Absolutt ei bok verdt å lesa, sjølv om eg vart litt skuffa etter brakdebuten med novellesamlinga "Kan jeg bli med deg hjem". Novellesamlinga er eminent, både språkleg og innhaldsmessig orginial. Her synest eg at eg har lest noko liknande før, søstersjalusi og barnelengsel.Men dette er ikkje dårleg, så mulig eg er litt urettferdig og hadde for høge forventningar.

En særdeles vakker skrevet, full av metaforer og bilder, men der tematikken rundt relasjoner og tilhørighet dundrer løs og treffer deg ikke bare i magen, men i innvollene! Snedig fortellerperspektiv!

Boka er omtalt her, så jeg skal ikke gå i detalj, men anbefaler alle å lese denne boka. Kanskje du kan få et nytt syn på ting, bli kvitt noen fordommer. Denne boka kommer til å følge meg lenge. Det er ikke en bok som man bare legger fra seg og glemmer. Den er engasjerende, der er mye å reflektere over og diskutere. Den er samfunnskritisk - den er dyp.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Derfor blir Tante Ulrikkes vei både ei god bok og ei viktig bok. Viktig fordi den gir en stemme til en hel generasjon barn av innvandrere. Og viktig for meg fordi jeg får et godt innblikk i en kultur jeg kjenner alt for lite til, som får meg til å tenke, og gjør at jeg må revurdere et helt sett med oppfatninger.

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Veldig bra bok! Det er to fortellerstemmer som er med på et forskningsprosjekt som heter "Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen." Den ene skriver mail og den andre snakker inn muntlig. God bredde i tema her - alt fra hjemmelig hverdag til de større linjene ute i samfunnet. Mange språklige godbiter - spesielt fra Jamal som overleverer muntlig. Anbefaler på det varmeste!

"Og Alma tenkte hun skulle brodere en parmiddag så umulig og klaustrofobisk som hun opplevde dem. (...) Lage et bilde så han forsto at sånn han mente menneskene skulle være sammen, kunne ikke Alma være sammen med andre, at formene hans ikke passet for alle, at formene kunne gjøre vold framfor å virke samlende." (s.80)

Dette er den første romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth, har tidligere bare lest "Jørgen + Anne = sant" og husker den som en av mine favoritter som barn, og jeg hadde ganske høye forventninger til denne boka. Og den skuffet absolutt ikke!

Hjorth skriver utrolig bra, og på underkant av 200 sider tar hun opp utrolig mange viktige temaer på en veldig enkel og fin måte, som får deg til å stoppe opp og tenke.
Handlingen er enkel og troverdig. Jeg både hatet og elsket hovedpersonen, Alma.

Alt i alt er dette en veldig god bok som det er verdt å sette av noen dager på å lese. Og jeg personlig kommer til å fortsette å lese Vigdis Hjorth, for jeg ble virkelig helt betatt av språket hennes!

Etter å ha tvilt ,eg gjennom de første sidene, endte jeg opp med å like denne boken kjempe godt! Det kan hende at min begeistring for boken også har en sammenheng med at den kvelden jeg leste om hevnen over Frøydis mannlige kollegaer, leste jeg også redaktørens kommentar i siste utgave av magasinet Ledernytt der det står en hel masse om fysisk og mental trening, prestasjoner og lederansvar - og plutselig ble boka til Helene Uri helt virkelig for meg! Jeg ser at det er flere som overhodet ikke liker denne boka, men for meg er det en veldig underholdende, morsom, lett og gøy bok med en liten alvorlig undertone. En bok som spøker med feminismen, men som på ingen måte latterliggjør den. Jeg anbefaler boka varmt.

