Tekst som har fått en stjerne av Rade Almudaffar:

Viser 1 til 20 av 78:

En sår, vakker og trist bok om sorg og vennskap.
Maja Lunde skriver helt fantastisk, teksten er barnlig og rørende. Illustrasjonene er helt fantastiske, passer veldig godt til teksten. Jeg leste ut boken på 3 dager, klarte ikke å bare lese ett kapittel hver dag. Kan virkelig anbefales.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Terningkast: 2.5

Kjøpte denne boka for 2-3 år siden pga tittelen og coveret, i håp om at innholdet skulle være like creepy. Jeg fant siden ut at den ikke er no' skummel, men var likevel gira på å lese den. Leste den ut i dag, og tankene mine kan vel summes opp med et "meh". Konseptet er bra, men funker dårlig. Man legger lett merke til at forfatteren bare fant noen kule bilder han ville lage bok av men ble fortalt han måtte finne på en historie rundt dem, så han fant på et eller annet som bare sånn passe passer til bildene.

Boka startet bra synes jeg, helt til Jacob møtte "the peculiars". Etter det minnet historien mer om Michael Grants Gone enn det som man kanskje forventer av coveret og sammendraget. Men der Gone er en ordentlig spennende page turner, er Miss Peregrine's ganske flat og intetsigende. Jeg er interessert i å se hva Tim Burton gjør med filmen da, liker jo som oftest det han kommer med.

Ville nok anbefalt denne boka til et litt yngre publikum, kanskje 12-16.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Clockwork Angel, spesielt etter jeg hadde lest de tre første bøkene i The Mortal Instruments. Mange har sagt til meg at det er best å lese bøkene til Cassandra Clare i rekkefølgen de ble publisert, så derfor er det jeg gjør nå. Jeg er glad jeg bestemte meg for å lese Clockwork Angel, fordi nå kan jeg fortsette med resten av Cassandra Clare sin bøker, som jeg begynner å like ganske godt.

Selv om jeg endte med å like boka veldig godt, må jeg innrømme at det tok ganske lang tid før jeg kom ordentlig inn i historien. Jeg var aldri helt inn i boka, og det gjorde boka litt kjedelig. Det kan kanskje ha noe med at jeg var syk en periode, og så var jeg også på en festival noen dager. Da fikke jeg ikke så mye tid til lesing. Men det gikk bra, fordi etter hvert ble boka mye bedre og jeg måtte bare finne ut av hva som kom til å skje videre.

Noe jeg liker veldig godt med Clare sine bøker er karakterene. Men jeg synes egentlig at noen av karakterene ligner litt på hverandre, hvis man sammenligner The Infernal Devices og The Mortal Instuments. Will og Jace, f.eks. Det er litt kjipt. Men jeg liker også mange av de nye karakterene, spesielt Charlotte. Hun må teknisk sett styre hele Instituttet alene, fordi Henry er ikke stor hjelp. Han er bare i verkstedet sitt. I tillegg liker jeg hvordan Charlotte er veldig selvstendig selv om de kommer mange fordommer mot henne, blant annet at hun er en kvinne som styrer Instituttet alene. Boka tar sted nå Victoria er dronning i England, så det er fremdeles ikke likeverd mellom kvinner og menn, selv ikke blant Skyggejegerne. Derfor liker jeg så godt at Charlotte ikke lar seg tråkke på, og klarer å være seg selv, uansett omstendighetene.
I tillegg liker jeg Jem bedre enn Will. Mange er sikkert uenige med meg her, og jeg kommer sikkert til å endre mening i løpet av serien. Men akkurat nå liker jeg Jem best, og det var spennende å lese om fortiden hans. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg føler ovenfor Tessa enda; håper det endrer seg. I motsetning til Nathaniel. Jeg hater ham.

Som jeg nevnte ble jeg ikke opphengt i handlingen før jeg hadde lest omtrent tohundresider, fordi da begynte det endelig å skje noe. Plottet utviklet seg, og jeg begynte å se for meg hva trilogien kom til å handle om. Samtidig kom det mange plot twists, så alt ble mer spennende. Noen av hendelsene som skjedde var litt åpenbare synes jeg, fordi jeg gjettet meg til dem før det faktisk skjedde. Men jeg ble fortsatt litt overrasket da jeg fant ut av at jeg hadde gjettet riktig. Dette ser ut til å gå igjen i Cassandra Clare sine bøker, fordi dette skjedde også i City of Glass, der jeg gjettet meg til noen deler av historien.

Jeg er glad jeg endelig har fått lest Clockwork Angel, og jeg gleder meg til å fortsette på trilogien. Jeg har lyst til å finne ut av hva som skjer videre, og det er mange mysterier som er uløste. Samtidig mener alle at bøkene bare blir bedre og bedre, så derfor håper jeg at de resterende bøkene er like gode som alle sier de er. Så hvis dere har lest The Infernal Devices, hva synes dere om bøkene?
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

For en stund siden bestemte jeg meg får å begynne på Harry Potter-serien på nytt, siden jeg aldri leste alle bøkene. Nå har jeg lest bok fire, og bøkene er like gode som jeg husket de. Det er så hyggelig å komme tilbake til Galtvort, sammen med Harry, Ron og Hermione.

Jeg har sett filmene, og Ildbegeret er favorittfilmen min. Til nå er også denne boka favoritten min, fordi jeg kom aldri lengre enn til bok fire. Jeg synes det er så spennende med trollmannsturneringen, og alle oppgavene de må fullføre. Samtidig er det så mange mysterier gjennom boka, og siden jeg ikke har lest boka på en stund, hadde jeg glemt de fleste.

Det er så utrolig hyggelig å lese om alle karakterene igjen. Nå vet jeg virkelig hvor mye jeg bryr meg om dem, selv om de ikke finnes. Men det er noe med det at man har vokst opp med dem. Jeg hadde en veldig nostalgisk følelse da jeg leste boka, og etter jeg var ferdig hadde jeg ikke lyst til å lese noe annet. Jeg ville bare starte boka på nytt, slik at jeg kunne lese den en gang til.

Dessuten har jeg begynt å lese bøkene på engelsk, fordi jeg føler at jeg får en bedre leseropplevelse hvis jeg leser en bok på originalspråket. Så jeg kommer helt sikkert til å lese de tre første bøkene i serien en gang til, bare på engelsk.

