Bokelskere.no

Hver og en av oss lever som vi er våre egne statsmenn, midt i verden, hvor alt vi mener og tenker har den største vekt, helt uaffisert av at alle andre tenker det samme. Kulturens helt uhørte og voldsomme dyrking av det individuelle, som foregår midt i den største likhetsskapende kultur verden har sett, er et svar på de problemer som for første gang dukket opp mot slutten av attenhundretallet, og som den gangen også ble oppfattet som nye. Vi lukker rett og slett øynene for at det skulle eksistere noen motsetning mellom den overalt framtredende forestillingen om den enes unike individualitet og alles påfallende likhet. På tyvetallet var alles likhet en dystopi. Overalt i kulturen ble trusselen fra massemennesket uttrykt, i form av maskelignende ansikter og uniforme kropper omgitt av enorme tannhjul og hamrende maskiner, i en verden hvor all individualitet var utvisket.

Galskap betydd kanskje bare det samme som at man utgjorde en minoritet på én.

Livet er ikke et videospill med et visst antall valgmuligheter.Tiden går og vi med den,og vi gjør som oftest det vi kan,snarere enn det vi vil.Skjebnen gjør resten,og tilfeldighetene krydrer det hele.

I begynnelsen fantes ikke fortid og fremtid.

De kommer fra en lidelsens bolig. Men vit at det blir større glede i himmelen over en eneste synders angrer enn over hundre rettferdiges rettferdighet. Om De har forlatt dette dystre stedet med en kjensle av hat og sinne mot menneskene, så er De bare å beklage. Men om De går ut med fromhet og kjærlighet i sinnet, er De bedre enn noen av oss andre.

(...) gikk videre og tok en sekspakning med egg, de kom fra "frigåande hönor inomhus", stod det, og jeg lot blikket gli over de andre pakkene for å se om det på noen av dem stod "fra mistilpassede høner i trange bur", men det gjorde det ikke, (...)

Barn gjør det som er nødvendig for dem, de tar det de trenger, kompenserer og balanserer, alt uten å vite om at det er det de gjør.

Hva med avisene og media, da? sa forsvarsadvokaten. Der er det vel nok av brå død og sykdom? Jovisst er det det, sa jeg, men der er det framstilt som fakta, beskrevet langt utenfra, som et slags objektivt fenomen. De ringvirkninger et slikt tilfelle skaper, i den enkelte og i de nærstående, står det ingenting om, og om det gjør, er det referert, som noe ytre. Dessuten må det noe spektakulært til for at det skal bli skrevet om. Det jeg snakker om, er det hverdagslige. Metaforen for det er døden. Den er nærværende i alles liv, først i form av noe som rammer noen man kjenner, deretter, til sist, en selv. Folk dør i hopetall hver eneste dag. Den døden ser vi ikke, den skjules. Vi prater heller ikke gjerne om den. Hvorfor? Det berører vårt alles eksistensielle dyp. Hvorfor fortrenges det? Det forholder seg på samme måte med aldring og menneskelig bortforvitring. Blir man for gammel til å klare seg selv, plasseres man på en institusjon, i skjul for alle. Hva slags samfunn har vi da, hvor alt som er sykt, avvikende og dødt holdes ute av syne? For to generasjoner siden var både sykdommer og døden nærmere, en om ikke naturlig del av livet, så en ufravikelig. Dette kunne jeg ha skrevet en debattartikkel om, men det ville ikke ha sagt så mye, for argumenter er rasjonelle, og dette handler om det motsatte, det irrasjonelle, alle våre følelser i forhold til hva det vil si å møte det oppløste og det døde, ja, hva det egentlig er.

Det som hendte når jeg jobbet med disse tekstene, var at jeg lærte å lese. Jeg forstod hva det var å lese. Å lese er å se ordene som lys, de stråler i mørket, det ene etter det andre, og lesningen er å følge lysene innover. Men det man ser, er aldri frikoblet fra det man er; i sinnet finnes begrensninger, de er personlige, men også kulturelle, slik at det alltid er noe man ikke kan se, alltid er steder man ikke kan gå. Er man tålmodig nok, undersøker man ordene og ordenes omgivelser nøye nok, kan man imidlertid få øye på de begrensningene, og det som viser seg da, er det som ligger utenfor ens selv. Lesningens mål er disse stedene. Det er det som er å lære, å se det som ligger utenfor selvets grenser. Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det er mer å forstå.

Det viktigste behovet for et menneske, bortsett fra de matrielle, er å bli sett. Et menneske som ikke blir sett, er ingen. Den verste straffen i den gamle nordiske kulturen var å bli lyst fredløs,

Hjertet argumenterer ikke. Det er det hjernen som gjør. Og var det noe jeg hadde lært om livet, var det at hjertet var alt, hjernen ingenting. Det var derfor alt i livet alltid gjorde så satans vondt.

Det er gjennom følelsene vi forbinder oss med med hverandre, og det er følelsene som er gode og onde, ikke dagene.

i underbevisstheten er innsikter ingenting verdt

Hvordan gikk det an å kaste livet vekk på å hisse seg opp over husarbeid? Hvordan var det mulig?

Hvem bryr seg om hvem som en gang vasket hva, når et liv ses tilbake på, når et liv oppsummeres?

Å synde er å sette seg i en posisjon hvor synden blir mulig.

Ros er faen ta meg det verste man kan utsette et menneske for.

Det finnes bare èn type bønn for det moderne mennesket, og det er ønskebønnen. Man ber ikke med mindre man vil ha noe.

Det å ikke etterstrebe et lykkelig liv, det er det mest provoserende man kan gjøre.