Bokelskere.no

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

I malerisk natur i en svunnen tid utspiller det seg blodhevn og voldsomme slag, men også sterke følelser og kjærlighet. En vakker og gripende bok om mennesker, samfunn, og det å overleve i et kaldt og skrint grønlandsk landskap hvor mat og varme og beskyttelse kan være vanskelig å finne. En strålende god bok!

Benoni er den første delen av denne dobbeltfortellingen, og den skildrer hovedpersonen Benoni Hartvigsen, en enkel postfører og fisker fra en liten bygd i Nordland. Benoni er en karakter som står utenfor de etablerte sosiale strukturene, og romanen handler i stor grad om hvordan han forsøker å stige i sosial rang. Han er besatt av drømmen om sosial mobilitet og økonomisk suksess, noe som leder ham til å inngå i forhold med mennesker som tilhører en høyere klasse.

Rosa fortsetter der Benoni slutter og følger utviklingen av forholdet mellom Benoni og den unge kvinnen Rosa. Mens Benoni i stor grad er en roman om sosial mobilitet og klassekamp, fokuserer Rosa mer på temaet kjærlighet, og spesielt de komplikasjonene som oppstår når følelsesmessige relasjoner blandes med sosiale og økonomiske ambisjoner.

Benoni og Rosa er romaner som skildrer individers kamp for kjærlighet, frihet og sosial aksept i et lite samfunn. Hamsun tegner et bilde av et samfunn preget av skarpe sosiale skiller, men hvor individenes indre liv og lengsler er de virkelige hovedtemaene. Benoni og Rosa gir et bilde av et lite samfunns komplekse dynamikk og mennesker som forsøker å navigere i det. Det sosiale spillet, dobbeltmoral og maktforhold i bygda spiller en stor rolle i historien. Som vanlig i Hamsuns bøker er naturen og det nordnorske landskapet sentrale elementer i stemningsbyggingen.

Ærlig talt, denne ble for kjedelig, - jeg må bare innrømme at jeg nå avbrøt den, hundre sider før jeg var i mål! Og det gjør jeg, som er i overkant interessert i historie og fortellinger om levd liv! Men det er lite liv over denne fiksjonsfortellingen, som Hoem kaller den, - vi kommer aldri under huden på Julie. Hoem har ytterst få kilder til hennes liv, og har ikke klart - eller villet - dikte frem stort mer enn ytre hendelser. Til gjengjeld har han gjort det til fulle, han har benyttet seg av alle tenkelige kilder til å beskrive hennes arbeidsoppgaver og omgivelser, - og for dem som er kjent i Bergen kan jo det ha en viss interesse, men for oss andre blir det for kjedelig i lengden. Det eneste positive, er at han lar henne ha en sterk personlighet med ønske om å være en selvstendig yrkeskvinne, uten mann og barn. Det er lett å tenke seg at en husjomfru var en "attergløyme", og det er sundt å få ristet litt opp i den oppfatningen.

Hva gjør man med en sånn velsignelse, tenker jeg der jeg sitter i natten med tolv blå perler i hånden og fortsatt venter på at livet skal gripe tak i meg og føre meg bort, at det endelig en gang skal begynne.
"Ikke vent," sier Jim som om han har lest tankene mine, "livet begynner aldri, det tar bare slutt. Plutselig. Sånn."

Slik er det også litt med denne romanen, den begynner liksom aldri, før den plutselig tar slutt. Og ja, kanskje en litt trist grunntone, men velskrevet, poetisk og vakker.

Endelig fant jeg en bok jeg ble så engasjert i at jeg brukte all fritid til å lese - det er lenge siden sist! Best likt jeg de første 2/3 av boka, slutten kom litt for fort. Eller var det bare meg som ville den skulle vare? Boka er for alle samfunnsengasjerte, naturelskere og forbrukere av moder jord. Den har både kjærlighet, vennskap, savn og spenning.

Dagens sitat:
Blant de mange verdener som mennesket ikke har fått i gave av naturen, men har skapt på egen hånd, er bøkenes verden den største.
Hermann Hesse

Viktig bok om hvordan smarttelefoner og sosiale medier påvirker barn og ungdom. Om hvordan barn mer og mer overbeskyttes i sin lek og hvordan de underbeskyttes i sin nettbruk. Kapitlet om endringene i barns frie lek i USA er ikke overraskende, men hadde jeg lest det for 20 år siden ville jeg nesten trodd det var science fiction. En viktig påminnelse dette, om teknologi og adferd som påvirker både helse og samfunn. Boka får litt trekk for å gjenta samme budskap og poeng litt vel ofte.

Et fint innblikk i KI's verden og hvordan denne teknologien har blitt til, utviklet seg og hvordan man tror den kommer til å utvikle seg i fremtiden. Det er mye spennende i denne, men også mye abstrakt for en som ikke helt fatter hvordan "0" og "1" egentlig fungerer i dataspråket og hvordan det til slutt skaper det vi ser på skjermen vår. Dermed blir modellene som blir pekt på her desto mer abstrakte selvom forfatteren prøver å forklare dem på en enkel måte. Noe var allikevel enklere å fatte enn noe annet når det kom til hvordan disse algoritmene og innlæringsfunksjonene fungerer og hvorfor de fungerer. Folk flest vil kanskje forstå dette på overflaten, men så fort man skal dykke dypere inn i materien så vil man slite og det hele virker heller mer magisk.