Jeg har ikke mye mer å skrive, fordi det er vanskelig å skrive anmeldelser om noe man elsker så mye. Harry Potter er virkelig et barndomsminne, og jeg kan ikke vente med å fortsette på serien!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

The Selection er en veldig underholdende og lettlest serie, og da jeg fant ut at det skulle komme to bøker til i samme serie, var jeg positivt overrasket. Det er morsomme bøker, men jeg forstod ikke hvordan det kunne komme flere bøker. Da jeg fant ut av hva The Heir skulle handle om, tenkte jeg at det hørtes mer ut som en "spin-off" serie enn en fortsettelse på originalen.
Jeg kan ikke fortelle mye hva boka handler om, siden da røper jeg hva som skjer i de tidligere bøkene. Boka handler om Eadlyn, som skal ha sin egen Selection, den første kvinnen som noensinne har hatt det. Men det blir ikke slik hun planla det.

De første femti sidene var ikke fullt så interessante. Det var mange nye karakterer, og det tok litt tid å komme inn i historien. Samtidig synes jeg at handlingen til boka er litt for resirkulert, fordi det er jo på en måte det samme plottet. Derfor var jeg ikke fullt så begeistret over alt sammen, fordi jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger. Dessuten var det veldig lett å gjette seg til hva som kom til å skje i boka. Utrolig lett.

Karakterene er en stor del av boka, og derfor var det utrolig skuffende å finne ut av at Eadlyn, hovedpersonen i boka, var akkurat like irriterende som America Singer. Eadlyn er, for å si det mildt, en bortskjemt prinsesse som er slem mot de fleste, men hun vet ikke selv at hun er slem. Hun er også ganske frekk og selvopptatt, men det at hun ikke innser at hun er det gjør alt verre. Hun endrer seg litt i løpet av boka, men hun er grunnen til at jeg ikke likte boka like mye som jeg kunne ha gjort.

Selv om Eadlyn var utrolig irriterende, så var det ikke til å unngå å bli revet med i historien. The Heir er en veldig lettlest bok og den ble mer underholdende jo mer jeg leste. Kiera Cass sin skrivemåte er veldig enkel og lettlest, men samtidig er karakterene hennes veldig frustrerende. Det er alltid vanskelig for meg å gi terningkast til hennes bøker, fordi jeg har så mange tvetydige følelser. Jeg ender opp med å like boka ganske godt, men jeg har fremdeles mange problemer med den. Ugh. . .

Jeg synes det skjedde litt mye på slutten av boka, så derfor virket ikke alt så realistisk. Og tingene som skjedde var så plutselige at det virket ikke så troverdig heller, og jeg følte at det var en liten "nødsløsning," får å lage en cliff-hanger. Det funket ikke helt, men jeg er fortsatt spent på å lese neste bok.

For å oppsummere, så likte jeg The Heir; en veldig lettlest, og underholdende bok. Men til slutt var den ikke mer enn det. Forhåpentligvis får jeg lest neste bok en gang, men det er mest fordi jeg liker å lese lettleste bøker i blant. Jeg er glad jeg leste The Heir, men den er ikke den beste i serien.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

A Song of Ice and Fire-serien blir jo omtalt som bøker hver fantasyelsker burde lese. Så nå er jeg utrolig glad for at jeg har fått lest bok én og kan bekrefte at alle som elsker fantasy, lese denne serien. Ihvertfall den første boka. Det er virkelig verdt det. Jeg vet at størrelsen på bøkene kan virker litt truende, det synes ihvertfall jeg. Men det gikk fint!

Jeg hadde egentlig ingen anelse hva boka var om. Men jeg hadde lyst til å lese den allikevel. Etter jeg hadde lånt den på biblioteket, fikk jeg litt mer anelse over hva boka var om. Kampen om Jerntronen, altså kampen om makten. Slik kan jeg oppsummere boka. Selvfølgelig skjer det masse annet spennende, men der er et kort handlingsreferat.

Det var litt vanskelig å komme inn i boka, fordi det er så mange utrolig navn. Til slutt så gikk alle navnene hulter til bulter i hjernen min. Men da jeg ble ferdig med de første hundre sidene gikk alt bedre. Da hadde jeg fått alt under kontroll, med alle navnene til de forskjellige familiene og slike ting. Jeg fikk også et tips at det kan være lurt å skrive ned navnene og hvem de er, slik at du slipper å tenke så mye, eller søke på nettet. Jeg fikk ikke bruk for noe av dette, men det er sikkert en smart metode for noen andre.

Dessuten var det noe annet som var litt forvirrende på begynnelsen. At de over Muren het The Others. Boka jeg leste før denne, The 5th Wave, der var det også noen som ble kalt The Others. Derfor var det litt rart å bli vant til noe annet, men det gikk jo fint til slutt. Det var et morsomt sammentreff.

I den første delen av boka skjer det ikke utrolig mye, men det er noe med skrivestilen til George R. R. Martin som får meg til å lese videre. Jeg kjedet meg ikke gjennom noen deler av boka, selv om det var noen deler som hadde litt mindre spenning enn andre.
Dette kan også ha noe med alle de forskjellige karakterene å gjøre. Det er åtte forskjellige POV: Brandon Stark, Catelyn Tully, Eddard Stark, Jon Snow, Tyrion Lannister, Arya Stark, Sansa Stark og Daenarys Targaryen. Jeg likte noen bedre enn andre, og jeg så alltid fram til å lese om favorittkarakterene mine, f.eks. Jon Snow og Daenarys Targaryen. Det at hvert kapittel tar for seg forskjellige personer gjorde at boka ble mer interessant. Samtidig får man et større overblikk over hele historien, og det er det jeg tror George R. R. Martin prøver på. Og det har han fått til utrolig bra!
Som jeg nevnte, karakterene er interessante å lese om. Alle virker ekte og har sine feil.

Noe som er litt morsomt, er at i tv-serien, så er nesten alle karakteren voksne (tror jeg.) Men i boka, så det jo Daenarys Targaryen tretten, blir fjorten. Joffrey er tolv, Robb og Jon er fjorten, blir femten tror jeg. Men det er jo en bra avgjørelse at alle i serien burde være litt eldre, fordi det er masse voldelig scener og andre saker som ikke passer fullt hvis et barn hadde vært skuespilleren.
Ja, det er altså en tv-serie, og jeg har veldig lyst til å starte å se den! Men jeg tror jeg venter litt, fordi jeg har lyst til å lese flere bøker i serien først. Men jeg gleder meg likevel.

