Bokelskere.no

Mostad på Værøy – et av de mest særpregede utvær vi har hatt langs norskekysten. En gang klorte 120 mennesker seg fast på den trange sletta mellom storhav og stupbratt fjell. I dag ligger stedet øde. Pål Espolin Johnson grep fatt i Mostads dramatiske historie mens det ennå var folk til å fortelle. «Alt for Norge» er sagaen om Mostad-folkets daglige kamp for livbergingen. Vi møter dem i hverdagsslit og helgefred, når ulykken rammer og samlet til fest med blandakoret. Karine, Anna, Ene, Martines, Bernt Leonard – mennesker med livsmot og kraft. Hovedvitnet er Magda. En maidag i 1909 steg hun i land med gitar og trekoffert og skulle gifte seg. Da hun døde 100 år gammel, hadde hun fått Kongens sølv for sin innsats for de hardt prøvede mostingene. Dette var en fin liten bok!

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Her er gjengitt og kommentert kjærlighetsbrev mellom kjente litterære par: Camilla Wergeland og Jonas Collett, Amalie og Erik Skram, Karen Blixen, samt Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Og det er bare å gi seg over, - ingen romaner slår levd liv! Dette er da også en av brevskriverne, Erik Skram, helt enig i, - han skrev: «Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve!»

Dette er jo brev skrevet av «betydelige Mennesker», - diktere og litterater som bruker språket bevisst og med et analytisk syn på deres forhold, man kan til tider oppleve brevene som et forstadie til senere romaner. Og ikke nok med det, her kommer vi helt inn i det innerste indre hos disse menneskene, - ikke bare til deres dype kjærlighet, men også til deres sjalusi og frykt. Samt, ikke minst, til deres tanker om forholdet mellom mann og kvinne, - tanker som viser utviklingen på det området gjennom over hundre år. Tone Selboe viser oss dette gjennom sine presentasjoner av utsnitt av brevene, samt gjennom hennes egne kommentarer som utgjør hoveddelen av boken, - og det er så kloke og velformulerte observasjoner, at det er en fryd! Jeg er dypt berørt og rørt, - en soleklar sekser og favorittbok for meg!

Etter snart 10 år som bruker av denne siden gir jeg meg nå. Med de nye reklamene dekkes en tredjedel av siden på mitt nettbrett av reklamen.
Måtte de ødelegge en kjempefin bokside?

Landstrykere er lagt til ei lita bygd i Nordland (Hamarøy?) på 1870-tallet. I utgangspunktet fattig og isolert, men tilgang til Lofotfisket bringer penger og utferdstrang til den unge hovedpersonen Edevart, som finner en alliert, men også et motstykke i den jevnaldrende August. Men der Edevart etterhvert virker vankelmodig og til tider tiltaksløs, er August full av påfunn og virketrang. Han tjener som en deus ex machina som driver handlingen framover der romanen ellers ville ha stoppet opp.

Om boka ellers? Det store persongalleriet overrasker med bredden av markante kvinner. Romanen preges dessuten av et rikt språk med ord og uttrykk hentet fra nordlandsk og andre dialekter.

Boka inngikk som felleslesning i Boksirkelen 2021.

For en flott roman! Jeg lente meg tilbake og lyttet til den rolige fortellinga om de to småguttenes eventyr i Nordmarka. Sanking, plukking og jakt, deretter selge det på torget. Møter med omstreifere og rause bondefolk, brilliering med latinske navn på planter og dyr, som den strenge faren der hjemme har lært dem. Anbefales til de som liker oppvekstromaner, natur og historie.

DE GAMLE DAMENE

De gamle damene holder
seg fast i veskene sine
på sine små ærend i
isblanke gater.
Inne i sorte side kåper
er de trette musklene spent
og skrekken for lårbensbrudd
flimrer i de lyse øynene.
Men de holder seg fast i veskene
de trofaste veskene
som hjelper mot vinterens
onde overgrep.

• Sidsel Mørck
• Dagbladet 1974

Einig i det du skriv. Tykte òg boka var mest interessant fyrste halvdel. Hamilton vart jo tydeleg særare jo eldre han vart. Som menn flest vil kanskje nokon seie

Fikk boka til jul, og slukte den i løpet av ett døgn, sitter igjen med et sug i brystet, morsom, sår og vond på en gang. Så enkle skildringer, og drivende dialog. Har lyst til å følge med Karin videre i livet - det er jo lov å håpe på en fortsettelse.

Det jeg liker spesielt med denne boken er at den får meg til å tenke tanker jeg ikke har tenkt før! Anbefales for alle!

