Bokelskere.no

Utdrag av omtale på bloggen min:
Så, her overtar Marian som hovedperson for Cato. Cato begynner å dra på årene, og er en ganske så streit og traust kar. Marian er mer eller mindre ei tikkende bombe. Lindell foretar her et grep som får denne boka til å nærme seg andre nordiske krimbøker de siste årene, med aparte politifolk og sadistiske massemordere. Er den «normale» politietterforskeren i ferd med å bli pensjonist? Blir «vanlige» drap for kjedelig?
Jeg håper ikke det – og vi har jo fortsatt William Wisting….

Bjørn Beltø er min helt. Takk for fin leseopplevelse.

Å få en ny Odd Singsaker-krim av Jørgen Brekke i handa, er en forventningsfull begivenhet som får det til å krible. Den 14.januar er det lansering i Trondheim. Men boka er ute i handelen, den første knallgode anmeldelsen kom i Adresseavisa i helga, og jeg fikk prøveeksemplar for en tid tilbake. Paradisplaneten leste jeg nesten i et jafs i helga. En krim jeg koste meg meg, så kanskje er den en kosekrim? For dere som får feil assosiasjoner til begrepet kosekrim kan jeg berolige med at dette er mer enn hardt nok. Men også lekent, lett, interessant og morsomt, samt intrikat og komplekst.

Odd Singsaker, den arbeidsomme førstebetjenten ved Trondheim Politikammer er tilbake.
Han er gjenforent med sin amerikanske kone Felicia Stone, og i denne boka har de nettopp vært på en lengre ferie. De har knapt rukket å komme hjem til Norge før det skjer et brutalt dobbeltdrap i Trondheim. En far og sønn blir funnet drept et hus på Strindheim og sønnen utenfor. Sønnen har for det meste ligget på et rom med mørke gardiner i kjelleren, men akkurat denne dagen sto han opp til en skjebnesvanger hendelse.

Russen i Trondheim har som tradisjon å sette russelue på hodet til Olav Tryggvasonstatuen på Torget, ved hjelp av Brannvesenet. Brannmesteren som har oppdraget får seg sitt livs overraskelse. Et avkappet hode og et sverd ligger på sokkelen.

På snedig vis blir Odd Singsaker koblet til saken. Han er riktignok sykmeldt, og har sannsynligvis ikke godt av å begynne å arbeide igjen, men han kan ikke la være, siden en kollega ønsker og trenger hans hjelp. Det viser seg også at Odd og Felicia har tatt hånd om en gammel bok for bibliotekar Siri Holm , verdt masse penger, som de skulle forsøke å selge i London. Boken var mer verdt enn de trodde så de tok den med tilbake og lot Siri plassere den trygt i Gunneriusbiblioteket.

Det som videre skjer er et kappløp for å fakke en gjerningsmann eller fler, som fører Odd Singsaker til London igjen. Den gamle boka har en sentral rolle, likedan et gammelt brorskap som har hatt stor innflytelse gjennom tidene. Vitenskapsmenn som Francis Bacon står bak. Drømmen om Udødelighet og jakten på De Vises Sten er stikkord. Naturen og vitenskapen.

Jørgen Brekke har snekret sammen en skikkelig godbit av en røverroman som jeg storkoste meg med. Vips så var de 496 sidene slukt.
Dette er en leken krim, språket flyter lett , kapitlene veksler mellom fortid og nåtid på en måte som aldri blir uoversiktlig. Brekkes fantasi er grenseløs. Jeg humret godt over de stadige nye vendingene mer enn en gang. .Jeg synes tidligere at Brekke har veltet seg vel mye i groteske voldsdetaljer, særlig i Nådens omkrets og Drømmeløs, men i denne boka er det tonet ned. Vel er kapping av hoder temmelig brutalt, men han utbroderer ikke mer enn nødvendig.
Det er en positiv utvikling synes jeg. Boka er mer enn nok spennende uten. Drapsmetoden hodekapping har dessuten en helt spesiell betydning for gjerningsmannen/mennene.
Det eneste jeg stusset på var hvorfor ikke Singsaker og de han spurte visste om butikken Walhalla, når de skulle lete etter butikker som solgte middelaldersverd? For meg som er lokalkjent var det merkelig, men for andre betyr dette selvsagt ingen verdens ting.

Og slutten? Jeg tygger enda på den..

Jørgen Brekke plasserer seg med denne spenningsboka helt klart i samme kategori og divisjon som Tom Egeland, Helge Kåre Fauskanger, Gert Nygårdshaug og Dan Brown.

Paradisplaneten er så langt Brekkes beste!