Det er ikke sikkert at jeg trenger å si dette, siden de fleste har sikkert lest denne boka. Men for dere som ikke har det; gå les boka! Den er fantastisk bra skrevet, og jeg savner Westeros allerede. Jeg tror jeg tror jeg starter på bok to i juli en gang. Kan ikke vente!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Someone could call themselves a hero and still walk around killing dozens. Someone else could be labeled a villain for trying to stop them. Plenty of humans were monstrous, and plenty of monsters knew how to play at being human.

Godt sagt! (5) Varsle Svar

For fire-fem år siden fikk jeg Knut Hamsuns samlede verker av min mormor, som hun igjen hadde fått av sin svigermor. Så langt har jeg bare lest Sult, men har lenge hatt lyst til å lese Victoria også. Å, så glad jeg er for at jeg endelig gjorde det! På overflaten er Victoria kanskje en kjent, og muligens litt oppbrukt, historie om den umulige kjærligheten mellom den "rike" Victoria og den fattig(ere) Johannes. Men hvis man ser litt dypere er det så mye mer enn det! Både karakterene, den sosiale realismen, historiens oppbygning og ikke minst språket, bidrar til å gjøre denne historien til noe helt spesielt, iallefall i mine øyne. For først og fremst må jeg trekke frem at språket er helt nydelig - med så vakre og levende beskrivelser at om jeg skulle valgt ett sitat, hadde jeg sannsynligvis endt opp med å sitere hele boka. Min utgave er på gammelnorsk/dansk, men jeg synes dette bare gjorde språket enda mer poetisk.

Victoria og Johannes, som er de to karakterene man blir best kjent med, virker også realistiske utifra den tiden de befinner seg i. Victoria virker litt fjasete; hun oppfører seg ofte ufint mot Johannes, og det virker ikke helt som om hun får bestemt seg for hva hun egentlig vil. Men når man tenker på situasjonen hun befinner seg i (skammen forbundet med å gifte seg inn i en lavere sosial klasse, ansvaret for familiens økonomiske situasjon som blir lagt på hennes unge skuldre av faren, hvor ekkel forloveden hennes, Otto, virker og ikke minst; hvem kan forvente at man oppfører seg rasjonelt når man er 16 år og forelsket?), er det vanskelig å kritisere henne altfor hardt. Johannes er også en representant for sin tid. Han starter som enkel møllersønn hvis største ambisjon i livet er å bli fyrstikkmaker så "han kunde få Svovl på Fingrene saa ingen torde å hilse på ham". Underveis i boka klatrer han derimot oppover den sosiale rangstigen i håp om å imponere Victoria, og ender opp som bestselgende forfatter. Personligheten utvikler seg i imidlertid i samme retning, men på bekostning av barneårenes uskyld, ender han opp med noe av den samme stoltheten som Victoria har fra naturens side. Dette bidrar til å skape videre komplikasjoner mellom de to, etter at hans sosiale status og hennes forlovelse,som jo egentlig var de største hindrene, er overkommet. Og kanskje uunngåelig ender det slik den gamle huslæreren spår.

Oppsummert er Victoria en vakker, trist og rørende historie, som man både har hørt før og som samtidig er noe helt eget.

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Jeg har tidligere lest Drageløperen, av samme forfatter. Men det er utrolig lenge siden, og jeg er utrolig glad for at jeg valgte å endelig lese Og Fjellene Ga Gjenlyd, som har vært stående på hylla mi siden Mammutsalget. Så da er det bra at jeg endelig tok meg tiden til å lese den, og jeg er kjempeglad for det.

Som alle andre av Hosseinis bøker, tar denne boka sted i Afghanistan. Og Fjellene Ga Gjenlyd handler om hvordan livene til personer kan knyttes sammen uansett hvor du ender opp, og jeg synes rett og slett at denne boka er utrolig vakker og emosjonell. Hosseini tar opp mange viktige og virkelige temaer som kan være aktuelle for mange, og jeg synes det er en fryd og lese bøkene hans. Samtidig er det ganske interessant å lese om hvordan andre folk lever, for eksempel i Kabul, Afghanistan.

Dessuten skriver Hosseini fantastisk. Jeg elsker skrivemåten hans, og alle metaforene og de gode sitatene. Det er så mange jeg har lyst til å dele med dere, men jeg kan ikke dele alle, så derfor forholder jeg meg til en. Som sagt, en fryd å lese.

"Gjør noe meningsfylt og nyt livet, sier folk. Men noen ganger er det
først etter at du har levd at du skjønner at livet var meningsfylt, og
sannsynligvis på en måte som du aldri hadde tenkt deg."

Men dessverre, så er det noen ting som jeg ikke likte så godt. Jeg elsker denne boka, men jeg synes at jeg ikke knyttet meg til karakterene. Eller, jeg gjorde jo det, men ikke emosjonelt, siden etter nesten hvert kapittel byttet man POV. Det førte til at jeg ikke ble fullt så godt kjent med karakterene, og derfor var ikke slutten av boka like bra som jeg hadde forventet.
Og slik kommer jeg til det andre jeg også synes kunne vært bitte litt bedre: slutten. Men nå kommer vi tilbake til at jeg ikke knyttet meg til karakterene, og derfor hadde ikke avslutningen et sterkt inntrykk på meg, slik Drageløperen hadde. Ikke misforstå, dette er en utrolig god bok, men det var bare disse to tingene som irriterte meg litt.

Og Fjellene Ga Gjenlyd har blitt en av mine favorittbøker av en grunn. Jeg likte boka kjempegodt, og noe som overrasket meg var egentlig hvor fort det gikk å lese den. Khaled Hosseini har skrevet tre bøker, og nå har jeg lest to av dem. Jeg håper jeg kan få tak i Tusen Strålende Soler, og få lest den, fordi jeg vet at jeg kommer til å like den. Både Og Fjellene Ga Gjenlyd og Drageløperen anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Den boka skal jeg definitivt sjekke ut! Og jeg liker også at det er en en frittstående bok, fordi der er også noe man ikke ser så ofte i dystopi-sjangeren. En annen dystopi standalone, som jeg synes er fantastisk, er More Than This av Patrick Ness.
Men jeg skal få se å få lest ROOK:)

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Red Queen, fordi den har fått så mange gode omtaler. Den har fått så mye "hype" i det siste, så jeg fikk en følelse av at jeg måtte lese den. Jeg endte opp med å kjøpe boken, og nå som jeg har lest den synes jeg ikke den har fortjent alt rosen den har fått til nå.

