Psykoterapi er et møte mellom to (eller flere) mennesker hvor den ene (eller noen) er mer forstyrret enn den andre. Som regel er det pasienten.
Den beste dagen i livet mitt har kanskje allerede vært.
Politilegen erklærte hjertesvikt som dødsårsak, men William Stoner tenkte alltid at Sloane, i et anfall av raseri og fortvilelse, hadde tvunget hjertet til å slutte og slå som et siste taust tegn på kjærlighet til, og forakt for, en verden som hadde sviktet han så grunnleggende at det ikke var til å holde ut.
Jeg tenkte på alt vi ikke vet om hverandre, alle misforståelsene, alt vi ikke ser, at det er alt dette som avgjør våre liv.
Duffield sier han var hos langeren sin, forkledd som en ulv. Hva faen er det for slags alibi?
Wow. Dette var gøy. Har ikke lest noe av Kepler før, men det kommer jeg definitivt til å gjøre!! Fikk den etterlengtede Harry Hole-følelsen igjen. Og det er en god følelse.... ;)
Kvar går vi, seier Alida
Nei sei det, seier Asle
Vi går der vi kjem, seier ho
Vi kjem der vegen oss fører, seier han
Stillheten la sin kappe rundt begge mennene og førte dem nærmere hverandre.
Har lest begge. Fantastiske bøker....
Er enig; Flott bok!
Eg var ei stund tvilande til at dette var noko for meg, men det var det! Eg vart fascinert av sterke kvinner som ikkje gav opp, sjølv om det såg svart ut, eg likte sterke, stolte og til tider arrogante Karitas som er ulik mange av dei litterære kvinneskikkelsane eg elles les om.
Det er også godt -eller sunt - å bli mint på at det trass alt ikkje er så lenge sidan at livet kunne vere så hardt for så mange, både på Island og her....
Med nokre minus, så opplevde eg språket og skrivestilen til Baldursdóttir som god. Kjem heilt sikkert til å lese bok nr 2...håper den er av same gode kvalitet.
En fin historie, med interessante om enn ikke alltid like troverdige karakterer.
Jeg synes uansett boken var god, men savnet kanskje de helt store toppene. Boken ble aldri helt fengslende.
"I landsbyen min hadde vi et uttrykk. 'Vokt deg for den snedige mannen som får galt til å synes riktig'"
I dypet av vårt hjerte tror vi alle på mirakler
Etter menneskene kommer nye mennesker. Etter bøkene kommer nye bøker. Etter berømmelsen kommer nye berømmelser. Etter pengene kommer enda flere penger. Men etter kjærligheten, Marcus, etter kjærligheten kommer bare salte tårer.
Femordsomtale: Knalbra krimbok, Kepler kan kunsten!
Fireavsnittsomtale:
Kepler har vært ein krimfavoritt sidan eg ved eit innfall plukka opp Paganinikontrakten i ein bokhandel for litt over to år sidan. Og denne boka er etter min forstand den beste dei har levert så langt.
Joona Linna får nok ein gang ei makaber draps- og forsvinningshistorie å hanskast med. Tilsynelatende umogleg å nøste opp i, men den finske etterforskaren har ei utruleg evne til å setje saman dei minste fragment av informasjon til brukbare spor for etterforskninga. Den umåteleg vakre og veltrente etterforskaren Saga Bauer får like mykje plass som Joona i denne forteljinga. Ho får ei særs utfordrande oppgåve, som blir meir krevjande for henne enn nokon kunne ane. Men ho viser til fulle at ho er rett person for oppgåva.
Forteljinga gjeng føre seg på vinterstid, og det er nærmast slik at ein kan kjenne kulden og uhyggen trenge inn i kroppen medan ein les. Eg har tidlegare kommentert at Kepler nyttar eit særs «visuelt språk», og slik er det også i denne boka. Skildringane er spekka med detaljar som gjer det lett for lesaren å sjå for seg scenene som på eit filmlerret. I det heile er det lett å leve seg inn i historia (og tilsvarande vanskeleg å legge fra seg boka når det er leggetid).
Skal ein pirke på noko, så er det at ikkje alle hendingane i boka har fått ei forklaring når boka er slutt (det er kanskje heller ikkje meininga?) og at det innimellom blei litt i overkant fokus på diverse legemiddel. Men dette hindrar meg på ingen måte å trille høgaste terningkast på denne boka, og samstundes utbryte eit begeistra «Bravo!».
Jeg tror ikke at mennesket er ondt, eller at mennesket er godt - jeg tror at mennesket er delvis ondt og delvis godt. Hvilken side som skal få vokse og utvikle seg, avhenger av oss selv.
Utrolig spennende og drivende bok. Denne er mer enn vanlig vanskelig å legge fra seg..
Likevel er det på mange måter bare stille før stormen, den stormen som snart skal feie ham med seg og slå ham over ende, sjanseløs.
Klassiker! Språket er lettlest i den norske oversettelsen, men har stort persongalleri og følger mange tråder.
"...Så er sagt at den en gir en almisse, er en siden avhengig av. Det vi engang har gjort, blir ved å være til...."