Bokelskere.no

Erlendur hadde en gang lest at fortiden var et annet land, og han forsto det. Han forsto at tidene og menneskene endret seg. Men han syntes ikke at fortiden skulle viskes helt ut.

Livskunst - er å kunne drive med små ting på en stor måte.

Har du stått godt opp i dag?

Jeg gikk rundt i biblioteket og lette etter bøker. Jeg trakk dem ut av hyllene, en for en. Men det var bløff alt sammen. De var fryktelig kjedelige. Det var side etter side med ord som ikke sa noen ting. Eller hvis de sa noe, brukte de så lang tid på å si det, og når de hadde sagt det, var du altfor trøtt til at det spilte noen rolle.

De eksperimenterte med fattigfolk, og hvis det virket, benyttet de behandlingen på rikfolk. Og hvis det ikke virket, var det stadig nok fattigfolk å eksperimentere med.

«Det som skjer kan man likevel ikke flykte fra. Fremtiden møter fortiden hvert bidige sekund, i hvert hjerteslag - det er det man kaller nåtid.»

Og så jeg som er trykksaknarkoman, jeg må alltid ha noe å lese på, det spiller ingen rolle om det er en meny eller hva som helst, så lenge det er trykt tekst.

123) Jens finner et stygt kvestet ekorn utenfor vinduet og kommer løpende opp til Fvonk. Vi kan vel beholde det, sier han. Snille deg, kan vi ikke beholde det? Fvonk undersøker det vesle dyret. Han har sett skadede ekorn før, det er et rikt dyreliv i hagene i denne delen av hovedstaden.Pulsen er svak. Dette er et veldig skadet ekorn, Jens,det kommer ikke til å overleve. Hvilke umennesker er det som gjør slikt? Det er en skjære, sier Fvonk, det er ganske sikkert en skjære, det er mange skjærer i området, de flyr fritt rundt. Jens kjemper med tårene. Og dette skjer i verdens rikeste land, sier han med sammenbitte tenner. Fvonk nikker og det vesle ekornet utånder i Jens' hender. Det er for jævlig, sier han. Vi burde drepe skjærene, det bør jeg vel kunne bestemme, syns du ikke. Jeg kunne sette du arbeidsledige på saken. Ja, sier Fvonk, det er absolutt noe å tenke på. Så blir vi kvitt dem en gang for alle, sier Jens. De arbeidsledige? Skjærene. Åja, sier Fvonk.

hvis vi hører en historie ofte nok, blir den riktig enda kilden som startet den, faktisk fortalte en skrøne.

Hun innser at han ikke har tenkt å gi seg før han har fått oppmerksomheten hennes. I likhet med mange menn, later det ikke til at han forstår at kvinner har et eget liv, egne tanker, at kvinner ikke er interessert i å høre på dem til enhver tid.

Å bli eldre er ikke å forstå mer, det er å vite at det mer å forstå.

«Ingen kan løpe fra sin svakhet», sa Robert Louis Stevenson. «Engang må man enten kjempe seg fri av den eller gå til grunne. Hvorfor ikke ta kampen opp med det samme?»

Husk på, noen gir lite, og det er meget for dem, andre gir alt, og det koster ingen overvinnelse; hvem har så gitt mest?

Gir man fanden først lillefingeren, rasper han snart til seg hele hånden, heter det. og det er sant.

Hvorfor ikke begynne med en god dagdrøm i stedet for en en ond? Hvorfor ikke tenke positivt når du vet at negative tanker likevel ikke utretter annet enn å trekke deg enda lenger ned?

Alle har vi begrensninger og muligheter i livet. Det gjelder å se dem, og å forholde seg til dem. Jeg kan la mulighetene veie tyngst, eller begrensningene. Det er opp til meg.

Ondskap er ikke en ting, det tar ikke bolig. Tvert om, det er et fravær av ting, fravær av godhet. Det eneste å bli redd for her er deg selv.

I all nøkternhet lyder spørsmålet: Hvor i helvete blir det av vår tynnslitte tid? Hvor blir den oppbevart, hvor blir den lagret? Og hvor mye plass tar den? Vi forbruker jo uhyrlige mengder av den, så det må dreie seg om et mektig volum. Samtidig tilraner vi oss stadig enorme mengder av ny tid, - man kan også stille spørsmålet : hvor ligger fremtiden lagret? hvorfra henter man seg stadig den daglige fremtid som er nødvendig for vårt voldsomme forbruk? Hvor kommer den fra, hva er den og hvor går den hen? Det er noe skammelig over det, på samme måte som det er noe skammelig i hele vår kosmiske situasjon - at vi lever mellom dødskulden i rommet over oss og den dødelige ild i jordens indre - under oss.