La meg starte med at jeg synes Red Queen er en bra bok. Jeg liker ideen av at de med sølv blod har overnaturlige X-men krefter. Og de med rødt blod, de er akkurat som oss, helt vanlige, uten noen krefter.
Men det er mange deler av boka som jeg rett og slett synes er litt uoriginal; jeg føler at jeg har lest om alt dette her før. Men det gjelder egentlig alle dystopibøker her om dagen. Det er ingen som kommer opp med noe originalt, det er bare den samme oppskriften som blir brukt om og om igjen. Og det legger jeg spesielt merke til i denne boka. Noen deler kunne vært rett hentet ut av The Selection (jeg mener det, jeg fikk virkelig en deja-vu følelse.) Men ellers synes jeg at Red Queen er en bok bestående av ideer fra mange andre bøker. Den kommer på en måte ikke med noe nytt og interessant.
Dessuten, synes jeg at deler av plottet var litt lett å gjette seg til. Og det som skjedde på slutten av boka, som skulle være skikkelig sjokkerende, det kom ikke som en overraskelse på meg. Jeg visste at noe slikt kom til å skje.

På begynnelsen var det ikke akkurat vanskelig å komme inn i boka. Men det var ikke så mye interessant som skjedde i løpet av de første 200 sidene, så derfor følte jeg ingen trang til å fortsette å lese. Men da jeg kom til s. 200, da bel boka plutselig mye bedre, og jeg hadde bare lyst til å sitte ned på sofaen å lese ferdig boka.

Jeg likte skrivemåten til Victoria Aveyard, men den er ikke noe spesielt; ikke noe jeg kommer til huske. Men jeg synes hun skrev på en måte som passet boka, fordi boka skal være ganske actionfylt, og scenene der hun beskriver kamper og slike ting var veldig spennende. I tillegg var det ikke så avansert engelsk å pløye seg gjennom, og det synes jeg var bra, fordi noen ganger er det fint å lese en lettlest bok.

Til slutt må jeg nevne at omslaget på Red Queen er skikkelig vakkert. Det er såpass enkelt, og passer veldig til boka. Slike omslag liker jeg, og jeg gleder meg til å se omslaget til neste bok.
Red Queen er starten på en trilogi, og jeg gleder meg til å se hvilken retning serien tar. Det virker lovende til nå, så jeg kan ikke vente med å lese neste bok!
Opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

For en stund siden måtte søsteren min lese en engelsk bok, fordi hun måtte lese den til engelskklassen. Hun måtte lese Holes, og etter hun var ferdig med å lese den, lurte hun på om jeg hadde lyst til å lese den. Jeg bestemte meg for å gjøre det, siden det er en ganske liten bok. Så etter et par dager hadde jeg lest den ferdig.

Det jeg først la merke til, var språket som blir brukt i boka. Veldig enkelt og lettlest bok, men dette er joe en barnebok. Men det er sikkert en av grunnene til at det gikk så for å lese boka, siden det var ganske enkelt språk som ble brukt.
Men språket var samtidig utfyllende og variert. Derfor likte jeg boka så godt som jeg gjorde; fordi det var gøy, interessant og lett å lese.

Dessuten er det mye man kan lære av Holes. Hvis man leser gjennom linjene, kan man lære mye om livet, og andre ting. Selv om det er en barnebok, så inneholder boka fine beskjeder som man kan ta med seg for resten av livet. Det tenger ikke engang å være noe veldig meningsfylt, men noe man legger merke til, og husker.

Noe annet, som jeg synes er utrolig kult, er at boka er kjempegodt gjennomtenkt. På begynnelsen av boka, var det mange spørsmål jeg ville ha svar på Etter hvert som jeg leste, fikk jeg svar på alt jeg lurte på, eller det meste ihvertfall. Jeg fikk mange "aha" opplevelser, og det var morsomt å se hvordan alle hendelsene i boka passet sammen.

I tillegg er boka nokså morsom. Jeg tror det er meningen at den skal være morsom, på en ikke morsom måte. At forfatteren prøver å skrive om det som skjer med karakterene, på en litt morsom måte. Jeg har et eksempel: Da Stanley ikke kom seg opp av hullet som han selv hadde gravd. Han kom opp etter hvert, da. Jeg måtte virkelig flire litt da jeg leste denne delen!

Jeg har hørt at boka har blitt filmatisert. Jeg er ikke sikker på om jeg har lyst til å se filmen, da; jeg føler at filmen kommer til å være mye kjedeligere enn boka, og at boka egentlig ikke trenger en film. Boka er god nok som den er, og jeg vil ikke ødelegge bildet mitt av boka ved å se filmen. Kanskje jeg kommer til å se filmen, men jeg tror ikke det.

Alt i alt, likte jeg Holes kjempegodt, og jeg er glad jeg leste den. En morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler også til folk som vanligvis ikke leser stort. Holes er interessant og original, og hvis du leter etter en bok som er lett å lese, er dette boka for deg.
Opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Moderne vampyrisme er dønn kjedelig ...

Vampire Academy er en serie som består av seks bøker og siden jeg har hørt så mye om den serien, ble jeg til slutt fristet til å "teste" den første boka. Selv om jeg ikke er glad i moderne vampyrer (de fremstilles helt feil i mine øyne) så tenkte jeg i alle fall å gi første boka et forsøk.

Bestevenninnene Rose (som egentlig heter Rosemarie) og Lissa (som egentlig heter Vasilisa) har en spesiell "connection". I to år har de levd i frihet etter å ha rømt fra internatskolen (St. Vladimir’s Academy) før de blir huket inn igjen og gjett om de får gjennomgå for det av administrasjonen. Selve internatskolen består av tre forskjellige vampyrraser. Den ene vampyrrasen kalles moroier. De har magiske evner og er i stand til å gjøre mange overnaturlige ting. (Veldig godt forklart, ikke sant? ...) Den andre vampyrrasen kalles strigoier og de er de farligste av alle disse tre vampyrrasene som befinner seg på internatskolen. De er på en måte på skyggesiden, og man er kun en strigoi hvis man har drept noen. Og forskjellen på strigoiene og de andre vampyrrasene på internatskolen er at strigoiene er udødelige, mens de andre er bare "halvt" vampyrer. Og strigoiene er fiende med moroiene. Den tredje og siste vampyrrasen kaller seg dhampirer. (Utrolig vanskelig å gi disse vampyrrasene "norskaktige" uttrykk). Den rasen er beskytterne til moroiene og lærer seg å kjempe og slåss. Siden Lissa har prinsessetittel og er den mektigste moroien føler Rose ekstra trang til å beskytte henne (Rose er jo dhampir). Samtidig blir Rose opplært til å beskytte moroiene ved å fighte og oppgradere seg som en slags bodyguard, men problemet er; hun er stormforelsket i mentoren hennes; Dimitri. Ikke er han bare mye eldre enn henne, men de kan ikke være sammen på grunn av interne regler. St. Vladimir’s Academy er en internatskole med mye kaos og drama med andre ord. Og beklager på det sterkeste at dette ble langt og veldig rotete forklart, men gjorde så godt jeg kunne ...

