I skolesammenheng er en god leser en som har en viss lesehastighet, men som samtidig får med seg innholdet i tekstene de leser. Jeg har en følelse av at Mr. Gulliksen ikke har kjørt noen Carlsten-test på Mette-Marit, så det er vel neppe det han tenker på.
Men det handler jo også om å kunne se sammenhenger mellom f.eks. tekst og bilde. Det å kunne endre lesestrategi ut fra hvilken type tekst man skal lese. Det å kunne leve seg inn i tekstene som krever det, men også å være kritisk til det man leser. Det er nok en kombinasjon av flere ting, tenker jeg.
Ellers hjelper det sikkert å være medlem av kongefamilien.
Skriver ikke Geir Gulliksen noe om hva han mener med "god leser"?
Ingen stund er stillere enn når bergensere nettopp har reist.
Etter det jeg har hørt til nå om innholdet sier jeg nei takk til en bok som denne.
Stadig vekk er Olav Duun en forfatter som er mere respektert enn han er lest. Sitt mest entusiastiske publikum har han hatt blant norsklektorer og litterater. Men Duun er rett og slett for god til at profesjonelle lesere skal ha han for seg selv.
Stig Sæterbakken tar godt og grundig for seg melankolsk-obskøn litteratur. Dette liker jeg.
Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet.
" Søsteren min ser ikke forskjell på en trombone og en grillovn. Men forskjellen på Gucci og Prada ser hun med en gang."
Gjorde meg til forfatter, denne boken. Kanskje den har gjort andre til kriminelle, eller fengselsvoktere?