Hvis du er datakyndig og forstår deg på programmering og den slags så vil denne nok gi mersmak. For meg som ikke er helt på det nivået ble dette allikevel en helt grei innføring i KI, litt bedre enn boken "Kunstig intelligens" av Per Kristian Bjerkeng, siden Inga Straüme bl.a. skriver noe mer rundt ChatGTP. Ellers skriver de noe rundt det samme selvom Straümes bok er noe nyere og oppdatert. Neste bok i KI-rekken er "Knekk Chat-GTP koden" av Bjerkeng.

Vi skal ikkje sova

Vi skal ikkje sova bort sumarnatta,
Ho er for ljos til det -
Då skal vi vandra isaman ute
under dei lauvtunge tre.

Då skal vi vandra isaman ute
der blomar i graset står.
Vi skal ikkje sova bort sumarnatta
som krusar med dogg vårt hår.

Vi skal ikkje sova frå høysåteangen
og grashoppespelet i eng
men vandra i lag under bleikblåe himlen
til fuglane lyfter veng.

Og kjenna at vi er i slekt med jorda,
med vinden og kvite sky,
og vita at vi skal vera isaman
like til morgongry.

Aslaug Låstad Lygre (1910-1966)

Disse dagene, dette livet

Dikt vi har sammen, i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter

Dette er en underfundig og vakker bok med mange referanser til språkvitenskap.

Noen som våknet på riktig side idag ja ! :) Det står jo tydelig at hun lurer på om noen har tips... så unødvendig kommentar.

på den andre siden, så skal jeg tenke over det @Solveig Hansen ! Spennende med sommerbok bingo :))

Ting du ikke visste at du trengte for å overleve på en øde øy:
1. Kjøtt!
2. Sigaretter.
3. Ordenssans.

Tom Neale bodde til sammen seks år på Suvaruv, en bitteliten øygruppe midt i Stillehavet, sjømilevis unna folk. Denne boka er hans beretning om oppholdene på 1950- og 1960-tallet. Den kan leses som et langt svar på "Hvorfor i all verden..." Selv om jeg ikke fikk et svar med to streker under, var boka absolutt verd å lese.

Hva gjør man på en øde øy? Praktisk arbeid! Neale hadde hundrevis av kvelder for seg selv på den knøttlille øya, men det er ingen spor av eksistensiell grubling i boka. Han snekrer, fisker, dyrker, løfter, svømmer og temmer. Men Neale er ingen supermann. Han kjenner på ensomhet og utilstrekkelighet. Og han trenger folk, som vi alle gjør. Hadde det ikke vært for noen tilfeldige gjester på 1950-tallet, hadde han antakelig dødd der av sykdommen som rammet.

Boka har også et interessant etterord av datteren hans. For han hadde faktisk en familie, viser det seg - han har bare ikke brydd seg om å nevne dem i boka. Å forlate to små barn for å bo alene på ei øy, må ha vært en vanskelig avgjørelse, håper jeg. Datterens etterord fyller ut bildet av Tom Neale, og hun er bemerkelsesverdig tilgivende overfor faren.

Denne boken er merkelig, men god. Den blander sjangre over en lav sko og et eller annet ved den får meg til å tenke på 80-tallsfilmer, mer spesifikt 80-tallshorrorkomedie, ispedd litt erkenorsk bygdekultur. Dette høres kanskje ikke så forlokkende ut for alle og enhver, men dæven som Faldbakken får dette til å funke. Jeg koste meg hele veien, selv om slutten kanskje gikk litt over hodet på meg...

Knyttneven er hevet. Historien som fortelles fra arbeiderstrøket i Glasgow i 1980 årene slår og setter lyskaster på viktigheten av at vi lager samfunn med sikkerhetsnett for de som faller utenfor.
Agnes har alokholproblemer samtidig som hun har barn å ta seg av. Men det blir barna som må ta seg av henne. Og det går mest ut over den minste med det største hjertet. Det er rått, vondt og tragisk. Men også sjelfult og troverdig, der handling og miljø males i samme palett. For det er hele, om enn sårede mennesker vi får lov å møte, med store hjerter og sterk lojalitet. Litteratur på sitt beste.

Det er et veldig påståelig utsagn å si at det er langt flere som ikke reagerer på dette enn det er folk som reagerer på det, noe verken du eller andre kan vite med sikkerhet.
Jeg har selv reagert på dette lenge uten at jeg har uttalt meg, samtidig syntes jeg det er fint at folk gir beskjed når det er noe man reagerer på og noe man bør få lov til.
Personlig syntes jeg ikke noe om å bruke en side for bøker til andre ting enn å snakke om bøker for som Tone sa så finnes det mange ulike forum man kan ytre seg.

Hadde "alle" gjort dette så er det lett for at bøker og praten om litteratur hadde "druknet" i mye annet og det hadde i det hele tatt blitt veldig uoversiktlig.

Når det er sagt så har jeg selvsagt full forståelse for Stenseths forferdelige situasjon,men synes ikke dette er rette forum å legge det ut på.

Er du snart ferdig nå?

Ellisif Wessel. Oi - for en dame! En godt skrevet bok om en av de mange kvinnene som har vært med på å påvirke samfunnet vårt slik vi kjenner det i dag. Hun kjempet på mange fronter og følte all fattigdommen, urettferdigheten og alle lidelsene hun så på kroppen. Hun må ha vært usigelig sterk for midt oppi det hele rammes hun av en rekke personlige tap, både i form av at livet går sin gang og i kjølvannet av nettopp kampen, eller kampene hun kjemper. Bør leses, både ut fra økt innsikt i hvordan kampene artet seg, hvordan styresett og politikk var på denne tiden men også for å lære mer om hvordan livet lengst nord i Norge var rundt århundreskiftet mellom 18- og 1900-tallet.