Bokelskere.no

Har akkurat lest siste side i Porselenspiken, og lurer allerede på om det kommer en oppfølger. Både fordi dette var en veldig fin bok, og fordi jeg godt kunne tenkt meg å vite hvordan det går videre...

Boka handler om odelsjenta Kristin som slettes ikke har lyst til å ta over gården. Hun drømmer om å åpne egne kafeteria, en drøm som sakte men sikkert går i oppfyllelse. Som 38 åring åpner hun endelig spisestedet Små Gryter, som raskt blir en suksess.

Allerede på åpningsdagen blir Kristin oppsøkt av Marta, som gjerne vil jobbe for henne. Hun blir ansatt som ryddehjelp i kafeen og viser snart stor interesse også for matlaging. Marta begynner etter hvert å bety ekstra mye for Kristin, Kristin som er enslig og barnløs får endelig noen å ta seg ekstra godt av - noe hun innser at hun har savnet. Og da Marta blir kastet ut fra hybelhuset der hun bor flytter hun inn på gjesterommet hos Kristin.

Kristin og Marta har helt forskjellig bakgrunn, men likevel trenger de hverandre, og det er rørende å lese om mor-datter forholdet som oppstår dem i mellom.

Boka er skrevet på en slik måte at jeg følte glede når handlingen var gledelig, og jeg ble trist når handlingen ikke var like gledelig... For denne boka gjorde inntrykk, kapitlene om Marta's barndom og ungdomstid var virkelig ikke bare hyggelig lesing...

Jeg vil som vanlig ikke røpe for mye, for denne boka er virkelig verdt å få med seg, jeg anbefaler den, og gir den terningkast 5

Prøv noe lett og lystbetont, kanskje en temabok om noe du interesserer deg for? Lese om igjen ei kjær bok fra ei glad tid i livet ditt? ...ved sengekanten min ligger ei juniorbok og frister helt utrolig, men har vært så mye på jobb og har minst tre andre jeg veksler mellom... Boka er for halvstore unger og jeg forventer masse barnslig action!! Det kløøør i meg!

Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013

Hmm... Er folk så opphengt i sidetall her? Hvordan da? Jeg kan ikke si jeg har merket noe særlig til at "noen" her inne er det? Mulig jeg har gått glipp av en tråd eller fem, så klart.

Synes vel kanskje at det er litt enkelt å si at sidetall ikke betyr noe. Det er for mange en litt høyere terskel å plukke opp ei bok på 800 sider og ei på 120. Jeg leser begge deler, men det skal allikevel litt mer "planlegging" til for å plukke opp den tjukkeste. Har jeg tid til den? Er jeg i humør til ei bok som kommer til å ta lang tid, eller er jeg i et humør som tilsier at jeg heller har behov for ei bok jeg kan lese ut på noen timer? Det betyr ikke at mursteiner er bedre/dårligere enn tynne bøker. Men det er da forskjell, både med tanke på forfatterens prosjekt og med tanke på leseopplevelsen? For ikke å snakke om at det er vondere å miste ei bok på 800 sider enn ei på 120 sider i ansiktet når man leser på senga... :P

Hentet fra Den Norske Bokdatabasen, Vredens druer:

"Romanen står i dag som et minnesmerke over depresjonens elendighet. Handlingen er hentet fra 1920-årenes USA. "

Denne teksten står under bøkene på diverse forlag, har spredt seg til bokblogger, bokanmeldelser ol.

Handlingen foregår i andre halvdel av 1930-årene.

Jeg sendte en kort e-post, så får vi se om det blir rettet opp.

En virkelig god bok om et vanskelig tema. Boka toucher innom både utroskap, skilsmisse, spisevegring og selvskading. Jeg ser for meg at dette er mer en bok for de voksne enn for barn. Illustrasjonene er kraftige og virkningsfulle og jeg fikk en uggen følelse da jeg leste denne.

Khaled Hosseini, du er et geni, en ordsmed og en historieforteller det burde gå gjetord om, - over alle fjell....
Til dere som ikke har lest noen av forfatterens bøker, - start hvor dere vil, men denne boka føyer seg pent inn i rekken av fantastiske bøker han har skrevet. Jeg liker alle, - både Drageløperen, Tusen strålende soler og denne siste "Og fjellene gav gjenlyd".
Hosseini maler opp et storslagent bakgrunnsbilde, med troverdige og mesterlig beskrevet persongalleri. Selv om selve historiebakgrunnen kan virke fjern for oss nordmenn, - kan man likevel fundere over hvilke hemmeligheter som skjuler seg i enhver familie? Hemmeligheter og oppofrelser, selvbedrag og løgn går hånd i hånd når mennesker prøver å overleve, uansett hvilket kontinent og land en kommer fra.
Ønsker ikke å fortelle så mye fra handlingen, - det blir feil, historien om blant annet Pari og Abdullah må leses og oppleves. Åtte ulike historier beskriver deres skjebne og veves inn i hverandre fra ulike perspektiver og synsvinkler.
Mesterlig skrevet, - så sårt, sterkt og fengslende på en gang, - bravo! Terningen lander på en sekser, intet mindre.

Ville ikke at denne skulle ta slutt. Les hele omtalen min ved å klikke her

Hvis jeg elsker en bok og andre skriver at de synes den var kjedelig og dårlig, tenker jeg egentlig ikke så mye over det. Jeg tenker jo på hvorfor de ikke liker den, men alle har jo forskjellig smak. Noen bøker synes jeg er kjedelige og andre elsker de, men jeg forandrer jo ikke meningen min for det:)

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,
men vi vet
noe som overstrømmer oss
som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,
men vi ser
usynlig lys over alle ting
som i sommernatten.

Hans stemme hører vi ikke,
men vi finner
veier overalt og spor i hjertene
og stier med lavmælt lys.

Rolf Jacobsen - Fra diktsamlingen Sommeren i gresset 1956

Likte historien om Elinor.Hennes egen historie ble litt vel detaljert