Dette er en meget merkelig bok. Den inneholder merkelige fortellinger som alle har en helt egen stemning. Det er mulig at dette er en typisk enten - eller bok, men jeg likte den veldig godt! På en eller annen måte minner den meg litt om Regine Normanns eventyr, de har også en helt spesiell stemning i forhold til andre eventyr.

Jeg håper virkelig forfatteren prøver seg på denne sjangeren igjen, for dette var bra.

Med få ord klarar forfattaren effektivt å skildre eit adoptivbarn sin motsetningsfylte identitet og oppvekst. Korleis det er å heile livet bli sett på som ein framand, også av seg sjølv og korleis han ønskjer å vera som alle andre. Det er sårt å lese ordet "gjenbruksbarn" og om primært å skulle fylle rolla som odelssønn i foreldra sitt liv. Boka handlar ikkje berre om ein sårande kvardagsrasisme, men også om dei verste utslaga av rasisme me har opplevd i vårt "trygge" Norge - som drapet på Arve Beheim Karlsen.

Samuels pappa er en prepper. En som fyller garasjen med nødproviant og alt man kan trenge dersom det oppstår en krise. Eller en pandemi. Noe skjer og Samuel og pappa må rømme, ut i villmarka hvor de bosetter seg og ikke for noen pris må bli funnet. Pappa blir mer og mer oppsatt på at de må klare seg selv og at ingen må finne dem, men Samuel begynner å lure på om dette virkelig er riktig.

Spennende om forholdet mellom far og sønn og om det å takle kriser. Og med en veldig overraskende slutt. For ungdomsskolen og oppover.

Forlaget skriv i omtalen sin av Ida Tufte Michelsens debut Alma Freng og solfangerne (Aschehoug 2020) at det er eit "magisk eventyr om heltemot, hevn, uvanlige vennskap og utrolige krefter", og at boka passar perfekt for alle som elskar Harry Potter-bøkene og bøkene om Ingenlund. Eg er veldig enig, og vil leggje til at sjølv om biblioteket har merka boka med at ho passar best for barn i 5. til 7. klasse, så er det ingenting i vegen for at ungdom og vaksne kan lese henne (sjølv om framsideillustrasjonen kanskje har eit litt barnsleg uttrykk). Romanen er overraskande, spennande, og var vanskeleg å leggje frå seg for meg (46 år). Etter å ha lese ferdig sit eg og håper intenst på at dette er bok nummer ein i ein serie som skal vare og vare.

Anbefaler deg å leggje på sprang til bokhandlar eller bibliotek. Boka er perfekt som julegåve til ein Harry Potter-elskar nær deg! Ho finst både som bok og lydbok.

Annerledes og godt skrevet. Jeg likte spesielt godt de to novellene: "Kjærlighet til fugler" og "Tørkede aprikoser".

Nei, hva skal jeg si? Dette er vridd, sykt, morsomt, samfunnskritisk, kvalmt og underholdende. Og i alle fall umulig å sette terningkast på!

En svært viktig og god ungdomsbok! Den er også lettlest med korte kapitler og bra driv. Hvorfor romanen har fått tittelen " Hver morgen....." er meg en gåte.

Singsaker er tilbake; nå som nybakt far i en alder av seksti. Egentlig skal han ha fri, men når en mann blir funnet drept uten øyne, klarer han ikke å holde seg unna.
Samtidig som den pågående etterforskningen, fortelles en historie om fem studenter med sommerjobb i Norrtälje i 1992. Selma påstår at en av disse kommer til å ende som morder. Er hun sannspådd, eller leker hun bare?
Innblandet i det hele er også en ny krimbok, som utgis av en forfatter som vanligvis skriver ganske smal litteratur. Hvordan henger alt dette sammen?

I tammeste laget, dessverre. Historien fra Sverige var dørgende kjedelig. For lite Singsaker rett og slett!

Seierstad skriver om en gjennomsnittlig afghansk familie, om en levemåte som blir sterk preget etter regjeringspåleggelser, enten det er sovjetokkupasjonen, Taliban eller etter den Islamiske republikken det ble etter 11.september. Hun skriver om familie livets absurditeter, knuste drømmer og plikter de har etter islamistisk skikk. Skrevet i en enkel og nesten poetisk språk om en fjern virkelighet, en berettelse av streb, ødeleggelse, overlevelse og noen «lykkelige» historier.
Når jeg tenker på bøker som ligner, kommer jeg på Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Marquez pga familielivet i ulike generasjoner.

Oh yes. Liker denne veldig godt. Spennende historie med klar moral som aldri virker innvaderende eller påklistra. Både de ekte og rent estetiske grøssereffektene er flotte og humoristiske situasjoner dukker opp med passe mellomrom. Synes nesten det går i overkant hardt ut over hovedpersonen uti her, men alt ender jo godt! Og uventa. Det er deilig at det ikke finnes en klisje i mils omkrets.

Boka krever en ganske moden leser i og med at en skifter syn på hovedpersonen underveis, men en belest niåring burde ha utbytte av den. Jeg synes det er synd at både hovedpersonens alder og klassetrinn nevnes så tydelig, det gjør det vanskelig å selge den inn til lesere i 14-15-årsalderen. Og de fortjener også bøker så gode som denne!

En annerledes bok om sorg

Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær".

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart.

Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London.

Noen dager etter dødsfallet ringer det på døra. I farens hode dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:

"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg."

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt.

Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2017/06/max-porter-sorg-er-den-greia-med-fjr.html

Muligens hadde jeg for store forventninger etter ha lest gode anmeldelser. Synes boka var ganske kjedelig og stillestående og Mariann Dale ble litt for spesiell. Tok seg opp mot slutten, men i forhold til tidligere bøker av Unni Lindell ble dette en nedtur. Bikker mellom 3 og 4 her.

Ikke Lindells beste krim dette. Et fremskritt å bruke Mariann Dale som hovedetterforsker som ikke er så A4 som Cato Isaksen. Men den første 3/4 av boka blir kjedelig. Det skjer lite, og det er ingen fremskritt i etterforskningen. Den siste 1/4 er spennende og bra, og veier opp for den kjedelige starten. Boka får derfor terningkast 4 fra meg.

Helt grei krim av Jørn Lier Horst, den 11. boka i serien om politietterforsker William Wisting, men så veldig spennende blir den aldri. Artig å treffe den unge Wisting. Koselig lesing for det meste. les gjerne mer i bloggen min

Litt rotete i begynnelsen og litt for søt slutt, men ellers fin tradisjonell Lindell-krim

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….