For en vakker, vakker bok. Språket er som honning i teen

Veldig interessant, sprennede og romantisk bok, som jeg hadde glede av å lese. Jeg har nettopp vært i Venezia og det gjorde det jo ekstra stas. Kjente igjen steder jeg selv har vært og gått, og ønsker meg nå dit igjen for å besøke Murano, samt å delta på Carnevale. Jeg blir også veldig nysjerrig på forfatteren som tydelig har mye kunnskaper on kunst og historie. Jeg leser Botticellis Hemmelighet av henne, og der foregår handlingen i Firenze, Venezia, Genova og Napoli. Botticellis Primavera er også med i Glassblåseren… Forfattern har studer kunsthistorie og jobber innenfor feltet og er halvt venetiansk, så jeg tror hun har peiling på det hun skriver om.
Her er mitt blogginnlegg for den som vil lese det.:)

ET HELT HALVT ÅR av Jojo Moyes: Jeg fikk muligheten til å lese denne boken uten å betale for den, med den vri at jeg ikke får eie den, men må levere den tilbake. Etter å ha lest den vil jeg betale for den, slik at jeg kan eie den for på den måten å ha de beste muligheter for å kunne lese den igjen. Halvveis vurderte jeg å klappe boken igjen og ta det fra begynnelsen av - så god syntes jeg at den var. Og det bare halvveis! Jojo Moyes har skrevet en kjærlighetsroman som er for innsiktsfull til at jeg i det hele tatt har lyst til å henge meg opp i detaljene typiske kjærlighetsbøker inneholder. Det gjør med andre ord ikke denne. Dette er den første kjærlighetsromanen jeg har lest helt ut. Som jeg har likt. Et særdeles kraftfullt språk veier dessuten oppunder den påstanden.

Vigdis Hjorth klarer så godt å gi meg en liten følelse av hvordan det kan være å havne i en situasjon i livet der ingenting lenger gir mening, der hovedperson ikke klarer å være tilstede i de øyeblikk der hun har samvær med kollega, familie og kjæreste.

Jeg tenker at forfatteren her viser et lite glimt av hvordan det faktisk er å være på randen mellom normalitet og en psykisk dårlig tilstand. En tilstand som irriterer meg, som jeg ikke forstår og der jeg kun har lyst til å si: "skjerp deg!". Men for alle de som sliter med psykiske lidelser er det helt umulig.
For meg ble dette en historie der Vigdis Hjorth forsøker å gi meg større innblikk i en slik problemstilling.

Men....det kan jo hende jeg tar helt feil :-)

Jeg likte å lese boken.

Innimellom er det deilig med korte bøker. Denne boka er ei fantastisk lita perle man lett leser på en time eller to. Ufattelig trist historie, likevel underholdene og morsom. Og man tenker på den i ettertid, hvilket må være blant de ytterste kvalitetstegn. Boka har ikke et eneste unødvendig ord eller punktum, alle ord har en betydning i fortellingen. Jeg trodde ikke en historie om en gammel dame, redd for å dø og med et relativt innholdsfattig liv kunne være så givende.

Opprinnelig publisert på min litteraturblogg: http://kathleen-bean.blogspot.com

Kjerringer dro jeg ut fra en en bokhylle på biblioteket, på leting etter noe lett noe, og jeg kunne huske et sted i bakhodet at jeg hadde hørt at denne var litt chic lit-aktig, samtidig som det var noe litt annet også, jeg mener Helene Uri, er ikke hun en smart dame, med i Språkrådet og sånne ting, nei, jeg husker ikke helt, men låner denne likevel. Og ja, mulig det er en chic lit, men i så fall vil jeg riste hele sjangerbetegnelsen vekk fra dens negative konotasjoner etter å ha lest denne; Kjerringer er intelligent og absolutt herlig!

Kjerringer handler om en gjeng middelaldrende kvinner som finner hverandre på et kveldskurs i latin. Der har de havnet av ulike grunner. Frøydis, f.eks., trodde hun hadde fått et kurs i italiensk av samboeren sin, så matinteressert som hun er kunne jo dét være noe (menta gelato al cioccolato, vino rosso, fichi, mozzarella - trenger man egentlig flere ord?), eller Jenna, som trenger å fordype seg i dødebøker fra middeladeren fordi hun bedriver med trolldomssysler og tradisjonell samisk sjamanisme på fritiden (når hun ikke jobber i datafirmaet sitt). Jeg må si at jeg var skeptisk. Jeg tenkte, etter å ha lest på omslaget, at dette kunne bli en sånn bok som handler om sånne kvinner, sånne flagrekvinner som kler seg i lilla og drikke kaffe på kuntsmusekaféer hver lørdag formiddag, eller sånne kvinner som klager og syter over at de ofret seg i ekteskapet, for både ektemann og barn, og over at de egentlig skulle ha blitt journalister i stedet for lærere (les: den jævla irriterende Therese i Heidi Lindes roman Nu, jävlar!). Argh. Det er mange, mange slike bøker. Og jeg hater alle disse kvinnene som har det så ille og bare syter. Denne romanen kommer til å være sånn, tenkte jeg.