Jeg var nysgjerrig i starten på denne serien siden den er så populær, men fant fort ut at jeg ble skuffet og at denne serien ikke var noe for meg. For det første hater jeg hvordan moderne vampyrer fremstilles. De dør ikke av sola og de er mer sexy en skumle. Moderne vampyrer har tatt en helt feil vending. Dessuten var hovedpersonen Rose meget slitsom. Jeg har aldri lest om en hovedperson som er så høy på seg selv som henne. Makan til kvalm kjerring ... Her er et godt eksempel på hvor forelsket hun er i seg selv:

It was almost like he'd been taken by surprise, like he'd never noticed me before. Had it been any other guy, I would have said he was checking me out. As it was, he was definitely studying me. Studying my face, my body. And I suddenly realized I was only in jeans and a bra - a black bra at that. I knew perfectly well that there weren't a lot of girls at this school who looked as good in bra as I did. Even a guy like Dimitri, one who seemed so focused on duty and training and all of that, had to appreciate that.

Jeg har ikke tenkt å gi flere eksempler på hvor høy hun er på seg selv for da trenger jeg en spypose i nærheten og jeg sliter med kvalme fra før av ...

Og jeg er klar over at dette er en ungdomsbok, men syns skrivingen blir altfor lettvint og rett frem. Syns boka er like dårlig skrevet som Twilight. Forfatteren har amatørmessig språk. Hun bruker lettvinte setninger og uttrykk. Og det er ingenting mellom linjene og konseptet har ingen dybde. Man vet på en måte hva man får og alt er forutsigbart. Det er heller ikke noe nytt i denne boka som tilhører paranromal romance og urban fantasy. Her består ingdrediensene av tapt kjærlighet, forbudt kjærlighet, sjalusi, drama, varme følelser og trekantdrama. Hvor mange ganger har vi ikke lest om dette i slike bøker? Det er på tide å komme med noe nytt, spesielt i vampyrsjangeren. Jeg savner vampyrbøker som ble skrevet på 1800 - tallet da de var farlige, døde av sol og manipulerte. Folk fryktet dem. Folk ble ikke forelsket i dem som i dagens vampyrlitteratur. Det blir for dumt ...

Boka hadde også lite spenning i seg. Som første bok forventer man jo at den skal være så spennende at man vil lese resten av serien også, men slik blir det ikke for min del. Selv om boka var bare på 332 sider føltes den drøy og lite engasjerende. Jeg ble lei av alt dramaet som var på ungdomsskolenivå og det kjedet meg til vanvidd. Det føltes ut som om den samme krangelen mellom karakterene ble tatt opp om og om igjen. Boka ble en evigvarende repetisjon.

Nei, Vampire Academy er definitivt ikke noe for meg og jeg kommer ikke til å lese resten av serien. Hvorfor denne serien er så ekstremt populær skjønner jeg ikke noe av og vil heller ikke bruke mer tid på å prøve og skjønne det heller. Innholdet var for tullete og kjedelig. Det ble for barnslig for meg og jeg ble ikke engasjert i hverken plottet eller karakterene. Boka/serien har også blitt til film. Etter å ha sett filmtraileren (som var temmelig latterlig) velger jeg å styre langt unna filmatiseringen. Tror ikke jeg går glipp av noe ...

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har hatt lyst til å lese A Monster Calls utrolig lenge, helt siden jeg leste More Than This, av samme forfatter. A Monster Calls virket så spennende og mystisk, og siden Patrick Ness er en av mine favorittforfattere, (selv om jeg da bare hadde lest en av bøkene hans) måtte jeg se å få lest boka. Da jeg bestilte bøker for en stund siden, så jeg boka for bare 70kr, og bestemte meg for å kjøpe den. Og jeg er utrolig glad for det!

Boka begynner med et lite forord, der Patrick Ness beskriver hvordan ideen bak boka opprinnelig tilhører Siobhan Dowd, en annen forfatter. Hun hadde allerede skrevet et utkast, en del av boka. Men hun døde, dessverre. Patrick Ness fikk da lov til å skrive sin egen bok, ut ifra ideen til Siobhan Dowd.
Jeg visste ingenting om dette før jeg leste boka, og jeg kan si at det sjokkerte meg en del. Men det er sånn informasjon som jeg liker å få vite om, før eller eventuelt etter jeg har lest boka. Jeg føler jeg har en større tilknytning til boka, jo mer jeg vet om den. Men det er kanskje bare meg. . .

Selve boka er fantastisk! Definitivt en av de beste jeg har lest i år.
Skrivestilen til Patrick Ness gjør boka skikkelig unik og fantastisk. Selv om A Monster Calls er en barnebok, så undervurdere han ikke leserne. Det er mye symbolikk i boka, og utrolig bra språk. A Monster Calls får deg til å tenke gjennom livet. Selv om det er en barnebok, så kan den leses av alle i alle aldre, mener nå jeg.

Noe annet som også er utrolig bra med boka, er den mystiske auraen. Det er mye jeg ikke forstod på begynnelsen av boka. Jeg skjønte ikke hvorfor Conor oppførte seg som han gjorde. F.eks: hvorfor behandlet han Lily på den måten?
Men jeg fikk svar på alle spørsmålene mine i løpet av boka. Det liker jeg; når man får vite informasjon litt etter litt, og ikke få alt kastet på seg med en gang.
Samtidig ville jeg jo også få vite "sannheten" som Conor ikke hadde lyst til å fortelle. Det var en av delene som fikk meg til å fortsette å lese.