Jeg gjorde noe dumt da jeg begynte å lese denne! Det er en journal, som Petterson kaller den, det vil si en slags dagbok, og jeg tenkte at da kunne det være en bok det passet å lese bare litt av hver dag, - men det var altså så dumt av meg å trekke det sånn ut! Til tross for at det ikke er noen handlingsmettet «story» som driver boken fremover, er det en sånn driv over språket og fortellingene, at man går glipp av mye hvis man ikke henger med og fortsetter å være inne i Pettersons hode og verden, - og dessverre tok det litt tid før dette gikk opp for meg.
«Fortellingene» kalte jeg innholdet, - jeg vet ikke hva jeg skulle kalle det, det er en fascinerende blanding av daglige gjøremål, møter med forfattere og bøker samt hans egen historie og sinnstilstand, - og i det hodet skjer det mye, fort, - assosiasjonene står i kø! Å lese denne journalen har vært et interessant og spennende møte med en forfatter jeg setter veldig høyt, - og den har også satt meg på sporet av flere forfattere jeg skjønner jeg bør lese. Som Natalia Ginzburg og Ivan Turgenev, - den siste har jeg jo oppfattet har vært grunnleggende viktig for mange forfattere, men aldri lest. Og da var det plutselig min tur til å la assosiasjonene fly og begynne å lete i egne bøker, for jeg kom på at min oldefar faktisk var den første som oversatte ham til norsk fra tysk, - noen noveller som sto på trykk i Aftenbladet på 1860-tallet, viste det seg! Sånt er jo morsomt, - men helt uavhengig av det, gir jeg Petterson en sekser for denne boken, også!

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Nå er jeg passe lei av å lese om inskripsjoner på gravstøtter og begravelser. Den delen av boka som er fra nåtiden er temmelig middelmådig... samme med historien om Irene og Gabriel... det blir for mye av den... Historien om Violette fra fortiden likte jeg derimot, det er den delen av boka som er bra. Det er noe med den franske stemningen som også griper meg en smule, men totalt sett en litt over middels god bok

Jeg har lagt til en del bøker men har ikke funnet en rubrikk hvor beskrivelse går an å legge til. Undrer meg på om dette er noe bare admin kan gjøre. Men om ikke, så vil jeg gjerne lære hvordan man eventuelt gjør det for det er kjekt å ha med beskrivelse av bøkene. Takk at du tar opp dette.

Ser at mange av bøkene som er lagt inn, og som legges inn (nye bøker) ikke har en beskrivelse av boka. Vil med dette oppfordre alle som legger inn bøker til å også legge inn en beskrivelse. Har akkurat sittet og gått igjennom noen lister og skulle lese litt om forskjellige bøker, og hovedvekten av bøkene måtte jeg slå opp andre steder for å få lest hva de handlet om. Hvis vi ikke finner denne informasjonen her, på bokelskere.no, er jeg redd for at det etterhvert vil ende med at nettstedet blir uvesentlig - og det vil vi jo ikke :)

Eventuelt noe for de som administrerer siden å ta tak i?

Håper du liker den :)

En hyllest til nøysomheten

Tittelen kan kanskje få deg til å tro at boka handler om Knut Hamsun, men det er først og fremst Hamsuns nøysomhet som knytter innholdet i boka til den gamle nobelprisvinneren. Hamsun hadde fått tilsendt nye kalosjer av familien siden de gamle kalosjene var revnet. Men han vil heller reparere de gamle:

For Hamsun gir reparasjonene av den gamle kalosjen livsinnhold.
Arbeidet bringer fram minner. Han føler seg nyttig. Han bruker hender
og hode til å løse en praktisk utfordring, og han trenger den
utfordringen, for han er en ensom, gammel mann med slikt å gjøre. De
nye kalosjene truer med å frarøve ham en del av selve livet. De gamle
kalosjene hjelper ham å kjenne på et nennsomt sammenpuslet liv.

Boka er en samling av små kapitler om hverdagslivet i Dickaunsvingen på Byåsen i Trondheim. Dag Hoel filosoferer over det meste mens han som glad amatør driver med hagearbeid, hønsehold, birøkt, grønnsakdyrking eller tenner opp i vedovnen. Tankestrømmen er ispedd historier fra hans 96-årige mor som var oppvokst i Balsfjord. Hun bor i samme hus som forfatterens familie, og er en viktig del av deres liv.

Her er det et vidt spenn i tema fra det nære og konkrete til det mer filosofiske og politiske. I kapittelet Haisommer er han for eksempel i sin assosiasjonsrekke innom både filmen Haisommer, Ibsens En folkefiende, Hurtigrutas noe mislykkede Covid-håndtering, Greta Thunberg, rottebekjempelse i hagen og omsorgen for en litt tilbakestående fugleunge som han prøver å verne.

Hoels budskap om mangesysleriet som livsform er en rød tråd i boka – han mener det er viktig å være kyndig på mer enn ett område, uten at vi trenger å være eksperter. Dette kommer også fram i denne YouTube-videoen.

Jeg hadde ingen spesielle forventninger til denne boka, men har kost meg med å lese disse stubbene som er full av morsomme historier og replikker ispedd sitater fra mange hold, alt fra Aristoteles til Peter Wessel Zapffe og Olav H. Hauge.

Hvem kunne trodd det var så fengende å lese om havet og fisketurer? En lettlest og annerledes bok.

En fin blanding av reiseskildring og historie. Ga meg mye ny kunnskap. Anbefales!