Bokelskere.no

Jeg følte at bøkene var veldig knyttet til Islands historie og samfunn på 1900-tallet. At Karitas på en måte var en metafor for dette. Jeg likte bøkene om henne veldig godt.

Trilogien er sterk og intens, spesielt skrevet , til tider veldig lyrisk og poetisk, og med en annerledes bruk av tegnsetting, som i en diktsamling kanskje, suggererende og rytmisk i sin form, litt mystisk og uhyggelig, trist og dyster, mørk, selv om kjærlighetshistorien i seg selv er vakker.
Mitt blogginnlegg om hele trilogien HER

Boka handlar om hunden Buck, som er ein blanding at St.Bernhardshund og skotsk fårehund, og som har tilhald i ein overklasseheim i California. Han blir bortført av ein uærleg tenar i huset og seld, og ender opp som sledehund i Alaska under Klondike-gullrushet. Til slutt ender han opp med å slå seg i lag med ein ulvestamme i området.

Boka blir fortalt frå hunden sitt perspektiv, og på ein meisterleg måte. For ein som ikkje har større kjennskap til hundar og sledekøyring så virker det som om London har svært inngåande kjennskap til temaet. Alt frå hundeadferd, som t.d. korleis hundane etablerer rangordning seg imellom, og til detaljar omkring handtering av sledar, selety og andre hjelpemiddel. Veldig bra.

Skal ein trekke fram to forhold eg finn mindre overtydande er det (1) kor raskt hundane lækjast etter skader dei får i slåsskampar og andre dramatiske hendingar, og (2) korleis Buck får syner frå livet til forfedrene sine, dei første hundane som blei temde av menneske, for tusenvis av år sidan.

Sett bort frå dette, er boka ei av dei mest strålande dyre- og naturskildringar eg har lest. Eller høyrt. Eg høyrde nemleg denne som lydbok på Ordflyt. Kim Haugen var opplesar, og gjorde ein strålande jobb med det.

For meg ble det litt tydeligere hvem som var hvem og gjorde hva i bibelhistorien, og det er første gang jeg opplever Jesus (Yeshua) som en positivt ladd person... Jeg veit hva jeg tror og har aldri trengt den staffasjen av snodige ritualer og ting og gyllent dangel i alskens religioner (som for meg er levende mytologier), mens i denne boka kan jeg kjenne meg igjen i å gå inn i seg sjøl og finne at man er større enn summen av sine bestanddeler. Men frelst ble jeg ikke... Mitt syn på verden (og meg sjøl) kan like gjerne være hedensk.

For meg som aldri har lest et helt evangelium var denne boka grei nok underholdning, ikke det helt store, men tilstrekkelig over godkjent til at jeg syns den var verdt sine 25 kroner...

Den har imidlertid klart én ting jeg applauderer: behovet for å revurdere nok en gang hvor jeg står i forhold til andres tro og kommet til - nok en gang - at jeg trenger ingen trossamfunn, for min tro er en sak mellom meg og det jeg tror på...

"Kveldsvævd", Jon Fosse
Det gjer noko med ein, å lesa Jon Fosse altso. Han skriv så detaljert, repeterande og stilfullt, men framleis sakte og so ope - so sakte og ope at dine eigne tankar får tid til tenkje kva som kanskje skjer før det skjer - eller ikkje. Og eigne tankar kan ofte være vel so dramatiske eller romantiske som dei store forfattarar sine. Jon Fosse er dramatikar, og det er det som er greia her, i tillegg til språket sjølvsagt. Han får deg på fortellinga med heile deg. Sånn var Fosse i alle fall for meg den meste av stunda i alle disse tre bøkene som tok føre seg svært mykje om livet, kjærleiken, mørkret og døden.
Kveldsvæv er forresten eit gamalt uttrykk for når blomane lukker seg og tar kvelden.
Ønskjer med dette alle ein god kveld vidare.

En vakker opplevelse. Jeg leste boka på et par tre dager under en blå himmel foran vedbua, med alle Leonard Cohens sanger på iPoden, avbrutt av vedkløyving, nedsaging av store eiketrær, bæring, stabling, svetting, saftdrikking, soling og avslapping, akkopanjert av yre småfugler som har overlevd snøvinteren på brettet vårt og nå opplever naturens voldsomme oppvåkning. Egen ungdomstid med Songs from a room, Songs of Leonard Cohen og konsertopplevelser myldrer fram, får perspektiver, dypere mening og alternative tolkninger.