I tillegg, noe som jeg ennå ikke er sikker på, så fortsetter mysteriet. Finnes monsteret Conor kalte på, eller finnes det ikke? Er den virkelig der, eller er det noe underbevisstheten hans har skapt på grunn av de traumatiske opplevelsene han har opplevd? Det er noe jeg ikke er sikker på, noe som ingen er sikker på. Det er noen "bevis" utover boka, som viser at det bare er Conor som ser monsteret, men jeg vet virkelig ikke. Er det fantasy, eller magisk realisme? God jobb, Patrick Ness; mysteriet fortsetter!

Dessuten, så er Patrick Ness kjempeflink til å beskrive og, rett og slett, skape karakterer. De virker ekte. Og de oppfører seg naturlig, basert på tingene de opplever. Det beundrer jeg virkelig, at han får karakterene til å virke "levende." Jeg må innrømme at jeg ble utrolig rørt av mange hendelser i boka. A Monster Calls bringer frem enormt mange følelser, og dette viser enda en gang hvor god forfatter Patrick Ness er! Nå blir jeg til og med litt lei meg, bare av å tenke på det. . .

Sist, men ikke minst, så elsket jeg alle illustrasjonene! Jeg elsker bøker med illustrasjoner, og A Monster Calls inneholder noen av de beste illustrasjonene jeg har sett, fordi alle passer til handlingen i boka. Det er utrolig gøy å lese bøker med illustrasjoner, fordi da er det lettere å forestille seg tingene i hodet.

Da har jeg vel fått skrevet alt jeg har på hjertet, det meste ihvertfall. Og jeg håper dere som har lest anmeldelsen virkelig har fått lyst til å lese A Monster Calls, fordi det burde dere! Jeg fikk en venn av meg til å lese den;)

Dessuten, kommer dere ikke til å angre det; A Monster Calls er en fantastisk, rørende bok, som sitter med deg lenge etter du har lest den! Anbefales på det sterkeste! (Bare se på alle utropstegnene jeg har brukt.)
Opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Jeg har hatt lyst til å lese denne boka kjempelenge. Hvor lenge vet jeg ikke, men ganske lenge. Throne of Glass-serien virket alltid så spennende, og så interessant. Og jeg har nesten bare hørt gode ting, og nesten bare lest gode anmeldelser. Nå skjønner jeg hvorfor; denne boka er utrolig bra!

Hovedpersonen heter Celaena Sardothien, og hun er en assasin. Det er sinnssykt kult, og det var utrolig morsomt å lese fra hennes synsvinkel. Selv om hun er en assasin-hun dreper folk for penger-så er hun full av følelser, og har de samme problemene som alle andre.
Man leser ikke bare fra Celaena's vinkel. Det synes jeg passet veldig bra inn i historien, og ga oss informasjon man ellers ikke hadde fått fra bare av å lese om Celaena.

Throne of Glass tar sted i et annet univers, en annen verden: Erilea. Det var utrolig interessant å finne ut mer om denne mystiske verden, finne ut av hvordan den er bygd, etc. Jeg håper virkelig det finnes mer informasjon om Erilea, siden verden er så spennende og jeg har lyst til å vite mer om den. Det er en fantasyverden, så den har typiske fantasytrekk. Men fremdeles er denne verden noe for seg selv.

Ja, Throne of Glass er noe for seg selv, men jeg klarte ikke unngå å sammenligne den med et par andre bøker. På coveret står det at fans av The Hunger Games og Game of Thrones vil elske boka. Jeg ville heller kalt det en blanding av The Hunger Games, og The Selection. Celaena er med i en konkurranse, der bare en vinner skal gjenstå. Men hun er i et slott og konkurrerer, samtidig som hun blir forelsket i prinsen, og, mest sannsynlig, vakten. Minner det dere om noe?
Det er ikke noe galt med alt jeg har nevnt til nå. Jeg hadde bare ikke forventet at store deler av boka skulle handle om kjærlighetslivet til Celaena. I The Selection er det greit, siden man vet at det er det boka skal handle om. Men i Throne of Glass, synes jeg det gjør boka verre. Men det er min mening.

I tillegg var det ikke noe stort høydepunkt. Ikke misforstå meg, jeg elsker denne boka, (en av mine favoritter) men ingenting ledet til noe stort. Jeg likte slutten kjempegodt, jeg var skikkelig spent og nervøs. Men jeg synes at noe manglet (kanskje romansebiten var et problem for meg her òg.)

Det er en ny verden, og selvfølgelig, nye navn. Det er ikke et problem. Problemet er å uttale dem. Så jeg søkte det opp. Celaena uttales tydeligvis som: Ce-lay-na. Håper virkelig det er riktig; hvis ikke har jeg sagt feil under hele boka. . .

Jeg er utrolig glad for at jeg endelig har lest Throne of Glass, og det har vært en absolutt fornøyelse. Kjempespennende bok, som jeg anbefaler til alle fantasyelskere. Boka er definitivt noe for seg selv. Nå kan jeg dessverre ikke fortsette på serien med en gang, siden jeg bare tok med meg den første boka til Nederland, fordi de innbundne versjonene av bøkene er gigantiske. Så da får jeg vente, og forhåpentligvis kommer jeg til den så fort som mulig.
Opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Denne boken.... Denne boken var helt.. Jeg tror ikke det er ord for hvordan den er. Å si fantastisk ville vært å undervurdere den... Half Bad er noe spesielt, noe du ikke får lese så ofte. Alle karakterene, plottet, følelsene... Det er til å juble av. Sally Green er min nye favorittforfatter. Half Bad serien, er min nye favorittserie. Jeg har ikke lest en bok som kan toppe denne. Jeg ber dere om å lese den. Dette er en bok som fortjener å bli kjøpt og lest. Ikke gå forbi den og kjøp en annen, da gjør du et grusomt valg, jeg bare sier det....

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Da jeg først så Coraline i biblioteket, tenkte jeg ikke stort over det. Jeg tok den av hylla og leste baksideteksten. Plutselig fikk jeg en skikkelig trang til å sette meg ned å begynne Coraline umiddelbart, men jeg skulle på tennis, så jeg hadde ikke tid. Og jeg holdt på med en annen bok. Men jeg kunne gjerne startet denne boka med en gang jeg lånte, selv om jeg ikke pleier å lese flere bøker samtidig. Jeg mener det, jeg hadde virkelig lyst til å lese den!

