banneord og andre unevnlige ting som leseren bare kan kan gjette seg til, men som siden 1940 er blitt helt vanlige i moderne litteratur.

Jeg mener at ytringsfriheten også skal brukes til å si teite og urimelige ting. Å kunne komme med ytringer som hele resten av verden er uenig i. Det er bare sånn vi kan måle ytringsfriheten.

Knut Nærum.

Hvorfor varsle på dette sitatet? Hvis du ikke forstår eller liker det, kan du vel bare scrolle videre? Jeg synes heller ikke dette er et spesielt tankevekkende eller vakkert sitat, men det er et sitat fra en skjønnlitterær bok som noen har valgt å ta vare på her. Det er ingen grunn til at det skal fjernes, jeg ser ikke hvilke retningslinjer det er et brudd mot. I en tid da det forsøkes å skrenke inn ytringsfriheten, bør vi tenke oss om når vi ber om sensur.

En underlig, grusom og fin bok. Boka har et rolig tempo, men drives allikevel frem av en underliggende uro og mystikk som i alle fall fanget (og fenget) undertegnede. Dette er mørk materie og anbefales for dem som er på utkikk etter en mystisk, mørk og dyster versjon av en oppvekstroman.

Fortsatt brennende aktuell.

Mye er snudd på hodet siden denne boka kom ut 2016. IS-kalifatet er borte; de to søstrene sitter med barna sine i en kurdisk-kontrollert fangeleir; og norske myndigheter (PST og UD) viser ikke lenger interesse for å bringe dem tilbake til hjemlandet. Likevel, To søstre borer fortsatt dypt i sakens opprivende forhistorie.

Jeg ble helt oppslukt av denne boka. Mørk, ja, men fascinerende persongalleri og interessant hvordan historiene deres flettet seg litt inn i hverandre.

"Det er mye smerte i det norske folk", sa min tidligere kollega Aud Jorunn en gang hun skulle oppsummere nyere norsk skjønnlitteratur. Det er presist sagt. Av bøkene som skrives skulle ingen tro at vi bor i verdens beste land, det er lidelse av alle typer, side opp og side ned i bøkene som skrives her til lands.

Det er derfor Gunnhild Øyehaug trengs. Jeg plukka med meg denne boka fra Narvik bibliotek rett før jeg skulle ta flyet til Oslo, og var innstilt på å sovne et sted over Dovre. Det gjorde jeg ikke. I stedet ble jeg sittende og fnise bak munnbindet, over Øyehaugs grenseløse prosa. Der størsteparten av norske forfattere står og depper over en øl på kjøkkenet, danser Øyehaug salsa på verandaen mens hun skyter opp fyrverkeri med begge hendene.

Drøm og virkelighet, tekster som refererer til hverandre, folk som oppdager døde menn som flyter motstrøms, en alternativ beskrivelse av Norden, problemet med do-fasilitetene hvis man besøker Virginia Woolfs hus og så videre. Det er alt her i denne boka på 100 sider.

Synes det bare var positivt jeg :) Norli linker inn til siden her, noe som kanskje gir enda flere brukere og lesere!

Hele poenget med å lage en bokomtale er vel å inspirere flest mulig folk, og da er et jo veldig bra at kanskje enda flere ser omtalen!

Der norli skriver "Se lesernes omtaler av boka" er det en lenke som fører til vår bokside for en gitt bok.
Når man klikker denne, forlater man norli.no, og flyttes til bokelskere.no.

Massevis av andre nettsider lenker også til våre boksider.

Vi er selvfølgelig bare glade når det skjer.

Heisann Lillevi, takk for innlegg!

Vi er klar over denne funksjonen hos norli.no.

La meg fortelle om hvordan den kom til:

Norli kontaktet oss i fjor og spurte om et samarbeid.

De ønsket å bruke anonyme terningkast fra bokelskere.no på sine nettsider.

Vi takket ja til dette.

De mottar i praksis en liste fra oss om hvor mange terningkast 6, 5, 4 osv som er trillet for en gitt bok.

I retur gir de oss et månedlig vederlag. I tillegg lenker de tilbake til oss slik at brukere fra norli.no kan klikke seg til bokelskere.no.
Disse lenkene fra norli.no fører til bokdetaljsider på bokelskere.no. Bokdetaljsidene våre inneholder bokomtaler.

Norli mottar ingen brukerdata og ingen bokomtaler fra bokelskere.no. De henter heller ikke noen bokomtaler.

Vi har tre inntektskilder: Bannerannonser, "kjøpeknapper" som fører til ulike bokhandlere, samt utleie av anonyme terningkast til norli.

All disse inntektskildene er kommersiell virksomhet.

Jeg skjønner skepsisen til til denne delen.

Terningkastene og bokomtalene som deles på bokelskere har en stor verdi for oss her inne.

I tillegg vet vi at de brukes av biblioteker, i bokhandlere, forlag, og at de leses flittig av mange forfatttere.

Denne verdiskapningen er det altså mange som nyter godt av.

Samarbeidet med norli gir oss en flott mulighet for få en liten del av disse verdiene som vi kan bruke til drift og utvikling av dette nettstedet.

Bokelskere.no skal være er et vennlig og åpent nettsted som det er gratis å bruke.
Nettstedet er imidlertid ikke gratis å drive.
Dette gjør at vi er nødt å ha inntekter.

Glimrende eksempel ❗️