Bokelskere.no

Siden du ikke kan sloss mot tech-selskapene og matvaregigantene alene, kan du like godt hive mobiltelefonen og ipaden, eventuelt spise dem siden de uansett sikkert er sunnere enn de fleste matvarene i butikken. Veldig god analyse av grunnene til at vi mister fokuset.

Dette er en must for alle oss «turister». Veldig interresante historier fra flere sentrale europeiske turistattraksjoner med viktige observasjoner og kulturelle betraktninger. En ikke helt sympatisk forteller, men det er det likevel verdt

Jonathan får telefon om at faren hans er død. Det er rett før jul. Faren, Jakob Meyer, forsvant ut av Jonathans liv som ung, og alt han vet er at han var alkoholisert, og at Jakobs far var jøde, og rømte til Sverige under krigen. Jonathan vil vite mer, men moren er stum som en østers.

Louise og Henrik pusser opp kjøkkenet. Under rivingen, finner Henrik en skjult luke i gulvet. I en gammel kakeboks finner han bilder og kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk jente, Åshild. Soldaten har hatt grensevakt, og det han gjorde der, merket både han og en jødisk mann for livet.

Tessa er mor til to, og er uforberedt på det som møter henne i postkassen. Et manuskript fra en selvbiografi, der Tessas mørkeste hemmelighet offentliggjøres. I tillegg fortelles det om en ukjent jødisk student.

De tre historiene henger sammen, og en 70 år gammel historie ser dagens lys, selv om hovedpersonen forlengst er død.

Utrolig fengende og interessant. God skrevet, og man bare må lese videre for å komme til bunns i mysteriet. Derfor ble jeg ørlite skuffet da ringen ikke ble så sluttet som jeg hadde håpet/trodd.

Godt skrevet og medrivende på utmerket Ishisguro vis om kunstig intelligens. Skrevet slik at vi ser verden gjennom den kunstige vennen Klaras øyne. Anbefales på det varmeste.

«Hør her'a!» av Gulraiz Sharif er en ungdomsroman fra 2020. Språkdrakten er preget av «kebabnorsk». Her utfordrer Sharif holdninger ved hjelp av humor. Et tema som utpeker seg er kulturforskjeller. Romanen handler om 15-årige Mahmoud som er født i Norge av pakistanske foreldre. Han er en gutt som har det i kjeften. Mahmoud skal vise Oslo til onkelen sin som er på sommerferie i Norge. Og så er det lillebroren som helst ville vært jente. Hvordan skal det gå?
Jeg ser et underliggende budskap som handler om likeverd. Og om muligheten til å være den man vil. En artig bok som nok vil treffe målgruppen (ungdommer), men fikk også en "gammel" norsklærer som meg til å humre.

Nydeleg skrive om barndom/oppvekst i Algerie, omstilling til eit liv i Frankrike, møte med eit tøft lesbisk utemiljø i Paris...og å finne sin eigen plass. Klokt og livsbejaande.

Min første Carl Hiaasen bok dette. Bra saker, selv om stilen, tonen, i boka ikke er helt min cup of tea. Jeg mener...denne litt bråkjekke amerikansk-fandenivoldske humor-kjekkas greia som hovedpersonen er befengt med, vel... noen liker det sikkert, men jeg sliter.

Anyway, Splitter pine er underholdende og lettlest, fin bok, men ikke helt i mitt toppsjikt. Boka egner seg fint som lødig strand/ underholdningslitteratur. Total avkobling! Det er vel en krimbok dette selv om humorstempelet også godt kan brukes. En salig mix. Pluss at leseren får mye betraktninger om journalistikk og aviser/ avisdøden fra begynnelsen av 2000-tallet. Det er nemlig fra den tiden boka er gitt ut/ handlingen foregår. Og ting vedrørende media har som kjent absolutt ikke stått stille siden den gang. Jeg gir Splitter pine en solid firer/ svak femmer på terningen.

Altså... HVA HAR JEG LEST?!

For de som har sett «Kampen for tilværelsen» på NRK der Erlend Loe var manusforfatter husker kanskje karakteren Vidkun som hadde samkvem med dyr? Dette er boken om Vidkun. Og om vennene hans. Og om dyr. I Afrika.

Dette er noe av det mest absurde (men likevel mest humoristiske) jeg har lest. Boka handler om en tilsynelatende dysfunksjonell gjeng som alle står ved et punkt i livet der de trenger en endring. Endringen blir en reise til Afrika tilrettelagt av organisasjonen Fauna Fuckers, der målet til de fem vennene er å skjende dyr for en god sak. Litt alla «fuck for forrest» - «skjende for å bevare»

Av en eller annen grunn så anbefaler jeg boken på det sterkeste - til tross for at det er en bok om seksuelt samkvem med dyr....

Nina Lykkes kritikerroste roman Full spredning utgitt i 2019 har ikke fått drahjelp av bokomslaget. Ufattelig kjedelig.

Utroskaphistorien i romanen kunne lett blitt en traurig affære. Men ikke når en slik historie skrives av Nina Lykke, og at vi i tillegg får servert møtene Elin har med pasientene med Tore, plastskjelettet, som kommentator.

Humoren i romanen traff meg. Som det gjorde med de andre romanene jeg har lest skrevet av Nina Lykke: Oppløsningstendenser (2013) og Nei og atter Nei (2016). Samtidig er det et alvor i den, et alvor som er tidsaktuelt. Det stilles store krav til hva helsevesenet skal kunne gjøre for oss. Forventninger som er skapt av politikere som lover å opprettholde velferdsstaten på et høyt nivå for å sanke stemmer. I tillegg har vi en situasjon der vi mangler fastleger.