Nå holdt jeg nesten på å skrive at dette er min første Neil Gaiman-bok, men det er det jo ikke. Jeg har tidligere lest Odd og Frostkjempene, og jeg hadde glemt at den var av samme forfatter som Coraline. Dessverre likte jeg ikke Odd og Frostkjempene særlig godt, selv om det er utrolig lenge jeg leste den. Men jeg husket at jeg ikke var fullt fornøyd med den. Coraline er så mye bedre!

Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boka og de innfridde, men ikke helt. Men akkurat nå skal jeg fokusere på det positive.
Ideen bak boka er utrolig interessant, og jeg skjønte at det var en litt "creepy" bok bare av å lese baksideteksten. Nå for tiden har jeg veldig lyst til å lese litt "creepy". Jeg har lyst til lese en skikkelig grøsser, fordi jeg har ikke blitt ordentlig redd av en bok siden jeg leste Marg og Bein-bøkene da jeg var yngre. Derfor var jeg kjempeglad da jeg fant Coraline, en tynn, liten bok som man så vidt legger merke til, stående på hylla i biblioteket. Og jeg synes faktisk at Coraline var nokså "creepy".

Neil Gaiman er en kjempegod forfatter, og jeg liker veldig godt skrivestilen hans. Han skriver veldig enkelt, men fortsatt så detaljert, hvis det gir mening. Det er veldig lett å forestille seg alt i hodet, akkurat som om du ser en film.
Coraline er en utrolig smart og modig jente. Hun gjør hva som helst for familien sin, selv om hun må risikere livet sitt i samme slengen.
Jeg har også et sitat som jeg vil dele med dere, sagt av Coraline, som jeg synes er utrolig fint:

“Because,' she said, 'when you're scared but you still do it anyway,
that's brave.”

Dette er en av illustrasjonene!
Noe som jeg synes var kjempekult, var at boka hadde illustrasjoner i hvert kapittel. Det hjalp med å gjøre historien mer levende. Noen av dem var skikkelig "creepy", det skal være sikkert! Skulle ønske at alle bøker har illustrasjoner i seg. Det hadde vært ekstremt kult!

Dere som har lest boka, så dere likheter mellom den sorte katten og Cheshire Cat, fra Alice In Wonderland? Jeg synes de lignet litt, på måten de snakket og at de var litt mystiske. Begge svarer ikke ordentlig på spørsmål du stiller dem. Men kanskje det bare er meg som tenkte det. . . Si ifra hvis du tenkte det samme:)

Okay, jeg må nevne noe jeg synes var litt kjipt. Fordi jeg likte egentlig ikke avslutningen. Jeg hadde forventet noe litt mer "creepy" og skummelt, siden boka er omtalt som en grøsser. I tillegg hadde jeg forventet en skikkelig kul slutt. Kanskje jeg hadde litt for høye forventninger, men jeg hadde håpet på en annen avslutning.

Men dette er absolutt en bok jeg anbefaler. Coraline er en bok for folk i alle aldre, ikke bare barn. Det er en veldig lettlest bok - jeg leste den på én dag, så det sier litt - og jeg tror alle kommer til å like Coraline hvis de gir den en sjanse. Hvis ikke finnes det en animasjonsfilm, som jeg ikke har sett enda.
Den er definitivt "creepy", og jeg anbefaler å lese om kvelden for å få den fulle opplevelsen. (Nå har jeg brukt ordet "creepy" utrolig mange ganger, men det er det beste ordet å bruke. . .)
Men jeg håper å få lest flere bøker av Neil Gaiman, og kan ikke vente med å se animasjonsfilmen!
Opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mitt mål for slutten av 2014, var å lese ferdig Cress. Og det klarte jeg faktisk! Jeg hadde ikke forventet at jeg skulle rekke å lese denne mursteinen ferdig på 4-5 dager, men det gjorde jeg. Og det viser hvor mye jeg ELSKER den! Jeg hadde skyhøye forventninger til Cress, siden alle synes at det er den beste boka i serien til nå. Boka levde virkelig opp til forventningene mine, det skal være sikkert!

Cress er bok tre i the Lunar Chronicles, og bøkene er basert på eventyr. Denne boka er basert på Rapunsel(jeg tipper du har hørt om henne.) Marissa Meyer introduserer en ny karakter som heter Cress, og jeg tror hun er hovedgrunnen til at jeg elsker boka så mye som jeg gjør! Hun skal på en måte forestille Rapunsel, men istedenfor å være låst inne i et tårn, er hun fanget i en satellitt. Og hun har vært der i sju år! Men Cinder og gjengen skal prøve å redde henne, men selvfølgelig går det ikke som planlagt. . .

Cress er så "socially awkward",(kanskje fordi hun har vært fanget i en satellitt for sju år) men det er det jeg liker best med henne. Jeg mener ikke at hun er rar! Men hun har vært alene nesten hele livet sitt(med noen besøk i blant.) Hva kan man forvente fra en jente som har brukt livet sitt med å sitte foran pc'en og forbedre hacke-egenskapene sine? Men hun gjør også masse "research". Gjennom årene har hun sakte men sikkert blitt forelsket i Captain Carswell Thorne, en ettersøkt kriminell som er på rømmen sammen med Cinder. Og hun håper på å måte ham en dag.
Og det gjør hun, fordi han er med i redningsteamet som prøver å redde henne. Og det er så morsomt å lese om dem sammen!

OK, nok om Cress. Jeg kan fortsette å skrive om henne dagen lang. . . Fordi jeg elsker boka så mye, har jeg begynt å like de tidligere bøkene mer og mer. Det er noe jeg liker godt med en bok; hvis den får deg til å like de andre bøkene i serien også! Denne serien er definitivt en av mine favorittserier(nå har jeg ganske mange. . .)

Under hele boka satt jeg å tenkte på hva som kom til å skje, og hva som kunne gå galt. Og jeg hadde egentlig forventet at boka skulle ta en annen retning enn det den gjorde. Jeg følte at alt gikk så bra, kanskje litt for bra. Jeg synes ikke at det var noe negativt, og er glad det endte som det gjorde. Men jeg hadde forventet noe annet.