Men jeg tok feil! Det finnes ikke en kvinne i denne boken som klager over at ting skulle vært sånn og sånn, hadde det ikke bare vært for den mannen, nei, og det er heller ingen kvinne som ser på det å oppfostre barn som noe slitsomt, noe å klage over. Ella, førsteamansuensis på Blindern, påtroppende professor, tenker at hun aldri har vært så lykkelig som da datteren ble født. Jenna vet ikke om noe bedre enn å sitte i sofaen med sin sytten år gamle datter og småsnakke og drikke kakao. Og jeg tenker, det er sånn det skal være, det skal være bra å ha barn. Man skal ønske seg barn mest av alt. Hvis ikke synes jeg man bør la det være og finne på andre ting å gjøre. Boka skildrer dette med en varm tone, uten at det på noen måte blir klissete og, som jeg pleier å kalle det, sykt damete. Nei, hos Uri skildres morsrollen fint og flott! Sier jeg, tjuefire år, langt unna middelaldrende.

Det finnes ikke en kvinne i denne romanen som klager over valg de foretok seg tidlig i livet som viser seg senere å være feil og som de så legger på menn. Nei, alle sammen er ansvarlige for seg selv. For det er jo faktisk sånn det er, man har ansvar for seg selv, det er ingen andre som er ansvarlig for deg. Det får meg til å like alle kvinnene i denne boka. Jeg liker Frøydis som er tjukk fordi hun elsker mat, og hun vet at hun er tjukk, men hun klager ikke, det er jo hennes egen skyld, men so what, eplekaker med krem, kransekaker, petit madeleine-kaker, "pizza med tynn bunn, et lag hjemmelaget tomatsaus, snøhvit mozzarella (av bøffelmelk, selvsagt) og kanskje noen løvtynne skiver parmaskinke", karamellpudding og "fløtebasert fiskesuppe, med pastellrosa reker, store torskestykker, biter av gulrot og pastinakk, et lite gulhvitt berg av créme fraîche" som kjæresten disker opp med til hun kommer hjem, hvem sier nei til dét; Jenna, som er alenemor og leser astrologi, men som gjør som hun vil selv om stjernene sier at hun burde gjøre noe annet; fru Næss, som er pilot og lever etter visdomsordene fra sin avdøde far om at bare uintelligente mennesker kjeder seg; Ella, som kan alt om språk og leser dødsannonsene hver dag; og Celeste, som liksom skal være irriterende perfekt og vakker, ligger med hvem hun vil, svinser rundt i pelskåper og kommer alltid for sent, uten å unnskylde seg, ja, selv hun liker jeg.

Jeg tenker: Dette er jammen meg noen bra kvinner. Jeg tenker: Hvis det er kvinner som kvinnene i denne romanen som går under 'kulturkjerringer', ja, da kan alle de som "ikke skriver for kulturkjerringer" (sitat: Tomas Espedal) go fuck yourselves.

Sammen danner altså disse vidt ulike kvinnene en liga hvor de hevner seg på menn. Også dette holdt på å avskrekke meg: Å, nei, kvinner som skal hevne seg på menn, herregud, så teit. Men nei! Det er bare morro. Og disse mennene er jo drittsekker. Påståelige programledere, skribenter, professorer, gutteklubben grei, mannsjåvinister osv. Alle får de høre det. Alle som faktisk oppfører seg dumt får kjenne det. Og det er jammen meg moro! Mer skal jeg ikke røpe.

(Bortsett fra at det hører til at hele boken er krydret med doser av morsomme fakta og latinske gloser og uttrykk.)

Konklusjon: Jeg digger kjerringer, jeg digger Helene Uri, jeg digger litteratur, jeg digger kvinner, jeg digger språk, jeg digger kultur, jeg digger denne boka! Les!