All god kritikk mv er vel fortjent er min oppsummering etter å ha lest romanen Full spredning av Nina Lykke.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget

Mørk og morsom i en god mix - anbefales!

Vanvittig fascinerende, både fortellingen og fortellerstemmen. Om ensomhet og uforutsette vennskap.

Jovisst er dette en saftig og fuktig havbok. Men den er også, på en litt subtil måte, en bok om vennskap. Anefales også av den grunn.

En fin bok som ga meg mye. Jeg leste boka i små perioder innimellom annen lesing, og her var det mange underlige krumspring . Det hele begynner med en helt konkret oppgave som ender opp i en betraktning langt bortenfor oppgaven, og så helt nye betraktninger langt vekk fra den første. Men det var bestandig en rød tråd som det ble verdt tilbake til. Dette var nesten som mine samfunnsfagstimer, det er bestandig ett tema, men hele tiden kommer det tanker ut fra et ord i teksten eller en kommentar fra en elev, og så var vi ute og vandret i den videre verden og kunsten ble ofte å finne tilbake til dagens tema. Mye "unødvendig kunnskap" ble lært, som krydder i hverdagen, ikke helt nødvendig, men du verden hvor tamt alt blir uten krydder.
Slik er det også med Havboka. Her er det utrolig mye av det vi ikke trenger å vite, men allikevel er det som krydder og beriker oss.
Det er mange som har skrevet kommentarer til boka og den har fått høye terningskast. Tidlig i boka var jeg klar over at dette ville bli en ren sekser. Litt utover i boka ble jeg litt i tvil og at en femmer ville være det mest riktige, en sekser bør jo være helt perfekt. Men etter en del grubling ble det en sekser likevel.

Tore Renberg skriver fint som alltid, men jeg er nok dessverre litt enig i det mange kritikere har sagt om den siste delen av romanen. Etter en voldsomt spennende oppbygning, faller alt rett og slett litt sammen i løpet av de siste 70 sidene. For meg ble det for forutsigbart, jeg skjønte hva som kom til å skje veldig tidlig i romanen, og jeg ble litt skuffa, jeg må innrømme det. Jeg tror det først og fremst handler om måten det blir gjort på; dagboksnotatene mot slutten virker påtatte og passer ikke inn med den ellers gode stilen i romanen. Jeg tror romanen hadde vært tjent med mindre oppklaring og en mindre direkte avslutning. For hvis budskapet er at vi ikke kan se det som foregår inne i andre mennesker, føles det feil at vi får se nettopp det, at vi får innsyn i alt.

Han overrasker stadig, han der Tore. Når flere av oss sitter spent og venter på mer galskap fra den spinnville Hillevågs-gjengen vi møtte i de to siste bøkene hans gir han oss noe helt annet. Noe mørkere. Noe viktigere.

Det er absolutt ingen behagelig roman. Den krypende uhyggen sprer seg fra den første setningen og samler seg i en klump i magen. Selv om han gir oss et rikt persongalleri fullt av fascinerende karakterer ulmer det av nervøs uforløst spenning.

Jeg registrerer at at anmeldelsene er jevnt over stabile, men som vanlig er det viktige elementer litteraturanmelderne hopper over. For her er det nemlig en hel del banebrytende saker å ta fatt i, sånn ganske langt utenfor det som er bokens tema. (Og Tore er heldigvis smart nok til å legge inn nok sjarm og humor og obskure referanser slik at det dypt alvorlige budskapet aldri føles kvelende.) Jeg er ingen litteraturviter, men dette er garantert den første gangen lyrikken til det legendariske Sandnes-hiphop-orkesteret Skolekorps blir sitert i en norsk roman. Jeg tipper også at det er første gang i norsk litteraturhistorie at vi møter en fortellerstemme som er West Ham-fan. Og som ikke det var nok: Å namedroppe det undervurderte Dire Straits-albumet "Communique" har sannsynligvis heller ingen andre norske forfattere gjort.

Dersom denne boken var en sang ville den vært Tom Waits-låten "What's He Building In There". Renberg har skrevet en bok som sier uhyggelig mye om hva som kan skjule seg bak de beskyttede fasadene våre.

Dette var en underfundig roman og til tider hadde den helt absurde handlinger! Men jeg likte boken veldig godt. Les gjerne mer på bloggen min ( ekstern lenke)

Jeg er oppvokst i Oslo, har fiskestang og et visst forhold til Oslofjorden, og skjønner derfor rammefortellingen i Havboka. Jeg har jo fiska torsk med sluk. Jeg tror imidlertid folka i Havboka ville ledd av mitt forhold til havet og jeg føler meg jo heller ikke helt hjemme i deres familiære tilnærming til alt som har med hav og fisk og strøm og båt og blåse og fandens oldemor å gjøre. At forfatteren kaster fiskesprett og klassifiserer 5 som fullstendig elendig er vel også et utslag av at de behersker vannet til det fulle. Der er ikke jeg. Til tross for det synes jeg boka er helt fantastisk. Jeg ble drevet inn i en historie så elegant krydret med fakta og anekdoter at jeg ikke kan huske å ha lest en bedre komponert sakprosahistorie. Brageprisen var fullt fortjent. Hurra.