Jeg må skive litt til om Cress(ikke døm meg. . .) Forholdet mellom henne og Thorne er så utrolig morsomt å lese om; jeg satt å lo gang etter gang. De er utrolig søte sammen. Cress-som vet alt om Thorne siden hun har "stalket" ham på Internett-var supernervøs da hun først møtte ham. Tenk hvor rart det må ha vært for henne! Etter hvert som de ble bedre kjent, skjønte Cress at Thorne ikke var hvem hun hadde innbilt seg alle de årene. Men jeg likte å lese om hvordan forholdet deres utviklet seg:)

Det blir utgitt en bok 27. januar, om Queen Levana, som heter Fairest. Jeg gleder meg til å lese den, men jeg vet ikke når jeg kommer til å få sjansen. Har på en måte en liten "book buying-ban", så jeg kommer ikke til å kjøpe bøker på en stund.

Jeg anbefaler denne serien, men mest til folk som liker å lese. De to første bøkene er ikke like gode som denne, så det kan hende at mange gir opp serien. Men det må du ikke! Cress er fantastisk, og en av mine favorittbøker fra 2014! Kan ikke fatte at jeg må vente til november på neste bok:(
Opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Allison Sekemoto er fersk vampyr. Hun er 17 år og har fått noe trening av sin "skaper" Kanin i å være vampyr. Det ble ikke nok. Hun var ikke forberedt på at hun fortsatt ville føle. Hun er jo død.

Fra barndommen er hun vant til å klare seg selv. Hun vokste opp i utkanten av vampyrbyen, hun var en uregistrert som stjal til seg og vennene for å overleve. De fleste menneskene er "blodposer" eller jobber på andre måter for vampyrene.

Etter et utbrudd av lungesykdommen Red Lung for flere generasjoner siden består verden nå av mennesker, vampyrer og rabids. Rabidene er mennesker og dyr som er bitt av vampyrer med Red Lungviruset. De blir en slags zombievampyrer.

Som vampyr kjenner hun en ny form for tilhørighet til en gruppe mennesker, en kribling som ikke skyldes lysten etter blod. Selv om blodhungeren vanskeliggjør en relasjon med mennesker.

Allison er den råeste tenåringsjenta jeg har lest om på en stund. Litt Modesty Blaise og Buffy (ja, jeg vet at Buffy er en vampydreper). Hun er kreativ og fryktløs. Sta. Sarkastisk. Samtidig er hun sårbar og ensom, engstelig for å knytte seg til andre. Dessuten er hun leser! Og hun kan bruke en katana!

Det er Allie som forteller sin historie. Hun viser oss sin indre konflikt, fra å være en vampyrhater til å bli en selv. Vi opplever og erfarer sammen med henne. Om å overleve og å ta en beslutning om hvem en vil være. Og om å finne en hensikt til å fortsette videre. Enten man er menneske eller monster.

Kanin er min favorittfigur. En moody mørk mann med en grusom fortid. Får meg til å falle hver gang.

The Immortal Rules er ingen nyskapende variant på vampyrhistoriene eller dystopier. Likevel fungerer det. Historien er mørk og skitten. Språket er helt greit og historien flyter fint. Jeg hadde fine timer med boka

Irritasjonsmomentene:
Jeg reagerte på fraværet av andre sterke kvinner enn Allison.
Allison skal være av japansk slekt. Omslagsbildet viser ikke det.

Boken er den første i trilogien Blood of Eden

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Da jeg ble ferdig med bok en, Cinder, følte jeg at jeg måtte starte på bok to med en gang. Jeg er veldig glad jeg gjorde det, for jeg liker faktisk Scarlet bedre enn Cinder. Serien blir bare bedre og bedre.

I denne boka blir vi introdusert med en ny karakter: Scarlet. Hun bor på en gård i Frankrike sammen med bestemoren sin. Men når bestemoren hennes blir kidnappet, vet hun ikke hva hun skal gjøre. Ettersom politiet bestemmer seg for å avslutte etterforskingen, tar Scarlet saken i sine egne hender, noe som bare fører til problemer. . .
Men selv om boka handler mest om Scarlet, har Cinder fortsatt sine egne kapitler. Jeg likte veldig godt at man byttet om å lese om Scarlet og Cinder, det skapte variasjon, noe som hjelper med å holde boka interessant. For å være ærlig, var jeg litt skeptisk da jeg begynte å lese om Scarlet. Jeg har lest flere oppfølgere til serier der bøkene "ikke var like god som den forrige fordi man blir introdusert til en ny hovedperson." Men ikke i dette tilfellet! Jeg synes faktisk at Scarlet er bedre enn Cinder!

Scarlet(karakteren) er veldig selvstendig og bestemt. Hun har rødt hår(ja, navnet passer), og Marissa Meyer har prøvd å få henne til å virke som en sterk og selvsikker karakter og jeg synes hun har klart det veldig bra. Det er litt morsomt, for nå har jeg lest utrolig mange bøker i det siste som har en rødhåret hovedperson: The Selection-trilogien, Firelight, Scarlet, City of Bones. Gjør ikke meg noe, men jeg synes det er litt morsomt:)
I tillegg til Scarlet, er Wolf også en ny karakter. Han er ganske mystisk, og litt sjenert også. Men etter hvert som man leser, finner man ut mer og mer om fortiden hans( ikke så mye, men litt.) Han har hatt er forferdelig liv, mener jeg!

Jeg synes at Scarlet og Wolf er veldig søte sammen, men jeg føler at romansen deres går for fort fram. De vet nesten ingenting om hverandre, og jeg føler ikke at forholdet deres må utvikle seg litt mer. Det samme skjedde i Legend-serien av Marie Lu. Alt går for fort fram! Men det er min mening.

Men jeg er utrolig fornøyd med denne oppfølgeren og jeg begynner virkelig å elske denne serien! Hvis du bare har lest Cinder, og ikke er sikker på om du burde lese Scarlet eller ei, gå å les den! Du kommer ikke til å bli skuffet:)
Ble opprinnelig publisert her!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

TheaRune U. FurbergBertyHeidiAnne Berit GrønbechHeidi Nicoline ErtnæsEmilie GeistGro Anita Myrvangingar hSimen "Boktimmy" IngemundsenToneMartine (@martineleser)Birkatove NessChristofer GabrielsenHarald AndersenHallgrim BarlaupBjørn BakkenMarianne KesselJenny Dahl BakkenLilleviTonesen81TralteHeidiLinda RastenRisRosOgKlagingKarin Bergkjell kJane Foss HaugenToveGeir BjerkestrandTine SundalAgnete M. HafskjoldKay NilsenLesevimsaKari-AnneJulie StensethRotehovudetAnniken LIngunn S