Mitt Blogginnlegg HER

Det spesielle og oppløftende med denne boka var de fine sjablongrafttiene som var hovedessensen i bildene. Også en fin, men ganske enkel historie. Liker den nye vrien og at moderne elementer blir tatt i bruk.

Debutantbloggens omtale: Erdla ella i nrab rof redok

Enda en ny krimoppdagelse: Clare Mackintosh hadde jeg ikke hørt om før jeg fikk en begeistret melding på Facebook av krimblogger Asbjørn Slettemark. Han anbefalte den på det varmeste, og ettersom Kindle-utgaven ikke kostet mer enn latterlig lave 5,65 dollar på Amazon var det bare å kaste seg over den.

Plot: En fem år gammel gutt blir påkjørt og drept i Bristol. Sjåføren rygger tilbake og stikker av. Politiparet Ray og Kate forsøker å nøste opp i mysteriet, mens den unge moren Jenna rømmer til Wales. Der prøver hun seg på en helt ny start, men opplever snart at fortiden sniker seg inn på henne. Glimrende oppbygging og noen ytterst elegante vendinger underveis gjør dette til en av de beste krimbøkene jeg har kommet over det siste året.

Quenting har kjent Margo siden han var 2 år. Da de var 9, fant de en død mann i parken. Etter det glir de litt fra hverandre, før Margo plutselig står utenfor vinduet hans en natt, utkledd som en ninja. Det er bare noen uker før de går ut av high school, og Margo vil ha Quentin med på tidenes hevntokt! Etter en natt Quentin sent vil glemme, forsvinner Margo, og det blir opp til Quentin og vennene å finne henne, men sporene spriker, og det hele virker umulig.

Et par halsbrekkende stunts er høydepunktene for min del i denne boken, som er den "dårligste" av John Greens bøker for min del. Det vil IKKE si at den er dårlig, men jeg tror kanskje filmen er hakket bedre enn boka denne gangen.

"Boka uten bilder" oppdaget jeg mens jeg så rundt i bokbutikker i helga. En stor hvit billedbok uten bilder. Jeg ble straks fristet til å se igjennom boka. Mine venninner ble straks offere for min høytlesing, denne boka må nemelig leses høyt! Den eneste regelen er at alt må leses, og det må leses høyt. Her var det mye tull, voksne som sier rare/stygge ord er, som kjent, morsomt. En av venninnene mine lot faktisk som om vi ikke kjente hevrandre gjennom store deler av høytlesingen ;) Jeg koste meg større, og tenkte at dette er perfekt for høytlesing i biblioteket der jeg jobber.

Herlig liten bok, som jeg likte godt, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Slet litt med språket i begynnelsen, men klarte å venne meg til det etter hvert. Føler nettopp det at den er skrevet sånn er med på å gjøre den god. Ikke en bok jeg ville ha kjøpt, siden den er så kort, og jeg neppe vil lese den på nytt. Løp og lån på biblioteket ;)

Den lille boka på 103 sider er fort lest, selv om jeg ikke raste gjennom sidene. Språket er særegent, kebabnorsk, gjennomført hele veien. Historien fortelles gjennom Mariana, om vennene, ting som skjer, de i klassen, i nabolaget, forelskelsen, foreldrene. broren, både den lille, Matias, som er så redd og den store, Alvaro, som er i fengsel.
Boka er både humoristisk, litt vond og god. Forfatteren skildrer et røfft ungdomsmiljø, med røff språkbruk, og det kan verken være lett å være ungdom eller lærer. Jeg fikk stor medfølelse med blant annet lærer Frode, som vi leser om over her. Det er ikke bare bare, og det skal sterk rygg til for å tåle slike elever dag ut og dag inn. Ikke at disse elevene nødvendigvis var værre enn ungdomskoleelever alltid har vært, men språket virker nok tøffere, og noen miljøer, og skoler, har nok sterkere innslag av flere tøffe elever enn i andre miljøer.
Marianas typiske fjortistanker, den stormende forelskelsen i Muhammed, fra Tyrkia og muslim, alle følelsene; godt og troverdig skildret. Mariana som sier til faren sin, den chilenske skapkatolikken, at hun vil konvertere til islam, så faren klikker.
Jeg var litt spent på språket, siden jeg hadde lest noen utdrag på forhånd. Det var faktisk ikke noe problem å lese ei hel bok med kebabspråk. Noen ord og uttrykk skjønte jeg ikke, men de fikk jeg oppklart av min yngste sønn som har mer av dette vokabularet inne.
Bæda, baila, læpsa, wina, kæse, chipperdame.. osv..

Jeg likte godt å lese denne boka, og den kunne godt ha vært lengre for min del. Jeg er spent på hva forfatteren viser oss i sin neste bok. Blir det fra samme drabantbymiljø? Innvandrermiljø? Kebabspråk? Eller noe helt annet? En debutant på 20 år er jo ganske så spesielt, så her kan vi ha mye å se frem til. Wollah!

Hele bloggomtalen min HER

Meget kult skrevet. Kunne vært lenger!

"Alle utlendinger har lukka gardiner", Maria Navarro Skaringer.
Dette med språk: godt, dårlig, bokmål, nynorsk, fin flyt, lyriske vendinger, gode miljøbeskrivelser osv, er jo ofte viktig - mer for noen enn for andre.
Denne boka fra et flerkulturelt oppvekstmiljø på Romsås, hvor vi følger ei jente med hud og hår, i korte kapitler om hverdagslige utfordringer, er skrevet på sosiolekt. Kjempetøft virkemiddel, man kommer veldig nært på miljøet og fortellerstemma med dette virkemiddelet. Og det er veldig interessant med ei sånn stemme om og fra innvandrermiljøet i Oslo.
Litt slitsomt å lese til å begynne med, for både setningsoppbygginga og enkelte ord er lizm ikke sånn jeg er vant til. Når vi leser til vanlig, leser vi jo egentlig ikke alle orda fullt ut, vi gjennkjenner de fotografisk også - og her var det mange nye bilder.

Alle utlendinger har lukka gardiner: Litt usikker på hva jeg skal trille for denne boka, men ender på en 6'er. Trolig en bok som vil få alt fra 1 til 6 - avhengig av hvem som leser. Den er annerledes, original - hele boka er skrevet på kebab-norsk - og det er en bok som virkelig evner å fortelle noe om livet. Livet den forteller om, er oppvekst på Romsås, i et multikulturelt miljø, sett gjennom øynene til chilenske Mariana. Litt slitsomt med denne ytterst tvilsomme setningsoppbygningen og grammatikken i begynnelsen, men man kommer inn i det. Kapitlene er korte, oftest en side, noen ganger bare noen linjer. Jeg-personen forteller om situasjoner på skolen, hjemme og på Joker'n som er "spot on", og som illustrerer kuriositeter og motsetninger ved denne mix-kulturen. Som at jeg-personen; kristne, chilenske Mariana slenger om seg med "hvis Allah vil", og "Allah, han eier ikke skam"-uttrykk, at faren hennes vil stemme Fremskrittspartiet for å få ut alle utlendingene. Jeg ler sjelden høyt når jeg leser, men her måtte jeg humre flere ganger. Denne boka er verdt å lese!

Kanskje Brekkes svakeste til nå, men det betyr ikke at denne er dårlig. Men plottet blir litt tynt mot slutten. Og ikke alle personene er like tydelig tegnet. Likevel, absolutt lesverdig, miljøet er levende og historien til tider svært spennende.

Lettlest og spennende roman fra to forskjellige århundrer

All honnør til deg for jobben du gjer og har gjort med å fornye/forbetre "bokelskere.no".
Det ser ut som om dei nyaste bøkene kan registrerast no.
Ei stor stjerne til deg! :-)

Kunne elska boka bare på grunn av tittelen... Men tolv år gamle Kine som selger sjela si til Satan får å bli verdensmester i freestyle, er ikke verst hun heller. Gode personskildringer, humor, spenning og en bitende kritikk av overfladiske tenåringsmiljører - what's not to like?

Sara Harrison Shea bodde i den lille landsbyen West Hall i Vermont på begynnelsen av 1900-tallet. Når hennes lille datter, Gertie dør, vil hun gjøre alt hun kan for å bringe henne tilbake. Bare noen måneder senere, blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.
I nåtid bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus, sammen med moren og lillesøsteren sin. En morgen er moren sporløst forsvunnet, og mens Ruthie leter etter spor etter henne, finnes hun Saras gamle dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Uhyggelige hemmeligheter kommer for dagen, og Ruthie skjønner at hun er den eneste som kan hindre historien i å gjenta seg.

Altså, jeg skal rett og slett ikke lese slike bøker – dette er en spøkelseshistorie og hvis de er godt skrevet, skremmer de meg! (Hvis ikke, blir de bare latterlige…)
To ganger la jeg fra meg boka og bestemte meg for at jeg ikke turte å lese mer, men samtidig var historien så spennende og bra at jeg plukket den opp igjen (på dagtid, i lyset) og fikk avsluttet den. Og heldigvis for det – jeg elsket boken, historien og den bakenforliggende historien. Båndene mellom mennesker, som kan bli for sterke og hva som kan skje hvis de brytes.

En herlig, skummel bok for mørke høstkvelder (eller, som i mitt tilfelle – på dagtid når det er LYST ute!)